Forslag til endringer i straffeprosessloven (unntak fra lengstefristen for begjæring av gjenåpning i sivile saker)
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 15. desember 2023 om forslag til endringer i straffeprosessloven knyttet til unntak fra lengstefristen for begjæring om gjenåpning i sivile saker, med høringsfrist den 22. februar 2024.
Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess med innspill fra Advokatforeningens bistandsadvokatutvalg. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Berit Reiss-Andersen (leder), Anders Brosveet, Lars Mathias Enger, Bernt Heiberg, Christian B. Hjort, Heidi Juritzen, Stian Mæland, Nicolai Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg og Frode Sulland. Bistandsadvokatutvalget består av Kristin Fagerheim Hammervik (leder), Christian Lundin, Lina Therese Remlo, Elisabeth Rød, Inger Marie Sunde, Anette Torgersen, Sverre Ulstrup og Erik Widerøe.
3 Advokatforeningens bemerkninger til forslagene
3.1 Overordnede betraktninger
Høringsforslaget knytter seg til det tidvis utfordrende krysningsfeltet mellom sivil- og straffeprosess, der mer eller mindre samme faktiske omstendigheter kan gi grunnlag for både strafferettslige og privatrettslige rettsfølger. Mens ileggelse av strafferettslige rettsfølger – enten i form av straff (jf. strl. § 29) eller andre strafferettslige reaksjoner (jf. strl. § 30) – er et forhold mellom staten og den anklagede, er privatrettslige følger av de samme omstendighetene et forhold mellom den skadelidte og den påståtte skadevolder. Strafferettslige rettsfølger kan kun ilegges i straffeprosessens former, mens privatrettslige følger i utgangspunktet ivaretas i sivilprosessen. Straffeprosessens regler om kombinasjonsprosess der sivile krav kan behandles sammen med straffesaken er imidlertid praktisk viktige, og etablerer en sterkere kobling mellom de strafferettslige rettsfølger og de privatrettslige, enn der ulike rettsfølger av samme saksforhold behandles hver for seg i henholdsvis straffeprosessuelt og sivilprosessuelt spor.
Som høringsnotatet også reflekterer, er det behov for en bredere og systematisk gjennomgang av reglene om kombinasjonsprosess, særlig i lys av straffeprosesslovutvalgets utredning. Advokatforeningen vil benytte anledningen til å understreke viktigheten av å prioritere arbeidet med en helhetlig og moderne straffeprosesslov.
Et sentralt element som ligger under problemstillingene i høringsnotatet, er de privatrettslige avgjørelsers funksjon ut over det rent økonomiske – i form av plassering av ansvar og klander, særlig i de saker der bevisene ikke holder til å idømme straff. Mens plassering av klander er en viktig del av begrunnelsen for straff, er utgangspunktet for erstatningsretten en ren økonomisk gjenoppretting. Oppreisningsinstituttet kommer imidlertid i en mellomstilling, der det pønale element og plassering av klander trer tydeligere frem.
Problemstillingen i Agder lagmannsretts dom 4. november 2022 som omhandles i høringsnotatets punkt 3.2.4 illustrerer med styrke hvordan den privatøkonomiske rettsfølgen som kommer til uttrykk i slutningen, i praksis ikke er relevant for erstatningsdommens funksjon. I den aktuelle saken hadde staten betalt den idømte oppreisningen til de etterlatte, og ikke krevd den inn fra vedkommende som var idømt ansvar. Gjenopptakelsen og frifinnelsen hadde med andre ord ingen privatøkonomisk konsekvens, hvilket normalt i sivilprosessen skulle tilsi at man ikke har rettslig interesse i å få noen ny rettsavgjørelse. Samtidig er det bred enighet om viktigheten av nettopp å få et slikt autorativt uttrykk for at premissene for ileggelsen av det ikke-fullbyrdede erstatningsansvar var uriktige.
Den klandrende effekten av privatrettslige rettsavgjørelser som legger til grunn at noen har begått straffbart eller sterkt klanderverdig forhold ligger til grunn for det skjerpede sivilprosessuelle beviskravet for å legge til grunn slike forhold (sterk sannsynlighetsovervekt). Der privatrettslige avgjørelser fattes som ledd i straffesaken blir den klanderplasserende effekten av slike avgjørelser enda mer fremtredende enn der avgjørelsen fattes i en separat sivil sak. En konstatering av at det er sterk sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått den handling vedkommende samtidig frifinnes for grunnet utilstrekkelige bevis etter det strafferettslige beviskrav, kommer uten videre i et sterkt spenningsforhold til uskyldspresumsjonen – selv om EMD i enkelte saker har akseptert at man gjennom verbale presiseringer kan komme unna formell konvensjonskrenkelse.
