Er det lys i enden av tunnelsynet?
Utvalgets andre delrapport er en studie i tunnelsyn. Alle var sikre på at Viggo Kristiansen var skyldig. Politiet, pressen, påtalemakten, domstolen, Gjenopptakelseskommisjonen og sikkert folk flest. Alle var sikre i sin sak. Hans forsvarere var blant de svært få som argumenterte for det resultatet vi nå vet er riktig, nemlig at han var uskyldig. Forsvarerne er da også de eneste straffesaksaktørene som får god omtale i den enstemmige rapporten fra Baneheiautvalget.
De bekreftelsesfellene som skapte et mangeårig tunnelsyn i denne grufulle saken, er menneskelige. De fleste av oss faller i lignende feller hele tiden. Vi stoler for mye på vår intuisjon og vår evne til å gjennomskue hvem som lyver, og hvem som snakker sant. I retten bør slike vurderinger ha liten vekt. Vitnepsykologisk forskning har dokumentert grundig, og i lang tid, at subjektive troverdighetsvurderinger er helt på sjansenivå 1
Det er et gjenkjennelig mønster i mange av norsk strafferettshistories justisfeil, nemlig at tunnelsyn og bekreftelsefeller går igjen. Vi er så heldige å ha et politi, en påtalemakt og en domstol som nok alltid ønsker å finne sannheten, og aldri har til hensikt å straffeforfølge feil person. Men slik det dessverre blir avdekket med ujevne mellomrom; dette gode utgangspunktet er ingen garanti for at resultatet alltid blir riktig.
Professor Jon Petter Rui ved Det juridiske fakultet i Bergen mottok 12. mars i år Advokatforeningen Oslo krets' æresbevisning for sitt «solide, uredde og langvarige bidrag til rettsstaten, preget av faglig tyngde, uavhengighet og prinsipiell klarhet.»
Den prisen fortjener han. Æresbevisningens begrunnelse ser man tydelig i de to rapportene i Ruis ledelse av Baneheiautvalget. Nå gjenstår det for resten av straffesaksaktørene å leve opp til de meget gode anbefalingene utvalget. I et forsøk på å forebygge den emosjonelle tilnærmingen de fleste bekreftelsefeller starter med, foreslås det straffeprosessuelle endringer som forsøker å tvinge frem en mer rasjonell og etterrettelig bevisvurdering.
Da Jon Petter Rui takket for æresprisen, oppsummerte han Baneheiarapportens viktigste konklusjoner med at beviskravet ikke ble holdt høyt nok, og at det ble gjort konkrete feil i bevisvurderingen.
Uskyldspresumsjonen må styrkes og det må rettes langt større oppmerksomhet rundt bevisvurdering i straffesaker, mener utvalget. Videre må en lovfesting av beviskravet innebære at saken starter med at den tiltalte er uskyldig, ikke skyldig. Deretter må bevis vurderes på en objektiv, rasjonell og dokumenterbar måte - frem mot eventuell skyld.
Utvalget har en lang rekke gode forslag for å styrke uskyldspresumpsjonen og heve beviskravene, blant annet en ny § 305 a i straffeprosessloven. Første og andre ledd forslås slik: «For straffansvar kreves at faktum er bevist ut over enhver rimelig tvil. Beviskravet i første ledd kan bare være oppfylt dersom det samlet sett a) foreligger opplysninger i saken som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er uskyldig, og b) ikke foreligger opplysninger som er vanskelige å forklare hvis tiltalte er skyldig.»
Samtidig foreslås beviskravet ved domfellelse skjerpet gjennom straffeprosessloven § 40 fjerde ledd: «Domsgrunnene skal i alle saker som har vært behandlet med meddomsrett, angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering».
Ettersom metoden inviterer domstolen til å vurdere bevisene ut fra ulike hypoteser, er den godt egnet til å redusere betydningen av psykologiske feilkilder i bevisvurderingen – ikke minst den fryktede bekreftelsesfellen.
Rui avsluttet sin takketale for æresbevisningen med å si at dette er en praksis man kan begynne med umiddelbart, gjerne allerede i morgen, og henviste til Høyesteretts dom i en straffesak (HR—2025-458-A) hvor følgende generelle krav beskrives for domstolenes bevisvurderinger (i dommens avsnitt 26):
«Dommerne kan ikke bygge på magefølelse, intuisjon eller ureflektert synsing, men må gjøre en samvittighetsfull, forstandig og rasjonell vurdering av bevisene.» Og senere i samme avsnitt: «Bevisvurderingen skal altså være fornuftsbasert, og ikke følelsesstyrt.»
Baneheiautvalgets enstemmige rapport viser vei mot et lys i enden av tunnelsynet. Nå er jeg spent på hvor raskt utvalgets anbefalinger følges opp. Nye straffesaker behandles i domstolen hver dag, så det haster.