Forslag til endringer i straffeprosessloven og straffeloven

Sendt: 13.11.2020

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1 INNLEDNING

Vi viser til departementets høringsbrev av 27.8.2020 om ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet.

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen.

I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. Årsaken til at vi sondrer mellom disse rollene er at vi ønsker å opprettholde og videreutvikle den troverdighet Advokatforeningen har som et uavhengig og upolitisk ekspertorgan i lovgivningsprosessen.

I denne sak uttaler Advokatforeningen seg som ekspertorgan. Saken er forelagt lovutvalget for strafferett og straffeprosess og bistandsadvokatutvalget. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Halvard Helle (leder), Ann Helen Aarø, Anders Brosveet, Bernt Heiberg, Stian Mæland, Berit Reiss-Andersen, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg og Frode Sulland. Bistandsadvokatutvalget består av Hege Salomon (leder), Morten Engesbak, Kristin Fagerheim Hammervik, Karoline Henriksen, Christian Lundin, Elisabeth Rød, Cecilie Schjatvet og Erik Widerøe.

2 KOMMENTARER

2.1 Forhåndsfastsettelse av forsvareroppdraget til et bestemt antall timer.

Departementets foreslår forhåndsfastsettelse av forsvareroppdraget til et bestemt antall timer

Advokatforeningen motsetter seg at retten skal gis adgang til på forhånd å fastsette et timeantall på hva som anses rimelig og nødvendig ved forsvareroppnevning etter straffeprosessloven § 100 annet ledd.

Advokatforeningen kan ikke se annen hensikt med forslaget enn en ytterligere nedskjæring i rettshjelpstilbudet til siktede i straffesaker og en ytterligere inngripen i den uavhengigheten og tillitten en forsvarer må ha for å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag tilfredsstillende.

Advokatforeningen minner om at tingretten etter dagens praksis har anledning til å begrense en forsvareroppnevning etter strpl. § 100 annet ledd til deler av etterforskningen, for eksempel at oppnevning er begrenset til bistand i forbindelse med politiavhør av siktede.

Videre vil retten, på vanlig måte, ha anledning til å nedsette salæret i de tilfeller der man finner at forsvarerens arbeid har gått ut over det som kan sies å være rimelig og nødvendig sett hen til sakens omfang. Dette vil naturligvis retten ha langt bedre grunnlag for å mene noe om etter arbeidet er utført enn før arbeidet er påbegynt.

Om det skal oppnevnes forsvarer etter strpl. § 100 annet ledd skal bero på en bred vurdering hvor relevante hensyn blant annet er sakens alvor, forventet straff, sakens betydning for den siktede, om faktum eller juss er uklart eller komplisert, den siktedes alder og helsemessige status, jf. bla. Rt. 2015 s. 844 og Rt. 2015 s. 860. Felles for når retten finner grunnlag for oppnevning kan oppsummeres med at noe med saken tilsier et særlig behov for forsvarerbistand, noe med siktede tilsier dette eller begge deler.

Når retten først har funnet at det foreligger særlige grunner for en oppnevning, vil det være umulig på forhånd å ha noe kunnskap om hvor omfattende forsvareroppdraget vil være. Omfanget på arbeidet kan bli mindre enn ventet eller det kan bli mer enn ventet. På oppnevningsstadiet finnes det som regel få indikatorer som gir grunnlag for en noenlunde sikker antakelse om dette.

Videre vil det ligge i oppnevningen at siktede har et særlig behov for forsvarer. Da er den oppnevnte forsvareren forpliktet til å ivareta siktedes interesser under etterforskningen på en tilfredsstillende måte, uten at det på forhånd må ligge noen begrensning i dette. Det er ikke til å unngå at en forhåndsbegrensning i antall timer vil fungere som en skranke for forsvarerbistanden. Forsvarerbistand kan aldri knytte seg til antall timer, men til faktisk behov. Advokatforeningen mener dette er en sentral rettssikkerhetsgaranti.

