Forslag til endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsreform)

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2  Sakens bakgrunn

Vi viser til høringsbrevet av 8. april fra Barne- og familiedepartementet som gjelder forslag til endringer i barnevernsloven mv. Høringen har frist den 2. juli 2024. 

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for barnevern. Lovutvalget består av Ingrid Lauvås (leder), André Berven, Elisabeth Finsnes, Marianne Hagen, Tore Roald Riedl og Erik Ringberg, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet. 

3  Advokatforeningens kommentarer

3.1    Merknader til kapittel 5

3.1.1   Høringsnotatets punkt 5.2 – Partsrettigheter til barn

Departementet presenterer i høringsnotatet to alternative forslag for å styrke barnets rettsstilling i beslutningsprosessene i barnevernet. 

Det første forslaget (alternativ 1) innebærer å gi barn partsrettigheter fra fylte 12 år, men med en snever adgang til å begrense barnets innsyn i sakens dokumenter og deltakelse i møter i nemnda dersom det kan skade barnets helse og utvikling. Advokatforeningen støtter dette forslaget om at aldersgrensen for partsrettigheter settes ned til 12 år, og viser til vår tidligere avgitte høringsuttalelser der det samme ble foreslått. Vi finner likevel grunn til å påpeke følgende: 

• Barn har ingen plikt til å opptre som part. Det er en rettighet barnet kan velge å benytte seg av.
• Barn har ingen vetorett, selv om de innvilges partsrettigheter.  Dette kommenteres da Advokatforeningen er bekymret for at det legges for stort ansvar på barnet selv. Vi finner derfor grunn til å minne om EMDs uttalelser vedrørende dette, gjentatt i Key Theme om art. 8, hvor det uttales:

«No unconditional veto power should be given to children without any other factors being considered and an examination being carried out to determine their best interest”. 

• Før, eller samtidig med at partsrettigheter til barn settes ned til 12 år, må forskrift for «bestemte gruppe advokater som kan oppnevnes for private parter» være på plass, jf. bvl. § 14-7. Advokatforeningen er kjent med at man har påbegynt prosessen med en slik forskrift. Det er helt avgjørende at en kan sikre gode og erfarne advokater når barn ned til 12 år får partsrettigheter.
• Advokatforeningen har selv påbegynt arbeid med å utarbeide egne etiske retningslinjer for barnerettsadvokater. Forslaget vil oversendes på høring over sommeren. 

Det andre forslaget (alternativ 2) innebærer at barn fra 12 år får oppnevnt en egen advokat for å ivareta barnets interesser i nemndssaken, men uten at barnet er part i saken eller får andre prosessuelle rettigheter som for eksempel dokumentinnsyn, rett til å delta i nemnds- og rettsmøter eller klageadgang. Når det gjelder dette alternativet, vil Advokatforeningen påpeke følgende: 

• Advokater har taushetsplikt, og barnet har mulighet til å drøfte fritt med advokaten uten å være bekymret for at en mister kontroll på informasjonen som gis. Barnet mister denne muligheten ved alternativ 2.
• Advokatens oppgave er å «være rådgiver og talsmann for sin klient», jf. Regler for god advokatskikk (RGA) pkt. 1.2. En forutsetning for å kunne være en god rådgiver, er at advokaten setter seg inn i saken og vurderer hva som vil være det beste for klienten. Det følger også direkte av kommentarene til RGA pkt 1.2 note 7 at advokaten «skal gjøre seg opp en selvstendig mening om sakene og på grunnlag av dette gi klienten råd», samt at «advokaten skal gi uttrykk for sin mening og selv bestemme hvordan oppdraget skal håndteres og hvordan han skal opptre». Advokatforeningen mener at rollen advokaten er tiltenkt etter alt. 2 vil kunne komme i konflikt med advokatetiske retningslinjer.
• Barn må ha tilstrekkelig informasjon for at medvirkningsmulighetene skal være reelle. Ut fra forslaget fremstår det som om advokaten skal få tilgang til alle dokumentene. Advokaten må deretter informere barnet om innholdet i begjæringen. Hvordan advokaten da skal sikre tilstrekkelig medvirkning, uten at barnet skal få rett til innsyn, vil kunne utgjøre en rettssikkerhetsutfordring.
• Slik Advokatforeningen leser forslaget ligner det på det informasjonsansvaret som i dag er tillagt barnevernet. Som påpekt i NOU 2023:7 er ikke barns medvirkning, pr i dag, ivaretatt i tilstrekkelig grad. Advokatforeningen kan vanskelig se at dette vil stille seg annerledes om det er en advokat som overtar det ansvar barnevernet allerede har i dag.
• Oppsummert finner Advokatforeningen alternativ 2 for utydelig, og med flere praktiske utfordringer. Advokatforeningen ser heller ikke hvordan en slik løsning vil kunne løse utfordringene en har i dag vedrørende medvirkning.
• Når det gjelder bekymringer rundt innsyn og deltagelse i nemnda vil Advokatforeningen minne om følgende:
  • Barnet har ingen plikt til å gå igjennom dokumentene.
  • De advokater som jobber med disse sakene bruker skjønn ved gjennomgang av dokumenter. Det er anbefalt i utkast til etiske retningslinjer for barnerettsadvokater at dokumentene skal oppbevares på advokatens kontor. Advokater tar derfor hensyn til innholdet i dokumentene, samt legger til rette for at barnet har støtte etter gjennomgang.
  • Vedrørende deltagelse i nemnda har ikke barnet noen plikt til hverken å møte eller å forklare seg. Om barnet ikke ønsker, eller advokaten opplever at det vil medføre utilbørlig press på barnet, vil man kunne finne alternative måter på å sikre barnets stemme, i samarbeid med barnet. Det vises her til muligheten som allerede finnes i dag. 

