Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

Minstestraff for voldtekt kan bidra til uriktige dommer

Høyres justispolitiske talsperson, Peter Frølich, vil redusere minstestraffen for voldtekt. Advokatforeningen støtter forslaget og vil rose Høyre og Frølich for å reise en viktig debatt.

Forslaget får støtte fra blant annet professor emeritus ved UiO, Leif Petter Olaussen, samt på lederplass i VG og Bergens Tidende. Dagbladet var derimot negativ i sin leder, 14. desember. Advokatforeningen er enige med Dagbladet i at debatten om domfellelser i voldtektssaker handler om mer enn minstestraffen. Det handler blant annet også om at mange voldtekter er vanskelig å bevise og at skyldkravet må respekteres. Det er derfor begrenset hva man kan gjøre uten å rokke ved grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.

Imidlertid er det ingen motsetning mellom Dagbladets ønske om en bredere debatt, og reduksjon av minstestraffen. Mer skjønn og fleksibilitet i straffutmålingen vil ikke løse hele utfordringen, men er et skritt i riktig retning.

I fagmiljøene er det bred enighet om at minstestraff som virkemiddel er svært uheldig. Et tilbakeblikk på historien viser at minstestraffen for voldtekt har blitt senket en gang før, blant annet på grunn av de samme innvendingene som Frølich nå trekker frem. Fra 1927 til 1963 var minstestraffen tre år. I 1963 ble den satt ned til ett år. Bakgrunnen var at man erfarte en rekke negative og utilsiktede virkninger av den høye minstestraffen. Den førte til urimelig strenge straffer i noen saker, samt utstrakt bruk av deldom, frifinnelser og påtaleunnlatelser. Den møtte kritikk fra blant annet Kriminalistforeningen, domstolene, statsadvokaten og Norske Kvinners Nasjonalråd, og i 1960 anbefalte derfor Straffelovrådet å redusere minstestraffen til ett år. Lovgiver sluttet seg til dette. Så gikk det 40 år, denne erfaringen var glemt, og man tok igjen høyere minstestraff i bruk som en enkel måte å vise handlekraft på seksuallovbruddsfeltet – til protester fra fagmiljøene.

Voldtektsbestemmelsen rammer svært mange forskjellige saker. I den ene enden av skalaen har man overfallsvoldtekter og sovevoldtekter der gjerningspersonen har skjenket en person for å voldta vedkommende mens han eller hun sover. I den andre har man saker som gjelder påbegynt frivillig sex, ofte mellom jevnaldrende tenåringer der begge to er sterkt beruset. En av dem kan ha mistolket eller ignorert signaler fra den andre som følge av ruspåvirkningen og seksuell uerfarenhet. I dag har alle disse ulike sakene samme normalstraff – fire års fengsel – og minstestraffen er tre år.

Det er ikke overraskende at det i noen saker, med helt spesielle handlingsforløp og sterkt formildende omstendigheter, kan virke urimelig strengt å dømme en tidligere ustraffet 18 år gammel gjerningsperson til tre år i fengsel.

I tillegg er det typisk for disse sakene at bevisbildet er uklart. Det er ord mot ord. At det høye straffenivået påvirker bevisvurderingen er ikke en urealistisk antakelse. Det er utrolig krevende å dømme i disse sakene i utgangspunktet. Minstestraffen kan gjøre det vanskeligere, fordi konsekvensen av å stole på en uriktig forklaring blir enda mer dramatisk.

De siste tyve årene er straffene for voldtekt blitt betydelig strengere, noe jeg tror de aller fleste støtter. Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke tar til orde for at det generelle straffenivået for voldtekt skal senkes. Det er ingen motsetning mot å beholde normalstraffen på fire år, samtidig som man senker eller fjerner minstestraffen.