Sterkt kritisk til Eiendomsmeglingsutvalgets innstilling

Ett av eiendomsmeglingsutvalgets forslag er at advokater ikke lenger skal kunne drive eiendomsmegling med hjemmel i advokatbevilling. Advokatforeningen etterlyser en god begrunnelse for et så radikalt forslag. En rekke eiendomstransaksjoner inneholder langt mer og allsidig juss enn lovutvalget skal ha det til. Disse oppdragene vil ofte kunne utføres tryggere, enklere og rimeligere av en advokat, enn av en eiendomsmegler. Forslaget kan dermed påtvinge borgerne en løsning som er mindre trygg, mer komplisert og mer kostbar enn i dag – stikk i strid med NOUens intensjon og tittel. Advokatforeningen er også sterkt kritisk til eiendomsmeglingsutvalgets sammensetning, som er egnet til å skape uro om utvalgets innsikt i, og interesse for, kompleksiteten i mange av eiendomsmegleroppdragene.  En lang rekke megleroppdrag krever nettopp den brede, juridiske kompetanse som advokater har – og meglere sjelden kan tilby.  

ADVOKATFORENINGEN FRYKTER EN MONOPOLISERING AV DET NORSKE EIENDOMSMEGLERTILBUDET – DER BORGERNE FRATAS EN VIKTIG VALGMULIGHET

Dersom eiendomsmeglingsutvalget får gjennomslag for sine mest inngripende forslag, frykter Advokatforeningen at mange advokater vil slutte med eiendomsmegling. Dette vil gi eiendomsmeglerforetakene en sterkere markedsposisjon, og kan øke prisene for borgerne. Et kanskje enda større problem er allikevel at de megleroppdrag som i stor grad inneholder juridiske utfordringer, og hvor de økonomiske verdiene ikke alltid er så store, kan bli vanskelig å få løst på en rettssikker måte.

Vi frykter også at dersom advokater i distriktene mister denne næringsinntekten, kan mange distrikter miste advokaten. Det er gjerne små marginer for drift av denne typer advokatvirksomhet, og selv om advokatens kompetanse kan være svært viktig i sitt lokalmiljø, kan mange advokater finne det nødvendig å flytte sin virksomhet til et større marked – på et større sted.

Slik kan innstillingen gi borgerne et dårligere forbrukervern, færre valgmuligheter og dyrere eiendomsmeglertjenester. Mens flere advokater vil slutte å megle eiendom. Og noen av disse kan måtte flytte sin virksomhet for å kompensere inntektstapet.

Det er store lokale forskjeller i Norge, både når det gjelder hvem som tilbyr eiendomsmegling, og når det gjelder hvilke utfordringer et slikt oppdrag kan by på. Byene har et godt tilbud fra eiendomsmeglere, som opererer i et godt regulert eiendomsmarked som sjelden byr på kompliserte og/eller uoversiktlige juridiske utfordringer. I mindre bygder og tettsteder er begge deler gjerne helt annerledes; få eller ingen eiendomsmeglere tilbyr sine tjenester der, og megleroppdragene inneholder ikke sjelden en rekke små og store juridiske utfordringer – som det ikke alltid er enkelt å få øye på.

Dette fremkommer tydelig i statistikken. I 2020 sto advokatene for kun 1,5 prosent av alle oppdrag i Oslo, men hele 13,6 prosent av alle oppdrag i Troms og Finnmark.  Finanstilsynet gir bare tilgang til statistikk på fylkesnivå, men det er grunn til å tro at det er store forskjeller på utkantkommuner og bykommuner også innad i fylkene. I 2018, som var siste gang hvor statistikk fra disse fylkene ble rapportert, sto advokater for 29 prosent av oppdragene i Sogn og Fjordane, 21 prosent i Finnmark og 18 prosent i Oppland. Videre er advokatenes oppdrag jevnt over billigere for forbrukerne – i 2020 var gjennomsnittlig pris for advokatenes oppdrag omtrent en tredjedel av prisen for eiendomsmeglernes oppdrag. Advokatene tok i snitt 0,6 prosent av salgsverdien, mens meglerne i snitt tok 1,8 prosent. Dette må ses i sammenheng med at advokater i større grad tar rene oppgjørsoppdrag, men det er grunn til å tro at advokater er billigere også for sammenlignbare oppdrag.  

