Forslag til endringer i merverdiavgiftsreglene for grensekryssende handel med fjernleverbare tjenester

1     Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til Finansdepartementets høringsnotat publisert og datert 21. mars 2025 med svarfrist 21. juni s.å. 

Høringen gjelder departementets forslag om endrede regler om merverdiavgift på fjernleverbare tjenester.

Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for avgiftsrett. Lovutvalget består av Frode Heggdal Larsen (leder), John Olav Auran, Nils Flesland Bull, Trond Egil Egebakken og Ola Fredriksen.

Dagens rettstilstand innebærer at et rettssubjekt med etablering i flere land (Multi Location Entities - MLE) eksempelvis med hovedkontor i Sverige (Utenlandsetableringen) og en filial i Norge – i praksis kan unngå merverdiavgift på tjenester som innføres fra Utenlandsetableringen og som er til bruk i Norge. Etter gjeldende rett gjelder dette både for tjenester som Utenlandsetableringen produserer med egne ansatte og for Utenlandsetableringens anskaffelser av tjenester fra tredjepart. Dette er gjerne omtalt som «filialmodellen» eller «HK-modellen». 

Gjeldende rettstilstand gir internasjonale foretak en fordel sammenlignet med norske foretak som anskaffer tjenester fra utenlandske foretak som ikke er samme rettssubjekt. 

Destinasjonsprinsippet står sentralt i merverdiavgiftsretten. Prinsippet innebærer at tjenester som forbrukes i Norge skal beskattes i Norge. Filialmodellen innebærer at destinasjonsprinsippet ikke oppfylles i norsk rett. Modellen er særlig benyttet av internasjonale selskaper som omsetter finansielle tjenester i Norge.

Departementet foreslår å endre rettstilstanden slik at destinasjonsprinsippet oppfylles.

Departementets forslag er tredelt. Første del er et forslag om å utvide avgiftsplikten for fjernleverbare tjenester som internasjonale virksomheter kjøper utenfor Norge og som er til bruk av filial i Norge. Andre del er et forslag om å utvide fradragsretten til internasjonale virksomheter som kjøper tjenester i Norge, men der tjenesten benyttes utenfor Norge. Forslagets tredje del er en særregel for å sikre likebehandling mellom selskap som omsetter finansielle tjenester til norske kunder direkte fra utlandet, og selskap som omsetter finansielle tjenester til norske kunder fra en etablering i Norge. Advokatforeningens høringsuttalelse følger ovennevnte systematikk.

3    Advokatforeningens kommentarer til forslaget

3.1    Oppsummering

Advokatforeningen er enig med departementet i at dagens rettstilstand bryter med destinasjonsprinsippet og at den innebærer en konkurranseulempe for norske foretak. Advokatforeningen er derfor enig med departementet i at reglene bør endres. 

Advokatforeningen mener det er spesielt viktig at Finansdepartementet ved valg av modell for de foreslåtte regelendringene vurderer alle relevante aspekter ved de to ulike modellene slik at reglene som vedtas i størst mulig utstrekning balanserer de ulike hensynene som gjør seg gjeldende (realisering av destinasjonsprinsippet, konkurransenøytralitet, likebehandling, praktikable regler og forutberegnelighet). Overordnet er Advokatforeningen bekymret for at departementets foreslåtte modell – den såkalte fordelingsmetoden eller OECD-metoden – er for kompleks. Departementet (samt OECD selv) synes også å legge til grunn at dette er en kompleks metode. Dette kan medføre økt risiko for uriktig avgiftsbehandling. I tillegg til økt risiko for provenytap, vil økt avgiftsrisiko blant annet medføre økte etterlevelseskostnader for de næringsdrivende og økte veilednings- og kontrollkostnader for myndighetene. På den annen side benyttes filialmodellen i dag kun av en relativt begrenset gruppe foretak som vil kunne ha kompetanse til å håndtere kompleksiteten i et eventuelt nytt regelverk.

