Forslag til gjennomføring av direktiv (EU) 2024/1619 (CRD 6) i norsk rett

1     Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 28 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen til Finansdepartementet, publisert den 10. februar 2025, med høringsfrist den 31. mars 2025.

Høringen gjelder forslag til gjennomføring av gjennomføring av forventede EØS-regler som svarer til direktiv (EU) 2024/1619 (CRD 6) i norsk rett, samt forslag til enkelte lov- og forskriftsendringer som supplerer gjennomføringen av direktiv 2013/36/EU (CRD IV) og direktiv (EU) 2019/878 (CRD 5) i norsk rett. I tillegg gjelder høringen forslag til forskriftsendringer som supplerer gjennomføringen av direktiv 2014/59/EU (BRRD), som endret ved direktiv (EU) 2017/2399 (kreditorhierarkidirektivet) og direktiv (EU) 2019/879) (BRRD2) i norsk rett.

Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for bank, finansiering og valuta. Lovutvalget består av Hilde Høksnes (leder), Eirik Solem, Elisabeth Eriksson, Hanne Ringnes Sanne, Lene Kristin Hennø og Jørgen Keiserud, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det det aktuelle rettsområdet.  

3    Kommentarer til de enkelte forslagene – CRD 6

3.1    Bærekraft

3.1.1    Bærekraftsrisiko

I høringsnotatet punkt 2.3.5 omtales de nærmere kravene i CRD 6 artikkel 87a nr. 4 første ledd til spesifikke punkter som Finanstilsynet skal ta hensyn til i vurderingen av foretakenes retningslinjer og rutiner for bærekraftsrisiko. Etter Finanstilsynets vurdering retter bestemmelsen seg mot myndighetene, uten å gi private parter rettigheter eller plikter, slik at det er ikke er nødvendig med særskilte gjennomføringsbestemmelser i lov eller forskrift.

Etter Advokatforeningens syn er det relevant for finansforetakene som omfattes at det er klart kommunisert hvilke momenter Finanstilsynet skal hensynta i vurderingen. I forslag til gjennomføring av andre direktivforpliktelser har Finanstilsynet foreslått å inkludere relevante vurderingskriterier i lovtekst, for eksempel ved vurdering av sammenslåing og deling etter forslag til ny § 12-1a i finansforetaksloven. Dersom vurderingskriteriene ikke tas inn i CRR/CRD-forskriften § 52, bør disse fremgå av Finanstilsynets veiledning om praksis for vurdering av risiko og kapitalbehov for å sikre forutsigbarhet for aktørene.

3.1.2    CRD-omstillingsplaner

CRD 6 artikkel 76 nr. 2 stiller krav til at foretak utvikler planer for håndtering av bærekraftsrisiko:

«Member States shall ensure that the management body develops and monitors the implementation of specific plans that include quantifiable targets and processes to monitor and address the financial risks arising in the short, medium and long term from ESG factors, including those arising from the process of adjustment and from transition trends in the context of the relevant Union and Member State regulatory objectives and legal acts in relation to ESG factors, in particular the objective to achieve climate neutrality, as well as, where relevant for internationally active institutions, third-country legal and regulatory objectives.»

I bestemmelsen fremgår det at planene særlig («in particular») skal hensynta målet om å oppnå klimanøytralitet («climate neutrality»). Begrepet «climate neutrality» er definert i CRD 6 som:

«the overall objective of achieving climate neutrality by 2050 as set out in Article 2(1) of Regulation (EU) 2021/1119 of the European Parliament and of the Council;»

Det følger av ordlyden i denne definisjonen, samt henvisningen til artikkel 2(1) i forordning (EU) 2021/1119 (EUs klimalov), at begrepet «climate neutrality” skal forstås som målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. Dette innebærer at CRD 6 artikkel 76 nr. 2 krever at planene særlig skal hensynta målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050.

Finanstilsynet foreslår at CRD 6 artikkel 76 nr. 2 gjennomføres i CRR/CRD-forskriften ny § 52 første ledd:

«Foretaket skal ha klare og tydelige planer, kvantifiserbare mål og prosesser for å overvåke og styre de finansielle risikoene som oppstår på kort, mellomlang og lang sikt som følge av bærekraftsfaktorer. Styret skal jevnlig vurdere og tilpasse planene i tråd med myndighetenes krav som er satt for å nå klimamål og med rapporteringskrav. Kravene skal anvendes proporsjonalt for små og ikke-komplekse foretak.»

Finanstilsynets forslag inneholder ingen henvisning til målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050. I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at EUs klimalov, der målet om klimanøytralitet i EU er fastsatt, ikke er gjennomført i norsk rett. På den bakgrunn foreslår Finanstilsynet å kun vise til myndighetenes krav som er satt for å nå klimamål. Finanstilsynet viser videre til at lignende vurdering er gjort i Prop. 57 L (2023–2024) punkt 4.1.5.2 i forbindelse med gjennomføringen av direktiv (EU) 2022/2464 (CSRD) i norsk regnskapslovgivning.

Advokatforeningens oppfatning av Finansdepartementets proposisjon for gjennomføring av CSRD i norsk rett er at departementet foreslo å henvise til «målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050» som alternativ til henvisningen til EUs klimalov. Dette er også ordlyden som ble endelig vedtatt i regnskapsloven § 2-4. Etter Advokatforeningens syn tilsier dette at samme ordlyd benyttes ved implementering av CRD 6 i norsk rett. Det vises særlig til følgende uttalelse i Prop. 57 L (2023–2024) punkt 4.1.5.2:

«Ordlyden i bestemmelsen om overordnede rapporteringskrav i lovforslaget § 2-4 annet ledd samsvarer med regnskapsdirektivet revidert artikkel 19a nr. 2, med unntak av henvisningen til «den europeiske klimaloven» (forordning (EU) 2021/1119) i direktivet artikkel 19a nr. 2 bokstav a punkt iii, som er utelatt da forordningen ikke er EØS-relevant. Departementet legger som utvalget til grunn at opplysningskravet fungerer uten henvisningen, og viser til at det er fastsatt nærmere krav til foretakenes rapportering knyttet til målet om klimanøytralitet i kommisjonsforordning (EU) 2023/2772.»

