Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

Når livet møter jussen

Gjesteinnlegg av leder i Advokatforeningen Oslo krets, Marte Svarstad Brodtkorb.

Tirsdag 15. august gjennomførte Advokatforeningen en ny versjon av rollespillet «Straff som fortjent?» under Arendalsuka. I forkant av arrangementet skrev jeg en gjesteblogg på Advokatforeningens hjemmeside, under tittelen «Når tragedier straffes med fengsel». Rollespillet og blogginnlegget har heldigvis skapt både oppmerksomhet og debatt.

Jeg har lyst til å fokusere litt ekstra på en av reaksjonene på bloggen, nemlig et innlegg fra jusprofessor Olav Torvund. Med et prisverdig fokus på de myke trafikanter, spør han: Skal signalet være at hvis du kjører uforsiktig og dreper noen, risikerer du en kraftig depresjon?

Torvund argumenterer langs fire akser.  

1

Delvis mener han at Advokatforeningen med sitt rollespill hadde et budskap som skulle få publikum til å tenke at det å skade eller drepe noen i trafikken «kunne ha hendt meg, naboen eller familien min! Skal jeg risikere fengsel hvis jeg er uheldig? Straff, det er for de andre, ikke for oss.».

Jeg tror alle som var tilstede under årets eller fjorårets rollespill sitter med en helt annen og mer komplisert opplevelse, nemlig en menneskeliggjøring av BÅDE offer og gjerningsperson. Publikum og jurymedlemmer ga nettopp utrykk for at det som gjorde saken så vanskelig å dømme i, var innlevelsen og identifikasjonen med både sjåføren og den drepte kvinnen. Så vel gjerningsperson som offer kunne vært en selv, naboen eller noen i familien. Og nettopp slik er disse sakene. Det er dette som gjør dem så vanskelige, og som gir det jeg mener er en viktig innsikt i slike rettssakers vesen; de handler om mennesker som meg og deg.

2

Torvund argumenterer så med staffens allmennpreventive og individualpreventive effekt, hvilket jo er den klassiske straffebegrunnelsen.  Om den individualpreventive effekten synes vi enige, da han skriver at «Den som har kjørt ned og drept et annet menneske trenger neppe å skremmes fra ikke å gjøre det en gang til. Hvis de i det hele tatt våger å sette seg bak et ratt igjen, vil de være ekstremt forsiktige.» Ingen effekt av å straffe gjerningspersonen, altså.

Finnes det så en allmennpreventiv effekt? Kjører vi mer forsiktig fordi vi vet at dersom vi skaper en alvorlig ulykke i trafikken, så kan vi komme i fengsel? Jeg tror ikke det. Det som skremmer meg, er tanken på å skade noen. Er det ikke slik med deg også? En helt annen sak er at det skal veldig mye til før vi tror vi kan skade noen. Vi kjører jo så ofte i trafikkreglenes grenseland, eller bryter dem, og det går jo alltid bra? For meg er ikke dette er argument for harde straffer etter tragiske hendelser, men et argument for strenge reaksjoner for brudd på veitrafikkloven. Høye bøter for å bryte fartsgrensen, kan skremme meg til å overholde den. Fengsel etter en eventuell ulykke har, slik jeg ser det, kun en avskrekkende effekt dersom man tror at en ulykke vil kunne inntre. Og det tror man ikke, for da hadde man kjørt mer forsiktig.

3

Torvunds hovedargumentasjon er behovet for gjengjeldelse, en argumentasjon som har fått økt legitimitet de siste årene. Han forklarer det slik i bloggen: «Hevn. Man bruker vanligvis ikke det uttrykket, men omskriver det til rettferdighet, hensynet til fornærmede, osv. Eller at “rettferdighet skal skje fyllest”. Ønsket om hevn i en eller annen form, er ikke menneskets beste egenskap. Men vi kan ikke se bort fra folks behov for å se at det blir reagert, og at reaksjonen står i det fornærmede vil oppfatte som et rimelig forhold til det man har blitt utsatt for.»

At det finnes et behov for at «reaksjonen står i det fornærmede vil oppfatte som et rimelig forhold til det man har blitt utsatt for» i mange slike saker, er det selvsagt ingen tvil om. Offerets pårørende i den saken som ga grunnlag for rollespillet, kan kanskje føle det slik. De sakene jeg la vekt på i min blogg, som Torvunds blogg er en reaksjon på, omhandlet imidlertid først og fremst de sakene hvor de som blir påkjørt, er ens egne familiemedlemmer. Jeg skrev om faren som kjørte på sin to år gamle sønn med traktor, om mannen som sovnet bak rattet og kona døde, om onkelen som rygget på sin halvannet år gamle nevø fordi det var guttens tvilling han så i sidespeilet. I disse sakene oppleves tragedien ikke nødvendigvis mindre av at gjerningspersonen sendes i fengsel, men større. Straffen oppleves ikke som en gjengjeldelse for noen, men som en belastning for alle.

4

Torvunds siste argumentasjonsrekke handler om lovverkets og rettspraksisens signaler. «Skal signalet været at hvis du kjører uforsiktig og dreper noen, risikerer du en kraftig depresjon?», spør han.

Jeg ser selvfølgelig Olav Torvunds innvending. Det siste samfunnet behøver, er en mer lemfeldig holdning til risiko i trafikken. Det er da selvsagt heller ikke mitt ønsker å bidra til dette. Jeg tror imidlertid at kriminaliseringen av disse tragediene ikke nødvendigvis er egnet til å øke aktsomheten i trafikken. Kanskje tvert imot. Ved å gjøre disse hendelsene til kriminelle handlinger, er det risiko for at vi tar dem mindre innover oss – og lærer mindre av dem. Kriminaliseringen kan øke avstanden mellom de dømte gjerningspersonene, og oss selv. Mellom deres handlinger, og våre egne.

Det å se på disse tragediene som nettopp tragedier, kan kanskje øke forståelsen for at de kan ramme oss alle. Øke forståelsen for at helt trivielle feilvurderinger, helt hverdagslige distraksjoner og alminnelig uoppmerksomhet – kan få grusomme konsekvenser. Kanskje er det nettopp dette som kan gjøre oss mer forsiktige i trafikken.

Kjører du i 110 km/t i åttisonen og blir tatt av politiet, får du en bot. Gjør du akkurat det samme, og mister kontroll over bilen slik at barnet ditt i baksetet dør, vil du lett kunne straffes med fengsel. Samme handling gir ulik straffereaksjon, fordi den ga ulik konsekvens. Det er god juridisk praksis at når en uaktsom handling skaper en ulykke, så skjerper det straffen.

Det er derfor vanskelig å gi en holdbar juridisk argumentasjon for at dette skal være annerledes. For det at du må leve videre med ditt eget barns liv på samvittigheten, kan vel ikke være formildende? En slik tragedie kan vel ikke føre til at samfunnet mobiliserer helsevesenet heller enn fengselsvesenet? Eller kan det det?

Advokatforeningens rollespill under Arendalsuka ble avsluttet med en debatt mellom spillets deltakere, og juryen – som besto av politikere. Berit Reiss-Andersen sa i ordvekslingen med politikere at «livet kan være vanskeligere enn partiprogrammene».

Kanskje kan livet av og til også være vanskeligere enn jussen.

Marte Svarstad Brodtkorb, leder av Advokatforeningen Oslo krets