Forslag til endringar i verjemålslova (vergemålsloven)

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 28 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Justis- og beredskapsdepartementet har sendt på høring et forslag til endringer i vergemålsloven. Forslaget er en del av den pågående helhetlige gjennomgangen av vergemålsordningen. Høringen har frist 14. februar 2025. 

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for barne- og familierett, arv og skifte. Lovutvalget for barne- og familierett, arv og skifte består av Hanne Skråmm (leder), Samirs Alexander Askerovs, Camilla Hagen, Trude Sem Langfeldt, Turid Oltedal Lunde, Charlotte Marie Ringkjøb og Cathrin Myre Skram.

Hovedpunkt i forslaget er: 

• Balansere selvbestemmelse og rettssikkerhet for personer med behov for bistand, herunder tydeliggjøre minste middels prinsipp, personers egen autonomi og at loven ikke skal være diskriminerende.
• Statsforvalterens rolle i å sikre frivillighet i vergemålet og personens selvbestemmelse
• Tilpasser CRPD og Norges internasjonale forpliktelser for å sikre rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder balansere andre grunnleggende rettigheter som retten til tilgang til bolig og forsvarlige helsetjenester
• Frivillig beslutningsstøtte skilles fra tiltak som begrenser rettslig handleevne – nytt kap. 4A.
• Større rom for individuelt tilpasset forvaltning av eiendeler og verdier
• Digitalisering og digital identifikasjon i en digital hverdag

Advokatforeningen støtter i hovedsak utvalgets forslag, men har flere kommentarer og innspill til noen av forslagene. Det redegjøres for dette i det følgende.

3    Advokatforeningens kommentarer

3.1    Diskusjon om det skal innføres en egen lov om beslutningsstøtte

Det er fullt mulig innenfor dagens regelverk å gi andre fullmakt eller å be vedkommende være støtte i livets mange beslutninger. Dette kommer i tillegg til dagens vergemålslov. Det kan heller ikke være slik at man skal ha statlige løsninger på alt, men man må opprettholde vergeordningen for å sikre de personene som ikke kan gi en gyldig fullmakt til andre og for å sikre at vergen da er i stand til å ta beslutninger på vegne av denne personen. En annen løsning her vil fort komme på kant med andre, grunnleggende rettigheter som retten til bolig eller retten til en forsvarlig behandling. Svekket helse og kognitiv funksjon vil ofte påvirke sykdomsinnsikt, behovsinnsikt, konsekvensinnsikt og handlingsevne. Et praktisk eksempel vil være eldre demente som ikke vil søke om eller benytte offentlige omsorgstilbud fordi de mener seg friske. Svært mange personer innenfor psykiatrien mangler også sykdomsinnsikt og evne til å forstå og anerkjenne behovet for hjelp for seg selv. 

Det vil ofte være slik at personer som har behov for verge, har behov for støtte på andre områder. Det gjelder ikke bare selve opprettelsen av vergemålet, men også f.eks. spørsmål knyttet til arv, uskifte eller ikke, bruk av penger, utlån av penger, kjøp av bolig, låneopptak, pantsettelse osv. Det er viktig at det gis et ordentlig verktøy for å sikre at verge – dersom personene ikke kan gjøre gode vurderinger selv – kan gjøre rettslige disposisjoner på vegne av personen slik vergemålsloven i dag legger opp til. Dersom en verge bare skal være støtte for personen det gjelder, vil helt grunnleggende rettigheter bli pulverisert og føre til en forverring av personens livssituasjon. 

Advokatforeningen mener at dagens ordninger med lovbestemt beslutningsstøtte må vedvare i form av vergemål, legalfullmakt og fremtidsfullmakter, og at dette må eksistere parallelt med fullmaktsordningene som følger av norsk rett. 

Det må også finnes ordninger for å frata rettslig handleevne for personer som grunnet helsemessige forhold gjør dårlige beslutninger for seg selv, f.eks. ved å påta seg masse gjeld. 

3.2    Spørsmål om språkbruk – skal en kalle vergen for noe annet enn verge? 

Ordet verge er svært innarbeidet og står stødig mht. at man vet at dette gir en rett og plikt til å ivareta andres interesser. Det er sterkt innarbeidet i samfunnet at en verge er legitimert til å handle på vegne av en som ikke klarer dette selv, og Advokatforeningen kan ikke se at diskusjonen om beslutningsstøtte er tungtveiende nok til at man skal rokke ved dette. De som er oppnevnt som verge, gjennomgår opplæring og kvalifisering gjennom bl.a. Statsforvalterens vurderinger og angivelse av mandatet. De vet selv at en skal gi beslutningsstøtte så langt det er mulig, og at avgjørelser man må ta for personen under vergemål må fremlegges for Statsforvalteren. Ordet verge gjenspeiler både det å ta beslutninger sammen med personen under vergemål og å ta beslutninger for personen under vergemål. 

3.3    Hva skal en kalle vergehaver – personen en er verge for? 

Siden lovendringen i 2013 har personen det er oppnevnt vergemål for blitt benevnt ulikt; Person med verge (forkortet PMV), person under vergemål, vergehaver, vergetrengende og nå foreslått: «personen det skal oppnevnes verge for». Advokatforeningen mener «vergehaver» er det beste og det som er mest nøytralt. 

3.4    Om begrepet «personer som har fått begrensninger i den rettslige handleevnen». 

Advokatforeningen mener dette angir den grunnleggende rettigheten at alle personer over 18 år i utgangspunktet har rettslig handleevne og at det kreves noe mer – et midlertidig vedtak fra Statsforvalteren eller en dom – for å begrense dette. 

