Forslag til endringer i åndsverkloven mv. (gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet og nett- og videresendingsdirektivet)
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til høring av endringer i åndsverkloven mv. publisert den 22. november 2023, med høringsfrist den 15. mars 2024. Høringen gjelder gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet (EU) 2019/790 og nett- og videresendingsdirektivet (EU) 2019/789.
Advokatforeningen legger til grunn at direktivforslaget er EØS-relevant og at Norge i utgangspunktet har en folkerettslig forpliktelse til å gjennomføre direktivet. Advokatforeningen finner likevel grunn til å komme med enkelte bemerkninger knyttet til direktivene. I tillegg vil Advokatforeningen knytte enkelte bemerkninger til de andre endringene som er foreslått.
Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for immaterial- og markedsføringsrett. Lovutvalget består av Felix Reimers (leder), Lisa Digernes, Cathrine Grundtvig, Hanna Beyer Olaussen, Knut Sverre Skurdal Andersen og Magnus Hauge Greaker, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet.
3 Kommentarer til de enkelte forslagene
I det følgende vil foreningen komme med merknader til de enkelte kapitler i høringsnotatet. For de deler av høringsnotatet som ikke er omtalt – eksempelvis kapittel 6, 7, 10, 11 og 15 – har Advokatforeningen ingen merknader.
3 Tekst- og datautvinning
Advokatforeningen slutter seg til departementets vurderinger knyttet til gjennomføringen av digitaliseringsdirektivet artikkel 2 nr. 2, 3 og 4, men har noen bemerkninger som følger under.
Advokatforeningen er enige i departementets gjennomføring av artikkel 3 i § 50 f.
Direktivets artikkel 4 er inntatt i § 50 e. Når det gjelder opphavers rett til å ta forbehold om bruk av verk for andre formål enn forskningsformål (dekket av § 50 f), så har Advokatforeningen følgende kommentar:
Det vises til at direktivets ordlyd som eksemplifiserer hva en hensiktsmessig måte å ta et slikt forbehold kan være, ikke er inntatt i den norske ordlyden. En slik eksemplifisering bør vurderes, særlig sett i lys av diskusjonen om generativ KI og store LLMs som først ble aktualisert i 2023. Videre så kunne det vært hensiktsmessig at departementet ser på hva som er teknologisk farbart, hva de store tjenestene sier i sine vilkår eller hva som er mulig i forhold til slike forbehold basert på hvordan treningsdata hentes inn. Høringsnotatet viser i punkt 3.6.5 til at «en måte dette kan gjøres på er ved bruk av robots.txt (robots exclusion standard) på nettsider». Advokatforeningen forstår det slik, uten å ha innhentet en teknisk vurdering av dette, at man for eksempel per i dag ikke har generelle retningslinjer for roboter som samler inn data til treningsformål for robots.txt, men at disse kun er utarbeidet for de enkelte tjeneste (som for eksempel GPTBot, BingBot), og derfor kan variere.
Det vises til høringsnotatet punkt 3.6.9 der departementet «ber særlig om høringsinstansenes syn på om forskriften § 4 har noen selvstendig betydning hvis direktives bestemmelser om tekst- og datautvinning gjennomføres i tråd med forslaget.»
Advokatforeningen har ingen kommentarer til den selvstendige betydningen av forskriften § 4 og hvordan denne har blitt praktisert, men etter Advokatforeningens syn kan det tale for å opprettholde forskriften § 4 av hensyn til en klar hjemmel for Nasjonalbiblioteket, da en avvikende tolkning på EU-nivå av artikkel 3 kan føre til en avvikende forståelse.
4 Bruk av verk i undervisningsvirksomhet
Advokatforeningen har få kommentarer til dette punktet. Departementets vurderinger og forslag er fornuftige. Advokatforeningen er blant annet enig i departementets vurdering av å videreføre den såkalte «klasseromsregelen».