At forsvarer kan henvende seg til tingretten for å utvide antall timer gjør ikke den foreslåtte ordning akseptabel. De samme innsigelsene til at retten skal kunne forutse arbeidets omfang vil fortsatt gjøre seg gjeldende på et senere stadium. Og når det først oppnevnes forsvarer for siktede, må siktede ha klar visshet om at han faktisk vil få den nødvendige og rimelige forsvarerbistanden som han har krav på og forsvareren må ha visshet om at han eller hun står fritt å yte denne. Det nevnes også at ordningen med søknad om utvidelse virker svært tungvint og ressurskrevende både for forsvareren og retten.

Advokatforeningen vil vise til LB-2016-150120:

«Omfanget av forsvarerarbeidet må avhenge blant annet av hvilket behov for forsvarerbistand som til enhver tid foreligger, noe som kan endre seg etter hvert som etterforskningen går fremover. Det vil være svært vanskelig allerede ved forsvareroppnevningen å sette en bestemt begrensing med hensyn til hva som kan aksepteres, noe som lett vil komme i strid med siktedes rett i det konkrete tilfelle til å ha en offentlig oppnevnt forsvarer.

Den omstendighet at tingretten senere kan utvide timeantallet, er ingen fullgod løsning. Når forsvarer først er oppnevnt, bør siktede ha sikkerhet for at forsvareren kan yte den bistand som er rimelig og nødvendig, uten å måtte henvende seg på nytt til retten.»

Advokatforeningen slutter seg fullt og helt til lagmannsrettens synspunkt.

Det er også en vektig innvending mot forslaget at dette vil ramme usosialt. Det er grunn til å tro at forslaget vil medføre at bemidlede siktede i større grad vil benytte privat engasjerte forsvarere under etterforskningen uten å måtte forholde seg til en timebegrensning, mens siktede som har offentlig oppnevnt forsvarer under etterforskningen, vil bli avspist med en forsvarer begrenset til et visst antall timer. I tillegg til den sterkt underregulerte offentlige salærsatsen vil forslaget ytterligere føre til at ressurssterke siktede får et bedre forsvar enn ressurssvake. Dette er en utvikling dette forslaget ytterligere vil forsterke.

I punkt 7 i høringsnotatet fremgår det at forslaget ventes å bidra til å redusere offentlige utgifter til straffesaker. Med tanke på at retten allerede i dag kun vil akseptere salærkrav som er rimelige og nødvendige, er det ikke mulig å lese forslaget som noe annet enn at departementet ønsker å kutte i rimelig og nødvendig forsvarerbistand til siktede i straffesaker. Dette mener Advokatforeningen er uakseptabelt.

2.2 Forhåndsfastsettelse av bistandsadvokatoppdraget til et bestemt antall timer

Advokatforeningen vil advare mot en lovendring som innebærer at retten på forhånd skal kunne fastsette et bestemt antall timer for bistandsadvokatens arbeid under etterforskningen.

Forslaget om en slik forhåndsbegrensning strekker seg ut over det forslag som Straffeprosessutvalget i NOU 2016: 24 har fremmet. Det vises særlig til utredningens punkt 10.3.4-10.3.9 side 228–230. Straffeprosessutvalget har uttrykkelig uttalt at en avgrensning av bistandsadvokatoppdraget ikke skal skje ved at retten setter et bestemt antall timer, men heller ved oppnevning for en bestemt del av saken, jf. NOU 2016: 24 side 229. Advokatforeningen er enig i Straffeprosessutvalgets anførsler omkring dette.

Advokatforeningen vil peke på at det vil være enklere for retten – med utgangspunkt i presiserte timelister – å ha en begrunnet oppfatning av om det i en konkret sak er ytet bistand utover lovens intensjon, fremfor at retten på forhånd – ofte ut fra en kort anmeldelse – skal kunne vurdere arbeidets omfang. En slik endring av praksis vil etter Advokatforeningens oppfatning dessuten medføre et betydelig merarbeid for domstolen.