Departementets løsningsforslag innebærer at Norge bare delvis realiserer destinasjonsprinsippet (fordelingsmetoden) i stedet for å velge en modell som gjennomfører destinasjonsprinsippet fullt ut (Sveits/Australia mfl.). Ettersom formålet med regelendringene i all hovedsak er å gjennomføre destinasjonsprinsippet, kunne Advokatforeningen ønsket en bredere gjennomgang og vektlegging av hensynene bak valg av modell. Departementets begrunnelse for å velge en modell som ikke gjennomfører destinasjonsprisnippet fullt ut synes blant annet å basere seg på en antagelse om at en generell merverdiavgiftsplikt for grensekryssende tjenester innad i samme rettssubjekt ville kunne være i strid med etableringsfriheten etter EØS-avtalen. Advokatforeningen kan imidlertid ikke se at departementet har vurdert dette nærmere. 

Advokatforeningen bemerker at OECD-metoden ble lansert allerede i 2017, men – så vidt Advokatforeningen er kjent med – er det ingen land som hittil har tatt denne modellen i bruk. De fleste andre land har enten innført Sveits/Australia-modellen eller EU sin modell. Advokatforeningen savner en grundigere vurdering og analyse av hvorfor de fleste land har foretrukket Sveits/Australia mfl. fremfor OECD-metoden.

3.2    Forslagets første del: Utvidet avgiftsplikt 

3.2.1    Innledning

Forslagets første del omhandler valg av løsningsmodell. Her redegjør departementet for OECD-metoden, Sveits/Australia-metoden samt EUs regler. Departementet foreslår en metode basert på OECD-metoden. Departementet omtaler sitt løsningsforslag som fordelingsmetoden og det innebærer i korte trekk at anskaffelser som foretas av Utenlandsetableringen i et MLE skal avgiftsbelegges i Norge ut fra den andel som forbrukes av etableringen i Norge. 

Advokatforeningen oppfatter forslagets første del som forslagets hovedtema, nemlig valg av løsningsmodell (se særlig høringsnotatet punkt 4.3). Forslagets andre del (høringsnotatet punkt 4.4) og forslagets tredje del (høringsnotatet punkt 4.6) fremstår som mer tekniske regler blant annet for å sikre symmetri mellom innførsel og utførsel samt organisatorisk likebehandling og for å hindre uheldige tilpasninger.  

Advokatforeningen har nedenfor enkelte merknader til departementets forslag til løsningsmodell.

3.2.2    Destinasjonsprinsippet gjennomføres ikke fullt ut

Destinasjonsprinsippet går ut på at varer og tjenester som forbrukes i Norge, skal beskattes her. For innførsel av varer gjennomføres prinsippet fullt ut ved reglene om innførselsmerverdiavgift. For innførsel av tjenester innad i samme rettssubjekt er imidlertid dette ikke tilfellet, noe departementets forslag søker å rette opp.

Slik Advokatforeningen oppfatter departementets forslag til fordelingsmetode, vil dette ikke gjennomføre destinasjonsprinsippet fullt ut. Ved den foreslåtte fordelingsmetoden er det nemlig kun den delen av det utenlandske hovedforetakets tjenesteleveranse som er anskaffet fra tredjepart, som skal avgiftsberegnes i Norge. Den delen av tjenesteleveransen som er produsert/bearbeidet av hovedforetaket, skal ikke komme til beskatning her selv om tjenesten i sin helhet forbrukes i Norge. Lovforslaget vil dermed – som i dag – medføre nøytralitet i valget mellom å produsere tjenester med ansatte i den norske etableringen eller med ansatte i Utenlandsetableringen. På dette punktet videreføres det som har vært gjeldende rettstilstand siden Merverdiavgiftsreformen i 2001 og som er fastslått i uttalelser fra departementet i 2002.  

For så vidt gjelder det utenlandske hovedforetakets anskaffelser fra eksterne, vil disse anskaffelsene etter det Advokatforeningen erfarer ofte, men ikke alltid, være fradragsberettiget i hovedforetaket (bl.a. etter EUs avgiftsdirektiv artikkel 169 bokstav c). For å unngå dobbel ikke-beskatning foreslår departementet at destinasjonsprinsippet og prinsippet om at innførsel er en selvstendig avgiftsutløsende begivenhet, skal gjelde for denne delen av en tjenesteleveranse. 