CRD 6 artikkel 76 nr. 2 annet avsnitt inneholder krav til at planene skal være konsistente med planene som det refereres til i artikkel 19a eller 29a i CSRD. Dette kravet foreslås gjennomført i CRR/CRD-forskriften ny § 52 første ledd med henvisningen til at planene skal være i tråd med «rapporteringskrav». Når henvisningen til EUs klimalov i artikkel 19a og 29a i CSRD er innarbeidet i regnskapsloven § 2-4 med henvisning til «målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050» tilsier det tilsvarende formulering i CRD 6. 

Videre har EBA publisert retningslinjer om, blant annet, det nærmere innholdet i kravene til planene som skal utarbeides i henhold til CRD 6 . Både hjemmelen for EBAs mandat i CRD 6 artikkel 87a nr. 5 bokstav (b) og selve retningslinjene viser eksplisitt til målet om klimanøytralitet innen 2050. Finanstilsynet har uttalt at retningslinjene vil legges til grunn i sin tilsynspraksis . Dette tilsier etter Advokatforeningen sin oppfatning at også den norske bestemmelsen bør inneholde denne henvisningen.

Dersom den norske bestemmelsen ikke inneholder en henvisning til målet om klimanøytralitet innen 2050 er det en risiko for at det stilles særnorske krav til planene til norske foretak. Norske myndigheter har fastsatt en rekke ulike krav og mål knyttet til klima og miljø, herunder at Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030, som er strengere enn kravet til klimanøytralitet innen 2050. Det vil derfor være behov for en slik eksplisitt henvisning for å tydeliggjøre hvilke mål som er relevante for norske foretak ved utarbeidelsen av planene etter CRD 6. Videre kan det også oppstå uklarhet dersom referansen til EUs klimalov implementeres på ulik måte ved gjennomføring av CRD 6 enn ved gjennomføringen av CSRD i norsk rett, særlig siden CRD 6 stiller krav til at planene etter CRD 6 skal være konsistente med planene i henhold til CSRD. 

Advokatforeningen foreslår på denne bakgrunn at målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050 nevnes eksplisitt i første ledd i ny § 52 i CRR/CRD-forskriften:

«Foretaket skal ha klare og tydelige planer, kvantifiserbare mål og prosesser for å overvåke og styre de finansielle risikoene som oppstår på kort, mellomlang og lang sikt som følge av bærekraftsfaktorer. Styret skal jevnlig vurdere og tilpasse planene i tråd med myndighetenes krav som er satt for å nå klimamål, særlig målet om å oppnå klimanøytralitet innen 2050, og med rapporteringskrav. Kravene skal anvendes proporsjonalt for små og ikke-komplekse foretak.»

3.1.3    Begrepsbruk 

Finanstilsynets forslag inneholder visse begreper som ikke er tilsvarende som begrepene som benyttes i CRD 6, og hvor det etter Advokatforeningens oppfatning bør benyttes begreper som ligger tettere opp mot ordlyden i direktivet. Dette er særlig for å sikre at det ikke utvikler seg særnorske fortolkninger. 

CRD 6 artikkel 94 nr. 1 bokstav a inneholder krav til at godtgjørelsesordninger skal hensynta «the treatment of the risks referred to in Article 76(2);». Finanstilsynet foreslår at dette gjennomføres med formuleringen «bærekraftsmål som nevnt i CRR/CRD-forskriften § 52». Advokatforeningen foreslår at det benyttes en ordlyd som ligger tettere på ordlyden i direktivet, for eksempel «håndtering av risiko som nevnt i CRR/CRD-forskriften § 52». 

CRD artikkel 87a nr. 2 inneholder krav til at «strategies, policies, processes and systems referred to in paragraph 1 shall be proportionate to the scale, nature and complexity of the ESG risks […]». Finanstilsynet foreslår å gjennomføre dette med formuleringen “Kravene skal stå i rimelig forhold til omfanget, arten og kompleksiteten til foretakets forretningsmodell og omfanget av foretakets aktiviteter” i ett nytt tiende ledd i § 40 i CRR/CRD-forskriften. Advokatforeningen er av den oppfatning at begrepet «kravene» er en noe uklar beskrivelse av «retningslinjer, styringsrammer, prosesser og systemer». Videre er ikke «ESG-risk» nevnt spesifikt slik som i direktivet, og ESG-risk er et definert begrep i CRD 6 (som foreslås definert på samme måte i norsk rett). På den bakgrunn foreslår Advokatforeningen at § 40 nytt tiende ledd i CRR/CRD-forskriften utformes slik:

«Bærekraftsrisiko skal være integrert i foretakets øvrige rammeverk for risikostyring. Foretaket skal ha hensiktsmessige og robuste retningslinjer, styringsrammer, prosesser og systemer for å identifisere, måle, styre og overvåke bærekraftsrisiko på kort, mellomlang og lang sikt. Med lang sikt menes minst ti år. Retningslinjene, styringsrammene, prosessene og systemene skal stå i rimelig forhold til omfanget, arten og kompleksiteten til bærerkraftsrisikoen ved foretakets forretningsmodell og omfanget av foretakets aktiviteter.»

CRD 6 artikkel 91 2b inneholder visse krav til egnethet. I bestemmelsen benyttes begrepet «ESG factors», mens i forslaget til norsk gjennomføring i finansforetaksforskriften § 9-2 femte ledd benyttes begrepet «bærekraftsrisiko». Bærekraftsrisiko er et definert begrep i CRD 6 (som foreslås definert på samme måte i norsk rett). Advokatforeningen foreslår at begrepet «bærekraftsfaktorer» benyttes i den norske forskriftsbestemmelsen siden begrepet er nærmere ordlyden i CRD 6.

CRD 6 artikkel 104 inneholder tiltak tilsynsmyndighetene kan pålegge foretak, inkludert en ny bokstav (m) om å redusere risikoen knyttet til «ESG-factors». I det norske forslaget er dette foreslått gjennomført med begrepet «bærekraft» i nytt punkt h i finansforetaksloven § 14-6 tredje ledd. Advokatforeningen foreslår å bruke begrepet «bærekraftsfaktorer» siden det er nærmere ordlyden i CRD 6.