3.1.2  Høringsnotatets punkt 5.4 Tydeliggjøre adgangen til å henvende seg til statsforvalteren (tilsynsklager) 

Advokatforeningen støtter forslaget, men vil samtidig peke på at private parter ikke har noen steder å henvende seg når det oppstår en akutt situasjon. Den rettssikkerhetsgaranti som en tilsynsklage til statsforvalteren innebærer, slik departementet hevder i høringsnotatet, mener Advokatforeningen ikke er reell. Advokatenes erfaring er at klagene tar lang tid å behandle, og at svar kommer lenge etter at den akutte situasjonen er oppstått. Advokatforeningen mener derfor at det må stilles krav om tidsfrister.  

3.2  Merknader til kapittel 6

3.2.1  Høringsnotatets punkt 6.2 Beslutningsmyndighet hos fosterforeldre

Advokatforeningen støtter forslaget. Forslaget vil skape klarhet i hvilke beslutninger fosterhjemmet kan treffe. Advokatenes erfaring er at det kan bli en del uro rundt disse forholdene i dag. Slik Advokatforeningen vurderer det, er forslaget en tydeliggjøring av gjeldende rett. 

3.2.2  Høringsnotatets punkt 6.5 Barnevernstjenestens adgang til å stanse fastsatt samvær etter omsorgsovertakelse

En regulering av klageadgang ved stans av samvær er en viktig forbedring av foreldre og barns rettssikkerhet, og Advokatforeningen støtter derfor forslaget. Vi viser her til at foreldre har 18 måneders sperrefrist for å fremme egen samværssak, og står derfor ofte uten mulighet til å angripe en samværsstans. Partene har også svært sjelden fremdeles advokat i disse tilfellene. 

Samtidig ser Advokatforeningen noen praktiske utfordringer. Dersom barnevernet ønsker å forsøke å hoppe over et samvær av hensyn til barnets situasjon der og da, betyr ikke det at man alltid ønsker en varig endring. To uker synes å være kort tid, da man ofte ikke får testet ut samvær innenfor en så kort tidsramme. Samvær skjer ofte med måneders mellomrom, og en to ukers frist vil derfor kunne være konfliktskapende. 

Advokatforeningen ber departementet vurdere om dialogprosess kan være en aktuell løsning i disse sakene. Da vil partene få rett til advokat, og partene vil ha mulighet til å prøve ut ulike løsninger. Takker foreldrene nei til dialogprosess, eller man ikke oppnår enighet i dialogprosessen, sendes saken til nemnda. 

Advokatforeningen mener også at det må være åpning for samtaleprosess i disse sakene. 

Advokatforeningen mener også at man bør få en avklaring på hvordan saker som er i rettssystemet skal håndteres. Det vises til tilfeller der man har fått x antall samvær i nemnda, men saken oversendes retten. I mellomtiden må samværet stanses. Må kommunen da fremme ny sak for nemnda, eller kan spørsmålet avklares i tingretten?

