Forslag til endringer i straffeprosesslovens regler om erstatning etter strafforfølgning

1    Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 4. juli d.å. med høringsfrist 4. oktober. Høringen gjelder forslag om endring i straffeprosesslovens regler om erstatning etter strafforfølgning.

Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Nicolai Skjerdal, Simen Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet.

3    Bemerkninger til forslaget om å innføre en øvre beløpsgrense for inntektstap

3.1    Overordnet om erstatningsbestemmelsene i strpl. kap. 31 og forholdet til den alminnelige erstatningsretten

Advokatforeningen finner innledningsvis grunn til å bemerke at høringsnotatet i liten grad tar utgangspunkt i de bærende hensynene som ligger til grunn for de gjeldende reglene, og som det foreslås å gjøre omfattende begrensninger i.

De gjeldende erstatningsreglene ble vedtatt i 2003 på grunnlag av Straffelovrådets utredning NOU 1996: 18 Erstatning etter strafforfølgning og Ot.prp. nr. 77 (2001-2002).

I kap. 3 i Ot.prp. nr. 77 (2001-2002) uttales om formålet med reformen bl.a.:

Strafforfølgning er et inngrep som det offentlige ved de rettshåndhevende myndigheter foretar i samfunnets felles interesse overfor enkeltindivider, og er begrunnet i at de kan ha utvist straffbar atferd. Det rettspolitiske utgangspunkt for reglene om erstatning er at uskyldige som har vært utsatt for strafforfølgning som ikke fører frem, bør kompenseres for det som de har vært utsatt for. De bør få erstatning for tap som de har lidt (eller kommer til å lide) pga. strafforfølgningen, og de bør også kunne få oppreisning for den belastning som de har vært utsatt for.

[…]

For det annet bør reglene i størst mulig grad sikre en rettferdig behandling av uskyldig strafforfulgte ved at samfunnet bærer risikoen for tap som strafferettspleien påfører uskyldige. Dette må anses som en driftsomkostning som fellesskapet bør bære. (uthevet her)

Disse viktige utgangspunkter er ikke fremtredende i høringsnotatet. Drøftelsen savner derfor en viktig overordnet forankring i de bærende hensyn bak regelsettet.

Hvis man ser hen til alminnelige erstatningsrettslige regler, er det nærliggende å trekke en parallell til det domstolskapte objektive erstatningsansvaret for skade voldt ved farlig bedrift. 

Strafforfølgning er en form for offentlig myndighetsutøvelse som etter sin art innebærer en særlig risiko for skade. Det er tale om å benytte samfunnets tvangsmakt overfor enkeltindivider, på en måte som er særlig egnet til å volde skade på omdømme og yrkesutøvelse. Skadepotensialet ved virksomheten er klart nok ekstraordinær i forhold til dagliglivets vanlige risiko, og er klart knyttet til virksomheten som sådan. Mens virksomheten har forutsetninger for å forebygge skade, har skadelidte i utgangspunktet ikke det – med unntak for de tilfeller der det foreligger medvirkning som kan gi grunnlag for erstatningsbortfall eller nedsettelse.

Den omstendighet at straffeprosessloven helt siden 1981 har bygget på utgangspunktet om objektivt ansvar for tap som følge av strafforfølgning er slik sett godt i samsvar med helt generelle erstatningsrettslige grunnsetninger.

Det kan i forlengelsen av dette bemerkes at Høyesterett i enkelte sakstyper også i deliktserstatningsretten har lagt til grunn objektivt ansvar for uhjemlede myndighetshandlinger, jf. Rt. 1987 s. 1495 og Rt. 2005 s. 416.

3.2    Problembeskrivelsen knyttet til høye erstatningskrav knyttet til etterforskning av mulig økonomisk kriminalitet

I høringsnotatets punkt 2.1 foreslås å oppstille en øvre beløpsgrense for inntektstap:

Dei høge inntektstapa er ofte knytt til etterforsking av økonomisk kriminalitet. Å få bukt med og avgrense omfanget av økonomisk kriminalitet er viktig for å verne våre felles samfunnsverdiar. Det er difor viktig at denne typen kriminalitet blir strafforfølgd. Samtidig er dette krevjande saker å etterforske, og dersom etterforskinga ikkje fører fram, kan staten påførast ansvar for svært store inntektstap.

Etter Advokatforeningens syn mangler det en rekke viktige perspektiver i denne tilnærmingen.

