Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

Når tragedier straffes med fengsel

Gjesteinnlegg av leder i Advokatforeningen Oslo krets, Marte Svarstad Brodtkorb

Advokatforeningens rollespill «Straff som fortjent» arrangeres under Arendalsuka også i år, og har denne gang et uaktsomt bildrap som utgangspunkt. En kvinnelig bilist kjører 3-4 sekunder med solen i øynene, og en fotgjenger dør. Spørsmålet juryen og publikum skal ta stilling til er; skal bilisten idømmes fengselsstraff, og hvor lang skal den eventuelt være?

Temaet setter fingeren på et viktig spørsmål: Er det fornuftig å benytte samfunnets strengeste reaksjonsform, som også er en av de dyreste, på hendelser som først og fremst er dypt tragiske?

Rettspraksis viser en uendelig variasjon i hvilke hendelser som utløser fengselsstraff for uaktsomt bildrap: En far kjørte over sin to år gamle sønn med traktor. En mann sovnet bak rattet, og kona døde. En kvinne kjørte på ei jente som løp ut bak skolebussen. En mann rygget på sin halvannet år gamle nevø selv om han følte at han hadde kontroll fordi han så guttens tvillilng i sidespeilet

Listen er lang, vond og voksende. Undersøkelser viser at for dødsulykker i trafikken (hvis man unntar singelulykker) der sjåføren overlever, ender det med tiltale i hvert fjerde tilfelle. Hver femte ender med dom.

De to pilarene for fengselsstraff er dennes allmennpreventive og individualpreventive effekt. Fengsel skal skremme folk flest fra å utføre den handlingen som straffes, og straffen skal skremme gjerningspersoner fra å gjøre noe lignende på nytt.

Intet av dette har særlig tyngde i disse sakene. Den store straffen når man uaktsomt skader eller dreper noen i trafikken, er å leve med det. De som har opplevd slike tragedier kan stort sett fortelle at også deres eget liv ble ødelagt. Mange får langvarige og tunge depresjoner. Mange blir arbeidsuføre. Det siste vi risikerer at disse menneskene skal gjøre på nytt, er å opptre uaktsomt i trafikken. Det siste de behøver selv, er å sone i fengsel.

Kjenner du noen som kjører forsiktig av den grunn at dersom de skader eller dreper noen i trafikken, så kan de dømmes til fengselsstraff? Kjenner du deg på noen måte selv igjen i en slik tanke? Eller er det skadepotensialet som sådan– faren for å lemleste eller drepe et annet menneske, vi er redde for? Selvfølgelig er det det siste. Alle som har opplevd å volde slik skade, lever med den enorme smerten det gir. Det gir ingen mening å legge fengsel til byrde. Ikke for individet, og ikke for samfunnet.

I alle andre profesjoner enn i strafferettspleien tror jeg man ville ha sett det meningsløse og dypt inhumane i å straffe folk som allerede er knust av skyld. Spør en psykiater, en idrettstrener eller en pedagog. Med de lover vi har, må domstolene dømme som de gjør. Min oppfordring går derfor til politikerne: Tenk igjennom dette én gang til.  Jeg våger påstanden at disse rettsakene og fengselsstraffene ikke har noen innflytelse på vår adferd i trafikken, eller på antall ofre for uaktsom kjøring. Så burde vi ikke som samfunn håndtere dette annerledes? Kunne de store summene som domsavsigelse og straff koster, heller brukes på ofre og etterlatte? Kunne de ulykksalige gjerningspersonene møtes med helsevesen heller enn rettsvesen? Kunne vi alle lære mer av å se på disse sakene som tragedier, heller enn som kriminalitet? 

Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, ser alle problemer ut som spiker, ifølge Mark Twain. Kanskje har vi et rettsvesen som får alle problemer til å se ut som kriminalitet. Disse sakene fortjener ikke det. De er tragedier, og gjerningspersonene dømmer seg selv. Svært strengt.

Marte Svarstad Brodtkorb, leder av Advokatforeningen Oslo krets