3.2.3  Høringsnotatets punkt 6.6 Barn som lever på skjult og sperret adresse

Advokatforeningen støtter forslaget. Vi viser likevel også til at det er uklarhetene i disse sakene, noe som har kommet klart frem i mediebildet den siste tiden. Advokatene opplever for det første at barneverntjenestene ikke klarer å skille mellom skjult og sperret adresse. For det andre mener Advokatforeningen at rettssikkerheten når det gjelder sperret adresse fremstår fraværende og vesentlig mer begrenset enn rettsikkerheten ved skjult adresse. Videre fremstår reglene rundt sperret adresse som uoversiktlige. 

3.3  Merknader til kapittel 7

3.3.1 Høringsnotatets punkt 7.3 - Endringer i sperrefrist 

Advokatforeningen støtter ikke forslaget, da dette gir foreldrene en for snever adgang til å kreve endringer i samværet. I høringsnotatet er det presisert at nytt forslag i §7-4 kun skal gjelde der gjenforeningsmålet er oppgitt, men i utkastet til ny bestemmelse fremkommer ikke det. Advokatforeningen viser for øvrig til at samvær kan være sterkt begrenset, eller falle helt bort, selv om gjenforeningsmålsetningen ikke er oppgitt.

Videre er det viktig å påpeke at samvær har en egenverdi uavhengig av gjenforeningsmålsetningen, jf. HR-2021-1474-A. Høyesterett har uttalt i HR-2020-1968-A at staten har en plikt «til å verne, styrke og utvikle relasjonene mellom mor og datter, jf. HR-2020-662-S, avsnitt 137. Denne plikten gjelder uansett om det er et mål å gjenforene mor og datter eller ikke, jf. HR-662-S, avsnitt 135»

Advokatforeningen støtter derfor ikke økt sperrefrist i samværssaker der gjenforeningsmålet er oppgitt. 

3.3.2  Høringsnotatets punkt 7.4 Vedtak om overføring av foreldreansvar

Advokatforeningen støtter ikke forslaget. Advokatforeningen viser til tidligere avgitt høringssvar knyttet til NOU 2023:7. Vi kan ikke se at departementets forslag fremstår annerledes enn oppvekstadopsjon. Det fremstår fremdeles uklart hvilket behov som bestemmelsen skal dekke og i hvilke saker dette vil være aktuelt. 

Det benyttes begrepet «foreldreskap» i notatet, uten at det fremstår klart hva dette begrepet innebærer. Barneloven regulerer hvem som er foreldre til barn. Mor er den som har født barnet, jf. bl. § 2. Som far eller medmor regnes den som er gift med mor ved fødsel, jf. bl. § 3. Samtidig henvises til barneloven i notatet. Det fremstår uklart hvordan barneloven skal regulere forhold som oppstår. Slik Advokatforeningen vurderer det, vil ikke adopsjonsforeldre ved en slik løsning departementet legger opp til, ha rettigheter etter barneloven. I så tilfelle må definisjonene på mor og far endres i barneloven. 

Advokatforeningen fremholder også at en slik ordning vil kunne være både prosessdrivende og konfliktskapende. Konfliktskapende både hva gjelder forholdet mellom biologiske foreldre og fosterhjemmet, men også mellom fosterbarnet og biologiske foreldre/fosterhjemmets øvrige barn. Vi viser her blant annet til at barnet skal adopteres frem til 18 år, og skal vokse opp som søsken til adoptivforeldrenes øvrige barn. Barnet skal likevel ikke arve noe. Når det gjelder biologiske foreldre, skal adoptivbarnet fremdeles kunne inneha odel på gard, samtidig som adoptivbarnet kan ha søsken hos biologiske foreldre som har en tett tilknytning til aktuell gard. Dette er bare noen praktiske eksempler på situasjoner som kan oppstå. 

Oppsummert fremstår løsningen uklar for Advokatforeningen, både når det gjelder innhold, men også i hvilke tilfeller en slik løsning skal være til det beste for barnet. 

3.4  Merknader til kapittel 8 

Advokatforeningen støtter de problembeskrivelser som gis i kapittel 8 i høringsnotatet, og de forslag som gis. 

Vi finner likevel grunn til å peke på en problemstilling knyttet til innsyn i barns kommunikasjon. Advokatforeningen er enig i at dette kan ligge innenfor omsorgsansvaret, men det kan være klare utfordringer med å gjennomføre det i praksis. Politiet har mulighet til å låse telefoner opp ved biometri. Etter Advokatforeningens syn er det ikke innenfor omsorgsansvaret å bruke makt til å få åpnet en telefon eller et annet kommunikasjonsmiddel. Vi kan derfor vanskelig se hvordan rett til kommunikasjonskontroll skal kunne gjennomføres i praksis. 