En endret eiendomsmeglingslov må sikre at borgerne over hele landet får beste mulig bistand. Den må ta hensyn til at eiendomsmarkedet er like mangfoldig som landet vårt er. Den må unngå å påtvinge borgerne en omsetningsmodell som tar utgangspunkt i behovene i byene, og overføre dette til steder med helt andre forutsetninger, og helt andre behov.

Og ikke minst; et lovutvalg som skal utrede noe så viktig som eiendomsmegling, burde ha hatt representanter fra hele tilbydersiden – ikke bare deler av denne. Dette handler til en viss grad om evnen til å se at noen advokater har behov for å kunne megle noen eiendommer - for å kunne opprettholde sitt tilbud på små steder. Men det handler først og fremst om evnen til å se at noen megleroppdrag har behov for en advokat – for å ivareta et bredt spekter av juridiske utfordringer som noen oppdrag har ved seg.

UTVALGET FORESLÅR Å KREVE KONSESJON BÅDE PÅ FORETAKS- OG PERSONNIVÅ.

Advokater har i dag rett til å drive eiendomsmegling i kraft av advokatbevillingen.

I NOU 2021:7 Trygg og enkel eiendomsmegling foreslås det at denne retten oppheves, se pkt. 15.4.3. Eiendomsmeglingsutvalget foreslår en ordning med krav til konsesjon på både foretaks- og personnivå. Advokatbevilling skal derimot kunne kvalifisere for å være ansvarlig megler på et oppdrag.

Ifølge forslaget må advokater som ønsker å megle én eller flere eiendommer, søke Finanstilsynet om konsesjon til å drive eiendomsmegling i et foretak. I praksis betyr dette at advokaten må opprette et enkeltpersonforetak for eiendomsmeglingsvirksomheten, med egne regnskaps- og økonomisystemer, samt revisor og regnskapsfører. Disse kravene fordyrer advokatens arbeid, og gir økt pris for borgerne.

Utvalget foreslår videre at det skal stilles krav om at foretaket har en fagansvarlig, og at advokatbevilling alene ikke skal kvalifisere for å kunne være fagansvarlig. Det foreslås videre et krav om kurs for personer som skal ha et slikt fagansvar, dersom vedkommende ikke tidligere har erfaring som fagansvarlig, se pkt. 15.4.7.1. Også et slikt krav vil medføre økte kostnader og økt tidsbruk for mange advokater, uten at behovet for endringen, er faglig begrunnet i innstillingen.

EIENDOMSMEGLINGSUTVALGET MANGLET EN VIKTIG AKTØR I DAGENS TJENESTETILBUD – NEMLIG EN REPRESENTANT FOR ADVOKATENE

Advokatforeningen mener utvalget hadde en skjev sammensetning, der Eiendom Norge og NEF var godt representert. Det var ingen representant for advokatene i utvalget. Advokater er en viktig tjenestetilbyder i dette markedet, og har til nå vært eiendomsmeglernes eneste reelle konkurrent. Advokatforeningen jobbet derfor intensivt med å få Finansdepartementet til å forstå at Advokatforeningen måtte ha ett medlem i eiendomsmeglingsutvalget. Vi har blant annet argumentert med at dette var viktig for å bringe videre det brede spekter av juridiske utfordringer som mange eiendomsmegleroppdrag kan by på.

Overfor eiendomsmeglingsutvalget har vi påpekt hvor mangfoldig dette tjenestebehovet er, der mange av oppdragene kan utføres sikrere, enklere og rimeligere av en advokat, enn av en eiendomsmegler. Og vi har argumentert for at megleroppdrag er en viktig tilleggsnæring for noen advokater som driver allsidige advokatpraksiser. Vi har påpekt at derom man gjør slike oppdrag mindre attraktive for advokatene, så svekkes næringsgrunnlaget både for eiendomsmegling og for advokatvirksomhet i distriktene.  

Vi ser ingen av disse viktige perspektivene i utvalgets innstilling, slik denne har endt opp. Til gjengjeld inneholder innstillingen en rekke negative påstander om advokaters megling av eiendom, uten at påstandene er begrunnet eller dokumentert. Begge disse uheldige forhold kunne enkelt ha vært unngått dersom advokatene hadde en representant i utvalget.

Advokatforeningen frykter at innstillingen kan svekke tjenestetilbudet for borgerne, og gjøre det unødig komplisert og kostbart å megle de eiendommer som man i dag gjerne velger en advokat for å håndtere. Vi frykter også at rettsikkerheten ved megling av eiendom kan bli svekket, fordi oppdragene sjeldnere vil bli utført med den brede, juridiske kompetanse som advokater har – og eiendomsmeglere naturlig nok mangler.