3.2    Kontroll med eiere av kvalifiserte eierandeler

Finanstilsynet foreslår et nytt tredje ledd i finansforetaksloven § 6-2, som medfører at nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og femte ledd. Finansforetaksforskriften § 2-1 som viser til § 6-2 tredje ledd må derfor også endres slik at det vises til § 6-2 fjerde ledd. 

Videre foreslås et nytt tredje ledd i finansforetaksloven § 6-4, slik at nåværende tredje til femte ledd blir fjerde til sjette ledd. Finansforetaksforskriften § 2-1 som viser til § 6-4 fjerde ledd må derfor også endres slik at det vises til § 6-4 femte ledd.

3.3    Erverv som utgjør en vesentlig kapitalandel

Finanstilsynet foreslår regler om meldeplikt for erverv som utgjør en vesentlig kapitalandel i forslag til nytt kapittel 6A i finansforetaksloven. 

Det fremgår av høringsnotatet punkt 4.3.2 at det er Finanstilsynets vurdering at det ikke er krav om melding om erverv av vesentlig kapitalandel hvis finansforetaket tiltrer pant i aksjer for å få dekket krav, jf. finansforetaksloven § 13-2. Det er imidlertid ikke foreslått unntak for dette. Etter Advokatforeningens oppfatning bør dette unntaket fremgå av forslaget til ny § 6A-1.

Det følger av direktivets artikkel 27e at tilsynsmyndigheten skal treffe passende forvaltningstiltak hvis erverv som utgjør en vesentlig kapitalandel har skjedd uten forutgående melding til Finanstilsynet, eller hvis erverv er gjennomført til tross for vedtak om avslag. Etter Finanstilsynets vurdering i punkt 4.3.10, regulerer bestemmelsen om bruk av passende tiltak ved overtredelser Finanstilsynets egen virksomhet, og plikten påligger Finanstilsynet og har ikke betydning for privates rettigheter eller plikter. Finanstilsynet foreslår derfor ikke å regulere denne plikten i lov eller forskrift. Finanstilsynet viser til at finansforetaksloven § 22-2 første og andre ledd gir hjemmel for å pålegge at forhold i strid med loven skal opphøre og hjemmel for å ilegge tvangsmulkt hvis pålegget ikke etterkommes.

Advokatforeningen er i utgangspunktet enig i at finansforetaksloven § 22-2 første ledd gir hjemmel for pålegg dersom ervervet er skjedd uten tillatelse. Finanstilsynet skriver at hvis det er gjennomført et erverv selv om det er gitt avslag, vil et nærliggende forvaltningstiltak kunne være å pålegge salg av eierandelene innen en gitt frist. I finansforetaksloven § 22-2 tredje ledd er det fastsatt at eierandel ervervet i strid med regler om eierkontroll umiddelbart skal tvangsselges. Av hensyn til sammenhengen i regelverket bør det også fremgå uttrykkelig dersom Finanstilsynet vil kreve tvangssalg også av eierandel ervervet i strid med reglene om erverv av vesentlig kapitalandel etter loven kapittel 6A.

3.4    Meldeplikt ved overdragelse av eiendeler eller forpliktelser av vesentlig omfang

Finanstilsynet foreslår endringer i finansforetaksloven kapittel 12 del VII som følge av direktivets regler om meldeplikt ved overdragelse av eiendeler eller forpliktelser av vesentlig omfang. 

Det er foreslått en ny § 12-29 i finansforetaksloven som gjennomfører CRD 6 artikkel 27f, og i første ledd fremgår at meldeplikten gjelder for holdingforetak i finanskonsern, som er definert i fjerde ledd som finansielt holdingforetak og blandede finansielle holdingforetak, med henvisninger til definisjoner i forordning (EU) nr. 575/2013 (CRR). 

I høringsnotatets punkt 4.3.3 som gjelder erverv som utgjør en vesentlig kapitalandel, fremgår det at Finanstilsynets vurdering er at holdingforetak i finanskonsern slik dette er definert i finansforetaksloven kapittel 17 har et videre virkeområde enn CRD 6 artikkel 27a fordi finansforetaksloven § 17-3 også omfatter andre typer holdingforetak enn finansielle holdingforetak og blandede finansielle holdingforetak. CRD 6 artikkel 27f retter seg mot samme type holdingforetak som artikkel 27a. Dette innebærer at ikke alle holdingforetak i finanskonsern som omfattes av kapittel 17, vil bli omfattet av forslag til ny § 12-29. Samtidig endres virkeområdet for finansforetaksloven § 12-27 til å gjelde forsikrings- og pensjonsforetak. Konsekvensen synes å være at holdingforetak i finanskonsern som ikke omfattes av § 12-29 ikke lenger omfattes av regler om krav til melding eller godkjennelse. Advokatforeningen stiller spørsmål ved om det har vært meningen å unnta enkelte holdingforetak i finanskonsern fra disse reglene i sin helhet. 

Finanstilsynet har også vurdert at det er grunnlag for å utvide virkeområdet til ny § 12-29, utover det som følger av direktivet, slik at bestemmelsen også gjelder for en rekke andre finansforetak som ikke er omfattet av CRD. I lys av dette fremstår det – etter Advokatforeningens oppfatning – som mest naturlig at holdingforetak i finanskonsern som ikke omfattes av definisjonene i CRR, også omfattes av bestemmelsen. 

Det er også foreslått en endring av § 12-27 i finansforetaksloven slik at denne også omfatter virksomhetsoverdragelse som tidligere framgikk av loven § 12-1 andre ledd, dvs. at også overtagelse og avhendelse av hele eller en stor del av virksomheten med tilhørende eiendeler og forpliktelser krever godkjennelse, samt at departementet i tvilstilfelle om overtagelsen eller avhendelsen skal anses som "stor". Finanstilsynet bemerker at endringen vil ikke medføre noen realitetsendringer for forsikrings- og pensjonsforetak. Advokatforeningen stiller likevel spørsmål ved om en fullmaktsbestemmelse som foreslått i videreført i § 12-27 første ledd annet punktum ikke gir den tilstrekkelig grad av forutberegnelighet som må kunne forventes av foretakene underlagt loven. En slik fullmaktsbestemmelse har heller ikke vært ansett nødvendig i relasjon til gjeldende § 12-27 første ledd om porteføljeoverdragelser.

