Ord er makt, språk er definisjonsmakt. La oss snakke mer samisk
I all den annerledesheten jeg møtte på New Zealand, er det en ting jeg har lyst til bringe videre. Fordi jeg opplevde det som viktig og preget av innsikt og respekt: I starten av hvert eneste møte ble det ønsket velkommen, ikke bare på engelsk, men også på maorisk. Og det selv om ikke en eneste maorier var til stede.
I 1987 ble maorisk et offisielt språk på New Zealand, sammen med engelsk og nyzealansk tegnspråk. De fleste offentlige departementer og etater har nå tospråklige navn, og postvesenet bruker både engelske og maoriske stedsnavn i adresser. Maorisktalende har dessuten rett til å kommunisere med offentlige etater på maorisk, selv om dette i praksis skjer gjennom bruk av tolker.
«I internasjonal sammenheng er alle samiske språk karakterisert som truede eller utdødde språk» skriver den norske regjeringen på sin informasjonsside Regjeringen.no, om tilstanden til samiske språk i Norge. «Det generelle inntrykket er at bruken av de samiske språkene som dagligspråk er i tilbakegang» kan vi lese videre.
Staten Norge er bygget på territoriet til to folk; nordmenn og samer. Dette er sammenlignbart med situasjonen i New Zealand. Forskjellen er at de velger å minne om territoriets to folk på en helt annen måte enn vi gjør i Norge – gjennom å hilse velkommen også på maorienes språk. For selv om de kanskje ikke var til stede i rommet, var vi også deres gjester.
Jeg følte at denne gesten ga en helt spesiell dybde til besøkene våre. Delvis minnet den maoriske velkomsthilsen oss om den menneskelige historie bak stedet vi var på, delvis ga den en mer interessant og kompleks opplevelse av å være der.
Opprinnelig var det fem ulike samiske språk i bruk i Norge. I dag er fire av dem enten utryddet fra Norge, eller de er på Unescos liste over alvorlig truede språk. Det siste, Nordsamisk, er på lista over truede språk.
I anledning Samefolkets dag har jeg lyst å komme med et forslag: La oss begynne å hilse velkommen på både norsk og samisk under alle offisielle møter av en viss høytid eller viktighet. De mest symboltunge markeringer fra de tre statsmakter kan være et minimum for en slik praksis – som en god start. Kongen kan hilse på begge språk under nyttårstalen, Erna når hun tar imot utenlandske statsministre, og høyesterettsjustitiarius ved åpning av plenumssaker.
Er det mulig å tenke seg at alle offisielle møter med en viss viktighet, løfter frem de samiske språkene på denne måten? Da kanskje slik at det ble hilst på nettopp det samiske språket som var i bruk i det geografiske området hvor møtet avholdes, før det ble utryddet eller utrydningstruet? Jeg vet ikke.
Personlig synes jeg det høres flott ut, og jeg gleder meg til å hilse Advokatforeningens offisielle gjester på både norsk og samisk. Ord er makt, men et språk har definisjonsmakt – for det bærer med seg historien, kulturen og identiteten til et helt folk. Jeg tror en slik gest ville ha minnet oss nordmenn om en side av vår egen historie som vi kan ha godt av å huske. Og jeg tror det ville ha gitt økt interesse og kompleksitet til opplevelsen av å besøke oss, for alle utlendinger: Når man er på besøk i Norge, er det hos to folk.
Lihkku beivviin! Gratulerer med Samefolkets dag!