Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

True crime er bra for rettssikkerheten

Det har den siste rullet en bølge av True Crime over landet, både på TV, film og som podkast. Jeg har blitt spurt flere ganger om hva jeg som jurist og generalsekretær i Advokatforeningen mener om emnet. Mange hadde nok forventet en skeptisk holdning fra min side, men det fikk de ikke.

Jeg mener at man kan lære mye av å se på god True Crime. Det er viktig at vi er klar over at politiet noen ganger ser gjennom fingrene med rettssikkerhetsprinsipper – med fatale følger for etterforskningen og ikke minst for den som etterforskes. Vi lærer også mer om hvordan sosiale ulikheter kan påvirke utfallet av saken.

Norge er kåret til den nest beste rettstaten i verden, bare slått av Danmark. Betyr det at vi er beskyttet mot tilsvarende feil som begås True Crime-seriene? Det er lett å tro at denne type urettferdighet bare skjer i andre land, for eksempel i USA der sosiale ulikheter er større enn i Norge og hvor rettssystemet – riktig eller uriktig – har et mer frynsete rykte enn her hjemme. Men selv i et velfungerende system kan det svikte.

Dette har vi blant annet sett i Birgitte Tengs-saken her hjemme, der fetteren ble utsatt for tvilsomme forhørsteknikker og etterforskere som på forhånd hadde bestemt seg for hvem den skyldige var. Saken har fått mye oppmerksomhet i mediene gjennom årene, men i podkasten Uløst fikk vi en grundig gjennomgang av saken. Vi ble introdusert for det som for mange var ny kunnskap om forhør og etterforskning.

God rettsikkerhet er avgjørende i et velfungerende demokrati. Vi trenger grunnleggende innsikt i hva som kreves for at rettssystemet skal fungere etter sin hensikt, og ha kunnskap nok til å stille kritiske spørsmål. Bare slik kan vi til syvende og sist ha tillit til systemet.

Selv i Norge ser vi at når rettsstaten svikter, så er det først og fremst de svake gruppene i samfunnet det går ut over. Vi kan tåle enkeltfeil, men det er de systematiske feilene vi må til livs. Et problem er at mange ikke kjenner til sine rettigheter, og dermed ikke vet hva de kan kreve. De som har kunnskap om hvordan systemet fungerer, kan også lettere si fra når noe er galt. Manglende juridisk innsikt og kompetanse hos svake grupper, gjør at sosiale forskjeller kan forsterkes. Dette er en utvikling vi bør bekymre oss for. Det er rett og slett et demokratisk problem hvis ikke har alle tilnærmet lik tilgang på rettssystemet og kan forvente lik behandling. 

Dokumentarer og tv-serier som belyser ulike sider ved politiet og domstolenes virksomhet er nok ikke hele løsningen på disse utfordringene. Men jeg tror at engasjementet og debatten de skaper er med på å øke bevisstheten om hvor viktig det er at samfunnets maktapparat ikke jukser. Fra True Crime-seriene lærer vi hvor avgjørende selv små feil f.eks. tidlig i en etterforskning kan være. Og når vi vet at fagfolk kan trå feil, vil vi også lettere våge å stille spørsmål ved det de sier og deres konklusjoner. Det er et kritisk søkelys som jeg mener er sunt for rettsstaten Norge.

Jeg var så heldig å få introdusere filmen The Fear of 13 på filmfestivalen Human Rights/Human Wrongs. Jeg skal ikke si for mye om handlingen i The Fear of 13, men jeg har lyst til å kommentere at selv om denne filmen i stor grad handler om det som gikk galt, så viser den også ved et par anledninger at rettssystemet faktisk fungerer. Legg merke til hvordan Nick Yarris et stykke ut i filmen forteller om forsvarsadvokatens spørsmålstilling til et politivitne!

Dette er også en annerledes film. Nick Yarris får fortelle sin egen historie helt uforstyrret og det stilles ikke kritiske spørsmål til hans versjon. Det ville nok ikke holdt i en rettssal, men det gir oss et uvurderlig innblikk i livet til en av dem som kan ha blitt feilaktig dømt. Man forstår mer av hvorfor en person kan bli dømt på sviktende grunnlag og hvordan noen kan drives til å be om å få fullbyrdet dødsdommen sin.  

Men så er spørsmålet: får vi se hele bildet i True Crime-dokumentarene? TV-serien Making a Murderer har allerede blitt kritisert for å vise et for ensidig positivt bilde av tiltalte og for ikke å slippe påtalemyndigheten til. Man må se på slike dokumentarer med et kritisk blikk, på samme måte som dokumentarfilmene setter et skarpt søkelys på rettssystemet. For mange filmskapere kan det være fristende å strekke sannheten i jakten på den gode historien, det sterke engasjementet og de dramatiske følelsene.

Vi som tittere blir også invitert med til å leke etterforskere. Da første sesong av podkasten Serial tok av, satt en enorm mengde mennesker på nett og gjorde jobben de følte etterforskerne og advokatene ikke gjorde da Adnan Syed ble dømt for å ha drept eks-kjæresten sin i 1999. Det er lett å forstå entusiasmen saken skapte, og at vi med ny teknologi og ny kunnskap kan se sider av saken som ble oversett den gangen. Adnan Syed prøver i disse dager å få saken sin gjenopptatt, basert på informasjon som dukket opp under produksjonen av Serial. Det kan fremdeles ta noe tid før vi vet om saken blir gjenopptatt, men kanskje vil det vise seg at oppmerksomheten saken fikk gjennom Serial fører til et helt annet resultatet enn i retten for over 15 år siden.

Det understreker viktigheten av at vi som samfunn følger med i rettssalen, men også av det ansvaret som ligger på dokumentarfilmskapere. De roter opp i vonde minner for ofrenes familier og skaper håp for de involverte. Da må de også være redelige, etterrettelige og være sikre på at de klarer å vurdere den informasjonen de graver opp objektivt.