På sikt kan også eiendomsmeglerbransjen få svekket konkurranse fra advokatene, slik at det generelle prisnivå går opp.

UTVALGETS BEGRUNNELSE

Utvalget påstår at det er en kvalitetsforskjell mellom eiendomsmegleres og advokaters eiendomsmegling

I innstillingen pkt. 15.4.3 skriver utvalget: «Etter utvalgets vurdering er det flere momenter som kan forklare kvalitetsforskjell mellom eiendomsmeglingsforetakene og advokatene.»

Det finnes ingen begrunnelse for påstanden om en slik kvalitetsforskjell. Det vises hverken til undersøkelser, statistikker eller annen dokumentasjon som underbygger påstanden. Allikevel legges påstanden som et premiss for innstillingens videre argumentasjon, og for dens konkrete forslag. Heller enn å pålegge seg selv et minstekrav til dokumentasjon, forsøker utvalget å sannsynliggjøre påstanden gjennom å beskrive «momenter som kan forklare» den. 

Dersom advokatene hadde hatt en representant i utvalget, ville vedkommende ha bedt om dokumentasjon for en slik påstand. Statistikk fra Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester viser at det er få klager på advokaters eiendomsmegling. De siste fire årene var 2,2 % av alle klagene til Reklamasjonsnemnda rettet mot advokater – i det samme tidsrommet sto advokater for 5,6% av alle formidlinger. 40% av klagene mot advokater fikk medhold, mens 44% av klagene mot eiendomsmeglere fikk medhold. Advokater er med andre ord underrepresentert i klagestatistikken, både når det gjelder antall klager og andel fellelser. Hoveddelen av advokaters eiendomsmegling, er oppgjørsoppdrag. Det er svært få klager på advokaters oppgjør, og enda færre fellelser.

Utvalget påstår at advokater mangler teoretisk grunnlag for å megle eiendom

Utvalgets forslag om at advokater ikke lenger skal få drive eiendomsmegling med hjemmel i advokatbevillingen, begrunnes delvis med at advokaters utdanning ikke er kvalifikasjon nok for å kunne drive eiendomsmegling, jf. pkt. 15.4.3.

Advokater har minst fem års universitetsutdannelse og to års læretid som advokatfullmektig. Advokatene har dermed en omfattende formell og praktisk kompetanse – langt mer omfattende enn eiendomsmeglerne har. Og advokater er underlagt samme krav til etterutdanning som eiendomsmeglerne, når det gjelder det eiendomsmeglingsfaglige. Advokatforeningens medlemmer er i tillegg underlagt et eget krav om etterutdanning, hvilket er på 80 timer hvert femte år.

Advokatforeningen er, som eiendomsmeglingsutvalget, opptatt av å sikre advokatenes eiendomsmeglingsfaglige kompetanse. Også Advokatforeningen ønsker et strengere kompetansekrav for advokater som skal drive eiendomsmegling, enn det som gjelder i dag. Advokatforeningen foreslo, i vårt innspill til utvalget, at det bør innføres krav om at advokater må ta etterutdanning/kurs innen oppgjør før de begynner med oppgjørsoppdrag. Hoveddelen av advokaters eiendomsmegling er nettopp slike oppgjørsoppdrag.

Finanstilsynet har for øvrig uttalt til Advokatforeningen at det ikke er grunnlag for å si at advokater er dårligere på å oppfylle etterutdanningskravet enn det eiendomsmeglerne er.

Utvalget mener advokater megler få eiendommer, og påstår at dette er et problem

Utvalgets forslag om at advokater ikke lenger skal få drive eiendomsmegling med hjemmel i advokatbevillingen, begrunnes videre med at advokater har en begrenset eiendomsmeglingsvirksomhet. Utvalget viser i pkt. 15.4.3 til rapportering til Finanstilsynet for 2020. Her kommer det frem at 976 advokater rapporterte formidlinger/oppgjørsoppdrag dette året, og at kun 82 av disse hadde 10 eller flere formidlinger/oppdrag. Utvalget skriver i den forbindelse:

De fleste advokatene driver således eiendomsmegling som en tilleggstjeneste til den ordinære rettshjelpsvirksomheten.