3.5    Skille ut fratakelse av rettslig handleevne i et eget kapittel

Denne løsningen støttes fullt ut av Advokatforeningen. Ordningen med fratakelse av den rettslige handleevnen er inngripende og på legalitetsprinsippets område. Å skille dette ut i et eget kapittel understreker dette alvoret, se paralleller fra helse- og omsorgstjenesteloven kap. 9, lov om tvungent psykisk helsevern kap. 3 mv.

Det er viktig at det knyttes til vilkår om nødvendighet, slik dette blir praktisert i dag. Det er ofte utfordrende å angi i en dom hvilke disposisjoner vedkommende skal være forhindret fra å gjøre. Personene er «kreativ» i å skaffe nye inntektsmuligheter og selv om man tar med flere i en dom, kan det på kort tid dukke opp andre problemstillinger. For eksempel hvis man har fått dom for at alle innestående midler på vergekonto bare skal disponeres av verge – kan vedkommende nå finne på å si opp husleieavtaler for å få tilgang til depositumskonto, endre kontonummer hos NAV for å omdirigere trygden til en annen konto osv. Endringene skjer raskt, og dette vil være ressurskrevende for Statsforvalteren. 

Ordningen der Statsforvalteren kan gjøre et midlertidig vedtak fungerer godt, men desto mer detaljert «påstanden» er, desto mer ressurskrevende vil det være. Samarbeidende etater og f.eks. banker lager også stadig nye retningslinjer, slik at der man tidligere kunne komme i mål med å skulle ivareta vedkommendes økonomi, må man nå presisere at man kan forhandle med kreditorer, ivareta interesser overfor kommunen i form av å søke bostøtte osv. Dette gjelder både for vanlige frivillige vergemål, men også for personer som er fratatt rettslig handleevne. For personene som får begrensninger i handleevnen, er det vanskeligere å få på plass en dom som er dekkende, fordi behandlingen ved domstolen er mer tidkrevende. 

3.6    Om tilstandskriteriet

Behovet for vergemål må være avgjørende, og da må man se på personens fungeringsevne mer enn diagnosen som kan settes på vedkommende. Her finner en parallelle vurderinger i lov om tvungent psykisk helsevern § 3-3. Det er en lang rekke diagnoser f.eks. med ulik grad av psykisk utviklingshemming, autisme, ADHD etc. som gir vansker med å fungere som voksen i langt større grad enn diagnosen skulle tilsi. 

3.7    Forvaltning av eiendeler

Her er behovet for og etterspørselen etter mer fleksible ordninger veldig stor. Man får ved dagens forvaltningsordninger ikke bruke anerkjente finansielle sparemåter, f.eks. som BSU eller fondsforvaltning. De bankproduktene en kan velge mellom er lite inntektsgivende og utelater helt mulighet for å bruke de godene som følger ved f.eks. en BSU-konto. 

For barn som har fått en forsikring, er det i dag slik at Statsforvalteren i hovedsak tar hele beløpet til forvaltning selv om deler av erstatningen er øremerket f.eks. sosialøkonomiske tiltak i familien. 

En særlig svakhet er knyttet til hjemmeboende personer som har uføretrygd – f.eks. psykisk utviklingshemmede barn som blir 18 år og får innvilget uføretrygd. Når loven legger opp til en normalordning med familieverger, er det en stor fare for at uføretrygden til disse voksne hjemmeboende blir en ekstra inntektskilde til familien. Vergeregnskapene er ikke egnet til å avdekke det store omfanget av økonomisk underslag her – små, «vanlige» innkjøp på nærbutikken vil i noen tilfelle være til vergehaver, noen ganger til helt andre ting. Man vet også at langt fra alle vergeregnskapene blir kontrollert, og at «stikkprøver» ikke er tilstrekkelig. Denne brukergruppen har ofte formue under grensene for hva Statsforvalteren skal forvalte. 

Advokatforeningen mener det bør være en presumsjon for at dersom man samtykker til vergemål, samtykker man også til forvaltning av eiendeler. Forvaltningsordningene bør deretter være mer fleksible slik at vergen kan påvirke hva det skal investeres i. Bolig, fond, BSU bør være alternative løsninger til vanlige bankkontoer. 

Ved den nye arveloven er det tatt vekk muligheten for å båndlegge midler for voksne mottakere av arv. Begrunnelsen var i hovedsak at ordningen med vergemål i stor grad vil ivareta og erstatte dette behovet. Men når vergemålsløsningen er frivillig og i stor grad avhengig av samtykke, vil det oppstå et «gap» der man hverken kan båndlegge midler eller opprette vergemål for å forvalte dem. 

Departementet bør se på muligheter for å endre arveloven på dette området eller i større grad åpne for opprettelse av vergemål for denne gruppen. 

3.8    Mulighet for vergen til å utsette disposisjoner 

Det kan bli vanskelig å praktisere en slik ordning. Økonomiske verger har ikke tilgang til oppdaterte medisinske opplysninger om når en bipolar vergeklient er i forverring slik at disposisjoner må utsettes. Hvilken notoritet har man over forverringsperioder? Skal legen varsle? Disse personene har ofte ikke sykdomsinnsikt og vil ikke varsle selv. Hvordan skal en verge vite at vedkommende er i forverring?

3.9    Digital identifikasjon for mindreårige

Advokatforeningen har ingen merknader til dette. Foreldrekonflikter er ofte medvirkende til at barna ikke får disse ordningene i dag, så det bør finnes løsninger for å ivareta barnets beste etter en grundig vurdering.

                                                  Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                  Merete Smith
leder                                                                              generalsekretær