Høring

Forslag til lov om undersøkelsesordning for drap og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn mv.

Adressat
Barne- og familiedepartementet
Skrevet av
Strafferett og straffeprosess
Sendt 31. januar 2025

1   Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 28 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen til Barne- og familiedepartementet av 20. desember 2024 der det foreslås vedtatt en undersøkelsesordning for drap og andre alvorlige saker om vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn mv..

Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland. 

3    Opprettelse av en undersøkelsesordning for drap og annen alvorlig kriminalitet begått mot barn

Advokatforeningen støtter forslaget til at det opprettes en undersøkelsesordning for de aktuelle typer saker. Foreningen er enig i at slike handlinger mot barn er alvorlige og at det er viktig å få en større type fenomenologisk forståelse av hvorfor slike handlinger finner sted. Etter Advokatforeningens syn vil man i etterkant av slike hendelser kunne ha mye å tjene på å vurdere hva slags informasjon som eksisterte i forkant av hendelsen og samordne den informasjonen som flere etater var i besittelse av. 

Det fremstår som fornuftig at ordningen legges under Statens Helsetilsyn.

4    Om de konkrete forslagene

4.1    Tidspunktet for melding og undersøkelse – forslagets § 4 og § 6

Høringen skisserer tre alternative formuleringer i forslaget til § 4 og § 6. I § 6 reguleres når politiet og statsforvalteren skal sende melding til Statens Helsetilsyns om aktuelle saker og etter § 4 reguleres når Statens Helsetilsyn skal starte sine undersøkelser.

Etter Advokatforeningens syn bør både meldeplikt og arbeidet med å starte undersøkelser av aktuelle saker avventes til straffesaken er endelig avgjort eller tilsynssaken er ferdigbehandlet. Å avvente utfallet av tilsynssaken og straffesaken fremstår som det beste alternativet for at undersøkelsen ikke skal komme i konflikt eller intervenere i politiets etterforsking eller tilsynssaken. Det er ikke uvanlig at etterforskingen fortsetter også etter at tiltale er tatt ut og mens saken står for domstolen. Etter Advokatforeningens syn vil også tilflyt av informasjon til undersøkelsesordningen kunne bli bedre av at det ikke samtidig pågår en strafferettslig forfølgelse eller tilsynssak. Også hensynet for å beskytte uskyldspresumsjonen til den tiltalte eller domfelte taler for en slik ordning. 

Sett hen til at undersøkelsesordningen er ment å gi en bedre forståelse av den helhetlige informasjonssituasjonen i forkant av hendelsen, samt sørge for en bedre fenomenologisk forståelse av opptakten til slike alvorlige handlinger, vil det være tilstrekkelig at undersøkelsen avventer endelig utfall i saken. 

Advokatforeningen støtter dermed alternativ 3 i både § 4 og § 6 slik at både melding til Statens Helsetilsyn og undersøkelsesordningen avventer endelig avgjørelse før sakene rapporteres og undersøkelser iverksettes. Tilsvarende regulering er allerede foreslått i lov om Statens kommisjon for partnerdrap og synes å balansere de aktuelle mothensyn godt. 

4.2    Om regulering av taushetsplikt 

Advokatforeningen er imidlertid sterkt kritisk til at man på generelt grunnlag gjør unntak fra lovbestemt taushetsplikt for alle som forklarer seg for kommisjonen jf. utkastet § 9. 

Etter Advokatforeningen syn inngår dette lovforslaget i en rekke andre lovforslag den seneste tiden som reduserer borgernes trygghet til at informasjon de gir personer med lovbestemt taushetsplikt, ikke føres videre. Etter Advokatforeningens syn er det avgjørende at personer som for eksempel søker rettslig bistand, skal være helt trygge på at informasjonen ikke føres videre med mindre de selv ønsker det. Det samme vil gjelde andre profesjoner med lovbestemt taushetsplikt, som for eksempel leger. 

Risikoen ved å undergrave tryggheten til at informasjonen delt med slike profesjoner ikke deles videre med mindre klienten eller pasienten ønsker det selv, er at informasjonen ikke deles fritt med de aktuelle profesjonene – altså at utryggheten i seg selv medfører en «chilling effect». Dette vil kunne ha store konsekvenser at informasjonen ikke deles med disse profesjonene og at den rettshjelp eller helsehjelp profesjonene kan bidra med, reduseres. 

Hva gjelder betydningen for juridisk bistand, kan det vises til Høyesteretts avgjørelse i HR-2010-2212-A, hvor det i avsnitt 33 uttales: 

«Begrunnelsen for taushetsplikten i § 119 er at folk skal kunne søke profesjonell behandling, hjelp eller råd fra yrkesutøvere som omfattes av bestemmelsen, uten at opplysninger de i den forbindelse gir, skal komme ut eller bli gitt videre, se Rt-2006-633 med videre henvisninger. Advokaters taushetsplikt skal altså verne fortroligheten mellom klient og advokat. Dette vil bidra til at man får materielt riktige avgjørelser og er dermed en viktig rettssikkerhetsgaranti.»