Høringsnotatets tematikk tilsier derfor at straffeprosesslovutvalgets forslag om å gjeninnføre ensrettingsprinsippet i norsk straffeprosess, bør følges opp. Frem til ikrafttredelsen av den någjeldende straffeprosessloven i 1986 gjaldt ensrettingsprinsippet i strpl. 1887 § 442:
Paakjendelse af Kravet finder ikke Sted, [...] naar Frifindelse for eller Idømmelse af Straf ikke leder til en Afgjørelse af det borgerlige retskrav i samme retning. Dog kan Retten afgjøre kravet til ugunst for den for Straf frifundne, naar Skyldspørsmaalet er afgjort imot ham.
Ved at det sivile kravet ikke ble pådømt, sto det åpent å forfølge kravet gjennom å ta ut søksmål i sivilprosessuelle former.
En gjeninnføring av ensrettingsprinsippet vil innebære at det ikke lenger vil forekomme tilfeller der noen blir frifunnet for straff, men dømt til erstatning på grunnlag av ulikt faktum, i samme sak. Det vil medføre at slike situasjoner som høringsnotatet tar sikte på å avhjelpe, i liten grad vil kunne oppstå i fremtiden.
3.2 Den sivilprosessuelle 10-årsfristen for gjenåpning
Som det redegjøres for i høringsnotatet bæres den sivilprosessuelle lengstefristen for å begjære gjenåpning i stor grad av at det er nettopp rent privatrettslige spørsmål som avgjøres, der oppgjørshensynet veier tungt i tillegg til det forhold at beviser svekkes over tid. Bestemmelsen har i så måte nært slektskap med foreldelseslovens regler.
I saker der sakens kjerne er en mer ideell størrelse – som i avstamningssaker eller i saker som reelt handler om plassering av klander – blir oppgjørshensynet mindre vesentlig. Det gjelder især i tilfelle der det ikke er tale om å reversere noe oppgjør i det hele, slik som i nevnte sak fra Agder lagmannsrett.
Advokatforeningen støtter derfor høringsnotatets forslag om å oppheve lengstefristen for gjenåpning av sivile krav som springer ut av handlinger som faller inn under gitte straffebud.
Hva gjelder avgrensningen av bestemmelsens anvendelsesområde mener Advokatforeningen at anvendelsesområdet må ta med seg alle situasjoner der den privatrettslige avgjørelsen i vesentlig grad har en klanderplasserende funksjon.
Advokatforeningen vil derfor anbefale den skisserte løsning med en avgrensning knyttet til en strafferamme på 6 år eller mer.
Advokatforeningen vil stille spørsmål ved om det lovteknisk er hensiktsmessig å plassere unntaksregelen i straffeprosessloven fremfor direkte i tvisteloven § 31-6 (2), slik forslaget gjør.
3.3 De materielle vilkår for gjenåpning i hhv. sivil- og straffeprosessen. Aksessorisk gjenåpning av sivilt krav ved gjenåpning av straffekravet.
I de tilfeller der det foreligger fellende dom både for straff og sivilt krav, er de materielle vilkår for gjenåpning i prinsippet ulike i strpl. §§ 391-392 og tvl. § 31-4. For så vidt gjelder nye bevis kreves det etter tvl. § 31-4 bokstav a «opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort» som «tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen», mens det etter strpl. § 391 nr. 3 er tilstrekkelig med «nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en midlere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge.»
Tvistelovens vilkår om at «avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen» innebærer en meget høy terskel, jf. Schei m.fl., Tvisteloven kommentarutgave, note 8 til § 31-4:
Formuleringen «høyst sannsynlig» innebærer en viss lempning i kravet til sannsynlighet sammenlignet med tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6, som brukte formuleringen «aapenbart». Det kreves fortsatt en meget høy grad av sannsynlighet for endring, men ikke en så stor grad av sannsynlighet at avgjørelsen med nødvendighet ville ha blitt en annen. Klar sannsynlighetsovervekt for endring er derimot ikke tilstrekkelig, se prp. side 484, jf. NOU B side 802.
Straffeprosesslovens tilsvarende vilkår krever derimot mindre enn sannsynlighetsovervekt, jf. Keiserud m.fl. Straffeprosessloven kommentarutgave, note 5 til § 391:
For at gjenåpning skal kunne skje etter nr. 3, er det et vilkår at de nye opplysningene «synes egnet til» å lede til endring som nevnt i loven. Denne formuleringen betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig, slik at sannsynlighetsovervekt ikke er nødvendig, se Rt. 1992 s. 1683 og Rt. 1993 s. 1300, sml. Rt. 1991 s. 178 og Rt. 1995 s. 1793, se også Rt. 1998 s. 1850, Rt. 1999 s. 1592, Rt. 2000 s. 2142 (s. 2148), Rt. 2001 s. 612 (s. 617), Rt. 2002 s. 986 og Rt. 2005 s. 1665. Ved vurderingen av om nye bevis eller nye omstendigheter skal føre til gjenåpning, foretar kommisjonen ingen vurdering av skyldspørsmålet. Det er nok at nyhetene «synes egnet til» å lede til endring.