Departementet argumenterer for at en forhåndsbegrensning av antall timer vil legge til rette for en mer effektiv bistandsadvokatordning. Advokatforeningen mener at realiteten snarere vil være den motsatte. Det er store forskjeller i den enkelte fornærmede og etterlattes behov for bistand, både ut fra sakens art, men også ut fra menneskelige ulikheter og faktum i den enkelte sak.

For eksempel vil det i løpet av en etterforskning ofte være aktuelt med gjentatte avhør av den fornærmede. Særlig gjelder dette familievold og voldtekt. Det er ikke uvanlig med avhør over flere dager i denne type saker. Avhørene starter med den frie forklaringen og er eksempelvis i familievoldssaker stykkevis og delt om krenkelser gjennom mange år. Etter hvert – da ofte i flere senere avhør – må det settes søkelys på konkrete hendelser både for den fornærmede og evt. barn i samme husstand. Her er variasjonene store, og det er vanskelig å ut fra type sak ha en forhåndsoppfatning av omfanget av dette arbeidet.

Det samme gjelder bistandsadvokatens arbeid med å løpende vurdere hvorvidt politiet bør anmodes om å foreta ytterligere etterforskningsskritt. Innspill fra fornærmede og etterlatte må filtreres for dermed hindre at ethvert forslag fra klient havner på etterforskernes bord.

Behovet for bistand kan dessuten raskt endre seg underveis. Dette skjer typisk i såkalte familievoldssaker hvor den fornærmede som kanskje har vært gift med voldsutøver gjennom mange år, vil kunne bevege seg fra å først ville fortelle om det hun er utsatt for, til senere å ønske å trekke anmeldelsen tilbake og bortforklare tidligere forklaringer. Det er også vanlig at fornærmet i starten av en etterforskning vegrer seg for å fortelle om det som har skjedd i familien, og trenger tid og motivasjon for å fullføre.

Det samme fenomenet som beskrevet ovenfor er heller ikke uvanlig i saker som gjelder festrelatert seksuell omgang mellom unge mennesker. Ofte er det en lengre prosess å forklare særlig unge mennesker hva som omfattes av voldtektsbegrepet og viktigheten av å snakke sant, samt få med sentrale detaljer i forklaringen som gis.

Underveis i en etterforskning kan behovet for beskyttelse av bistandsadvokatens klient aktualiseres. De mest praktiske eksempler er behov for å fremme begjæring om besøksforbud og voldsalarm. Men, også behov for sterkere beskyttelsestiltak som strengt fortrolig adresse kode 6 eller fortrolig adresse kode 7 er dessverre økende. Behovet for denne type beskyttelse er det i praksis ofte bistandsadvokaten som er nærmest til å både gi råd om, og diskutere nærmere med politiet.

Videre vises til saker som involverer fornærmede med behov for tolk. En dommer vil ikke ut fra en enkel påtegning fra politiet ha et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere tolkebehovet hos fornærmede.

Overnevnte eksempler er svært praktisk og viser at forhåndsfastsettelse av timer er uegnet fordi disse sakene er svært ulike i art og kompleksitet. Noen saker dreier seg og en enkeltstående hendelse eller brudd på besøksforbud, mens andre saker dreier seg om vold i nære relasjoner og overgrep over en lang tidsperiode med flere fornærmede eller flere tiltalte. Noen ganger fremstår en slik sak innledningsvis som enkel, for eksempel et brudd på besøksforbud eller en voldshendelse. Sakskomplekset endrer ofte karakter underveis til det mer alvorlige.

Samlet er det Advokatforeningen oppfatning at dersom lovgiver går inn for å sette begrensinger for bistandsoppdrag under etterforskning som foreslått, vil det i praksis begrense advokatens arbeid på en måte som vil gå ut over de fornærmedes rettigheter og rettssikkerhet.

 

                                             Vennlig hilsen

 

Jon Wessel-Aas                                                                          Merete Smith
leder                                                                                            generalsekretær