Forslag til retningslinjer om fastsettelse av foretaksstraff i internasjonale korrupsjonssaker

1     Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Advokatforeningen viser til Økokrims høringsbrev publisert 6. juni 2025, med høringsfrist den 10. august 2025.

Høringen gjelder retningslinjer for fastsettelse av foretaksstraff i internasjonale korrupsjonssaker. Bakgrunnen for forslaget til retningslinjer om fastsettelse av foretaksstraff i internasjonale korrupsjonssaker (heretter referert til som «forslaget»), er Justis- og beredskapsdepartementets mandat til Økokrim i brev av 18. januar 2023. Mandatet går ut på at det skal utarbeides retningslinjer som oppfølging av anbefalinger fra OECD. Anbefalingene fra OECD springer ut av evaluering av Norges gjennomføring og oppfølging av OECD-konvensjonens forpliktelser. Det uttalte formålet ved retningslinjene er å gi veiledning til påtalemyndigheten ved håndtering av positive påtaleavgjørelser og bidra til økt forutberegnelighet for næringslivet om hva som kan forventes dersom det benyttes bestikkelser. Formålet er også å løfte nivået på bøtestraffer på dette området.

Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland.

3    Advokatforeningens overordnede syn

Advokatforeningen vil innledningsvis understreke at det generelt er et stort behov for å øke forutberegneligheten for næringslivet ved bruken av foretaksstraff. Dette gjelder både spørsmålet om når det er aktuelt å anvende foretaksstraff og ved utmålingen av boten i det aktuelle tilfellet. Hva som anses straffverdig for en positiv påtaleavgjørelse beror på påtalemyndighetens skjønnsmessige vurdering av momentene i straffeloven § 28. Det samme gjelder ved en eventuell straffutmåling. Straffelovens utmålingsmomenter er av generell karakter og angir ingen kvantitative føringer for foretaksstraffen. Noen normgivende utmålingspraksis fra Høyesterett foreligger bare i beskjeden grad som følge av at det store antall foretaksstraffesaker avgjøres ved vedtatte forelegg. Foreleggene utstedes av påtalemyndigheten uten nærmere begrunnelse eller offentliggjøring. Dette fører til at bøtenivået ved foretaksstraff i stor grad beror på den enkelte påtalemyndighets skjønn uten forankring i sammenlignbare saker og rettspraksis.

En sammenligning av offentlig kjente forelegg viser at bøtenivået spriker i betydelig grad i saker hvor det ikke er åpenbare forskjeller i straffverdighet. Det kan også synes som om bøtenivået fastsatt i forelegg ligger noe høyere enn ved de få tilsvarende saker som er avgjort i domstolene. Det er også dårlig samsvar mellom bøtefastsettelsen ved foretaksstraff og utmåling av administrative overtredelsesgebyrer i særlovgivningen. På tross av at sanksjonering ved administrative overtredelsesgebyrer prinsipielt skal være forbeholdt de mindre alvorlige lovovertredelsene, ligger utmålingen av slike gebyrer i en rekke tilfeller på et betydelig høyere nivå enn bøtefastsettelsen i straffesporet uten at det er åpenbare forskjeller i straffverdighet.

Advokat Knut Høivik har i sin utredning til Justis- og beredskapsdepartementet av 21. mai 2021 om foretaksstraff og korrupsjon foretatt en grundig gjennomgang av dagens regelverk og fremmet forslag til lovendringer for å sikre økt forutberegnelighet ved påtaleavgjørelsen og ved straffeutmålingen. I korthet går lovforslaget ut på å fjerne den skjønnsmessige vurderingen etter dagens § 28 og i stedet lovfeste et krav om at foretaket bare kan straffes (eventuelt ved regler om omvendt bevisbyrde) dersom det kunne ha forebygget den straffbare handlingen ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak. Advokat Høivik foreslår også å lovfeste mer standardiserte utmålingsregler med utgangspunkt i prosentvise andeler av foretakets omsetning etter mønster fra konkurranselovens overtredelsesgebyrer.

Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse i hovedsak sluttet seg til advokat Høiviks lovforslag. Etter Advokatforeningens syn ville det vært en klar fordel om utarbeidelsen av de aktuelle retningslinjer for utmåling av foretaksstraff for internasjonale korrupsjonssaker, fant sted som ledd i behandlingen av Høiviks lovforslag. Advokatforeningen legger imidlertid til grunn at det er uklart om og eventuelt når Høiviks lovforslag vil behandles videre av departementet og tar til etterretning at retningslinjene utarbeides nå til oppfølgning av OECD konvensjonens forpliktelser. Advokatforeningen vil imidlertid understreke at de aktuelle retningslinjer for utmåling av bøtestraff til bruk for påtalemyndigheten, må ha forankring i utmålings-momenter og bøtenivå i gjeldende rett. Det er opp til lovgiver å angi rammene for straffeutmålingen ved foretaksstraff og i siste omgang opp til Høyesterett å angi relevant bøtenivå ved overtredelse av norske straffebestemmelser. Påtalemyndigheten kan ikke bruke retningslinjer som et middel til å etablere et straffenivå som ikke har tilstrekkelig forankring i norske rettskilder. Påtalemyndighetens egne betraktninger om hensiktsmessigheten av et strengere straffenivå er i denne sammenheng uten relevans. Som Advokatforeningen kommer tilbake til nedenfor, tar forslaget til retningslinjer sikte på å etablere et bøtenivå for de aktuelle korrupsjonssakene som vanskelig kan forankres i gjeldende rettskilder. Det foreslåtte bøtenivå står også i et misforhold til bøtenivået i andre alvorlige straffesaker. Etablering av et nytt og høyere bøtenivå for særlige områder bør skje etter initiativ fra lovgiver, og ikke gjennom retningslinjer fra påtalemyndigheten.

Advokatforeningen vil utdype sitt syn på det materielle innholdet i forslaget i det følgende i samme rekkefølge som i utkastet.

Økokrim har også anmodet høringsinstansene om å kommentere innretningen på retningslinjene. Etter Advokatforeningens syn er det en fordel at retningslinjene også omfatter drøftelser og begrunnelser, slik utkastet legger opp til. Advokatforeningen mener likevel at drøftelsene og begrunnelsene i større grad bør gi anvisning på hvor i gjeldende rett de er forankret, og i mindre grad en gjengivelse av Økokrims synspunkter.

4    Konkrete merknader 

4.1    Formål og virkeområde

Retningslinjenes anvendelsesområde er formelt begrenset til å gjelde OECD-korrupsjonssaker og ikke andre korrupsjonssaker uten internasjonale forbindelser eller annen økonomisk kriminalitet. Ifølge Økokrim er det ikke «riktig eller nødvendig» gjennom retningslinjene å gi veiledning for utmåling av bøtestraff for overtredelser av spesiallovgivningen, eller annen alvorlig økonomisk kriminalitet enn internasjonal korrupsjon hvor det er aktuelt med foretaksstraff.

Som nevnt er det Advokatforeningens overordnede syn at oppfølgingen av OECD-anbefalingene burde skjedd som ledd i en mer omfattende gjennomgang og revisjon av reglene om foretaksstraff. Når det først følges opp særskilt og uavhengig av oppfølgingen av advokat Høiviks utredning, mener Advokatforeningen at det er riktig å avgrense retningslinjenes anvendelsesområde til korrupsjonssakene som er omfattet av OECDs anbefalinger. Som Økokrim peker på, gjelder dette et meget begrenset antall saker.

Økokrim gir imidlertid uttrykk for at retningslinjene i praksis vil få betydning også for saker utenfor OECDs anvendelsesområde, se for eksempel punkt 1.3 tredje siste avsnitt:

«Selv om retningslinjene er utarbeidet med de internasjonale korrupsjonssakene for øye, kan retningslinjene likevel ha overføringsverdi til andre alvorlige saker innen økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet der det er aktuelt med foretaksstraff. Spesielt antas det at retningslinjenes omtale av betydningen av selvrapportering og foretakenes bidrag til oppklaring av saken (kapittel 2.4) vil gi veiledning også i andre saker enn korrupsjonssaker. Det samme gjelder kapittelet (kapittel 2.3) om økonomiske utgangspunkt for beregning av bøter.» (vår kursivering)