Ulikheten i terskel for gjenåpning må ses i lys av de samme hensyn som ligger til grunn for at man opererer med en lengstefrist for gjenåpning i sivilprosessen, men ikke i straffeprosessen. Og på tilsvarende måte er det grunn til å behandle sivile avgjørelser der klanderplassering står sentralt på tilsvarende måte som man behandler spørsmål om gjenåpning av straffekrav.
Advokatforeningen støtter derfor en uttrykkelig gjeninnføring av bestemmelsen om at sivile krav kan kreves gjenåpnet som et aksessorium til gjenåpning av straffesaken, mao. uten noen særskilt prøving opp mot vilkåret i tvl. § 31-4.
I tilknytning til en slik gjeninnføring bør det presiseres i forarbeidene at «sivile krav» i denne sammenheng må gjelde sivile krav som springer ut av det forhold tiltalen gjelder, uavhengig av om den opprinnelige pådømmelsen av kravet skjedde som ledd i selve straffesaken eller i særskilt sivil sak.
3.4 Tilbakebetalingskrav
Både oppgjørshensynet og hensynet til at bevisene svekkes med tiden tilsier at en part som har fått medhold i et privatrettslig krav og har fått oppgjør i henhold til en rettskraftig dom, skal kunne innrette seg etter resultatet økonomisk henseende. Dette gjelder med særlig styrke der det primært er hensyn til avgjørelsens klanderplasserende funksjoner som begrunner avvik fra de ordinære sivilprosessuelle frister og vilkår for gjenåpning.
Advokatforeningen vil påpeke at det også ved gjenåpning etter mindre enn 10 år vil kunne være svært inngripende for en skadelidt å bli møtt med tilbakebetalingskrav av potensielt store beløp. I hvert fall innenfor voldsoffererstatningens område bør det vurderes å utforme en bestemmelse som slår fast at staten må holde skadelidte skadesløs ved gjenåpning, evt. med et unntak der skadelidte har opptrådt forsettlig.
3.5 Partsstilling
Advokatforeningen er enig i at utgangspunktet må være de ordinære regler for partsstilling for sivile krav. Samtidig kan det være belastende for en part som for lenge siden har lagt saken bak seg, å bli trukket inn i en prosess som ikke vil ha betydning for vedkommendes egne økonomiske rettigheter og plikter. Dette kan tilsi etablering av en mulighet til å unnlate å ta til motmæle mot gjenåpningskravet, hvoretter det må være opp til staten så langt den vil ha den økonomiske interessen i saken, å tre inn og ta til motmæle.
3.6 Overgangsregel
Advokatforeningen støtter den foreslåtte overgangsregelen. Når det gjelder de foreslått formuleringene, bør betegnelsen «sivilt krav» brukes fremfor «erstatningskrav», og betegnelsen «den erstatningsdømte» bør unngås, da sivile krav kan omfatte langt mer enn bare erstatningskrav.
3.7 Forsvarer og bistandsadvokat
Advokatforeningen er enig i at advokatbistand til partene i anledning gjenåpning bør reguleres gjennom reglene om forsvarer og bistandsadvokat fremfor etter regelverket om fri rettshjelp – så langt gjelder de tilfeller der fornærmede har bistandsadvokat.
For saker der det sivile krav ikke har vært fremmet av noen bistandsadvokat (men av påtalemyndigheten eller fornærmede selv) kan det imidlertid oppstå situasjoner etter gjenåpning, som kan danne behov for rettshjelp ut over hva som følger av den foreslåtte formuleringen i § 100 tredje ledd. Hvis man f.eks. tenker seg en bedragerisak der tiltalte domfelles for bedrageri ved salg av aksjer og til erstatning/restitusjon av kjøpesummen for aksjene, straffesaken gjenåpnes og påtalemyndigheten «kaster kortene» slik at det avsies frifinnelsesdom for straff. Det sivile kravet vil da fortsette etter tvistelovens regler, men påtalemyndigheten som i sin tid fremmet aksjekjøperens krav er ute av saken, samtidig som den saksøkte står uten rett til forsvarerbistand fordi fornærmede ikke har bistandsadvokat. Forarbeidene bør gi anvisning på at man i slike tilfeller bør oppnevne forsvarer og bistandsadvokat etter de skjønnsmessige regler i § 100 annet ledd og § 107 a tredje ledd.
4 Avslutning
Advokatforeningen støtter i hovedsak forslagene i høringsnotatet, men vil fremheve sammenhengen med oppfølging av straffeprosesslovutvalgets helhetlige forslag.
Vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas Merete Smith
leder generalsekretær