«Klasseromsregelen» gjelder imidlertid kun bruk av verk i undervisning av klasser i fysiske klasserom. Etter implementering av artikkel 5 vil enkelte av de øvrige avgrensingsreglene i § 43 omfatte bruk i digitale klasserom. Etter Advokatforeningens syn bør derfor avgrensingen av klasserombegrepet i «klasseromsregelen», mot digitale klasserom, tydeliggjøres i lovteksten. Det foreslås derfor å endre lovteksten i § 43, femte ledd fra: «Fremføring og overføring i ordinær klasseromsundervisning anses å skje innenfor det private område» til (endring understreket): «Fremføring og overføring i ordinær undervisning i fysiske klasserom anses å skje innenfor det private område».
5 Bevaring av kulturarv
Advokatforeningen er enig i departementets vurdering at det ikke er nødvendig å gjøre endringer i forskriftshjemmelen i åndsverkloven § 49 som følge av direktivets artikkel 2 nr. 3 definisjon av «kulturarvsinstitusjon». Kravet i gjeldende forskrift § 3 første ledd bokstav b med krav om å undersøke markedet for eksemplar som tilfredsstiller behovet for bevaring, står seg også i lys av artikkel 6, jf. ordlyden «i den grad det er nødvendig for slik bevaring».
Departementet ber om en tilbakemelding på om det er nødvendig å videreføre forskriftens § 3 første ledd bokstav c og d (overføring ved mikrofon mv.). Etter Advokatforeningens syn er eksemplarfremstillingene som nevnes i forskriftens § 3, første ledd, bokstav c og d omfattet av den nye, generelle regelen i § 3, første ledd, bokstav b, jf. ordlyden «fremstilling … i andre formater enn originaleksemplaret …». Det er derfor ikke nødvendig å videreføre forskriftens § 3, første ledd bokstav c og d.
De nye avgrensingsreglene for kulturinstitusjoner, jf. implementeringen av artikkel 6, vil imidlertid ikke ha nevneverdig betydning for verk som er falt i det fri.
8 Vilkår for bruk av verk ved avtalelisens
I høringsnotatet kapittel 8 behandles direktivet artikkel 12, som tillater nasjonale ordninger med avtalelisens og stiller krav til innholdet i slike ordninger, inkludert til eksisterende ordninger.
Advokatforeningen er enig med departementet når det legger til grunn at åndsverklovens avtalelisensbestemmelser i stor grad samsvarer med direktivets, slik at det bare er behov for enkelte endringer, jf. høringsnotatet punkt 8.5.1. Når det gjelder endringene som foreslås i åndsverkslovens avtalelisensbestemmelser for å gjennomføre direktivet artikkel 12, slutter Advokatforeningen seg videre til hovedtrekkene i disse, men har enkelte merknader til den mer detaljerte utformingen av bestemmelsene på to punkter.
I høringsnotatet punkt 8.5.4 foreslår departementet at det i nytt fjerde ledd i åndsverkloven § 63 slås fast at avtalelisens bare skal kunne benyttes der det vil være "upraktisk eller umulig" å klarere rettighetene individuelt. Departementet legger til grunn at formuleringen "upraktisk eller umulig" svarer til formuleringen "byrdefullt og upraktisk" i direktivet artikkel 12 nr. 2. Etter Advokatforeningens syn er det imidlertid ikke åpenbart at formuleringene er sammenfallende når direktivet i tillegg presiseres at innhenting av tillatelse fra rettighetshavere på individuelt grunnlag vanligvis er så byrdefullt og upraktisk at "det gjør den påkrevde lisensieringstransaksjonen lite sannsynlig som følge av arten av bruken eller de aktuelle typene verk eller andre vernede arbeider" (understreket her). Det vil derfor være en fordel om det velges en gjennomføring der ordlyden legges tettere opp til direktivet.