Å gi retningslinjenes utgangspunkt for beregning av bøter overføringsverdi til andre alvorlige saker innen økonomisk kriminalitet vil forsterke de prinsipielle betenkelighetene ved å innføre straffeskjerpelser uten tilstrekkelig forankring i autoritative rettskilder. Advokatforeningen vil understreke at det er en oppgave for lovgiver og domstolene å pensle ut riktig nivå for straffereaksjoner. Det ligger utenfor norsk rettstradisjon å benytte retningslinjer som forankring for å utmåle høye bøter som det ikke er grunnlag for i andre mer tungtveiende rettskilder. Retningslinjer som både er utarbeidet og anvendes av påtalemyndigheten har – og bør ha – svært begrenset rettskildemessig vekt.

Advokatforeningen bemerker at anbefalingene fra OECD innebærer å «tydeliggjøre hvordan beløpene for bøter og inndragelse fastsettes i saker omhandlende bestikkelser i utlandet, og påse at disse beregningene munner ut i avskrekkende straffetiltak for både fysiske personer og juridiske personer [artikkel 3(1) og 3(3) i antikorrupsjonskonvensjonen]», jf. anbefaling 3 b. Advokatforeningen kan ikke se at oppfølgingen av anbefalingen ikke kan gjøres innenfor rammene av norsk rettstradisjon.

4.2    Adressat for retningslinjene

Adressat for retningslinjene er påtalemyndigheten. Som det fremheves i forslagets punkt 1.4, er dette i praksis statsadvokatene ved Økokrim. Det vil si at retningslinjene er utarbeidet av og rettet mot samme påtalemyndighet. Advokatforeningen mener Økokrim i liten grad har problematisert forholdet til domstolene og lovgiver. Som det fremgår av forslaget, er det begrenset veiledning å finne i eksisterende rettskilder, samtidig som svært få forelegg prøves av domstolene.

Høringsnotatet viser til at retningslinjene også vil være klargjørende for næringslivet, særlig med hensyn til betydningen av selvrapportering og foretakenes bidrag til oppklaring, samt forebyggende korrupsjonsarbeid. Advokatforeningen stiller seg tvilende til om retningslinjene vil bidra til noen vesentlig klargjøring om betydningen av selvrapportering. Det vesentligste for foretakene er å få større klarhet i når selvrapportering kan tillegges avgjørende betydning i spørsmålet om foretaket skal straffes, og ikke om foretakene kan påregne en rabatt på en bøtestraff. Dette gjelder ikke minst når bøtestraffen tar utgangspunkt i et uforutsigbart, men meget høyt nivå, jf. nedenfor. Retningslinjene burde derfor i stedet gitt en klar anvisning på i hvilke tilfeller selvrapportering vil ha betydning for påtalespørsmålet.

4.3    Bøtestraff. Utmåling

4.3.1    Rettslige rammer for utmålingen

I forslagets punkt 2.2 drøftes de rettslige rammene for utmålingen av bøtestraff i de internasjonale korrupsjonssakene. Etter Advokatforeningens syn er det ingen av de refererte utmålingsmomentene i straffeloven § 388, § 28, rettspraksis eller forpliktelser i OECD konvensjonen som gir tilstrekkelig grunnlag for det bøtenivå utkastet til retningslinjene gir anvisning på, jf. nedenfor. Som det bemerkes i forslaget er det begrenset veiledning å finne i rettspraksis ettersom det er svært få saker om internasjonal korrupsjon som er behandlet i domstolene, og forelegg som utgangspunkt ikke er offentlige. Sakene om internasjonal korrupsjon som har vært behandlet i Høyesterett har ikke vært avgjort med ileggelse av foretaksstraff. Domfellelsen i HR-2017-1776-A (Yara) gjaldt en privatperson, mens HR-2013-1394-A (Norconsult) ble avgjort ved frifinnelse. De refererte uttalelsene i Yara-dommen er av generell karakter og gir anvisning på et strengt straffenivå i internasjonale korrupsjonssaker. Uttalelsene er likevel utilstrekkelige til å gi rettslig grunnlag for et bøtenivå som retningslinjene nå gir anvisning på.