3.5    Sammenslåing og deling

Finanstilsynet foreslår at direktivets regler om sammenslåing og deling gjennomføres i en ny del I i finansforetaksloven kapittel 12. I § 12-1b fjerde ledd er det fastsatt at bestemmelsene i kapittel 3 gjelder tilsvarende så langt de passer, slik tilfelle er etter dagens regler, jf. finansforetaksloven § 12-1 fjerde ledd. Etter Advokatforeningens oppfatning bør det i stedet konkret angis hvilke paragrafer i kapittel 3 som skal gjelde tilsvarende, eventuelt unnta uttrykkelig bestemmelser som ikke skal få anvendelse, for å unngå dobbeltregulering og potensiell uklarhet om hvilke regler som gjelder. 

Det er opplyst i høringsnotatet punkt 6.3.3 at EBA vil utarbeide en regulatorisk teknisk standard (RTS) som angir minimumskrav til søknadens innhold, og denne vil kunne avvike fra finansforetaksloven § 3-1. Det fremgår ellers av forslag til § 12-1c annet ledd at det kan stilles vilkår for tillatelsen. Adgangen til å stille vilkår, herunder frist for gjennomføring, følger imidlertid også – foruten av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper – av finansforetaksloven § 3-2 første ledd. Advokatforeningen stiller derfor spørsmål ved om bestemmelsen skaper unødvendig uklarhet, særlig sett hen til at andre bestemmelser i finansforetaksloven stiller krav til tillatelse uten en slik en regulering/henvisning. Videre inneholder finansforetaksloven § 3-2 annet ledd grunnlag for å nekte tillatelse, som ikke samsvarer med forslag til § 12-1c første ledd om at departementet bare kan avslå tillatelse dersom ikke kriteriene i § 12-1a er oppfylt eller hvis saken ikke er tilstrekkelig opplyst. 

3.6    Egnethetsvurderinger

Finanstilsynet vurderer i høringsnotatet punkt 9.4.1.5 om meldeplikten til Finanstilsynet som gjelder alle finansforetak, skal begrenses til de største institusjonene i samsvar med direktivet. Finanstilsynet foreslår å videreføre gjeldende rett slik at det fortsatt skal være meldeplikt for den samme personkretsen som i dag, og at meldeplikten skal gjelde alle banker, kredittforetak og finansieringsforetak, ikke kun de største foretakene. Finanstilsynet foreslår imidlertid at Finansdepartementet i forskrift gis hjemmel til å gjøre unntak fra meldeplikten for nærmere angitte finansforetak og/eller stillinger og verv. Advokatforeningen er av den oppfatning at dette er en hensiktsmessig tilnærming, og forutsetter at Finanstilsynet foretar en nærmere vurdering av virkeområdet for meldeplikten for nærmere forskriftsregulering.

Finanstilsynet kommenterer ikke meldeplikt for betalingsforetak og e-pengeforetak, som også anses som finansforetak som omfattes av kravet til melding i finansforetaksloven § 8-9 og § 8-14, jf. forutsetningen i loven § 1-3 annet ledd. Advokatforeningen forutsetter at en senere vurdering av omfanget av meldeplikten på et bredere grunnlag omfatter alle finansforetak som etter lovens ordlyd omfattes av meldeplikten. 

Finanstilsynet har i punkt 9.4.1.6 vurdert om det skal fastsettes en maksimal saksbehandlingsfrist for behandling av meldingene som mottas fra "store foretak", jf. artikkel 91 nr. 1j, i lys av blant annet plikten disse foretakene har til alltid å sende inn søknad/melding senest 30 arbeidsdager før personenes tiltredelse, men foreslår ingen slik frist. Det fremgår av høringsnotatet at Finanstilsynet legger til grunn at en slik frist i så fall vil ha den virkning at dersom det ikke er gitt tilbakemelding innen utløpet av fristen, enten ved at egnethet er nektet eller at det er satt vilkår, kan vedkommende utnevnes eller tiltre vervet eller stillingen. Dersom det er et krav at Finanstilsynet gir tilbakemelding på meldingen fra foretaket, fremgår ikke dette klart slik forslag til finansforetaksforskriften § 8-11 er utformet. Advokatforeningen bemerker også at paragrafen krever "melding", i motsetning til "søknad" som direktivet benytter ("application" i engelsk versjon). Advokatforeningen har notert at andre forslag i høringsnotatet også benytter begrepet "melding", der det i realiteten er søknad, men da fremgår det klarere at Finanstilsynet skal gi en tillatelse, eksempelvis i forslaget til regler om erverv av vesentlig kapitalandel (kapittel 6A) og sammenslåing og deling (kapittel 12 del I).

3.7    Godtgjørelsesordninger

Finanstilsynet kommenterer i høringsnotatet punkt 10.3.2 at finansforetaksloven kapittel 15 bare inneholder forskriftshjemler, og at det i det minste kan være hensiktsmessig at finansforetaksforskriften § 15-1 om virkeområde og hovedregler for krav til godtgjørelsesordning, styrets plikter og godtgjørelsesutvalg bør fremgå av finansforetaksloven. Advokatforeningen er enig i dette og at det bør foretas en vurdering av helheten i godtgjørelsesreglene.

3.8    Tilsynsmyndighetenes uavhengighet mv.

3.8.1    Oppnevning mv. av styremedlemmer

Advokatforeningen støtter at det foreslås kriterier for utnevnelse av styremedlemmer til Finanstilsynet, og at kriteriene for oppnevning av styremedlemmer utformes på et overordnet nivå, slik at de er tilstrekkelig vide og fleksible til å ta høyde for eventuelle framtidige endringer i Finanstilsynets saksområder og samfunnsutviklingen. Selv om juridisk og økonomisk kompetanse bør være et minstekrav, bør det også reflekteres at det er relevant med annen kompetanse. 

Når det gjelder forslag til nytt fjerde ledd i finanstilsynsloven § 2-2, er Advokatforeningen enig i at utformingen reflekterer direktivkravet, men den foreslåtte utformingen av tredje ledd bør være noe mer konkret med hensyn til kravene, dersom bestemmelsen skal gi tilstrekkelig godt grunnlag for senere avsettelse fordi kravene ikke (lenger) oppfylles. Etter Advokatforeningens vurdering bør det innenfor direktivkravene kunne stilles mer generelle vandels- og omdømmekrav tilsvarende det som gjelder for styret i finansforetak og den fleste øvrige foretak under tilsyn. 