Departementet synes å begrunne sitt forslag med at subjektinterne transaksjoner ikke skal beskattes fordi slike interne transaksjoner ikke anses som «omsetning». Videre synes departementet å begrunne sitt synspunkt i hensynet til konkurransenøytralitet og peker på at et norsk foretak ikke blir beskattet for interne transaksjoner i Norge (for eksempel mellom hovedkontoret i Oslo og avdelingen i Drammen) – og at et utenlandsk foretak derfor ikke skal beskattes når et hovedforetak i Sverige overfører tjenester til filial i Norge. Departementet viser i pkt. 4.2.2 i høringsnotatet til at man dermed heller ikke vil risikere at norske regler kommer i konflikt med den frie etableringsretten etter EØS-avtalen, uten at dette er konkret vurdert.

Advokatforeningen er enig i at en subjektintern transaksjon ikke anses som omsetning i merverdiavgiftsrettslig forstand. Dette må gjelde både for subjektinterne transaksjoner innen en og samme jurisdiksjon samt for grensekryssende subjektinterne transaksjoner.

Advokatforeningen finner grunn til å peke på at innførsel er en selvstendig avgiftsutløsende begivenhet. Etter gjeldende rett utløses innførselmerverdiavgift på varer selv om transaksjonen ikke anses som omsetning. Der et norsk foretak anskaffer og blir eier av en vare i utlandet, for deretter å innføre den til Norge, utløses det altså innførselsavgift. I et slikt tilfelle vil det norske foretaket måtte betale innførselsmerverdiavgift, selv om det ikke foreligger omsetning og selv om innførselen er subjektintern.

Systemteknisk vil det kunne anføres at det ville være en fordel dersom avgiftsbehandlingen ved inn/utførsel av tjenester likestilles med avgiftsbehandlingen ved inn/utførsel av varer. I forlengelsen av departementets begrunnelse kan man blant annet reise spørsmål om hvorfor ikke subjektinterne og internt produserte vareleveranser over landegrensen også burde vært unntatt innførselsmerverdiavgift.

Et grunnleggende merverdiavgiftsrettslig prinsipp er at avgiftsreglene bør utformes slik at de er nøytrale for valg av organisasjonsform. Dersom departementets forslag blir vedtatt, vil det imidlertid fortsatt være avgiftsmessig gunstigere for internasjonale aktører å drive virksomhet i Norge gjennom en norsk filial fremfor et norsk aksjeselskap. 

Dersom den utenlandske aktøren velger å drive sin virksomhet i Norge gjennom et norsk aksjeselskap – som antas å være den den organisasjonsformen som er mest utbredt blant det utenlandske hovedforetakets norske konkurrenter i det norske markedet – vil hele tjenesteleveransen etter gjeldende regler avgiftsbelegges. 

Dersom den utenlandske aktøren i stedet velger filial, vil den foreslåtte fordelingsmodellen innebære at kun eksternt anskaffede tjenester avgiftsbelegges.

Dersom departementets forslag vedtas vil det videreføre rettstilstanden som innebærer at helnasjonale norske aktører vil bli avgiftsbelastet for innførsel av tilsvarende tjenester som avgiftsfritt kan innføres av filialer (der tjenesten er produsert i det utenlandske hovedforetaket). Advokatforeningen savner derfor en prinsipiell drøftelse av hvorfor departementet ikke ønsker at alle tjenester som forbrukes i Norge skal beskattes her.  

3.2.3    Hensynet til praktikable regler

Merverdiavgiftssystemet bygger på et prinsipp om at de avgiftspliktige selv deklarerer avgiften. Det er et grunnleggende prinsipp at avgiftsreglene bør være enkle både å praktisere og å kontrollere, samt at de krever minst mulig administrasjon og har en lavest mulig etterlevelsesbyrde. Advokatforeningen er bekymret for at departementets forslag medfører for komplekse regler. Dette gjelder særlig reglene knyttet til å identifisere avgiftsgrunnlaget, fordelingsproblematikk, tidfesting og kontroll.