Direktivet artikkel 12 nr. 3 stiller krav om at kollektive forvaltningsorganisasjoner som skal kunne inngå avtaler med avtalelisensvirkninger må være "tilstrekkelig representativ". Departementet uttrykker i høringsnotatet punkt 8.5.5 at den eksisterende formuleringen om at organisasjonen må representere et «betydelig antall opphavere til verk som brukes i Norge» i åndsverkloven § 63 tredje ledd, kan beholdes uendret. I denne forbindelse fremholder departementet følgende:
Antallet rettighetshavere organisasjonen representerer vil naturlig nok være et viktig moment i vurderingen, men det stilles ikke krav om å re-presentere en bestemt andel av det totale antallet. Hovedpoenget er at det må kreves at organisasjonen har god representativitet. Med andre ord er det ikke tilstrekkelig å representere enkelte opphavere – det må være et betydelig antall.
Etter Advokatforeningens syn er denne argumentasjonen lite overbevisende. Som departementet selv er inne på knytter ikke representativitet seg kun til antallet rettighetshavere organisasjonen representerer og hvor stor andel av det totale antallet rettighetshavere dette utgjør, men først og fremst til at organisasjonen må ha god representativitet. Det må formentlig innebære at organisasjonen må representere ulike hovedgrupperinger og hovedinteresser blant rettighetshaverne på området. Dette vil komme bedre til uttrykk hvis den nåværende formuleringen i åndsverkloven 63 tredje ledd erstattes med direktivets formulering.
9 Billedkunst som ikke er vernet av opphavsrett
Advokatforeningen er enige i departementets vurdering av hvilke verk som naturlig faller inn under begrepet «billedkunstverk» i artikkel 14, samtidig som det nærmere innhold av begrepet må avklares av EU-domstolen.
«Materiale» som følger av eksemplarfremstilling av slike billedkunstverk, vil etter Advokatforeningens syn typisk omfatte fotografiske bilder av verkene, i form av enkeltbilder og stillbilder. Advokatforeningen er derfor enige med departementet i at det både er naturlig og tilstrekkelig å gjennomføre artikkel 14 i åndsverkloven § 23 (Eneretten til fotografiske bilder).
12 Opphavsrettslig ansvar for tilbydere av nettbaserte innholdstjenester («Plattformansvaret»)
12.1 Innledning
Advokatforeningen slutter seg i hovedsak til departementets vurderinger knyttet til gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet 17. Advokatforeningen støtter at gjennomføringen av bestemmelsen legges tett opp til direktivets ordlyd, samt at artikkel 17 gjennomføres i flere bestemmelser (§§86 - 86 e). Advokatforeningen har imidlertid to kommentarer til gjennomføringen som angitt under.
12. 2 §86 a Ansvarsfrihet – erstatningsansvar og straffeansvar
Advokatforeningen er enig i at ansvarsfrihetsbestemmelsene vil være lex specialis i forhold til ehandelslovens bestemmelser om ansvarsfrihet. Imidlertid har Advokatforeningen vanskelig for å se at dette kun skal gjelde erstatningsansvaret og ikke straffeansvaret, slik forslagets § 86 a første ledd legger opp til.
Den danske versjonen av digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 nummer 3 første ledd benytter ordet "ansvarsbegrænsning", den svenske "ansvarsbegränsning" og den engelske "limitation of liability". Advokatforeningen noterer seg at den norske uoffisielle oversettelsen benytter begrepet "erstatningsansvar", men mener det ligger nærmest å oppfatte begrepet i direktivet slik at det inkluderer både erstatningsansvar og straffeansvar. Advokatforeningen har vanskelig for å se begrunnelsen for ulik regulering av de to ansvarsformene.
12.3 Unntaket for karikatur, parodi og pastisj – forslagets § 86 b tredje ledd
Med hensyn til gjennomføring av artikkel 17 nr. 7 andre ledd bokstav b (det obligatoriske unntaket for karikatur, parodi og pastisj) foreslår departementet ikke å lovfeste en generell parodiregel, men å lovfeste en særlig parodiregel for nettbasert innholdsdelingstjeneste i § 86 b tredje ledd.