Dersom advokater hadde hatt en representant i utvalget, ville vedkommende ha opplyst om at advokatenes megling nettopp gjerne skjer i forbindelse med, eller i forlengelsen av, en eller flere personers behov for advokatens juridiske bistand. Innstillingen måtte da ha forklart hvorfor man vil gjøre det vanskeligere og dyrere å få hjelp til eiendomsmegling av en advokater - ved for eksempel:

• Overdragelse mellom nærstående ved skifte av dødsbo eller ved skifte etter oppløsning av gift/ugift samliv. Det ikke bare være seg mellom a) arvingene eller b) ektefellene/samboerne, men også til andre nærstående til partene i skiftet.
• Innløsning av festetomter.
• Oppløsning av sameie/overdragelse mellom sameiere.
• Odelsløsningssaker – og lignende overdragelser (uten at man er i en faktisk løsningssituasjon).
• Overdragelse i forbindelse med ekspropriasjon o.l., eksempelvis under trussel om ekspropriasjon.
• Overskjøting i forbindelse med bruk av forkjøpsrett/løsningsrett som blir utløst av en eiendomsovergang eller som følge av andre avtalte vilkår.

Slike eiendomsoverføringer innebærer komplisert juss, som krever bred, juridisk ekspertise. Nettopp dette er et særtrekk ved advokaters eiendomsmegling, og utvalget tar overhodet ikke stilling til dette i sin utredning. Med representanter fra eiendomsmeglerbransjen, og kun den, er det naturlig å spørre: Hadde utvalget nødvendig innsikt i dette allsidige markedet, der mange oppdrag til nå har falt langt utenfor hva de fleste eiendomsmeglere kan, og vil, påta seg? Eller var utvalgets kompetanse konsentrert rundt de megleroppdrag som naturlig har tilfalt eiendomsmeglervirksomhetene?

De langt fleste megleroppdrag handler i stor grad om meglerkompetanse, og i liten grad om juss. Slik er det ofte i byene, med et godt regulert eiendomsmarked og få juridiske utordringer. Noen megleroppdrag handler imidlertid i liten grad om meglerkompetanse, og i stor grad om juss. Slik er det ofte i distriktene, der verdien av eiendommen kan være mindre, og de juridiske utforingene flere – og vanskeligere å oppdage.     

Da det advokatfaglige perspektiv ikke er representert i utvalget, har også en rekke grensedragninger som innstillingen burde ha behandlet, blitt oversett.

Overføring av eiendom til arvinger, er advokatvirksomhet. Hva med overføring til andre, nærstående parter i et skifte? Advokatforeningen mener at også dette er advokatvirksomhet, ikke meglervirksomhet. Innstillingen ser ikke, eller behandler i hvert fall ikke, temaet.

Hva med overføring av eiendom til nærstående til partene, for eksempel ved et skifte mellom ektefeller eller samboere ved samlivsbrudd? Eller; hvor går grensen der advokaten bistår ved overføring av fast eiendom mellom slektninger (ofte arveplanlegging)? Overføringen kan innebære fullt vederlag, den kan være et gavesalg, den kan være en kombinasjon av vederlag og forskudd på arv – kanskje med krav om borett for selger. Er dette advokatvirksomhet, eller er det eiendomsmegling?  

Gavesalg, overføring av eiendom som er forskudd på arv, etablering av borett og en lang rekke andre aktuelle temaer ligger i grensesonen mellom megling og advokatvirksomhet. Det eneste som er sikkert, er at disse spørsmålene ofte krever bistand fra noen som har omfattende og allsidig juridisk kompetanse – altså en advokat. Den praktiske konsekvens for borgerne i disse sakene blir, dersom innstillingen følges, at man også må engasjere en eiendomsmegler. Og husk; verdien av eiendommen, målt i kroner og øre, kan være lav.

Utvalget påstår at advokater ikke utfører tilstrekkelig risikostyring og internkontroll

Uten nærmere begrunnelse, hevder utvalget at advokater utgjør en risiko på grunn av manglende krav til risikostyring og internkontroll.

Dersom advokatene hadde vært representert i utvalget, ville innstillingen ha vært mer nyansert:

• Advokater er underlaget et krav om god vandel.
• Advokatene har krav om revisor.
• Advokater er underlagt tilsyn og rapportering til både Finanstilsynet og Tilsynsrådet.
• Advokater har krav om etterutdanning, både etter Advokatforeningens regler om 80 timer i løpet av fem år og det særskilte kravet om etterutdanning for eiendomsmeglere med hjemmel i emgll. § 4-6 og eiendomsmeglingsforskriften § 4-10.
• Advokater er underlagt Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester og advokatenes disiplinærsystem.
• Tilsynsrådet får tilsendt egenerklæring med revisoruttalelse fra alle advokatforetak. Denne omfatter bl.a. forvaltning av klientmidler, eiendomsmeglingsoppdrag og hvitvasking.

