Forslag til endringer i sjølovens regler om fordeling av begrensningsfondet

Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2 Sakens bakgrunn

Vi viser til Nærings- og fiskeridepartementet høringsbrev publisert 29. juni 2023, med høringsfrist 20. oktober 2023.

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for samferdsel og sjø-, luft- og annen transportrett inklusive sjøforsikring. Lovutvalget består av Anders Svinø (leder), Simone Ingeberg, Linn Kvade Rannekleiv, Oddbjørn Slinning og Herman Steen, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet.  

3  Advokatforeningens merknader  

3.1  Innledende merknader

Nærings- og fiskeridepartementet har foreslått å endre sjølovens regler om fordeling av rentekomponenten i globalbegrensningsfond opprettet etter § 232 første ledd. Globalbegrensningsfond opprettet etter sjøloven § 232 første ledd består av to beløp:

a) Begrensningsbeløpet etter sjøloven § 175 eller § 175a, jf. sjøloven § 232 første ledd bokstav a

b)    Rentekomponenten, som er et beløp tilsvarende renter av begrensningsbeløpet etter forsinkelsesrenteloven § 3 for tiden fra hendelsen til opprettelsen av fondet, jf. sjøloven § 232 første ledd bokstav b

Bakgrunnen for departementets forslag er avgjørelsen i HR-2018-1260-A Full City, der Høyesterett enstemmig kom til at rentekomponenten etter sjøloven § 232 første ledd bokstav b ikke skal inngå i dividendegrunnlaget til kreditorene sammen med begrensningsbeløpet, men skal tjene som sikkerhet for renter som kreditorene har opptjent på sine fordringer. Staten var kreditor for den vesentlige delen av kravene i fondet.

Departementets forslag er at sjøloven skal endres i samsvar med det synet staten gjorde gjeldende for Høyesterett i Full City, nemlig at rentekomponenten fullt ut skal fordeles blant fondets kravshavere uavhengig av om de enkelte kravshaverne har krav på renter.

Advokatforeningen mener at forslaget ikke bør gjennomføres. Det vil få uheldige konsekvenser og vil rokke ved avklaringene som er etablert gjennom en rekke rettsavgjørelser fra Høyesterett de senere årene. Forslaget tar heller ikke hensyn til helheten i begrensningsreglene og er ikke godt nok utredet. Advokatforeningen vil nedenfor berøre noen av disse forholdene.

3.2 Forslaget vil få uheldige konsekvenser 

Forsinkelsesrentesatsen – som er grunnlaget for rentekomponenten – er i dag 11,75% p.a. I mange saker, som i Full City, kan det gå flere år fra hendelsen til fondsopprettelsen. Rentekomponenten kan dermed utgjøre betydelige beløp.

Departementet har bemerket i høringsbrevet at resultatet i Full City innebar at det samlede beløpet som skulle fordeles ble ca. NOK 58 millioner lavere enn dersom staten hadde fått medhold.

Det som ikke fremheves i høringsbrevet, er at staten – i tillegg til dividende av begrensningsbeløpet – fikk dekket opptjente renter fullt ut, både når det gjelder avsavnsrenter og forsinkelsesrenter.

Dersom staten hadde fått medhold i sitt syn på fordeling av rentekomponenten, ville redersidens ansvar blitt utvidet utover lovens ansvarsgrense etter sjøloven kap. 9.

Som Høyesterett uttalte i Full City avsnitt 45:

"Fordeles også rentekomponenten forholdsmessig på kravshaverne, kan redersiden systematisk bli ansvarlig for et høyere beløp enn den fastsatte ansvarsbegrensningen i de tilfellene der det opprettes begrensningsfond."

Det er vanskelig å se noen reell grunn til at ansvarsgrensen skal utvides slik når det opprettes fond, mens dette ikke er tilfelle der begrensning gjøres gjeldende uten fondsopprettelse, jf. sjøloven § 180.

Den økte eksponeringen for rederiene og assurandørene ville svekke forutberegneligheten begrensningsreglene er ment å gi.

3.3 Forslaget ivaretar ikke rentebestemmelsens formål

Departementet viser i høringsnotatet til at det i lovens forarbeider uttales at formålet med innføringen av rentebestemmelsen i sjøloven § 173 nr. 6, som unntar renter (og sakskostnader) fra ansvarsbegrensning, er å forhindre at den ansvarlige "vil oppnå rentefordel ved å trenere opprettelsen av fondet", jf. NOU 1980: 55 side 51.