Forslagets § 86 b omhandler beskyttelse av brukernes rettigheter, og skal sikre at bestemmelsen om ansvarsfrihet i § 86 a kun hindrer tilgang til innhold som gjør inngrep i rettigheter etter loven. Innhold som ikke gjør inngrep i rettighetene, for eksempel innhold som ikke har verkshøyde, innhold som kan brukes som følge av sitatregelen - eller innhold som er beskyttet av parodiregelen, skal fritt kunne gjøres tilgjengelig. På denne bakgrunn kan det være uheldig at det i tredje ledd innføres en egen bestemmelse om parodi, mens sitatregelen ikke inntas. Begge deler er eksisterende avgrensninger og særskilt inntagelse av parodiunntaket kan medføre en misforståelse om (i) at parodiregelen ikke gjelder generelt, men kun gjelder på dette området og (ii) at de øvrige avgrensningene og unntakene ikke gjelder.
Departementet åpner i høringen for at en innføring av en generell parodiregel vurderes på et senere tidspunkt, men finner det naturlig å avvente vurderingen på bakgrunn av de avvikende løsninger som finnes i Danmark og Finland, samt gjennomgangen av avgrensningsbestemmelsene som gjennomføres i Sverige. I januar 2024 ble det publisert en utredning om avgrensninger i Sverige (SOU 2024:24).
Advokatforeningen er enig med departementet i at det «som utgangspunkt er lovteknisk uheldig å lovfeste en parodiregel for en bestemt type bruk, og la den generelle regelen være ulovfestet» og Advokatforeningen mener at det bør vurderes å innføres en generell parodiregel i Norge. En generell parodiregel vil etter Advokatforeningens oppfatning medføre en lettere tilgjengelig regelforståelse.
Om det ikke innføres en generell parodiregel nå, bør departementet etter Advokatforeningens syn vurdere en alternativ formulering i § 86 b tredje ledd som gjør det klart at det er tale om et eksisterende unntak og ett av flere unntak. En alternativ formulering kan være:
Brukere skal kunne benytte seg av alle eksisterende unntak og avgrensninger ved tilgjengeliggjøring av innhold på tjenester som nevnt i § 86 tredje ledd, herunder skal brukere kunne benytte seg av verk til karikatur, parodi eller pastisj.
13 Prinsipp om rett til vederlag for opphavere
Advokatforeningen påpeker at selv om ordlyden i gjeldende åndsverklov § 69 ("rimelig vederlag") er en annen enn ordlyden i digitaliseringsdirektivet artikkel 18 ("appropriate and proportonate"), tiltres gjennomføringen på den måten det er lagt opp til av departementet i høringsnotatet. Slik Advokatforeningen ser det, rommer gjeldende ordlyd – som en rettslig standard – de særlige forhold som direktivet peker på. Det vises til departementets vurdering i punkt 13.5.1 og 13.5.3. Advokatforeningen ser heller ikke behov for å innføre en særskilt vederlagsordning for opphavere og utøvende kunstnere for på forespørsel-bruk, jf. departementets ønske om høringsinstansenes innspill til punkt 13.5.8.
14 Ny ordning for avtalejustering
Advokatforeningen slutter seg til departementets vurderinger knyttet til gjennomføringen av digitaliseringsdirektivet artikkel 20 og viser særlig til begrunnelsen i punkt 14.5.2 nederste avsnitt på side 210 og siste avsnitt på side 211 før punkt 14.5.3 i høringsnotatet. Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av den nye avtalejusteringsbestemmelsen på allerede inngåtte avtaler, er Advokatforeningen enig med departementet i at en omfattende adgang til å kreve avtalejusteringer av eldre kontrakter vil kunne være uheldig. Idet den nye avtalejusteringsbestemmelsen kun vil få anvendelse for fremtidig vederlagsjusteringer, og ikke med virkning bakover i tid, antar Advokatforeningen at en anvendelse av den nye bestemmelsen med virking fremover i tid også på allerede inngåtte avtaler vil være forenelig med Grunnloven § 97. Advokatforeningens anbefaling er at den nye norske bestemmelsen som departementet foreslår i ny § 69 tredje ledd – i likhet med den danske overgangsbestemmelsen – ikke gis anvendelse på avtaler som er eldre enn fem år. Det vises til høringsnotatet punkt 14.5.4. De avtaler som ligger lenger tilbake i tid vil fremdeles kunne vurderes etter den alminnelige formuerettslige lempningsregelen i avtaleloven § 36, og Advokatforeningen ser derfor ikke betenkeligheter ved å vedta en slik femårsregel.