Advokatforeningen ser at man i det nåværende lovforslaget ikke pålegger noen forklaringsplikt, men kun åpner for at de kan forklare seg uten hinder av denne. Videre at de som arbeider for undersøkelsesordning selv er underlagt taushetsplikt og at det er bevisforbud for informasjonen som deles. Etter foreningens syn vil dette imidlertid ikke i tilstrekkelig grad redusere de negative konsekvensene med å bygge ned vernet og tilliten til profesjonstaushetsplikten. I et slik perspektiv bør departementet ikke utelukkende se på reguleringen av Statens Helsetilsyns undersøkelsesordning, men også på de øvrige unntakene fra taushetsplikten. Advokatforeningen er bekymret for at man samlet sett nå har nådd et smertepunkt. 

Etter forslaget § 8 gis Statens helsetilsyn tilgang til informasjon fra politiet samt fra andre offentlige myndigheter. 

Etter Advokatforeningens syn bør dette i utgangspunktet være tilstrekkelig for den informasjonsflyten som er nødvendig for å utføre undersøkelsen uten at man opphever taushetsplikten forutsatt i straffeloven § 211. 

Høringsnotatet er imidlertid noe uklart når det gjelder hva som ligger i uttrykket «berørte virksomheter», og om dette også omfatter privatpraktiserende leger og advokater. Det fremgår imidlertid av merknadene til § 8 at fritaket fra taushetsplikt gjelder helsepersonell og advokater, og at det omfatter opplysninger underlagt bevis- og beslagsforbud i prosesslovgivningen. 

Legges det for eksempel til grunn at fritaket fra taushetsplikten skal omfatte opplysninger en advokat har fått tilgang til i forbindelse med oppdrag som forsvarer i en straffesak, reiser ikke dette bare et spørsmål om hvorvidt vilkårene for å gjøre unntak fra retten til respekt fra for privatliv og korrespondanse etter EMK artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Dette reiser utvilsomt også et spørsmål om hvorvidt retten til rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6, jf. Grl. § 95 krenkes. I EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c ligger det etter EMDs praksis et krav om at forsvaret skal være effektivt, herunder at den juridiske bistanden skal være konfidensiell. 

Det er oppstilt flere krav for at inngrep i rettighetene etter EMK artikkel 6 og 8 skal være lovlige. De generelle, som kravet om legitimt formål og klar hjemmel, gås det her ikke nærmere inn på. Blant de vilkårene som i denne sak særlig kan problematiseres, er kravet om forholdsmessighet i snever forstand. Inngrepet i konfidensialitetsretten må nemlig være nødvendig, egnet og proporsjonal i hvert enkelt tilfelle. 

Ved lovforslaget risikerer man at inngrepet i konfidensialitetsretten ikke tjener noe formål i det enkelte tilfelle. Selv om det senere, etter avgjort straffesak, aldri blir aktuelt å innhente opplysninger fra forsvareren, er skaden likevel skjedd. Dersom den som er siktet i en straffesak ikke kan gis garantier om at informasjonen vedkommende betror sin forsvarer før og under rettergangen ikke senere vil bli videreformidlet (til staten i dette tilfellet), jf. EMK artikkel 6, er det et inngrep i retten til rettferdig rettergang; Uten at inngrepet var egnet og nødvendig eller tjente noe formål i den konkrete saken. 

Når det gjelder generelle inngrep etter EMK artikkel 6, kan det vises til boken Klientens rett til konfidensiell rettslig bistand, hvor det på side 250 og 251 påpekes at:

«Regulering som gir anledning til inngrep i advokat–klient-forholdet uavhengig av eksistensen av faktiske holdepunkter i den enkelte sak som nødvendiggjør inngrep, vil antakelig alltid være i strid med artikkel 6.[…]»,

og videre: 

«Det er ikke tilstrekkelig at nasjonal rett gir anvisning på et etter konvensjonen legitimt formål. Det må foreligge faktiske holdepunkter i den enkelte sak som viser at det aktuelle formålet faktisk forelå» (våre understrekninger)

Dette indikerer at lovforslaget vil legge til rette for brudd på reglene om rettferdig rettergang. Vi slutter oss etter dette til Justis- og beredskapsdepartementets formulering i deres høringsuttalelse av 29. januar om at det er viktig at lovforslaget «utformes på en måte som sikrer at undersøkelsesordningen ikke kommer i konflikt med straffesaksbehandlingen».

Forslaget reiser også andre spørsmål i tilknytning til retten til konfidensiell juridisk bistand. Herunder er det ikke uttrykkelig vurdert hvilke nærmere bestemte opplysninger advokater konkret skal besitte som er nødvendige å innhente, eller i hvilken grad disse opplysningene er egnede. Det vises her også til høringsuttalelsen fra Justis- og beredskapsdepartementet, hvor det uttrykkes vurderingene knyttet til unntakene fra advokaters taushetsplikt er «svært korte».

En løsning kan være å innta et krav om samtykke fra den som er beskyttet etter EMK artikkel 6 og 8 i både §§ 8 og 9 (avhengig av hvilken gruppe opplysningspliktige/opplysningsberettigede man har siktet til ved de to bestemmelsene, hvilket er noe uklart).

Et slikt krav kunne eksempelvis vært utformet slik:

«Opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 kan ikke gis med mindre den som er vernet av taushetsplikten samtykker.»

 

                                              Vennlig hilsen

 

Siri Teigum                                                                         Merete Smith
leder                                                                                   generalsekretær