Advokatforeningen foreslår på denne bakgrunn at nytt tredje ledd i § 2-2 i finanstilsynsloven utformes slik: 

"Finanstilsynets styre skal ha juridisk, økonomisk og annen relevant kompetanse, samt tilstrekkelig kunnskap og erfaring til å forstå Finanstilsynets virksomhet. Styremedlemmene skal ha ført en hederlig vandel og for øvrig ikke utvist utilbørlig atferd som gir grunn til å anta at stillingen eller vervet ikke vil kunne ivaretas på en forsvarlig måte."

3.8.2    Avsetting av styremedlemmer

Det er foreslått i ny finanstilsynslov § 2-2 fjerde ledd annet punktum at opplysninger om årsaken til at et styremedlem er avsatt, unntas fra offentlighet dersom medlemmet ber om det. Advokatforeningen er enig i at hovedregelen er offentliggjøring etter offentleglova § 3, men stiller spørsmål ved om direktivet er ment å fastsette begrensninger i regelverket som generelt gjelder for offentlighet i medlemsstatene. Det er en rekke unntak fra kravet om offentlighet, men det er ikke på andre områder tilstrekkelig at noe unntas offentlighet fordi personen det gjelder ber om det, uten at det offentlige organet også skal gjøre en selvstendig vurdering av om slik anmodning skal tas til følge. Det er rimelig å innfortolke i direktivet at det i alle fall bør være saklig grunn for unntatt offentlighet. Finansdepartementet bør derfor vurdere som det kan være grunn til å overprøve en slik anmodning, og bestemmelsen kan eventuelt utformes som følger: 

"Opplysninger om årsaken til at et styremedlem er avsatt, kan unntas fra offentlighet dersom medlemmet ber om det."

3.8.3    Karantene ved overgang til stilling i kredittinstitusjoner mv. 

Nye regler om karantene er foreslått i finanstilsynsloven § 2-4, som i det vesentlige er i samsvar med minstekravene i direktivet. Advokatforeningen er enig i at de hensyn som ligger til grunn for direktivets bestemmelser om karantene også gjør seg gjeldende for andre typer foretak under tilsyn. Uavhengig av hvilke foretak ansatte i Finanstilsynet jobber med, er krav til uavhengighet og hensynet til å forebygge interessekonflikter sentralt for tilliten til Finanstilsynet. Samtidig kan karantene være inngripende for de personer som omfattes. Drøftelsen i høringsnotatet, som konkluderer med at karanteneloven langt på vei ivaretar de samme hensynene som ligger til grunn for kravene om karantene i CRD 6, synes fornuftig. Det er tatt inn en henvisning til at karanteneloven gjelder i tilfeller som ikke reguleres i § 2-4, jf. paragrafens syvende ledd. 

Finanstilsynet foreslår også at karanteneloven skal gjelde ved overgang til stilling i foretak som er direkte konkurrenter til kredittinstitusjoner mv som omfattes av minstekravene til karantene. Advokatforeningen er enig i at dette kan være en hensiktsmessig løsning. 

Ettersom karanteneloven allerede gjelder for Finanstilsynets ansatte synes imidlertid ikke denne bestemmelsen å ha selvstendig betydning i praksis, med mindre det følges opp med klausuler i de ansattes arbeidsavtaler. Advokatforeningen viser i denne sammenheng til at anvendelse av karanteneloven forutsetter at det inntas en klausul i arbeidskontrakten om at karantene og saksforbud kan ilegges, jf. karanteloven § 14. Karantenereglene i forslag til finanstilsynsloven § 2-4 er utformet slik at det ikke er et krav at det foreligger en klausul i arbeidskontrakten. Dersom det skal være praktisering av karantene/saksforbud for alle ansatte i Finanstilsynet, også i forhold til konkurrerende foretak som nevnt over, forutsetter det at Finanstilsynet sørger for å innta klausul om dette i de ansattes arbeidsavtaler. 

3.9    Forvaltningstiltak og administrative sanksjoner

3.9.1    Innledning

I høringsnotatet kapittel 23 omtales forslag til endringer i reglene om tvangsmulkt, samt innføring av overtredelsesgebyr ved overtredelser av bestemmelser som gjennomfører EUs kapitaldekningsregelverk (CRD 4 og CRR med etterfølgende endringer), samt forbud mot å ha ledelsesfunksjon. 

Flere av lovendringene som foreslås er en gjentakelse og supplering av endringer som ble foreslått i høringsnotat av 19. desember 2019 om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv.  Dette omfattet også forslag til endringer i en rekke andre lover på finansmarkedsområdet. Advokatforeningen avga en høringsuttalelse til disse forslagene i brev av 21. august 2020, som i stor grad også er relevant for forslagene som nå fremsettes. Vi vil likevel her gjenta de vesentlige av kommentarene knyttet til endringene som gjelder finansforetaksloven.

Advokatforeningen har over tid vært opptatt av bruken av administrative sanksjoner. Det er i dag over 100 lover som gir forvaltningsorganer hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr. Det er også stadig flere lover som gir forvaltningen adgang til å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr og andre administrative sanksjoner. I disse tilfellene gjelder ikke straffeprosessloven, men forvaltningsloven og eventuelt særlovgivningen. Advokatforeningen har i ulike sammenhenger, også i tidligere høringsuttalelser, advart mot en utvikling der strafferettspleien innenfor næringsreguleringsretten flyttes fra straffeprosessloven til forvaltningsloven, uten en forutgående grundig og bred vurdering av hvilke rettssikkerhetsgarantier og saksbehandlingsregler som skal gjelde. Advokatforeningen mener at disse hensyn særlig gjør seg gjeldende når administrative sanksjoner gjennomføres i norsk rett på bakgrunn av EØS-relevante direktiver, hvor det ikke gjennomføres en nærmere vurdering av behovet for å innføre hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, holdt opp mot de rettssikkerhetsmessige sidene som overtredelsesgebyr reiser.