3.5  Merknader til kapittel 9

Advokatforeningen er positiv til at begreper i lovteksten som bl.a. oppleves stigmatiserende endres og støtter forslagene om endring av ordlyden, samtidig som dette ikke vil innebære endringer i anvendelsesområde eller det materielle innholdet. Advokatforeningen mener forslaget til nye begreper ivaretar hensynet til rettssikkerhet og hensynet til brukergruppenes og barnas identifikasjon med begrepene. 

Advokatforeningen mener det kan være hensiktsmessig at det materielle innholdet i begrepene gjentas i proposisjonen i tilknytning til de nye begrepene, slik at dette blir tilgjengelig og tydelig for rettsanvenderne. 

3.6  Merknader til kapittel 10 – botilbud i kommunen

Advokatforeningen er positiv til forslaget om et lovregulert kommunalt forankret botiltak med heldøgns bemanning som skal kunne benyttes som et samtykkebasert og frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2. Det er imidlertid risiko for at det vil bli store geografiske forskjeller når det er opp til den enkelte kommune å vurdere dette ut fra lokale forhold og behov. Tilbudet oppfattes å være i tråd med brukergruppens innspill om å unngå flytting vekk fra sitt lokalmiljø. Når det åpnes for at det ikke nødvendigvis er den enkelte kommune som skal tilby et slikt botiltak og at dette kan skje i samarbeid mellom kommuner eller med tilbud fra ideelle aktører, er det likevel risiko for at botilbudet ikke blir lokalt og medfører flytting vekk fra ungdommens lokalmiljø.

Det er en forutsetning at et slikt botilbud tilfredsstiller kravene til kvalitet, tilsyn og kompetanse som for barnevernsinstitusjonene. Advokatforeningen merker seg departementets vurdering av at gruppen som vil være aktuell for dette tilbudet, bør være ungdom med et alminnelig omsorgs- og oppfølgingsbehov, som ikke har behov for det miljøterapeutiske faglige opplegget man finner i dagens barnevernsinstitusjoner. Advokatforeningen understreker at brukergruppen uansett vil være sårbare ungdommer med et stort behov for høy kvalitet på det tilbudet som gis, særlig knyttet til de ansattes kompetanse. 

3.7  Merknader til kapittel 11 

3.7.1  Høringsnotatets punkt 11.2.3.2

Advokatforeningen stiller seg bak justeringen av kompetansekravet i barnevernsloven § 15-6. Ved å fjerne kravet om 30 studiepoeng i tillegg til 4 års arbeidserfaring, øker man sannsynligheten for at man klarer å beholde flere ansatte med bred kunnskap og erfaring fra å løse oppgavene listet opp i barnevernsloven § 15-3, tredje ledd. 

3.7.2  Høringsnotatets punkt 11.2.3.4

Departementet ber høringsinstansen om å kommentere en eventuell fjerning av kravet om utdanning på masternivå som skal gjelde fra 1. januar 2031. Advokatforeningen mener kravet om masternivå bør beholdes. 

I høringsnotatet pekes det på at Statsforvalteren, gjennom tilsyn av forsvarligheten etter lovens § 1-7, vil kunne peke på at kommunen ikke har den kompetanse og bemanning som kreves for å følge opp lovpålagte oppgaver. Uten nærmere retningslinjer for utøvelse av et slikt skjønn, risikerer man at ulike statsforvaltere får ulik praksis ved vurderingen av det generelle forsvarlighetskravet. 

Advokatforeningen er dessuten bekymret for barneverntjenestens generelle omdømme og status, dersom kravet fjernes. Det er viktig, særlig i barneverntjenestens møte og samarbeid med andre deler av hjelpeapparatet (helsetjeneste, skole og barnehager), at barneverntjenestens faglige vurderinger, understøttes av formalkompetanse hos de ansatte. 

3.7.3  Høringsnotatets punkt 11.4.3.5

Departementet ber høringsinstansene kommentere om det bør innføres en mulighet for kvalifisering gjennom alternative opplæringsløp. 

Advokatforeningen viser til at det per i dag arbeider mange ufaglærte i barneverninstitusjoner, og at de bør kunne få anledning til å kvalifisere seg. 
 