Utvalget opplever det som et problem at advokater ikke er underlagt internkontrollforskriften. Etter Advokatforeningens vurderinger vil ikke denne forskriften forbedre forbrukervernet. Internkontrollforskriften passer ikke for små firmaer og enkeltpersonforetak, hvilket mange advokater som ofte driver eiendomsmegling, gjerne har. Man vil ikke oppnå forskriftens formål, som er bedre rutiner og kontroll, når advokaten jobber alene.

Advokatforeningen mener at det regel- og tilsynssystem som sikrer at advokater kan ivareta sine klienters rettssikkerhet på en god måte i spørsmål av stor velferdsmessig, menneskelig og økonomisk betydning i hele spekteret av juridiske utfordringer er godt egnet til å ivareta tryggheten også for borgere som ønsker bistand av en advokat for salg og overdragelse av eiendom.

Utvalget mener at advokatrollen gjør det vanskelig å opptre som nøytral formilder

Utvalget skriver videre at det kan være vanskelig for advokater å tre ut av rollen som partsrepresentant, og innta rollen som mellommann, når eiendomsmeglingsvirksomheten er begrenset og det går lang tid mellom hvert eiendomsmeglingsoppdrag.

Dersom advokatene hadde vært representert i utvalget, ville det ha fremkommet at advokater ofte inntar rollen som rådgiver overfor to parter, der det nettopp må tas hensyn til begge partenes interesser. Konfliktmegling er et eksempel på dette, det samme er utforming av kontrakter, ektepakter mm. Advokatforeningens erfaring er at advokater har meget god trening i å utøve omsorg for flere parters interesser, nettopp gjennom sin utøvelse av advokatvirksomhet.

Advokatforeningen reagerer for øvrig på utvalgets omtale av eiendomsmegleren som «nøytral formidler i eiendomsmeglingsvirksomheten.» Eiendomsmeglerens oppdragsgiver er selgende part, og inntar ingen nøytral rolle i sitt arbeid med å få høyest mulig pris for eiendommen.

Utvalget mener advokater har et svakere krav om etterutdanning

Eiendomsmeglingsutvalgets siste argument for å oppheve retten til å drive eiendomsmegling på grunnlag av advokatbevilling, er at advokater med begrenset eiendomsmeglingsvirksomhet i «praksis ikke er underlagt krav om etterutdanning», se pkt. 15.4.3. Utvalget viser til at etterutdanningskravet i dag er innrettet slik at det nullstilles dersom man ikke har hatt et meglingsoppdrag på seks måneder.

Advokatforeningen ønsker regler som sikrer kompetanse hos tilbyderne av eiendomsmeglingstjenester. Advokatforeningen stiller krav til sine medlemmer om 80 etterutdanningstimer i løpet av en femårsperiode. Advokatforeningens regler for etterutdanning tar ikke hensyn til om advokaten driver i liten skala. Etterutdanningskravet er det samme for alle medlemmer i Advokatforeningen.

I Prp. 214 L (2020-2021) Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven) fikk Advokatforeningen endelig gehør for at etterutdanningskravet burde gjelde alle advokater, også dem som ikke har medlemskap i Advokatforeningen.

Advokatforeningen ønsker og støtter en endring av dagens etterutdanningsregler ved eiendomsmegling, slik at etterutdanningskravet gjelder uavhengig av om advokaten har eiendomsmeglingsoppdrag siste seks måneder.

Erfaringer viser at borgerne i dag gjør gode valg når de omsetter sine eiendommer. Der de juridiske utfordringene er mange og/eller store, og verdiene kanskje ikke så store, velger mange å få hjelp av en advokat. Der de juridiske utfordringene er små og oversiktlige, og større økonomiske verdier står på spill (typisk for salg av boliger i byene), velger de langt fleste å få hjelp av en eiendomsmegler. Dette mangfoldet i tilbudet av eiendomsmeglertjenester, speiler mangfoldet i borgernes behov, på en god måte slik dette er i dag.

Fremfor å redusere dette tilbudet til borgerne, og frata dem en viktig valgmulighet, bør de reelle svakhetene i dagens system, utbedres. Av de mange ulike påstander eiendomsmeglingsutvalget kommer med, i stor grad uten dokumentasjon og stridende mot Advokatforeningens erfaringer, er det lett å være enig i at etterutdanningskravet for advokater som sjelden megler eiendom, bør strammes inn. Et krav om gjennomført kurs i oppgjør før oppstart av et megleroppdrag, er også konstruktivt.