16 Rett til å heve avtale ved manglende bruk
Advokatforeningen viser til at digitaliseringsdirektivet artikkel 22 i engelsk versjon regulerer "revocation" av en eksklusiv rett som opphaver har utlisensierte eller overdratte. Advokatforeningen mener det er uheldig å gjennomføre artikkel 22 i norsk rett ved å oversette "revoke" med "heve". Heve er et innarbeidet formuerettslig begrep og refererer til beføyelsen en kontraktspart kan ha når det foreligger vesentlig kontraktsbrudd. Det er ikke noe vilkår etter artikkel 22 at det foreligger kontraktsbrudd for at "revocation" etter bestemmelsen skal kunne påberopes av opphaver. Advokatforeningen foreslår at artikkel 22 heller gjennomføres i norsk rett ved å bruke tilbakekall/tilbakekalle, eventuelt bringe til opphør (slik som i den danske ophavsretsloven § 54). Dette vil begrepsmessig og rettsteknisk stemme mer overens med den mekanismen som artikkel 22 bygger på og som departementet søker å innføre i ny åndsverklov § 74.
Advokatforeningen er ikke uten videre enig i departementets forslag om at opphaver i enhver situasjon vil ha rett til å tilbakekalle lisensen eller overdragelsen overfor enhver tredjepart ved videreoverdragelsestilfeller. En slik ubetinget rett griper inn i avtalefriheten mellom partene og går lenger enn det direktivet uttrykkelig forplikter medlemsstatene til. Advokatforeningen mener derfor prinsipielt at en slik regel ikke bør vedtas i loven eller i det minste gjøres deklaratorisk.
Advokatforeningen er ikke uten videre enig i departementets forslag om at opphaver i enhver situasjon vil ha krav på å beholde mottatt vederlag ved tilbakekall av lisensen eller overdragelsen. En slik ubetinget rett griper inn i avtalefriheten mellom partene og går lenger enn det direktivet forplikter medlemsstatene til. Advokatforeningen mener derfor prinsipielt at en slik regel ikke bør vedtas i loven eller i det minste gjøres deklaratorisk.
17 Alternativ tvisteløsningsordning
17.1 Innledning
På et overordnet plan er Advokatforeningen positiv til at Vederlagsnemnda – foreslått endret til Opphavsrettsnemnda – gis et utvidet mandat til å fungere som en alternativ tvisteløsningsordning. Forutsetningen må være at nemnda har tilstrekkelige ressurser og kapasitet, og at ordningen som etableres er effektiv med tanke på tidsbruk og kostnader.
Fordi de foreslåtte ordningene er frivillige bør partene kunne bli enige om at Opphavsrettsnemnda avgjør tvisten med bindende virkning. Departementet bes også vurdere om nemnda bør kunne treffe ikke-bindende avgjørelser i visse tvister, jf. den danske ordningen.
17.2 Tvister om opplysningsplikt og avtalejustering
Advokatforeningen er enig i departementets forslag, nærmere bestemt at Opphavsrettsnemnda gis mandat til å fungere som et alternativt tvisteløsningsorgan for disse sakene.
17.3 Tvister om rimelig vederlag
Advokatforeningen er enig i at Opphavsrettsnemndas bør gis kompetanse til behandling av tvister om rimelig vederlag, jf. § 69 første ledd.
