Rapportering om gjennomføring av Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 28 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen om rapportering om norsk gjennomføring av Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet publisert den 20. august 2024, med høringsfrist den 8. november 2024.

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for miljø, klima og bærekraft. Lovutvalget består av Arne Oftedal (leder), Einar Bratteng, Cathrine Hambro, Liv Monica Stubholt, Camilla Meland Madsen, Lars Ole Sikkeland og Tina Storsletten Nordstrøm.

3    Advokatforeningens kommentarer til de enkelte forslagene

3.1    Kommentar til pkt. XXIX. Hindringer i gjennomføringen av artikkel 9

Departementet uttrykker at «det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at kostnadsnivået i miljøsaker generelt er uoverkommelig dyrt og hindrer gjennomføringen av artikkel 9». Advokatforeningen er uenige, og mener at det foreligger tilstrekkelig holdepunkter for et slikt syn. Departementet har etter Advokatforeningens syn ikke nærmere drøftet de ankepunkter som ble reist i høringsnotatet av 2020. Der ble det uttalt følgende:

«Selv om det i prinsippet er anledning til å være selvprosederende, er det i større saker på miljøområdet liten realitet i et slikt utgangspunkt. Dersom man bruker noen av de mest sentrale miljøsakene fra de senere år som eksempler – slik som saker om felling av ulv, saker om vindkraftutbygging til lands og det såkalte «klimasøksmålet» om gyldigheten av utstedelse av lisens til oljeboring i Barentshavet – er realiteten at det vil være helt umulig å føre slike saker uten bistand av advokat. Men også i mindre omfattende saker på miljøområdet er det bare helt unntaksvis at partene ikke er representert av advokat i saker som føres for domstolene. Etter Advokatforeningens syn skaper rapporten dermed et feilaktig bilde når sakskostnader ved domstolsbehandling i rapporteringen kun er nevnt i forbifarten som «eventuelle sakskostnader». Redegjørelsen bør legge vesentlig mer vekt på det reelle kostnadsbildet i Norge, og redegjøre for hvilke sakskostnader som i praksis påløper ved anleggelse og gjennomføringen av en sak for domstolen. Statistikk knyttet til kostnader ved gjennomføring av rettssaker generelt, og saker med en miljødimensjon spesielt, hører hjemme i en slik redegjørelse.»

Advokatforeningen stiller seg fortsatt bak denne uttalelsen, og mener at departementet må følge opp disse temaene videre, samt tydeliggjøre hvorfor de ikke medregner kostnader til prosessfullmektig i rapporten.

Kostnadene ved å ta en miljøsak til domstolene utgjøres av tre ulike elementer – det er for det første rettsgebyret, for det andre utgifter til egen advokat og for det tredje eventuelle krav om å dekke motpartens sakskostnader. 

Advokatforeningen mener at regjeringen bør vurdere å gi fritak for rettsgebyr i miljøsaker. Selv om rettsgebyret vil utgjøre en mindre andel av utgiftene ved en rettssak, er det likevel en betydelig pengesum. 

Når det gjelder øvrige kostnader ved en rettssak, noterer Advokatforeningen at Justis- og beredskapsdepartementet er i gang med å arbeide for å senke sakskostnadsnivået i norske domstoler, noe som isolert sett er positivt, men neppe alene tilstrekkelig. I dag er det en betydelig risiko for at miljøsøksmål – som ofte gjelder komplekse og omfattende saker - blir «uoverkommelige dyre». 

Det er i tillegg ofte et ujevnt styrkeforhold mtp. ressurser og tilgang til advokatbistand mellom partene i slike søksmål. De som klager på slike saker er ofte enkeltpersoner, eller mindre grupper som har lite midler. Det er dermed svært krevende for slike grupper å finansiere en lang rettssak. Advokatforeningen anser det dermed som viktig at departementet ivaretar slike grupper, for å sikre en reell prøving av miljøsaker, og oppfylle kravet i Århuskonvensjonen art.9.

Når det så gjelder kostnadene ved å måtte dekke motpartens saksomkostninger, vil Advokatforeningen peke på at disse kan bli svært høye, og høyere enn utgiftene til egen advokat. Advokatforeningen foreslår at departementet utreder nærmere om det kan være hensiktsmessig å gjøre en endring i tvisteloven § 20-2, ved at det legges til en ny bokstav eller ledd som gjør unntak fra hovedregelen om sakskostnadsansvar ved miljøsøksmål. Unntaksbestemmelsen kan tilpasses miljøområdet og de særpreg som gjelder for klima- og miljøsøksmål.  

En slik bestemmelse kan i større grad sikre forutberegneligheten for at miljøsøksmål kan fremmes uten å risikere stort sakskostnadsansvar. Tvisteloven § 20-2 tredje ledd fremstår ikke som tilstrekkelig, slik den i dag er utformet for å ivareta dette formålet. Det vises her til brev fra NIM til Justisdepartementet av 5. mars 2024, der NIM peker på at uforutsigbarhet om hvilke sakskostnader allmenheten risikerer å bli idømt i miljøsaker etter tvisteloven § 20-2 kan avskrekke allmenheten fra å ta ut søksmål som skal sikre at miljølovgivningen håndheves for domstolene, som er i det offentliges interesse. Advokatforeningen støtter NIMs synspunkt.

Etter Advokatforeningens syn bør det derfor arbeides videre med det norske prosessregelverket for å sikre at kravet om «access to justice» i Århuskonvensjonen ivaretas på en tilstrekkelig måte. 

4    Avslutning

Oppsummert mener Advokatforeningen at departementet bør vurdere å gi fritak for rettsgebyr i miljøsaker og å gjøre en endring i tvisteloven § 20-2 3. ledd, for å sikre at kravet til «access til justice» i Århuskonsjonen art. 9 er ivaretatt. 

                                           Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                             Merete Smith
leder                                                                                        generalsekretær