Romerike krets

Aktuelt

Tilbake til Nyheter

NOU 2015:3 - Advokaten i samfunnet

Advokatsamfunnet

Romerike krets mener utvalgets forslag om et advokatsamfunn har mye bra ved seg. Imidlertid er det avgjørende at Advokatsamfunnet kan ytre seg fritt, selvsagt ikke i form av partipolitikk, men typisk ved deltakelse i den løpende samfunnsdebatten. Trolig vil ikke hele medlemsmassen være enig i alt Advokatsamfunnet ytrer, men dette hensynet bør ikke veie tyngre enn hensynet til den frie ytring.

Heller ikke mener Romerike krets at dette kan anses som et brudd på EMK art. 11. For det første fordi EMD i sin praksis opererer med en nær kobling mellom ytringsfrihet og demokratihensyn, og fordi en selvstendig ytringsfrihet for en forening utgjør en sentral del av demokratiet. Romerike krets har dessuten merket seg at Utvalget ikke er særlig konkret i sin påstand om at «det fremstår tvilsomt om og i hvilken grad en forening kan ha menneskeretter ut over summen av medlemmenes menneskeretter», jf. s 341, venstre spalte. I tillegg kommer at det synes usikkert om artikkel 11 i det hele tatt kommer til anvendelse.

Opphevelse av rettsrådsmonopolet

Det fremstår som et paradoks at kravene samfunnet stiller til advokatene stadig øker, herunder at det kreves betydelig etterutdanning selv for meget erfarerne advokater, samtidig som rettsrådsmonopolet skal oppheves. 

Utvalget mener «en hver» skal kunne yte rettshjelp (rettsråd). For borgerne kan en markedsføring fra en «juridisk rådgiver», som uten noen formelle krav skal rådgi, virke forvirrende. I viktige spørsmål i livet skal altså ens skjebne legges i hendene til en ukyndig. Ytterligere kommer at samfunnet ellers stadig profesjonaliseres, sjeldnere enn før lar man andre enn autoriserte fagfolk for eksempel pusse opp eget bad. Videre peker Romerike krets på at ikke «en hver» har lov til å tilby tjenester som revisjon, eller lege- og tannlegebehandling. For disse eksisterer det en monopolsituasjon.

Dårlig råd kan vise seg dyrkjøpte for den som plutselig står i et ukjent juridisk landskap. Dernest virker det også merkverdig å frislippe juridisk rådgivning, uten å pålegge den som gir råd en taushetsplikt. Heller ikke en pålagt ansvarsforsikring mener Utvalget det er grunn til å ha. Dermed kan den som gir råd, gjøre det uten at borgeren er sikret mot svake råd som leder til økonomiske tap, og som videre er fritatt fra tilsynsplikt.

Utvalgets argument om at rettsrådsmonopolet er opphevet i Sverige og Danmark, har Romerike krets notert seg. Utvalget viser til at svenske myndigheter og advokatsamfunnet mener dette «i liten grad oppfattes som en problemstilling i Sverige», jf s. 64, venstre spalte. Imidlertid synes erfaringsgrunnlaget derfra å være for magert til å trekke noen sikre slutninger. Utvalget virker rett og slett ikke å ha gått i dybden på om svenske borgere ofte støter på ufaglærte useriøse aktører som yter juridisk rådgivning. 

I Danmark har «en hver» adgang til å yte juridisk rådgivning, og fra 2006 kan en hver også markedsføre sine tjenester, jf. s 53, venstre spalte. Utvalget redegjør derimot ikke nærmere for hvordan lovendringen har slått ut i praksis.

Tanken om å skape mer konkurranse blant tilbydere av juridiske tjenester må kunne løses på bedre måter. Utvalget går for langt I å nedtone behovet for at rådgivning bør ledsages av god kvalitet. Hvis juridisk rådgivning ikke er underbygget av kunnskap, blir rådgivningen lite treffsikker og raskt mer en villedning enn veiledning. En mottaker av råd bør kunne vite at de som gir råd vet hva de snakker om. 

Romerike krets sin erfaring er at antallet av advokater stadig øker, og det samme gjør konkurransen på pris. Innenfor privatmarkedet ser vi stadig nye forsøk på å skaffe klienter gjennom lave priser, innledende gratis rådgivning og aggressiv markedsføring på internett. Dernest tilbys rådgivning fra rettshjelpere og andre tilbydere.