Departementet uttaler at "dette formålet vil best ivaretas dersom hele beløpet inngår i fondet og fordeles uavhengig av om fordringene er rentebærende eller ikke". 

Advokatforeningen kan ikke se at dette formålet ivaretas av departementets forslag. 

Etter Høyesteretts avklaring i Full City er gjeldende rett at kravshaverne gjennom rentekomponenten vil oppnå sikkerhet for forsinkelsesrenter fra hendelsen til fondsopprettelsen – uavhengig av når fondsopprettelsen skjer. Den ansvarlige vil derfor ikke oppnå noen rentefordel ved å trenere opprettelsen av fondet.

Etter Advokatforeningens syn vil departementets forslag medføre at kravshavere gis incentiv til å bidra til at det går mest mulig tid fra hendelsen til fondet opprettes, siden rentekomponenten, og dermed dividendegrunnlaget, fortsetter å øke jo mer tid som går.

Et sentralt poeng som ikke berøres i departements forslag, er at begrensningsfond kun kan opprettes ved norske domstoler hvis det her i riket reises søksmål eller begjæres arrest eller annen tvangsforretning i anledning av krav som etter sin art er undergitt begrensning, jf. sjøloven § 177.

Kravshaverne kan dermed påvirke det tidligste tidspunktet fondet kan opprettes gjennom å avvente søksmål, arrest eller annen tvangsforretning. Lovforslaget vil gi kravshaverne interesse i å avvente rettslige skritt slik at det går lengst mulig tid før fondet opprettes.

Kravshaverne vil dermed oppnå en rentefordel ved å trenere opprettelsen av fondet, noe som vil være uheldig sammenliknet med den nøytrale løsningen som gjelder i dag.

3.4 Forslaget ivaretar ikke begrensningsreglenes formål

Departementet uttaler en rekke ganger i høringsnotatet at forslaget skal ivareta hensynet til at forurenser skal betale og at skadelidte skal få full erstatning, se blant annet side 2:

"Løsningen som foreslås ivaretar etter departementets syn i større grad hensynene bak prinsippene om at forurenser skal betale og at skadelidte skal få full erstatning".

Lovgiver har imidlertid allerede vektlagt disse hensynene ved utformingen av dagens regler i sjøloven, og har avveid disse hensynene mot hensynene som begrunner globalbegrensningsreglene.

Reglene om globalbegrensning har lange tradisjoner både i Norge og internasjonalt, og er særlig begrunnet i hensynet til at det skal være mulig for reder å forsikre sitt ansvar. Dette kommer skadelidte til gode ved at krav som reder er ansvarlig for kan gjøres opp. Redernes ansvarsforsikring – såkalt P&I-forsikring – er basert på at reglene om globalbegrensning gir en maksimalbegrensning av ansvar for en gitt hendelse, som gjør det mulig med svært høye forsikringssummer.

3.5  Forslaget er ikke i samsvar med andre lands rett

Globalbegrensningskonvensjonen av 1996 gir et visst spillerom med supplerende nasjonale regler, jf. konvensjonen artikkel 14. Ulike land har valgt ulike løsninger, men så vidt Advokatforeningen er kjent med, er det ingen land som har løsninger som innebærer en økning av dividendegrunnlaget på den måten forslaget legger opp til.

Når departementet har vist til engelsk rett, viser det til enkeltregler som ikke gir et dekkende bilde av hvordan systemet fungerer. For eksempel er den som oppretter fond i England ikke ansvarlig for ytterligere renter etter fondsopprettelsen etter engelske regler, slik løsningen er etter sjøloven § 234.

Departementet har vist til gjeldende rett i Sverige og Danmark, men Advokatforeningen kan ikke se at henvisningene relaterer seg direkte til spørsmålet om hvorvidt rentekomponenten skal inngå i et dividendekrav. Utdragene det er vist til slår kun fast at rentedelen er en del av begrensningsfondet – hvilket allerede følger direkte av ordlyden i sjøloven § 232 første ledd.

Det er også grunn til å påpeke at når departementet viser til at det følger av dansk juridisk teori at fond kan opprettes før det fremmes rettslig krav mot den ansvarlige, er dette en forskjell fra norsk rett, der det kreves rettslige skritt for å kunne opprette fond, jf. sjøl. § 177 og NOU 1980: 55 s. 29-30.

3.6  Konklusjon

På denne bakgrunn mener Advokatforeningens at forslaget ikke bør gjennomføres.

                                                            Vennlig hilsen

Jon Wessel-Aas                                                                        Merete Smith
leder                                                                                         generalsekretær