4.3.2    Utgangspunkt for fastsettelsen av bøtenivået

Ifølge forslaget punkt 2.2 avslutningsvis må, for at sanksjonene skal være effektive, bøtenivået ligge så høyt at den potensielle besparelsen i form av strafferabatt ved f.eks. selvrapportering, tilståelse og opprettende tiltak, utgjør en reell gulrot. Advokatforeningen er av den vurdering at man ved fastsetting av retningslinjer for bøtenivå, må ta utgangspunkt i hva som er riktig nivå basert på alminnelig rettskildelære, og deretter justere basert på skjerpende og formildende omstendigheter.

Det framgår av forslaget punkt 2.3.1 at siden «lovgiver har uttalt at Norge skal være et foregangsland innen bekjempelse av bestikkelser, bør dette bety at Norge ikke kan ha et lavere bøtenivå enn andre OECD-land det er naturlig å sammenligne seg med». På denne bakgrunn har Økokrim innhentet opplysninger om hvordan bøter fastsettes i slike saker i UK, Frankrike, Nederland og USA. Det er vist til at de andre skandinaviske landene «har ingen eller marginalt med aktuelle saker, og anses lite relevante å se hen til i denne sammenheng».

Advokatforeningen er ikke enig i at Norge ikke kan ha et lavere bøtenivå enn andre OECD-land det er naturlig å sammenligne seg med for å være et foregangsland innen bekjemping av bestikkelser. Om man er et foregangsland vil avhenge av en rekke ulike faktorer, hvor helheten i antikorrupsjonsregelverket og praktiseringen av dette er sentralt. Forslaget inneholder ikke noen samlet oversikt over utenlandsk rett og praktiseringen av dette overfor foretak på korrupsjonsområdet. Å trekke ut enkeltelementer, slik som bøtenivå, gir da begrenset veiledning. Advokatforeningen reiser også spørsmål ved hvorfor de øvrige skandinaviske landenes regelverk om fastsetting av bøter i internasjonale korrupsjonssaker er ansett som lite relevante. Forslaget inneholder ingen redegjørelse for gjeldende rett i Norge for fastsetting av bøtenivå overfor foretak.

Etter forslaget skal påtalemyndigheten benytte seg av følgende utgangspunkter, «i prioritert rekkefølge»: i) Forventet utbytte/besparelser ved å gjennomføre bestikkelsen, ii) hvor mye som er tilbudt og/eller betalt i bestikkelser og iii) foretakets økonomiske evne». Det er uklart hva som er det internrettslige grunnlaget for de to første metodene og for prioriteringsrekkefølgen. Advokatforeningen kan ikke se at forslaget om en bot på «mellom 200% og 400% av forventet inntjening, før vurdering av skjerpende og formildende faktorer», jf. forslaget punkt 2.3.2, og forslaget om at en bot bør «utgjøre minst 400% til 800% av bestikkelsesbeløpet», jf. punkt 2.3.3, kan forankres i gjeldende rett om utmåling av bøter for foretak. Prosentsatsene i forslagene kan også medføre at en bot kan bli svært høy og stå i et misforhold til bøtenivået i andre alvorlige straffesaker. Foreningen er av den oppfatning at forslaget her mer er et uttrykk for Økokrims syn på prinsipper for en skjerping av bøtenivået, enn retningslinjer for praktisering av dagens regelverk basert på lovgivers og Høyesteretts føringer. Prinsippene kan for øvrig også gi et kunstig lavt bøtenivå, for eksempel mindre bestikkelser for å få en stor kontrakt.

Det følger av straffeloven § 28 bokstav f, og av Høyesteretts praksis, at foretakets økonomiske evne kan vektlegges ved utmålingen av botens størrelse. Økokrim foreslår at man ved utmåling av botens størrelse basert på dette momentet, tar utgangspunkt i et beløp som utgjør mellom 5 og 10 % av foretakets omsetning. Advokatforeningen støtter et utgangspunkt for utmålingen basert på foretakets omsetning, som også er i samsvar med Høiviks forslag. Foreningen understreker imidlertid at retningslinjenes utgangspunkt om 5 til 10 % av omsetningen kun kan være et veiledende utgangspunkt. Som også pekt på i forslaget, gir omsetningen ikke nødvendigvis et riktig bilde av lønnsomheten (foretakets økonomiske evne). Videre gir straffeloven § 28 anvisning på en rekke momenter som skal vektlegges ved utmålingen, og Høyesteretts utmålingspraksis for bøter mot foretak spriker betydelig. Et på forhånd fastsatt spenn basert på prosentsats av omsetning, kan være i strid med og ikke gi tilstrekkelig rom for utmålingsprinsippene som følger straffeloven § 28 og § 388 og generelle betraktninger av straffverdighet. Retningslinjene for utmåling må basere seg på hva som følger av norsk straffelovgivning og rettspraksis, og ikke innholdet i forslag til EU-direktiv eller lovbestemmelser om administrative sanksjoner. Dette gjelder også i korrupsjonssaker av internasjonal karakter. Om utmålingen av bøtestraff overfor foretak i slike saker skal skje mer skjematisk enn hva som er tilfelle i dag, er opp til lovgiver og domstolene å vurdere.

