Forslag til regulering av produktpakker og koblingssalg

1     Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen om regulering av produktpakker og koblingssalg, publisert av Finansdepartementet 21. februar 2025, med høringsfrist 28. april 2025.

Høringen gjelder Finanstilsynets forslag til endring av finansavtaleloven § 5-8 og finansforetaksforskriften § 16-1 om koblingssalg og produktpakker. 

Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for bank, finansiering og valuta. Lovutvalget består av Hilde Høksnes (leder), Eirik Solem, Elisabeth Eriksson, Hanne Ringnes Sanne, Lene Kristin Hennø og Jørgen Keiserud, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det det aktuelle rettsområdet. 

3    Forslaget til endringer i reguleringen av koblingssalg

I høringsnotatet punkt 6.3.2, med henvisning til punkt 3.1, vurderer Finanstilsynet om kredittytere kan kreve betalingskonto med lønnsinngang for å yte boliglån. Basert på boliglånsdirektivet tolket i lys av reguleringens formål og EU-domstolens praksis vurderer Finanstilsynet det slik at «adgangen til å kreve at kunden inngår kontoavtale er begrenset til en betalings- eller sparekonto uten krav om lønnsinngang».

På denne bakgrunn foreslår Finanstilsynet en presisering i finansavtaleloven § 5-8 om koblingssalg (Finanstilsynets endringsforslag er markert med kursiv): 

Ǥ 5-8.Koblingssalg

Det kan ikke settes som vilkår for å inngå en kredittavtale at kunden også inngår avtale om kjøp eller salg av varer eller tjenester. Slike avtalevilkår er ikke bindende for en forbruker. Det kan likevel settes som vilkår at det tegnes gjeldsforsikring eller annen forsikring som styrker kundens mulighet til å oppfylle kredittavtalen, og vilkår om inngåelse av kontoavtale i forbindelse med kredittavtalen. En kontoavtale i forbindelse med en boliglånsavtale kan kun ha som formål å betjene lånet. Kongen kan i forskrift fastsette ytterligere unntak.»

Etter Advokatforeningens syn bør det fremgå uttrykkelig av ordlyden at bestemmelsen kun har til hensikt å begrense kredittyternes adgang til å kreve lønnsinngang for å yte boliglån. Slik forslaget er formulert kan det fremstå som om bestemmelsen også begrenser hva kunden kan velge å bruke kontoen til.  

4    Forslaget til endringer i reguleringen av produktpakker

Finansforetaksforskriften § 16-1 regulerer finansforetakenes adgang til produktpakking. Utgangspunktet i første ledd er at produktpakker ikke er tillatt. Andre og tredje ledd oppstiller unntak fra dette utgangspunktet. Unntaket i tredje ledd gjelder for tilbud som gir kostnadsbesparelser for kunden. Finanstilsynet foreslår endringer i tredje ledd som vil innebære at finansforetakene ikke lenger vil ha adgang til å stille vilkår om lønnskonto for å gi bedre lånevilkår for boliglån. 

I boliglånsdirektivet artikkel 12 nr. 1  er utgangspunktet det motsatte. Der fremgår det at produktpakker skal være tillatt: 

«Tying and bundling practices

1.  Member States shall allow bundling practices but shall prohibit tying practices.»

Boliglånsdirektivet artikkel 2 nr. 1  inneholder en bestemmelse om harmoniseringsnivå for direktivet:

«Level of harmonisation

1.   This Directive shall not preclude Member States from maintaining or introducing more stringent provisions in order to protect consumers, provided that such provisions are consistent with their obligations under Union law.»

Boliglånsdirektivet er derfor et minimumsharmoniseringsdirektiv som åpner for at medlemsstatene kan fastsette strengere vilkår enn det som følger av direktivet. 

I punkt 6.3.3 i Finanstilsynets høringsnotat redegjøres det for hvorfor Finanstilsynet mener at direktivet åpner for at medlemstatene kan innføre strengere regulering av adgangen til å tilby produktpakker. 

Etter Advokatforeningens oppfatning virker det nærliggende at medlemsstatene for eksempel må kunne fastsette ytterligere krav til informasjon som skal inngå i markedsføringen av boliglån i henhold til boliglånsdirektivet artikkel 11 og strengere unntak fra forbudet mot koblingssalg enn det som følger av boliglånsdirektivet artikkel 12.

Imidlertid fremstår det som mindre åpenbart at harmoniseringsbestemmelsen åpner opp for at medlemsstatene skal kunne forby en praksis som boliglånsdirektivet uttrykkelig fastslår at skal være tillatt, jf. boliglånsdirektivet artikkel 12 nr. 1. Det kan derfor hevdes at begrensninger i adgangen til produktpakking av boliglån vil være i direkte motstrid med direktivet. 

Advokatforeningen vil i tillegg vise til at det finnes uttalelser fra EU-domstolen  som tilsier at produktpakker skal være tillatt:

“41      It is also apparent from the wording of Article 12(2) of Directive 2014/17 that it refers only to tying practices and does not concern bundling practices, which are permitted under Article 12(1) of that directive.”

I juridisk teori finnes det uttalelser om at ikke alle minimumsdirektiver tillater avvik og at årsaken for eksempel kan være at en tilsiktet balanse skal oppnås: 

«Man bør dessuten være oppmerksom på at også minimumskonvensjoner kan inneholde bestemmelser som ikke tillater avvik. Årsaken kan f.eks. være at konvensjonen tilsikter en bestemt balanse mellom motstående interesser.»  

Fortalen til boliglånsdirektivet inneholder formuleringer som kan tale i retning av at bestemmelsen om at produktpakker skal tillates, er basert på at kommisjonen har gjort en slik avveining og tatt et tilsiktet valg om at produktpakker skal tillates fordi det er til fordel for forbrukeren:

“It is important to prevent practices such as tying of certain products which may induce consumers to enter into credit agreements which are not in their best interest, without however restricting product bundling which can be beneficial to consumers. Member States should however continue monitoring retail financial services markets closely to ensure that bundling practices do not distort consumer choice and competition in the market.”

På denne bakgrunn mener Advokatforeningen at departementet bør vurdere om det foreligger motstrid mellom boliglånsdirektivet artikkel 12 og de foreslåtte endringene i finansforetaksforskriften § 16-1, og om begrensningene i adgang til produktpakking og koblingssalg derfor bør begrenses til koblingssalg. 

5    Avslutning

Advokatforeningen mener at den foreslåtte endringen i bestemmelsen om koblingssalg i finansavtaleloven § 5-8 bør justeres noe for å unngå tolkningstvil.

Videre mener Advokatforeningen at departementet bør vurdere å begrense rekkevidden av den foreslåtte endringen av finansforetaksforskriften § 16-1 tredje ledd til å omfatte koblingssalg, siden medlemsstatene ifølge ordlyden i boliglånsdirektivet skal tillate produktpakking av boliglån.

                                       Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                    Merete Smith
leder                                                                             generalsekretær