Det er Advokatforeningen syn at ordningen må være frivillig. En slik løsning er i samsvar med lovens system, jf. forslaget til ny § 65 c og § 65 d. Det er lite hensiktsmessig å tvinge en part inn i en alternativ tvisteløsningsordning der tvisten uansett kan bringes inn for de ordinære domstolene. Dette vil kunne virke mot sin hensikt, i den forstand at det vil bidra til å forlenge – og dermed også fordyre – prosessen ytterligere. Dette er til ugunst for begge parter, særlig den svakeste part.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke stadier i prosessen en eventuell mekling kan skje, er Advokatforeningen enig i at det kan være hensiktsmessig å gi Opphavsrettsnemnda mandat til å mekle mellom partene også før en avtale er inngått. Det forutsetter at begge partene er enige om det. Det samme gjelder eventuell fastsettelse av vederlag hvis avtale ikke kommer i stand etter at meklingen er gjennomført. Advokatforeningen ser ikke behov for at det settes en øvre grense for tvistesum.
17.4 Tvister om innhold på nettbaserte innholdstjenester
Advokatforeningen er enig i departementets forslag om at direktivforpliktelsen i artikkel 17 nr. 9 andre ledd gjennomføres ved at Opphavsrettsnemnda på anmodning fra brukeren gir en ikke-bindende sakkyndig uttalelse i saken.
17.5 Meklingsordning for klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester
Advokatforeningen støtter at artikkel 13 gjennomføres ved at Opphavsrettsnemnda får kompetanse til å mekle i forhandlinger om klarering av rettigheter i audiovisuelle bestillingstjenester – og videre – at ordningen må være frivillig.
17.6 Tvister om pressepublikasjoner
Advokatforeningen ser ikke behovet for en egen tvisteløsningsordning knyttet til tvister om den nye retten til pressepublikasjoner.
17.7 Meklingsordning på kringkastingsområdet etter nett- og videresendingsdirektivet
Advokatforeningen er enig i forslaget at Opphavsrettsnemnda overtar oppgaven som meklingsorgan fra Riksmekleren.
17.8 Tvister etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv.
Gitt at partene er enige har Advokatforeningen ingen innvendinger mot at Opphavsrettsnemnda får kompetanse til å mekle i saker som gjelder tvist om lisensvilkårene. Det samme gjelder tvister om brukernes rapporteringsplikt etter § 31.
17.9 Nærmere regulering av behandlingen i Opphavsrettsnemnda
Advokatforeningen vil fremheve viktigheten av at den nærmere regulering av behandlingen i Opphavsrettsnemnda er tydelig og samlet på ett sted. Idet ordningen er frivillig har Advokatforeningen ingen innvendinger mot at den nærmere regulering inntas i forskrifts form.
18 Nett- og videresendingsdirektivet
18.2 Anvendelse av opprinnelseslandsprinsippet på kringkastingsforetakets tilknyttede nettbaserte tjenester
Advokatforeningen er enig med departementet i at gjennomføring av artikkel 3 er nødvendig for å innføre regler om at opprinnelseslandsprinsippet skal gjelde for de ved grensekryssende tilgjengeliggjøring av kringkastingsforetaks tilknyttede nettbaserte tjenester for programmene artikkel 3 omfatter.
Ordlyden i § 115 a kunne vært tydeligere på begrensingen som følger av fortalens punkt 8, nemlig at regelen kun kommer til anvendelse dersom den den nettbaserte tjenesten har «et klart og underordnet forhold til sendingen». Direktivet er noe knapt på hva som menes med begrensingen. Men begrensingen kan ha nokså stor betydning pga. utviklingen i og bruk av nettbaserte tjenester. Etter Advokatforeningens syn kunne det derfor vært naturlig å ta med et nytt punkt b) i første ledd (øvrige punkt utskytes): «de tilknyttede nettbasert tjenestene har et klart og underordnet forhold til kringkastingsforetakets sendinger».
Advokatforeningen er ellers enig med departementet i at det ikke er nødvendig å lovfeste partenes adgang til å inngå avtale om å begrense utnyttelsen som følger at artikkel 3, nr. 3, og heller ikke prinsippene for beregning av vederlag i artikkel 3, nr. 2.
18.3 Videresending av radio- og fjernsynsprogrammer
Høringsnotatets punkt 18.3 gjelder implementering av nett- og videresendingsdirektivets kapittel III om videresending av radio- og fjernsynsprogrammer.
