Innspill til Utleverings- og arrestordreutvalget
Sendt: 1. april 2022
Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet
1 INNLEDNING
Vi viser til brev fra Utleverings- og arrestordreutvalget av 16. februar 2022 med invitasjon til å komme med innspill som kan belyse behovet for endringer i regelverket om utlevering av lovbrytere og overlevering på grunnlag av arrestordre.
Nærværende høringsuttalelse er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Berit Reiss-Andersen (leder), Anders Brosveet, Bernt Heiberg, Lars Mathias Enger, Christian B. Hjort, Heidi Juritzen, Elisabeth Myhre, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg og Frode Sulland, som alle har lang erfaring og god kompetanse innfor det aktuelle rettsområdet.
2 OVERORDNEDE HENSYN
Saker om overlevering eller utlevering reiser en rekke rettssikkerhetsmessige utfordringer, bl.a.:
• I hvilken grad kan man stole på at den utstedende stat / domstol har foretatt en tilstrekkelig grundig faktisk og rettslig analyse av grunnlaget for begjæringen til at det er forsvarlig å bygge på denne uten overprøving?
• I hvilken grad kan man stole på at den utstedende stats domstoler vil undergi saken en betryggende og rettssikker behandling etter at utlevering / overlevering er gjennomført?
• Hvordan sikre forholdsmessighet – herunder at saken er best mulig opplyst før utlevering/overlevering begjæres, herunder at avhør / fjernavhør og annen bevisinnhenting i størst mulig grad gjennomføres først?
• Hvordan sikre mot begjæringer som er initiert av en fornærmet i den anmodende stat basert på illegitime formål (utpresning, informasjonstilgang/industrispionasje e.l.)?
• Hvordan sikre forholdsmessighet ift å unngå inngripende og kostbare overleveringsbegjæringer for mer/mindre bagatellmessige saker? Herunder forholdet til land med «mandatory prosecution».
• Hvordan sikre oss mot å utlevere til land / rettsforfølgelse der det er risiko for at straffen ikke er forholdsmessig i forhold til overtredelsen?
• I saker der dobbel straffbarhet anses oppfylt på basis av terskelen «skjellig grunn til mistanke» - i hvilken grad kan man være sikker på at domfellelse kun kan skje på basis av at de aktuelle vilkårene (som anses nødvendige for dobbel straffbarhet) finnes bevist etter det strafferettslige beviskrav? (Jf. Rt. 2014 s. 680)
• Hvordan unngå «forum shopping» - i den forstand at saker overføres til et land der den materielle strafferetten og/eller de prosessuelle reglene om bevisinnhenting / bevisføring ligger best til rette for domfellelse, gjerne samtidig som bevisinnhenting skjer i andre jurisdiksjoner der vilkårene for bevistilgang er lempeligere?
3 DOBBEL STRAFFBARHET
I lys av problemstillingen i Rt. 2014 s. 680 finner vi grunn til å fremheve viktigheten av vilkår om dobbelt straffbarhet, særlig i en tid der ulike jurisdiksjoner velger ganske forskjelligartede og komplekse utforminger av materielle straffbarhetsvilkår i sin kriminalisering av ulike fenomener. Dette medfører at man ikke kan bygge på at et skjellig grunn-vilkår for utlevering er noen fungerende sikring mot at domfellelse i det landet utleveringen skjer til, bare kan skje på grunnlag av at de vilkår som det finnes skjellig grunn til, faktisk lar seg bevise ut over enhver rimelig tvil.
Det kan være grunn til å vurdere om det lar seg etablere ordninger / vilkår som sikrer at også de straffbarhetsvilkår som følger av norsk rett, må prøves av den dømmende rett, slik at ikke bare utlevering, men også domfellelse etter utlevering, krever dobbel straffbarhet.
4 RETTSSIKKERHETSGARANTIER / «PROCEDURAL SAFEGUARDS»
Etter at EU har etablert en rekke direktiver om prosessuelle minsterettigheter som basis for «mutual trust» / gjensidig tillit mellom medlemsstatenes rettssystemer, må det legges til grunn at overholdelse av disse minsterettighetene i praksis må anses som en forutsetning for å kunne benytte seg av EAW. Særlig i lys av utviklingen med UK etter Brexit, er det formentlig bare et spørsmål om tid før EU vil kreve at andre land som skal være tilknyttet EAW gjennom parallellavtaler eller lignende, også må forplikte seg til å følge direktivene om prosessuelle minsterettigheter. Høyesterett har i Rt. 2015 s. 844 vektlagt forarbeidene til EUs direktiv om «access to a lawyer» (DIRECTIVE 2013/48/EU OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 22 October 2013 on the right of access to a lawyer in criminal proceedings and in European arrest warrant proceedings, and on the right to have a third party informed upon deprivation of liberty and to communicate with third persons and with consular authorities while deprived of liberty) som grunnlag for tolkningen av strpl. § 100 annet ledd. Direktivene er imidlertid ikke del av EØS og er heller ikke på annen måte implementert i Norsk rett på tross av knytningen til parallellavtalen om Europeisk arrestordre.
5 SUBSIDIARITET / FORHOLDMESSIGHET. FORHOLDET TIL EUROPEAN INVESTIGATION ORDER OG EUROPPEAN SUPERVISION ORDER
Det er også maktpåliggende å adressere forholdet til de mindre inngripende alternativene til overlevering / utlevering, slik som de ordninger som er etablert innen EU knyttet til EIO og ESO. Dette ut fra prinsippet om at man ikke bør utsettes for større tvangsinngrep om saken er grenseoverskridende innen EU/EØS enn om det hadde vært en sak innen den enkelte nasjonalstat.
Utvalget bør således sørge for at EAW-tilknytningen kobles sammen med norsk tilknytning til de mindre inngripende alternativene EIO og ESO, slik at man unngår pågripelse, fengsling og overlevering i saker der man gjennom EIO kan gjennomføre grensekryssende etterforskning uten bruk av pågripelse, fengsling og overlevering, eller gjennom ESO kan etablere tilstrekkelige fengslingssurrogater.
Vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas Merete Smith
leder generalsekretær