Det samme gjelder utvalgets påpekning av at advokater ikke er underlagt krav ved opphør av eiendomsmeglingsvirksomhet, slik eiendomsmeglerforetak er, se pkt. 15.4.3.

Når advokaten skal melde opphør av sin advokatvirksomhet til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, må advokaten sende inn en bekreftelse fra revisor på at det ikke finnes klientmidler og at regnskapsført klientansvar i advokatvirksomheten er brakt ned i kr 0 på korrekt måte på avviklingstidspunktet. Å innføre det samme ved opphør av eiendomsmeglingsvirksomhet, kan enkelt løse utvalgets ønske om kontrollert avvikling.

ADVOKATFORENINGENS FORSLAG: GJENINNFØR AKSESSORISK EIENDOMSMEGLING

Dersom advokatene hadde hatt en representant i utvalget, ville vedkommende kanskje ha foreslått et kompromiss: Gjeninnfør aksessorisk eiendomsmegling.

Under eiendomsmeglingsloven av 1989 og eiendomsmeglingslovene av 1931 og 1938 var det et unntak for aksessorisk megling, i betydningen enkeltstående eiendomsmeglingsoppdrag. Unntaket medførte at det var tillatt for advokater å bistå med en eiendomsoverdragelse uten at overdragelsen ble ansett å være mellommannsvirksomhet dersom overdragelsen var del av andre oppdrag for klienten.

Dette unntaket skulle bare få anvendelse når eiendomsmeglingen utgjorde et tillegg til, eller var en følge av, et annet oppdrag som var av økonomisk karakter. Videre var det slik at oppdraget primært måtte ha et annet formål enn omsetning av fast eiendom, jf. NOU 2006:1 s. 46.

Advokatforeningen foreslo i vårt innspill til eiendomsmeglingsutvalget at aksessorisk eiendomsmegling gjeninnføres. Som allerede beskrevet, er det særlige med advokatens rolle som eiendomsmegler, at et advokatoppdrag ender med et oppgjør knyttet til en fast eiendom. Av hensyn til forbrukerne, pris og konkurranse bør advokaten kunne bistå kunden fullt ut. Dette også med eiendomsmegling, der dette utgjør et tillegg til, eller er en følge av, et advokatoppdrag.

Å gjeninnføre aksessorisk eiendomsmegling vil også kunne avhjelpe grensedragningen mellom advokatvirksomhet og eiendomsmeglingsvirksomhet.

Advokatforeningens eiendomsmeglingsutvalg jobber nå med å utarbeide et forslag til Advokatforeningens høringssvar til NOU 2021:7 Trygg og enkel eiendomsmegling.

På regjeringen.no kan du lese NOU 2021:07 Trygg og enkel eiendomsmegling.

Dersom du har synspunkter og innspill i den anledning, kan disse sendes til advokat Margrethe Willoch 

OM EIENDOMSMEGLINGSUTVALGET
Eiendomsmeglingsutvalget ble oppnevnt 11. oktober 2019.

I utvalgets mandat fremgikk det blant annet at «Utvalget skal vurdere om advokater fortsatt bør kunne drive eiendomsmegling i kraft av advokatbevilling, og om det i så fall bør fastsettes særlige regler.»

På regjeringen.no står det at utvalget er «bredt sammensatt med medlemmer fra akademia, eiendomsmeglingsbransjen, teknologimiljø, forbrukere og tilsynsmyndigheter.»

Så vel Norges Eiendomsmeglerforbund som Eiendom Norge har hatt representanter i utvalget.

Advokatforeningen har innstendig oppfordret Finansdepartementet til å gi advokatene en representant i utvalget, og vi har gitt konkrete forslag på personer som kunne representere advokatenes innsikt, kompetanse og interesser i utvalget. Dessverre, og uforståelig nok, fikk vi ikke gehør for dette.

Advokatforeningen reagerer sterkt på at utvalget har vært så ensidig sammensatt. Vi mener utvalgets innstilling bærer preg av manglende innsikt i eiendomsmeglermarkedets allsidige og juridiske kompleksitet, og i den viktige kompetanse advokater tilfører dagens tjenestemangfold. Dermed risikerer vi en lov om eiendomsmegling som reduserer forbrukermakten for borgerne, som øker prisene på meglertjenester, og som svekker rettssikkerheten ved megleroppdrag som inneholder uavklarte og kanskje uoppdagede juridiske utfordringer.