Advokatforeningen anbefaler at det nedsettes et eget offentlig utvalg med mandat til å vurdere om det er behov for å styrke og konkretisere rettssikkerhetsgarantiene i forvaltningsloven der forvaltningsorganer ilegger foretak og fysiske personer ulike former for sanksjoner. Slik styrking kan for eksempel skje ved at forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner bygges ut med konkrete krav til forvaltningens saksbehandling, slik at forvaltningsloven kapittel IX blir en "straffeprosesslov for forvaltningen".

3.9.2    Forbud mot å ha ledelsesfunksjon

Finanstilsynets forslag til ny § 22-9 om forbud mot å ha ledelsesfunksjon er identisk med forslaget fra 2019, og i høringsnotatet punkt 23.2.1 viser Finanstilsynet til begrunnelsen som ble gitt i høringsnotatet fra 2019. 

Som det fremgår av Advokatforeningens høringsuttalelse fra 2020 støtter Advokatforeningen forslaget om innføring av regler om forbud mot å ledelsesfunksjoner (ledelseskarantene), men har enkelte merknader til forslaget. 

Finanstilsynet har i realiteten praktisert slike karanteneregler gjennom egnethetsvurdering av styre og ledelse i en rekke foretak, uten at det foreligger notoritet for den det gjelder før vedkommende skal egnethetsvurderes i forbindelse med et nytt verv. I praksis har det vært krevende for personer som har hatt tilknytning til foretak som har vært utsatt for tilsynsmessige tiltak, typisk tap av konsesjon, å forutse hvorvidt slike sanksjoner mot tidligere arbeidsgiver vil påvirke fremtidig egnethetsvurdering. Formaliserte regler om ledelseskarantene er egnet til å bedre forutberegneligheten for den enkelte. Et vedtak vil kunne påklages umiddelbart, hvilket må anses som en fordel. Etter dagens praksis er det først når Finanstilsynet finner vedkommende uegnet for en ny posisjon at det treffes vedtak som kan påklages.

Et særspørsmål er om Finanstilsynet ved en senere egnethetsvurdering kan anvende en annen og strengere norm enn ved vurderingen av ledelseskarantene. I så fall vil en person kunne risikere å ikke bli ansett egnet, selv om vedkommende ikke ble ilagt karantene, eller karantenen ikke omfatter den aktuelle foretakstypen. Gitt at begrunnelsen for ledelseskarantene er krav til forutsigbarhet og klarhet, legger Advokatforeningen til grunn at normen må være den samme, og at vedkommende dermed ikke kan anses uegnet basert på det aktuelle forholdet.

Finanstilsynet har også denne gang foreslått at vedtak om ledelseskarantene ikke skal være tidsbegrenset. Gjennom henvisningen til høringsnotatet fra 2019 fremkommer det at Finanstilsynet begrunner det med en uttalelse i Prop. 40 L (2017-2018) Lov om tiltak mot hvitvasking terrorfinansiering kapittel 10.7.2.2, hvor det blant annet påpekes at en tidsbegrensning kan synes unaturlig når det gjelder hvorvidt en person er skikket – tidsbegrensning kan gi inntrykk av at personen er egnet når tidsfristen er gått ut.

Advokatforeningen mener ledelseskarantene som utgangspunkt må tidsbegrenses, noe som også er i samsvar med CRD 6 artikkel 67 nr. 2 bokstav c) underpunkt iv). Hensynet til forutberegnelighet for personen vedtaket retter seg mot tilsier at det bør settes en tidsbegrensning i vedtaket.

Krav om fastsettelse av lengstetid bidrar til at like tilfeller behandles likt, slik at samme type overtredelser medfører lik karantenetid. Tidsbegrensning vil bedre forutberegneligheten og rettssikkerheten for den enkelte. Finanstilsynet bør ikke ha anledning til å vektlegge det aktuelle forholdet etter at perioden har løpt ut.

Advokatforeningen vil for øvrig vise til at politiregisterloven har klare regler for hvilken informasjon som skal fremgå av en politiattest, og for hvor lang periode forholdet skal fremgå. Formålet med disse reglene er resosialisering generelt samt at forholdet ikke skal kunne benyttes for å utelukke vedkommende fra bestemte stillinger. Det gir liten sammenheng i regelverket dersom et straffbart forhold ikke skal kunne benyttes som utelukkelsesgrunn på ubestemt tid, mens en administrativ sanksjon med samme virkning er tidsubegrenset. Det er ingen grunn til at en lovovertreders vern skal være bedre ved sanksjoner som er å anse som straff etter Grunnloven, enn ved administrative sanksjoner.

3.9.3    Tvangsmulkt

I finansforetaksloven i § 22-2 annet ledd er det fastsatt regler om tvangsmulkt og Finanstilsynet foreslår noen endringer for å tilpasse bestemmelsen til CRD 6 artikkel 66 nr. 2 bokstav b og artikkel 67 nr. 2 bokstav b.

Det følger av direktivet at tvangsmulkt kan ilegges for en periode på opptil seks måneder fra datoen som angis i vedtaket som pålegger tvangsmulkt. Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at det ikke framgår av direktivet om det kan ilegges tvangsmulkt for flere seksmåneders perioder dersom forholdet ikke er rettet etter seks måneder. Sett hen til formålet med tvangsmulkt, som er å skape et oppfyllelsespress, er det etter Finanstilsynets oppfatning naturlig å forstå direktivet slik at meningen ikke har vært å stenge muligheten for å kunne ilegge tvangsmulkt i flere perioder på opptil seks måneder hvis det skulle være nødvendig. Finanstilsynet foreslår derfor at det fastsettes i finansforetaksloven § 22-2 andre ledd at tvangsmulkt kan ilegges for en periode på opptil seks måneder av gangen.

Etter Advokatforeningens vurdering er dette en tolkning om ikke har god forankring i direktivets ordlyd og dersom meningen hadde vært å kreve ileggelse av tvangsmulkt i flere seksmåneders perioder, måtte det fremkomme klarere. Advokatforeningen mener at utformingen av lovteksten bør være mer direktivnær og ikke gå lenger enn det som følger av minstekravet i direktivet.

Direktivet åpner for at medlemsstatene kan fastsette høyere øvre ramme enn direktivets minstekrav for utmåling av tvangsmulkt per dag. Finanstilsynet foreslår at denne adgangen ikke benyttes. Advokatforeningen støtter dette forslaget. 

