Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

Norge er verdensledende på strafferettspleie. Hvorfor skryter ingen av den?

Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith

Valgkampen nærmer seg slutten, og alle partier leter etter ting i det norske samfunn som går bra, og som de kan ta æren for – og skryte av. De temaene de finner, sier mye om det enkelte parti. Strafferettspleien vår er det ingen som finner. Det sier mye om alle partier.

Vår liberale strafferettspleie kan vise til noen av de beste resultatene i verden. Vi har svært lav tilbakefallsprosent i forhold til nesten alle andre land – og vi klarer det ved å påføre gjerningspersonene langt mindre pine enn dem. Flere utenlandske redaksjoner, organisasjoner og politikere har de siste årene besøkt Norge for å lære av hva vi gjør. En enkel oppsummering er at fanger i norske fengsler i stor grad går ut igjen i samfunnet etter sonet dom, og oppfører seg som mennesker. Etter å ha vært underlagt en strafferettspleie som har behandlet dem som nettopp mennesker.


Jeg har stor respekt for folkevalgte og den jobben de er valgt til å gjøre. Men det kan synes som om behovet for å vise stor gjennomføringsevne ved å foreslå enkle løsninger på komplekse problemer, gjør at man glemmer å se på det som faktisk fungerer. Et ønske jeg har er at politikerne kunne skryte mer av det systemet vi har, selv om det ikke betyr at det ikke er rom for forbedringer i Norge. Slike forbedringer krever hardt arbeid år etter år, langsiktighet, gode rammevilkår og ikke minst institusjoner. Og arbeid basert på kunnskap og ikke følelser.


La oss bare se på noen av de siste forslagene som har kommet fra regjeringen og justisministeren. I sommer la regjeringen fram et forslag om økte straffer. Argumentene for var at dagens straffer strider mot folks rettsfølelse, men dette vet vi at ikke stemmer. Vi vet samtidig at lengre straffer også øker sjansen for at den dømte begår nye lovbrudd. Altså stikk i strid med det vi ønsker og noe som direkte ville ha motarbeidet de gode resultatene vi har i dagens system. Heldigvis fikk ikke regjeringen gjennomslag for dette forslaget.


I valgkampinnspurten har justisminister Amundsen blant annet foreslått å sette fotlenke på dem som er anmeldt for overgrep – det vil si å straffe noen før de er dømt for en straffbar handling. Tanken på en slik løsning er nok besnærende for mange, men hvorfor ikke heller bruke regler vi allerede har om varetektsfengsling? Det vil ivareta det Justisministeren var opptatt av – nemlig å sikre at ikke noen begår nye alvorlige straffbare handlinger. I stedet for å kaste oss på slike valgkamputspill, må man ta en fot i bakken og se på de virkemidlene vi allerede har til rådighet.


Menneskerettighetene er også utsatt når integreringsministeren mener de skal settes til side for å trygge befolkningen. Dette er velkjente argumenter vi har sett i andre land etter terrorangrep, spesielt i USA etter 11. september. Norske liv skal beskyttes, selv om det betyr at asylsøkeres menneskerettigheter må vike. Igjen ser jeg en forenklet løsning på et svært komplekst problem. Jeg vil også snu på spørsmålet: Det er mange i verden som lider under menneskerettighetsbrudd, og dette er en av mange årsaker til at folk flykter fra sine hjemland. Er det ikke nå vi skal kjempe med nebb og klør for de grunnleggende menneskerettighetene?


Mitt ønske for den resterende valgkampen og for den nye regjeringserklæringen som kommer etter valget, er at alle aktører har is i magen og våger å si høyt at vi skal drive politikk basert på kunnskap og ikke magefølelser. Vi må være stolte av det vi får til i landet, og ikke utfordre rettsstaten for noen usle prosentpoeng på målinger.