3.8  Merknader til kapittel 12

3.8.1  Høringsnotatets punkt 12.2

Dagens regelverk åpner for å iverksette tiltak allerede innenfor rammene av 24 timer og også senere i undersøkelsesfasen, før barneverntjenesten konkluderer i undersøkelsen innen 3 måneder. 

Advokatforeningen mener det ikke bør innføres en avklaringsfrist på 30 dager. En slik regel vil kunne medføre at undersøkelsens fokus forskyves fra å gjennomføre grundig barnevernfaglig arbeid, til å unngå fristbrudd.

Advokatforeningen støtter departementets vurdering av at Bufdir utarbeider faglige kriterier for å sikre helhetlige og grundige undersøkelser. Dette vil bidra til bedre og mer like vurderinger fra kommune til kommune om hva som utgjør en forsvarlig undersøkelse, jf. bvl. § 1-7. 

3.8.2  Høringsnotatets punkt 12.3

Oppmerksomhetsplikten i øvrig velferdslovgivning er koblet opp mot en opplysningsplikt til barneverntjenesten, uten krav om samtykke fra den aktuelle familien om å gi opplysninger videre. 

Den oppmerksomhetsplikten som barneverntjenesten vil få i den foreslåtte bestemmelsen, forutsetter samtykke før opplysninger kan gis til den aktuelle tjenesten. Advokatforeningen mener den foreslåtte oppmerksomhetsplikten for barneverntjenesten i liten grad vil få noen effekt, fordi risikoen for at foreldrene ikke samtykker vil være stor. Mange foreldre vil være lettet over at saken henlegges av barneverntjenesten, og vil helst slippe mer av den den psykiske belastningen som en undersøkelse fra barneverntjenesten har medført. Tanken om at andre deler av hjelpeapparatet nå skal blande seg inn i familiens situasjon, kan være tyngende. 

Advokatforeningen vil peke på at forslaget kan få negative konsekvenser. En oppmerksomhetsplikt som forutsetter samtykke til å dele opplysninger, vil kunne sementere den oppfatningen andre tjenester i mange situasjoner har om at barneverntjenesten er et lukket system som i liten grad deler opplysninger som andre tjenestefelt er i behov av.  

Samlet sett støtter ikke Advokatforeningen forslaget. 

3.8.3  Høringsnotatets punkt 12.4

Dagens system gir etter Advokatforeningens mening størst rettssikkerhetsmessige utfordringer i situasjoner som fanges opp av bvl. § 4-1 der barnet står uten omsorgspersoner. Denne type plasseringer beskrives under pkt. 12.4.1, men problematiseres ikke av departementet. 

I realiteten kan slike plasseringer vare over lang tid, selv om departementet beskriver at dette tiltakets karakter er at det skal «ha et mer midlertidig og kortvarig preg». 

Problemet når slike plasseringer varer over tid, som departementet selv beskriver, er at det ikke er noen lovfestede særskilte saksbehandlingskrav i slike situasjoner. Det løper ingen frister, samtidig som det ikke foreligger et positivt samtykke til plasseringen. Det er bare når foreldre eller barn med partsrettigheter motsetter seg plasseringen, at den må opphøre. Det er for øvrig ingen rettssikkerhetsgarantier knyttet til slike plasseringer. 

Advokatforeningen mener på ovennevnte grunnlag at plasseringer etter bvl.  4-1 også må kobles til forslaget om lovfestede intervallet for ny vurdering av plasseringen hver 6. måned. 

3.8.4  Høringsnotatets punkt 12.5

Advokatforeningen stiller seg bak forslaget om justert lovtekst knyttet til nemndleders legalitetskontroll av akuttvedtak etter bvl. § 14-22. 

3.8.5  Høringsnotatets punkt 12.6

Advokatforeningen stiller seg bak forslaget om en lovfesting av at departementet skal sikre en oversikt over aktuelle sakkyndige som kan benyttes i barnevernssaker. 

3.8.6  Høringsnotatets punkt 12.7

Advokatforeningen støtter fortsatt Barnevernutvalgets forslag om at regelverket om åpne dører under behandling av barnevernssaker harmoniseres med tvistelovens regler. 

3.8.7  Høringsnotatets punkt 12.8

Advokatforeningen stiller seg bak en tydeliggjøring av gjeldende rett i loven, om at det er den kommunen som hadde ansvaret for barnevernssaken før barnet fylte 18 år, som har ansvar for ettervernet etter at barnet fyller 18 år.

 

                                                 Vennlig hilsen

 

Siri Teigum                                                                         Merete Smith
leder                                                                                   generalsekretær