Det legges i forslaget opp til at fysiske personer skal kunne ilegges tvangsmulkt på opptil 600 000 kroner per dag, jf. også forslag til ny § 22-1 i finansforetaksforskriften. Tvangsmulkt regnes ikke som administrativ sanksjon, siden formålet er å sikre etterlevelse og ikke sanksjonere begåtte overtredelser, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 31.4.2. For en person som blir ilagt tvangsmulkt i denne størrelsesorden, vil det være et betydelig inngrep, og etter Advokatforeningens oppfatning bør det innføres bedre rettssikkerhetsgarantier før man åpner for muligheten til å ilegge fysiske personer svært høy tvangsmulkt. 

3.9.4    Overtredelsesgebyr

Finanstilsynet foreslår nye regler om overtredelsesgebyr i finansforetaksloven § 22-5, jf. § 22-6 og finansforetaksforskriften § 22-1. Forslaget bygger på forslaget i høringsnotatet fra 2019, men med endringer som følger av CRD 6, og når det gjelder behovet for å kunne sanksjonere overtredelser viser Finanstilsynet i stor grad til begrunnelse i høringsnotatet fra 2019. Advokatforeningen støtter i hovedsak forslaget, men har merknader til enkelte deler. 

Sanksjonering av rettslige standarder
I høringsnotatet fra 2019 ble det i tillegg til bestemmelser som skulle gjennomføre minstekravene i CRD IV, også foreslått blant annet overtredelsesgebyr ved overtredelser av regler om god forretningsskikk og forsvarlig kapitalforvaltning. Dette er også inkludert i det nye forslaget. I høringsnotatet fra 2019 ble det drøftet hvorvidt legalitetsprinsippet er til hinder for å kunne sanksjonere overtredelser av slike rettslige standarder. 

Som argument for at slike standarder kan sanksjoneres ble det vist til en vurdering av Sanksjonslovutvalget i NOU 2003: 15 kapittel 12.3.1, hvor det fremgår at det normalt vil ha utviklet seg retningslinjer både i bransjen og for håndhevende myndigheter som klargjør hva som ligger i slike rettslige standarder. Det legges dermed til grunn at sanksjonering av slike standarder ikke strider mot legalitetsprinsippet. Det vises også til at tilsvarende sanksjonsmulighet er inntatt for overtredelse av "god forretningsskikk" i verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven. Finanstilsynet trekker frem hensynet til at like overtredelser bør sanksjoneres mest mulig likt som et argument for at denne typen overtredelser i finansforetaksloven også bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Advokatforeningen finner grunn til å påpeke at kan være betydelig forskjell på hvilken veiledning som er tilgjengelig for aktørene vedrørende hva som anses å følge av slike rettslige standarder.

Som eksempel kan nevnes reglene om god forretningsskikk i lov om verdipapirhandel og tilsvarende regler i finansforetaksloven. Verdipapirhandelloven § 10-11 inneholder en ikke-uttømmende opplisting av momenter som er relevante i vurderingen av hva som ligger i begrepet god forretningsskikk. I tillegg er god forretningsskikk et gjennomgående tema ved tilsyn av verdipapirforetak og forvaltningsselskap – tilsynsrapportene gir derfor god veiledning for hva som ligger i normen på verdipapirområdet. På finansforetakenes område er imidlertid den tilsynsmessige veiledningen mer begrenset. Finansforetakslovens § 10-5 fastslår at finansforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med redelighet og god forretningsskikk. Lovteksten gir ingen veiledning på hva som omfattes av standarden god forretningsskikk. I en uttalelse i bestemmelsens forarbeider gjengitt i høringsnotatet fra 2019 på side 22 fremgår det at det i vurderingen av om finansforetakets handlemåte er i tråd med redelighet og god forretningsskikk, bør legges vekt på bransjeoppfatning og den alminnelige rettsoppfatningen i samfunnet. Forarbeidene gir dermed heller ingen konkret veiledning på hva som ligger i standarden. God forretningsskikk har heller ikke historisk vært et gjennomgående tema ved tilsyn med finansforetak på samme måte som for verdipapirforetak for forvaltningsselskaper, heller ikke i særlig grad etter lovfesting av kravet til god forretningsskikk i finansforetaksloven i 2015. Det innebærer at håndhevende myndighets syn på hva som anses som god forretningsskikk, herunder hva som utgjør brudd på denne standarden, ikke er like tilgjengelig for finansforetakene. Finansforetak er også en mindre homogen gruppe enn verdipapirforetakene. Det innebærer at hva som ligger i normen god forretningsskikk for en type finansforetak ikke nødvendigvis gjelder for alle typer finansforetak.

Finansforetaksloven er i dag i sin helhet straffsanksjonert, hvilket innebærer at brudd på god forretningsskikk og forsvarlig kapitalforvaltning kan straffes. Domstolene vil, ved eventuell straffesanksjonering ventelig se hen til de momenter som er nevnt over. Finanstilsynet har imidlertid en mer kompleks rolle, og fungerer også som normsetter for markedsaktørene. Advokatforeningen mener det er et viktig prinsipielt skille mellom disse to rollene og at det er en risiko for at administrative sanksjoner kan bli benyttet som ledd i normsettingen.

Etter Advokatforeningens syn tilsier legalitetsprinsippet at det alltid skal foretas en vurdering av hvorvidt den konkrete normen som utledes av den rettslige standarden må anses kjent for markedsaktørene. Forpliktelsen til å foreta en slik vurdering bør etter Advokatforeningens oppfatning lovfestes i forvaltningslovens kapittel IX, jf. punkt 3.9.1 ovenfor.

Foretak som kan ilegges overtredelsesgebyr
Forslaget om adgang til å ilegge overtredelsesgebyr gjelder alle finansforetak, ikke bare kredittinstitusjoner som reguleres av CRD 6, i samsvar med forslaget fra 2019. Begrunnelsen var der blant annet at hensynet til likebehandling og hensynet til å unngå regelverksarbitrasje tilsier at Finanstilsynet har de samme virkemidlene til rådighet uavhengig av hvilken type finansforetak som har begått overtredelsen. 