Det å skape ytterligere konkurranse i markedet, skjerper gjerne aktørene, hvilket Romerike krets mener er heldig. En opphevelse av rettsrådsmonopolet synes derimot ikke å være et tiltak som det jevne borger er tjent med. Ulempene virker større enn fordelene, og fordelene synes usikre. 

Kravene for å få advokatbevilling

Romerike krets er skeptisk til å fjerne prosedyrekravet fullstendig. Man kan selvsagt kompensere et bortfall gjennom mock trials eller mer av det man tilbyr på dagens advokatkurs av praktiske øvelser.

Utvalget peker på at et utvidet studium med praksis i fokus tilsvarende 30 studiepoeng, vil bøte på et bortfall og endog styrke opplæringen en advokatfullmektig får. Romerike krets mener en forlengelse av studiet vil gi en unødvendig teoretisering av et allerede langt studium.

Utvalget synes å være bekymret for om en del saker bringes til retten av fullmektiger i hovedsak for å oppfylle prosedyrekravet, jf. s 131, venstre spalte. Imidlertid er bekymringen lite håndfast og er muligens bygget opp av rykter eller problematikk i de større firmaene. Det utelukkes ikke at saker kan ha blitt innbrakt av nevnte årsak, men slik er ikke erfaringen i Romerike krets. Utvalget overvurderer dessuten hva man kan lære seg som student. Det å bære en sak, å gå i retten med det fulle ansvar for et menneske av kjøtt og blod eller et reelt foretak, vet man først hvordan er, etter å ha gjort det.

En klient bør kunne vente i alminnelighet at advokaten som fører saken i retten har gjort det før. Romerike krets mener at Utvalgets forslag på dette punkt ikke vil bedre stillingen til rettshjelpsmottakeren. Enn videre kommer at tilliten til advokaten vil kunne svekkes, fordi det raskt blir kjent at advokatene etter innføringen av advokatloven, vil autoriseres som advokat uten å ha vært I en rettssal. Skillet mellom en advokat og advokatfullmektigen vil på et sentralt punkt forsvinne.

Ytterligere kommer at prosedyrekravet eventuelt kan justeres på andre måter, for eksempel ved å la rettsmekling telle mer enn i dag.

Til Utvalgets forslag om la advokatfirmaene i praksis dekke kostnadene for at advokatfullmektigene skal gjennomføre en omfattende utdanning etter oppstart som fullmektig, bemerker Romerike krets at en sådan ordning vil styrke de store firmaenes posisjon i markedet. Det vil ikke være bærekraftig for et middels- eller mindre firma å ansette en nyutdannet for deretter å dekke kostnadene ved utdanning av et omfang av 30 studiepoeng. Ikke minst kan dette vise seg å gå ut over de nyutdannede selv, som i større grad kan tenkes å måtte starte yrkeslivet utenfor et advokatkontor. I seg selv ingen ussel skjebne, selvsagt ikke, men at omleggingen kan ha en sådan konsekvens bør ikke underslås. De unge og beste hodene havner dermed hos de større firmaene.

Utvalgets forslag om lempe på prosedyrekravet og å lempe kostnadene ved deler av utdanningen over på advokatfirmaene, er begge forslag tilpasset hverdagen til de store firmaene. Disse er tjent med endringene, mens mindre firmaer vil tape. At endringene vil gi økt kvalitet i advokatutdanningen, kan Romerike krets heller se som sannsynlig. Vi har ikke inntrykk av at dagens advokatutdanning er for dårlig, heller tvert i mot. Å gjøre bruk av masse ressurser på å endre noe som fungerer, virker som en dårlig prioritering. 

Rettshjelpsmottakeren, som advokatene er til for, kan Romerike krets heller ikke se at kommer styrket ut av en lemping av kravene til advokatenes praktiske skolering.

Salærsats

Romerike krets mener advokatloven bør inneholde en bestemmelse som sier hvordan den offentlige salærsats og stykkpris skal fastsettes, eventuelt at loven henviser til at dette kan fastsettes i forskrifts form. Satsen foreslås tilknyttet samfunnets alminnelige lønnsvekst. Borgerens tilgang til rettshjelp med en god kvalitet, vil med dette tilsikres.