Den nye rettshjelpsloven kan skape en gjeldsfelle

Den offentlige rettshjelpsordningen er rettsstatens inkluderingsordning. I saker med stor menneskelig eller velferdsmessig betydning skal den som ikke har mulighet til selv å betale for advokatbistand, få hjelp med regningen.

Politikere omtaler gjerne rettshjelpsordningen både som en viktig rettssikkerhetsgaranti og som et sentralt velferdsgode, men de har aldri ønsket å bruke penger på det. Taket for hva du kan tjene før du tjener for mye, ligger derfor og vipper rundt de laveste uføretrygdene.

Som konsekvens tjener store befolkningsgrupper for mye til å få advokatbistand dekket, men for lite til å betale det selv. Dermed står disse alene når viktige velferdsgoder og saker med stor menneskelig betydning blir utfordret. Som der din fraskilte ektefelle nekter deg samvær med barna dine.

Dagens regjering har vedtatt en lov om fri rettshjelp der mye har blitt bedre. Det skal de ha ros for. Nå gjenstår en finansieringsløsning som snart vil få ikrafttredelse. Også her er det noe bra, som at inntektstaket øker for hvem som inkluderes i ordningen. Samtidig får ordet «fri» en eiendommelig betydning. For nå vil staten dekke helt ned til 1 prosent av regningen.

Du innvilges rettshjelp, og får dekket 1 prosent? Ja, faktisk. Der noen få tidligere fikk dekket mye, kan langt flere snart få dekket nesten ingenting.

Politikernes aversjon mot å bruke penger på rettshjelp er et prinsipielt problem for rettsstaten. Det gjør nemlig at dens sentrale konfliktløsningsverktøy, advokater og domstoler, blir økonomisk utilgjengelig for store grupper. I praksis er jeg redd for at politikerne også er i ferd med å konstruere en felle som disse menneskene kan falle i. For hvor lett vil det være å skjønne hvilken økonomisk risiko man løper i den nye ordningen?

Den som får høre at man er innvilget rettshjelp, vil gjerne oppleve vedtaket som betryggende. Staten hjelper deg når du velger å kreve din rett. Vil alle forstå at man allikevel må betale 99 prosent av regningen, som kan være på et par hundre tusen?

Advokatforeningen opplever finansieringsmodellen som tilnærmet absurd. Hvorfor i det hele tatt ha et offentlig byråkrati rundt en ordning som ender med å dekke så lite? Hvorfor bruke tid på å fatte vedtak med så lite innhold?

To enkle tiltak kan gjøre ordningen god.

For det første bør maksimal egenandel settes til 50 prosent av regningen. Da er man i hvert fall i nærheten av en rimelig oppfatning av begrepet rettshjelp - og innbyggerne slipper å bli urettmessig beroliget av begrepet.

For det andre bør det settes et tak for hvor stor egenandelen kan bli i kroner og øre. Det er ofte vanskelig å forutsi hvor villig ens motpart er til å bruke penger på å krangle i retten. Noen tjener godt nok til ikke å bekymre seg over advokatregningen, andre tjener lite nok til å få dekket nesten alt. Hva gjør da den som fra før må snu på krona, men kun får dekket 1 prosent av regningen sin?  Vi mener et rimelig tak er 50 ganger rettshjelpssatsen. Femti arbeidstimer er nok til å løse de aller fleste saker. Et slikt tak gir klienten trygghet til å kreve sin rett, uten full risiko for at motparten trenerer og anker etter beste evne.

En slik løsning bør staten kunne leve svært godt med, og utsatte grupper leve greit med.