Advokatforeningen er i utgangspunktet enig i dette. Det gir for eksempel lite mening at foretak som driver finansieringsvirksomhet uten nødvendig tillatelse skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, mens denne sanksjonen ikke er tilgjengelig for foretak som driver forsikringsvirksomhet uten nødvendig tillatelse. Overtredelsene er like alvorlige, og de samme sanksjonene bør dermed være tilgjengelige for begge foretakstypene. Advokatforeningen støtter i hovedsak forslagene om å innføre overtredelsesgebyr som sanksjon for flere typer finansforetak og for flere typer overtredelser, da dette gir bedre sammenheng i regelverket, se likevel merknader ovenfor om sanksjonering av rettslige standarder. 

Overtredelsesgebyr til fysiske personer 
Advokatforeningen støtter ikke forslaget om at det skal være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr til fysiske personer. Fysiske personer kan etter forslaget ilegges et overtredelsesgebyr på inntil 50 millioner kroner. Advokatforeningen mener prinsipielt at straff for personer må være underlagt straffeprosessuelle rettssikkerhetsprinsipper og beviskrav. Dette gjør seg særlig gjeldende jo høyere gebyr fysiske personer kan ilegges. Gebyr i en så stor størrelsesorden som det er tale om i forslaget, vil være særlig inngripende overfor fysiske personer, og stiller strengere krav til at rettssikkerhetsgarantiene ivaretas. 

Departementet har i høringsnotatet fra 2019 ikke påvist noe reelt behov for å innføre overtredelsesgebyr for fysiske personer. Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at de ikke finner grunn til å avskjære kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyr overfor fysiske personer, blant annet fordi EØS-rettsaktene som inneholder bestemmelser om overtredelsesgebyr gir uttrykkelig anvisning på at også fysiske personer skal kunne ilegges administrative sanksjoner. Advokatforeningen mener at dette ikke noe selvstendig grunn til å innføre denne type straff for fysiske personer, i alle fall ikke når det holdes opp mot de tungtveiende rettssikkerhetshensynene som gjør seg gjeldende. Advokatforeningen kan heller ikke se at det er gjort en bred vurdering av de rettssikkerhetsmessige konsekvensene det vil ha at straffen for personer flyttes fra strafferettsporet til forvaltningssporet. 

Skyldkrav for fysiske personer
Gitt at overtredelsesgebyr skal ilegges fysiske personer, mener Advokatforeningen uansett at skyldkravet etter finansforetaksloven må være forsett eller grov uaktsomhet.  

Finanstilsynet foreslår på sin side at fysiske personer kan ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige eller uaktsomme handlinger. I høringsnotatet side 159 begrunner Finanstilsynet dette med at det bør være samme skyldkrav som etter verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven og PRIIPs-loven. 

I forslaget fra 2019 var skyldkravet forsett og grov uaktsomhet, selv om det også på det tidspunktet forelå bestemmelser i flere andre lover der skyldkravet var uaktsomhet. 

Finansforetak kan være organisert på flere måter, men det er ikke tillatt med organisasjonsform hvor fysiske personer har ubegrenset personlig ansvar. Fysiske personer som står for driften av finansforetak er derfor enten ansatte eller styremedlemmer i det aktuelle foretaket. Overtredelsesgebyr er en særlig inngripende sanksjon å ilegge en fysisk person. Fysiske personer har ofte ikke den samme muligheten til å pulverisere tap som juridiske personer, og et overtredelsesgebyr kan derfor ha stor påvirkning på personens økonomiske situasjon. Når en fysisk person utfører sine oppgaver på vegne av foretaket, bør det kreves et kvalifisert skyldkrav for at personen skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Advokatforeningen mener at skyldkravet for å ilegge overtredelsesgebyr til fysiske personer bør være det samme som i lov av 1. juni 2018 nr. 23 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven), altså forsett eller grov uaktsomhet. Dette er også i tråd med Finanstilsynets forslag i høringsnotatet fra 2019 punkt 2.3.4.

4    Avslutning/oppsummering

Advokatforeningen støtter i hovedsak forslagene til gjennomføring av CRD 6. Advokatforeningen vil særskilt fremheve noen sentrale innspill når det gjelder forvaltningstiltak og administrative sanksjoner. 

Advokatforeningen mener prinsipielt at det bør foreligge en særlig nasjonal begrunnelse for å innføre regler som går lenger enn EØS-retten på områder som er gjenstand for harmonisert regelverk. Forslaget innebærer innføring av administrative sanksjoner på områder hvor det ikke foreligger tilsvarende bestemmelser i EØS-rettsaktene. Advokatforeningen mener Finanstilsynet i hovedsak har foretatt en forsvarlig vurdering av om det bør gis slike nasjonale regler.

Advokatforeningen mener at legalitetsprinsippet, herunder hensynet til forutberegnelighet, tilsier at det bør utvises forsiktighet ved å sanksjonere rettslige standarder som god forretningsskikk og forsvarlig kapitalforvaltning.

Advokatforeningen etterlyser tydeligere saksbehandlingsregler som skal gjelde for saker om ileggelse av overtredelsesgebyr. For å sikre ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantiene i EMK og forvaltningsloven kapittel IX bør det foreligge klare saksbehandlingsregler som stiller krav til valg av sanksjonsspor på et tidlig tidspunkt. Advokatforeningen støtter ikke forslaget om å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr. Uansett mener Advokatforeningen at skyldkravet for eventuelle overtredelsesgebyr til fysiske personer skal være forsett eller grov uaktsomhet. 

Videre mener Advokatforeningen at det bør gjøres en vurdering av hvorvidt enkelte overtredelser kan avkriminaliseres som følge av innføringen av eventuelle overtredelsesgebyr.

Advokatforeningen mener at vedtak om ledelseskarantene som hovedregel bør være tidsbegrenset, og at Finanstilsynet i senere egnethetsvurderinger av personen ikke skal ha anledning til å vektlegge forholdene som lå til grunn for vedtaket når tidsbegrensningen er utløpt. Finanstilsynet bør heller ikke kunne legge vekt på forhold hvor ledelseskarantene ble vurdert, men hvor det ble besluttet at det ikke skulle fattes slikt vedtak, ved senere egnethetsvurderinger av samme person.

 

                                             Vennlig hilsen

 

Siri Teigum                                                                Merete Smith
leder                                                                          generalsekretær