4.3.3    Betydningen av selvrapportering, tilståelse og andre bidrag til oppklaring av saken

4.3.3.1    Overordnet

Selvrapportering og andre vesentlige bidrag til oppklaring av saken er, som påpekt i forslaget, også av betydning ved avgjørelsen om foretaket skal ilegges straff, jf. straffeloven §§ 27 og 28. Det er ikke foreslått nærmere retningslinjer for den skjønnsmessige vurderingen etter denne bestemmelsen. Forslaget vil derfor ikke avhjelpe den manglende forutberegneligheten som i dag foreligger for om det vil bli reagert med straff i slike situasjoner. Etter Advokatforeningens syn er dette en svakhet ved forslaget. For næringslivet er vektleggingen av selvrapporteringen for påtalespørsmålet av vesentlig større betydning enn størrelsen av en rabatt.

Advokatforeningen er for øvrig enig i at påtalemyndigheten står friere til å vurdere om saker mot foretak skal henlegges enn saker mot individer, som en følge av at foretaksstraff er fakultativ.

4.3.3.2    Selvrapportering

I høringsnotatet punkt 2.4.2.2 foreslås en straffereduksjon på «opp mot 50 %» ved selvrapportering, avhengig av tidspunktet for kontakten med politiet. En straffereduksjon på 50 pst. er betydelig. Dersom bøtenivået i utgangspunktet settes så høyt som det er åpnet for i forslaget, er det likevel grunn til å tro at foretak vil vegre seg for selvrapportering. Selv med en reduksjon på 50 pst. vil boten kunne bli så stor at den får alvorlige følger for virksomheten.

Realistisk sett er oppfordringen til selvrapportering størst dersom foretaket med rimelig sikkerhet kan legge til grunn at det vil medføre at foretaket ikke ilegges straff. Forutsigbarhet om når foretaket kan forvente et slik resultat ligger ikke i de foreslåtte retningslinjene, jf. over.

4.3.3.3    Tilståelse og andre bidrag til oppklaring av saken

Advokatforeningen er enig i forslagets utgangspunkt om straffereduksjonen på ca. 30 % der en tilståelse har hatt vesentlig betydning for etterforskningen og der foretaket i vesentlig grad har lettet etterforskningen eller bidratt til oppklaringen av saken. På samme måte som ved selvrapportering er det likevel grunn til å tro at hvilket beløp denne prosentsatsen beregnes av, har større betydning enn om rabatten for eksempel er 20 eller 30 %.

4.3.3.4    Samtykke til å frita for advokaters taushetsplikt

Etter forslaget skal et samtykke til å frita foretakets advokat for taushetsplikt være tungtveiende ved vurderingen av strafferabatt. Advokatforeningen er sterkt kritisk til dette forslaget. Å tillegge fritak for advokaters taushetsplikt og tilgang til beslagsfritt materiale stor vekt ved straffeutmålingen, vil utgjøre en alvorlig trussel mot prinsippet om at den som søker juridisk bistand skal kunne gjøre dette i trygg forvissning om at kommunikasjonen og rådgivningen behandles konfidensielt. Prinsippet er ansett som et samfunnsgode og nyter vern etter grunnloven og EMK. Utkastet til retningslinjer vil skape en forventning om at fritak gis og at den som vegrer seg blir sett på med mistanke. Advokatforeningen vil sterkt fraråde en slik retningslinje.