Departementets forslag til fordelingsmetode innebærer at man må skille (fordele) mellom internt produserte tjenester (ikke avgift) og tjenester som er anskaffet eksternt (avgiftsbelegges). I tillegg må det – på samme måte som for Sveits/Australia m.fl. – foretas en vurdering av om den del av leveransen som forbrukes i Norge etter sin art er avgiftspliktig (for eksempel at det ikke dreier seg om innførsel av en finansiell tjeneste, men for eksempel en IT-tjeneste). Dette kan reise enkelte utfordringer både av praktisk og rettslig art.

Departementet peker selv på utfordringene knyttet til fordelingstilfellene der hovedforetaket yter samme/lignende type tjeneste til filialer i flere ulike jurisdiksjoner. For å fastsette avgiftsgrunnlaget må det foretas en fordeling mellom filialene for å fastsette hvilke tjenester hovedforetaket har ytt, til hvilken verdi/pris, og på hvilket tidspunkt. Alle disse vurderingene må kunne dokumenteres og kontrolleres. Advokatforeningen anser at disse punktene i metodikken for å finne avgiftsgrunnlaget, innebærer en risiko for uriktig avgiftshåndtering. Selv om enkelte multinasjonale foretak i en viss grad vil kunne bygge på allerede eksisterende internprisingsdokumentasjon for å fastlegge fordelingen av eksternt anskaffede tjenester mellom MLE-ets ulike etableringer, samt vil kunne ha kapasitet og kompetanse til å foreta disse vurderingene, vil risikoen for feil og uheldige tilpasninger være til stede. I lys av dette fremstår departementets foreslåtte fordelingsmetode ikke som optimal, dersom man ønsker at den nye regelen skal være robust i forhold til etterlevelse og konkurransenøytralitet.  

Videre peker departementet på de såkalte bearbeidelsestilfellene. Med bearbeidelsestilfellene siktes det til tilfellene hvor hovedforetaket anskaffer en ekstern tjeneste som internt bearbeides før den leveres til filialen. Bearbeidelseselementet vil her etter departementets forslag ikke utløse avgift, mens den eksternt anskaffede tjenesten skal avgiftsbelegges. Også her må det utenlandske hovedforetaket gjennom en rekke tilsvarende krevende vurderinger for å dokumentere avgiftsgrunnlaget. Advokatforeningen noterer seg at bearbeidelseskriteriet heller ikke er forsøkt legaldefinert, eller avklart nærmere på annen måte i høringsnotatet. Videre kan det ikke utelukkes at kriteriet fortolkes ulikt i ulike jurisdiksjoner. Konsekvensen av dette kan gi en økning i risikoen for uriktig avgiftshåndtering.

Man kan dessuten tenke seg kombinasjoner av bearbeidelsestilfelle og fordelingstilfellene. Eksempelvis kan det utenlandske hovedforetaket ha ulik bearbeidelse og ulik fordeling av samme/lignende tjeneste levert til filialer i ulike jurisdiksjoner. Advokatforeningen antar at dette ytterligere kan øke risikoen for uriktig avgiftshåndtering.

Finansdepartementet bruker en rekke steder eksemplet hvor et svensk hovedkontor anskaffer programvare som bearbeides til et IT-system (en annen programvare), før IT-systemet senere tas til bruk i en norsk filial. Det fremgår som nevnt av høringsnotatet at avgiftsgrunnlaget skal være verdien av programvaren hovedkontoret anskaffer, og ikke verdien av IT-systemet (programvarens verdi etter bearbeidelse).

Advokatforeningen antar at bearbeidelse vil kunne ta tid. Hvis f.eks. et svensk hovedkontor anskaffer programvare senhøsten 2026, bearbeidelsen skjer i 2027, og IT-systemet tas i bruk av norsk filial i 2028, antar vi at snudd avregning skal foretas allerede i 2026. Merverdiavgiftsloven § 15-9 slår fast at «[b]eløp som nevnt i skatteforvaltningsloven § 8-3 første ledd bokstav a til d oppgis i skattemeldingen for den terminen dokumentasjonen er utstedt.» Vi antar at den norske filialen i eksemplet vil være forpliktet til å foreta snudd avregning i 2026 fordi det er på det tidspunktet det svenske hovedkontoret har mottatt faktura for kjøp av programvare (den terminen dokumentasjonen er utstedt, jf. merverdiavgiftsloven § 15-9).