Som bemerket i punkt 3.1 har strafforfølgning en iboende stor skadeevne, og det gjelder i særdeleshet ved økonomiske straffesaker. Det ligger derved i sakens natur at en pågripelse og ransaking hos en næringslivsleder uten videre vil påføre svært store økonomiske tap. Hvis det viser seg at vedkommende ikke hadde gjort noe galt, har det offentlige objektivt sett begått urett – uavhengig av om noen kan klandres for feilvurderinger.

Det er også viktig å ha klart for seg at regelen i straffeprosessloven § 446 gir grunnlag for nedsettelse i de tilfeller der det foreligger ulike former for medvirkning til skaden fra den skadelidtes side. Drøftelsen må derfor ta utgangspunkt i at den foreslåtte erstatnings-begrensningen vil gjelde tilfeller der den skadelidte ikke er å klandre for at skaden oppsto.

Selv om det neppe er slik at påtalemyndigheten lar seg påvirke av risikoen for å pådra staten erstatningsansvar, kan det fremstå ønskelig om man i større utstrekning tenkte seg en gang ekstra om før man går til skritt som åpenbart har stor skadeevne.

For så vidt gjelder en rekke av de større økonomiske straffesakene som har ledet til omfattende erstatningskrav de siste ti årene, har frifinnelsene vært begrunnet i at påtalemyndigheten har tatt fundamentalt galt rettslig utgangspunkt, enten vedrørende strafferetten eller vedrørende den underliggende sivile juss. Det fremstår særlig relevant å trekke frem Transocean-saken, som ga grunnlag for sterk kritikk mot strafforfølgningen.  

I og med at det kun er den siktede selv som kan påberope seg det objektive ansvarsgrunnlaget i strpl. § 444, har det for andre skadelidte – f.eks. aksjeselskaper tilknyttet siktede som har lidt tap som følge av den uberettigede forfølgningen – vært behov for å fremme krav på grunnlag av alminnelig uaktsomhetsansvar. I Transocean-saken førte dette frem, endog ved at Staten erkjente at det forelå grunnlag for skyldansvar.

Også i en rekke andre økonomiske straffesaker som har gitt grunnlag for omfattende økonomiske tap og derav følgende erstatningskrav, har tiltalene først og fremst sviktet som følge av at påtalemyndigheten tok feil av rettsreglene. Dette gjelder bl.a. forståelse av skatterettslige regler og verdipapirrettslige regler som definisjonene av hva som utgjør henholdsvis innsideinformasjon og markedsmanipulasjon. Det finnes eksempler på at forsvarere har varslet om den uriktige rettslige forståelsen fra tidlig under etterforskningen, men der påtalemyndigheten har kjørt saken videre på tross av tydelige frifinnelser både i tingrett og lagmannsrett, endog med forsøk på anke til Høyesterett.

Det kan innvendes at slike tilfeller vil bli fanget opp av erstatningsansvar basert på skyld, eventuelt at strafforfølgning likestilles med de forvaltningsområdene der Høyesterett har statuert objektivt ansvar for uhjemlet myndighetsutøvelse (Rt. 1987 s- 1495 og Rt. 2005 s. 416). En slik ordning vil imidlertid bli svært prosessdrivende. Det vil dessuten medføre at interne dokumenter i påtalemyndigheten vil bli svært relevante bevis som grunnlag for belysning av om det foreligger grunnlag for uaktsomhetsansvar. I en slik situasjon vil tvisteloven §22-6a klart nok heller ikke kunne opprettholdes, all den tid det aktuelle bevisforbudet vil hindre den private part tilgang til åpenbart relevant bevismateriale for belysning av ansvarsspørsmålet i strid med EMK art 6. En slik ordning vil i det hele gå stikk i strid med det som var målet med lovreformen i 2003, nemlig å gjøre det enklere og raskere å få erstatning.

3.3    Høringsnotatets betraktninger om «rimelighet»

Høringsnotatet tar utgangspunkt i at «Etter departementet si vurdering kan det setjast spørsmålsteikn ved om det er rimeleg at staten, ut frå eit reint objektivt ansvar, skal haldast ansvarleg for inntektstap på eksempelvis 100 mill. kroner for ei strafforfølging som har føregått over relativt kort tid.»