4.3.3.5    Forholdet til personlig straffansvarlige

Som vist til i forslaget kan en ordning som åpner for at foretak kan få strafferabatt mot å identifisere personlig ansvarlige ha problematiske sider, blant annet ved å gi en interessekonflikt mellom foretaket og ansatte. Advokatforeningen kan ikke se at disse innvendingene motvirkes ved at en forutsetning for strafferabatt er at foretaket bidrar med de opplysninger og/eller bevis som foretaket har mot personlig ansvarlige lovbrytere med tilknytning til foretaket. Forutsigbarhet om foretaket må identifisere personlig ansvarlige kan medføre at det blir vanskeligere for foretaket å få personlig ansvarlige til å medvirke til å oppklare overtredelsen.

4.3.4    Betydningen av forebyggende tiltak

Ifølge forslaget punkt 2.4.3.1 vil det ikke være aktuelt å gi nevneverdig strafferabatt, selv etter selvrapportering, hvis foretaket ikke hadde iverksatt adekvate forebyggende tiltak. Hvilke tiltak som er adekvate, beror på en skjønnsmessig vurdering. Det er en risiko for at et slikt utgangspunkt vil kunne medføre at foretak unngår å selvrapportere.

Advokatforeningen er ikke enig i at hvis en korrupsjonshandling først er utført av noen som har «handlet på vegne av et foretak» etter straffeloven § 27, «er det en presumsjon for at foretaket nettopp ikke har gjort alt det kunne for å forebygge korrupsjonen». Om foretaket «kunne ha forebygget lovbruddet», jf. § 28 bokstav c, er et bevismessig spørsmål, og det er påtalemyndigheten som skal bevise ut over enhver rimelig tvil at dette er tilfelle. Foreningen kan ikke se at underrettsdommen forslaget viser til (LB-2021-3975 "Foods") bygger på en slik presumpsjonsregel.

Ifølge forslaget skal det virke straffeskjerpende «hvis virksomheten var innrettet slik at den gav incentiver til korrupsjon – f.eks. gjennom bonusordninger, premiering av mersalg, manglende kontroll el. – og dette kan ha vært en medvirkende faktor til korrupsjonen». Advokatforeningen er enig i at manglende kontroll kan være et straffeskjerpende moment. Incentivordninger i form av bonus ol. er derimot vanlig på en rekke virksomhetsområder, og bør derfor ikke alene være et straffeskjerpende forhold.

4.4    Inndragning

Advokatforeningen har ingen merknader. 

4.5    Vurdering av den samlede reaksjonen

Advokatforeningen har ingen merknader. 

4.6    Krav til begrunnelse og offentliggjøring av opplysninger om vedtatte forelegg

Advokatforeningen er av den oppfatning at forelegg ikke kan sammenlignes med Non-Trial Resolutions slik dette er definert i OECDs retningslinjer, slik at anbefalingene der ikke bør tillegges stor vekt ved utstedelse av forelegg.

Ifølge forslaget skal det være notoritet om dialogen mellom foretaket og påtalemyndigheten, «f.eks. ved at det lages referater fra møter eller annen kontakt som finner sted mellom foretaket og påtalemyndigheten og at disse legges inn i straffesaken». Man vil innledningsvis i en etterforskning ikke ha full oversikt over saken og involverte, og heller ikke om saken vil ende med forelegg overfor eller flere et foretak. Å ha særskilte retningslinjer i foreleggssaker synes vanskelig gjennomførbart og prinsipielt betenkelig. Hva som skal inngå i straffesakens dokumenter må følge av straffeprosessloven. Advokatforeningen støtter derfor ikke at dette bør inngå i retningslinjene.

Foreningen støtter derimot større grad av offentlighet om forelegg. Som vist til i forslaget fotnote 104 har Høivik i sin utredning et forslag til bestemmelse om hva et forelegg skal inneholde, men blant annet en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjelder, en redegjørelse for hvordan boten er beregnet og en kort begrunnelse for reaksjonsfastsettelsen. Dette forslaget sluttet Advokatforeningen seg til. Økokrims forslag synes å legge opp til en mer omfattende begrunnelse enn hva som anses hensiktsmessig.

                                         Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                       Merete Smith
leder                                                                                  generalsekretær