Tidfesting av grensekryssende handel med fjernleverbare tjenester er, etter vårt syn, også noe som innebærer at OECD-metoden vil være kompleks å anvende i praksis både for de avgiftspliktige og skattemyndighetene. Vi antar at tidfesting vil være mer komplekst dersom OECD-metoden velges som løsningsmodell foran Australia-Sveits-metoden (separat enhet-metoden). Dette illustreres av at tidfestingen ved Australia-Sveits-metoden vil være når IT-systemet tas i bruk av norsk filial, og ikke på det tidligere tidspunktet som OECD-metoden gir anvisning på.

Et sentralt virkemiddel for å oppnå formålet med større realisering av destinasjonsprinsippet – ved siden av å gi nye materielle regler – vil være kontroll av at de foreslåtte reglene etterleves. Advokatforeningen kan ikke se at skattemyndighetenes kontrollhjemler er kommentert i høringsnotatet. Utgangspunktet i skatteforvaltningsloven § 10-1 er at skattepliktige etter krav fra skattemyndighetene, skal gi opplysninger som kan ha betydning for vedkommendes bokføring eller skatteplikt og kontroll av denne. Med utgangspunkt i eksemplet ovenfor – hvor avgiftsgrunnlaget skal settes til hovedkontorets anskaffelse av programvare – antar Advokatforeningen at skattemyndighetene vil ha adgang til å kreve fremlagt salgsdokumentasjon selv om filialen kanskje ikke har plikt til å bokføre hovedkontorets anskaffelse av programvare. De foreslåtte reglene gjelder etter sin ordlyd for utenlandske virksomheter uavhengig av hvor i verden hovedkontoret er hjemmehørende. Dette kan i seg selv gi grunn for å vurdere om de foreslåtte reglene kan ha en side til kontrollhjemlene i skatteforvaltningsloven kapittel 10.

Samlet sett er Advokatforeningen bekymret for at departementets forslag til løsning vil utsette de næringsdrivende for en ikke-ubetydelig økning i avgiftsrisikoen. En slik økning i avgiftsrisikoen vil medføre økte byrder både for de næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene.

3.3    Forslagets andre del: Utvidet fradragsrett ved utførsel fra Norge

For å sikre nøytralitet mellom innførsel og utførsel foreslår departementet en regel om utvidet fradragsrett ved utførsel av fjernleverbare tjenester fra Norge.

Regelen tar sikte på situasjoner der et norsk hovedkontor anskaffer avgiftspliktige fjernleverbare tjenester, men der tjenesten helt eller delvis forbrukes av hovedkontorets filialer i andre jurisdiksjoner enn Norge. Departementet foreslår at det norske hovedkontoret skal ha rett til fradrag/refusjon for den delen av avgiftsbeløpet som gjelder de tjenestene som ikke forbrukes i Norge. 

Videre varsler departementet at det vil vurdere behovet for en nærmere presisering av vilkårene for fradragsrett/refusjonsrett i merverdiavgiftsforskriften.

Advokatforeningen vil bemerke at en slik regel om utvidet fradragsrett/refusjonsrett synes nødvendig for å sikre nøytralitet og symmetri mellom innførsel og utførsel.

Advokatforeningen vil videre bemerke at en slik regel om utvidet fradragsrett ved utførsel er en «speiling» av fordelingsmetoden ved innførsel. Dette betyr at det er de samme utfordrende grensedragninger, risikoøkninger og administrative byrder som vi har påpekt ovenfor, som også gjør seg gjeldende for den foreslåtte regelen om utvidet fradragsrett.

3.4    Forslagets tredje del: Særregelen om direkte salg til norske kunder

Departementet tar i forslagets tredje del (pkt. 4.6) opp et særlig tema, nemlig forslag til ny regel som skal søke å demme opp for avgiftsmotiverte tilpasninger. Nærmere bestemt gis det uttrykk for at en aktuell tilpasning vil være å legge om virksomheten slik at etableringen i Norge legges ned med den følge at videre salg av finansielle tjenester skjer fra Utenlandsetableringen (foretak som ikke anses «hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet»), direkte til kunder i Norge.