I lys av at det forutsetningsvis ikke foreligger noe grunnlag for nedsettelse eller bortfall av erstatningen etter strpl. § 446, er det vanskelig å se grunnlaget for å sette et slikt spørsmålstegn. Tvert imot vil det fremstå som støtende om staten gjennom objektivt ubegrunnet bruk av sitt voldsmonopol ansvarsfritt skal kunne påføre enkeltindivider omfattende tap. Det er nærliggende å trekke paralleller til den grunnlovsfestede ekspropriasjonserstatningsretten. Samfunnet utsetter individer for tap av hensyn til at samfunnets rettshåndhevelsesmaskineri skal virke. Det er «statens tarv» som fordrer dette, og den som da lider tap «bør … ha full erstatning av statskassen». Hensynene er langt på vei de samme som i Grunnloven § 105.

Hensynet til at «det kan heller ikkje utelukkast at eit objektivt ansvar for så store beløp kan medføre at politiet og påtalemakta blir meir varsame med å strafforfølgje denne typen kriminalitet samanlikna med annan kriminalitet» kan ikke begrunne forslaget – av to grunner.

For det første fremstår det ut fra de senere års erfaringer å foreligge svært gode grunner for en høyere grad av kvalitetssikring og bevissthet om skadeevnen ved tvangsmiddelbruk i økonomiske straffesaker.

Viktigere er imidlertid at nettopp en begrunnelse om at det er nødvendig å iverksette tiltak med stort iboende skadepotensial for å håndheve landets lover, med styrke tilsier at kostnadene ved slike skader må bæres av staten som en driftskostnad ved rettshåndhevelsen.

I de situasjoner som typisk kan utløse svært høye økonomiske tap på den frifunnedes personlige hånd (som ikke avskjæres etter læren i Rt. 2004 s. 1816 «skiltmaker»), vil man regelmessig stå overfor at vedkommendes livsverk er lagt i grus som følge av en objektivt uberettiget strafforfølgning. På tross av frifinnelsen vil vedkommende regelmessig ikke ha noen realistisk mulighet til å bygge seg opp igjen. Det er da vanskelig å se noen «rimelighet» i at ikke staten skal reparere uretten.

3.4    Høringsnotatets fokus på de økonomiske konsekvensene. Perspektiver.

Høringsnotatet fokuserer i punkt 6.1 på beløpsstørrelsene i avsluttede og pågående saker. Det er grunn til å tro at mange av disse straffesakene har kostet samfunnet større beløp enn de aktuelle erstatningssummene bare i prosesskostnader.

De faktiske kravene utgjør ofte bare en liten del av de totale økonomiske tap som er lidt av en person som har vært utsatt for strafforfølgning i en økonomisk straffesak. Dette gjelder særlig som følge av at Høyesterett i Rt. 2004 s. 1816 («skiltmaker») har avskåret tap der tapet i første hånd rammer et selskap slik at det for den frifunnede blir tale om indirekte og derved inadekvat tap. Dette er en rettstilstand som rammer mange skadelidte etter uberettiget strafforfølgning hardt, og som i stor grad hindrer reell reparasjon. Snarere enn å innskrenke erstatningsretten mener Advokatforeningen at det er grunn til å utvide erstatningsadgangen i de tilfeller det er en rimelig nær og direkte sammenheng mellom den skadeforvoldende forfølgningen og de indirekte tap.

Konkret vil Advokatforeningen foreslå at lovgiver bør gi anvisning på en oppmykning av den svært strenge praksis for adekvansavgrensning av indirekte tap som har blitt en konsekvens av Rt. 2004 s. 1816, i saker om erstatning etter strafforfølgning. I mange tilfeller er det tale om næringsdrivende som har valgt å drive virksomheten sin gjennom et aksjeselskap, men der årsakssammenhengen likevel er nær og tydelig. Det er f.eks. forskjell på en virksomhet som i det vesentlige selger aksjonærens timer / arbeidsinnsats, og en skiltmakervirksomhet som i prinsippet kan drives videre av ansatte. I førstnevnte situasjon er det vanskelig å se noen grunn til å avskjære årsakssammenhengen som for fjern og avledet / inadekvat, mens muligheten til å innrette seg slik at man ikke er så avhengig av vedkommende «hovedmann» gjør det nærliggende å adekvansavgrense slik Høyesterett gjorde i skiltmaker-tilfellet.

4    Juridiske personer

Når det gjelder forslaget om å unnta juridiske personer fra retten til erstatning etter strpl. § 444 gjør mange av de samme hensyn seg gjeldende som i ovenstående punkt. Det er viktig å ha klart for seg at forutsetningen for drøftelsen må være at det ikke foreligger grunnlag for nedsettelse etter strpl. § 446. Når det er situasjonen, er det vanskelig å se hvordan det generelt er rimelig og i samsvar med de grunnleggende forutsetninger for denne erstatningsordningen, se pkt. 3.1, at et foretak som er utsatt for urettmessig strafforfølgning, ikke skal bli holdt skadesløs for tap som følge av den uberettigede forfølgningen.