Advokatforeningen er stort sett enig i departementets vurderinger og forslag til implementering av artikkel 4, 5 og 7. herunder at det ikke er nødvendig å innta en avgrening mot nettbasert overføring av kringkastingssending.
Under punkt 18.3.5.3 vurderer departementet direktivets kriterier for å ansees som en «videresending». Advokatforeningen er enig i at direktivets definisjon av «videresending» jf. artikkel 2, nr. 2, bokstav a innebærer en endring av norske rett, sammenlignet med Høyesteretts avgjørelse i HR-2016-562-A («Get-saken»). I denne avgjørelsen ble samtidig kringkasting via satellitt og bakkenett, samtidig med distribusjon via kabel, ansett som «parallell» direkte injeksjon. Mens etter nett- og videresendingsdirektivet vil dette innebære to separate «videresendinger». Slik at hvis et kringkastingsforetak overfører sine programbærende signaler direkte til allmennheten, og dermed utfører en opprinnelig overføring, og samtidig også overfører disse signalene til en distributør ved såkalt direkte injeksjon, vil distributørens overføring utgjøre en egen overføring til allmennheten atskilt fra den som utføres av kringkastingsforetaket.
Departementet mener at det er tilstrekkelig at denne enderingen av rettstilstanden kun presiseres i forarbeidene. Advokatforeningen er uenig i denne vurderingen. Endringer i rettstilstanden på denne måten bør i størst mulig grad reflekteres i lovteksten. Advokatforeningen anbefaler derfor at endringen presiseres på tilsvarende måte som i Finland, ved en egen presisering i åndsverkloven § 57, tredje ledd, ref. ordlyd foreslått av departementet under punkt 18.3.5.3, på side 292: «Videresendingen er uavhengig av hvordan den som utfører den, mottar de programbærende signalene fra kringkastingsselskapet for videresendingen.»
18. 4 Overføring av programmer ved direkte injeksjon
Advokatforeningen er enig med departementets vurderinger og implementering av direktivets artikkel 8, og i at ny § 57 i åndsverkloven bør få anvendelse også på nasjonal bruk. Men siden første ledd tredje punktum i § 57 er fjernet, bør imidlertid ordlyd i § 57, annet ledd rent lovteknisk endres til (som overstrøket): «Avtalelisensen gjelder heller ikke dersom opphaveren overfor noen av partene i avtalen har nedlagt forbud mot slik bruk av verket eller det ellers er særlig grunn til å anta at opphaveren motsetter seg slik bruk. Bestemmelsen i første punktum gjelder ikke for samtidig og uendret videresending av verk som lovlig inngår i kringkastingssending.»
19 Andre endringer i åndsverkloven
19.2 Traktattiltredelse
Departementet legger i høringsnotatet kapittel 19.2 opp til at Norge skal tiltre WIPO-traktaten om opphavsrett (WCT) og WIPO-traktaten om fremføringer og fonogrammer (WPPT), og foreslår enkelte endringer i åndsverkloven og i forskriften til åndsverkloven for å legge til rette for dette.
Advokatforeningen er enig i at Norge bør slutte seg til WCT og WPPT og de lov- og forskriftsendringer som foreslås for å legge til rette for dette. Advokatforeningen slutter seg også til departementets vurderinger med hensyn til reservasjoner i tilknytning til slik tiltredelse.
20 Andre endringer
20.1 Forliksrådsbehandling av saker om opphavsrettAdvokatforeningen stiller seg bak forslaget om at saker etter åndsverkloven ikke skal behandles i forliksrådet, og dermed de foreslåtte endringer i tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav c. Denne type saker – i likhet med bl.a. patent-, varemerke- og designsaker – reiser spørsmål som er lite egnet for behandling i forliksrådet.
4 Avslutning
Advokatforeningen er i hovedsak enig i departementets forslag til gjennomføring av direktivene i norsk rett samt de øvrige forslag til endringer.
Vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas Merete Smith
leder generalsekretær