I slike tilfeller vil de eksternt anskaffede innsatsfaktorene som er relevante for å levere/omsette tjenestene – heller ikke etter den ovenfor foreslåtte lovendring – treffes verken av mval § 3-30 første ledd eller annet ledd. Dette fordi bestemmelsene som nevnt forutsetter at de fjernleverbare tjenestene enten kjøpes eller brukes av næringsdrivende mv. som er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet.

Departementet foreslår derfor en ny bestemmelse, mval § 3-30 a) som fastsetter at det skal beregnes merverdiavgift dersom mottakeren av den fjernleverbare tjenesten er hjemmehørende utenfor merverdiavgiftsområdet, og tjenesten er til bruk for mottakerens grensekryssende omsetning eller formidling av tjenester som etter sin art omfattes av merverdiavgiftsloven § 3-6, til kjøpere hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet.

Advokatforeningen er enig i at departementets forslag til slik ny særregel vil kunne bidra til å demme opp for tilpasninger som beskrevet ved at det – forutsatt korrekt etterlevelse – oppnås avgiftsnøytralitet ved å selge finansielle tjenester til forbruker direkte fra en Utenlandsetablering. 
Departementer presiserer at en slik ny bestemmelse vil treffe foretak som ikke er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet og at slike foretak vil ha en fjernere tilknytning til Norge enn foretak som er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet. Samtidig uttaler departement at det å legge registreringsplikter på foretak, som ikke er hjemmehørende i merverdiavgiftsområdet, ikke er et nytt konsept i merverdiavgiftsretten, jf. blant annet avgifts- og registreringsplikten for utenlandske tilbydere av elektroniske tjenester og varer med lav verdi (såkalt VOEC-registrering).

Advokatforeningen vil bemerke at utenlandske foretak som per i dag er underlagt plikt til nevnte VOEC-registrering rent faktisk leverer tjenester som etter sin art er avgiftspliktige. Som departementet selv bemerker, er det hittil heller ikke tatt stilling til hvordan en slik eventuell merverdiavgift skal oppkreves. Videre gis det uttrykk for at denne del av lovforslaget vil kunne reise særskilte problemstillinger i relasjon til EØS-avtalen som ennå ikke er vurdert.   

Advokatforeningen mener at en regel som legger registreringsplikt på selskaper som leverer tjenester som etter sin art er unntatt avgiftsplikt synes vanskelig å forene med gjeldende avgiftsrettslige prinsipper. På dette grunnlag er Advokatforeningens syn at en eventuell tilføyelse av ny mval § 3-30 a bør utredes i mer detalj før et lovforslag om dette fremlegges. En slik utredning bør også inneholde en vurdering av hvordan registreringsplikten skal gjøres kjent for utenlandske tilbydere av finansielle tjenester. Endelig er det Advokatforeningens syn at departementet bør vurdere om det skal innføres en terskelbestemmelse som medfører at bestemmelsen blir mer treffsikker for å oppnå sitt angitte formål, å hindre at finansielle virksomheter som i dag er hjemmehørende i Norge legger om sin virksomhet til å levere tjenester direkte fra en Utenlandsetablering til norske kunder. 

3.5    Behov for ytterligere utredning

Advokatforeningen deler fullt ut departementets ønske om at dagens regler bør endres. De nye reglene bør i størst mulig grad oppfylle destinasjonsprinsippet og bidra til å skape like konkurransevilkår for helnasjonale aktører og utenlandske aktører som konkurrerer i det samme markedet. Samtidig må reglene utformes på en måte som ivaretar systemtekniske hensyn, minimerer risiko for uriktig avgiftshåndtering, samt at kostnadene ved kontroll og etterlevelse holdes innenfor et akseptabelt nivå.

I lys av dette har Advokatforeningen i denne høringsuttalelsen derfor påpekt flere prinsipielle og praktiske spørsmål knyttet til departementets løsningsforslag, som etter vårt syn bør utredes nærmere.

                                                   Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                       Merete Smith
leder                                                                                  generalsekretær