For så vidt gjelder strafforfølgning mot foretak, vil det særlig være konsekvenser som følge av tvangsmiddelbruk som er aktuelle, f.eks. tap ved driftsstans som følge av arrest i skip, beslag av driftsmidler e.l. Dette er svært håndgripelige situasjoner der tapspotensialet er innlysende for de som på statens vegne forsettlig påfører skaden. Når det senere blir avklart at inngrepet objektivt sett ikke skulle ha vært foretatt, er det vanskelig å se noen rimelig grunn til at den uskyldige virksomheten skal bære tapet.

5    Forholdet til reglene om erstatning for sakskostnader 

I tilknytning til reglene om erstatning for uberettiget strafforfølgning er det også nærliggende å trekke inn forholdet til straffeprosessloven § 438, som begrenser retten til erstatning for sakskostnader til den offentlige rettshjelpsats.

Dette gjelder særlig for juridiske personer som normalt ikke får oppnevnt offentlig forsvarer, og derfor er henvist til å la seg bistå av advokater til ordinære timesatser. Når omkostningene ved frifinnelse bare erstattes med en lavere timesats enn normale advokattimepriser, innebærer det i seg selv at en betydelig tapspost skyves over på det uskyldige foretaket.

Det er også mange personlig siktede – særlig i økonomiske straffesaker som reiser komplekse underliggende sivilrettslige spørsmål – som ser behov for å la seg bistå av advokater til ordinære timesatser under etterforskning og iretteføring.  

Advokatforeningen finner grunn til å vise til Stortingets behandling av ny forvaltningslov (LOV-2025-06-20-81) § 69, jf. Innst. 478 L (2024-2025) pkt. 3-11 der Stortingets flertall tok avstand fra å begrense omkostningsansvaret i forvaltningssaker til offentlig rettshjelpssats:

Flertallet mener at forslaget i realiteten vil medføre en sterk begrensning av foretak og privatpersoners mulighet til å håndheve sine rettigheter, og gjøre disse gjeldende når staten har gjort feil.

Videre viser flertallet til at forslaget om å begrense dekningen av nødvendige utgifter for å få endret feilaktige forvaltningsvedtak, når klager vinner frem, er urimelig og uheldig. Når forvaltningen gjør feil, bør borgeren holdes skadesløs, og ikke bære kostander for å få rettet opp i dette.

Advokatforeningen mener at en eventuell endring av erstatningsreglene må inkludere å endre strpl. § 438 i samsvar med den nylig vedtatte forvaltningslovens § 69.

6    Regulering av standardsatsene for oppreisning ved pågripelse og varetektsfengsling 

Advokatforeningen er enig i at det er på høy tid å regulere de standardiserte oppreisningssatsene.

Det har vært en betydelig utvikling av synet på oppreisning (erstatnings for ikke-økonomisk tap) i Norge i løpet av de 22 årene som har gått siden innføringen av ordningen i 2003. Erkjennelsen av oppreisningserstatningens funksjon som markering av en reparasjon har økt. I den situasjonen har de gamle satsene tidvis fremstått så lave at enkelte har opplevd nivået så urimelig lavt at det ble oppfattet som en gjentatt krenkelse.

Som det påpekes i høringsnotatet har man gjennom de senere årene fått økt kunnskap og bevissthet rundt belastningene ved fengsling, ikke minst når det er tale om politiarrest.

Advokatforeningen er positive til den foreslåtte økningen, men mener at det vil være riktig å gå noe høyere enn de foreslåtte andelene av G, f.eks. 0,0035 og 0,01 (kr. 4 555 og 1 301).

7    Prosessuelle forenklinger 

Advokatforeningen er positiv til forslaget om at krav skal fremsettes direkte til Statens sivilrettsforvaltning, herunder til utvikling av digitale løsninger for inngivelse av krav og oppfølgning av saker. I den forbindelse er det viktig at digitale løsninger tilrettelegges for at mange kravsstillere uansett er representert ved advokat, herunder at det regelmessig vil være forsvareren som har oversikt over siktelse, pågripelses- og løslatelsestidspunkt, henleggelses-avgjørelse mv.

                                           Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                      Merete Smith
leder                                                                                generalsekretær