Forslag til endringer i laksetildelingsforskriften for tilrettelegging for havbruk til havs

1    Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen til Nærings- og fiskeridepartementet, publisert den 17. juni 2025, med høringsfrist 17. september 2025. 

Høringen gjelder endringer i forskrift 7. november 2022, om tillatelse til akvakultur, ørret og regnbueørret (heretter «laksetildelingsforskriften») kapittel 4, som tar sikte på å gi tilstrekkelig forutsigbarhet til å kunne bygge ut havbruk til havs til en lønnsom industri, og samtidig effektivt sikre biosikkerheten under drift. I praksis oppfatter vi at dette endrer regelverket slik at aktører kan søke på «områder» istedenfor «lokaliteter».

Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for fangst, fiskeri og havbruk. Lovutvalget består av Gerd Aaland Fagerli (leder), Kenneth Mikkelsen, Ask Økland, Erik Staurset Andresen og Thomas Andreassen, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet. 

3    Kommentarer

3.1    Innledning 

Advokatforeningen har tidligere gitt innspill til høringen som gjaldt etablering av et tillatelsesregime for havbruk til havs og endringer i yttergrensene for produksjonsområdeforskriften, samt utredningsprogram for havbruk til havs for områdene Norskerenna sør, Frøyabanken nord og Trænabanken. 

Advokatforeningen vil følge høringsnotatets systematikk og gi innspill i samsvar med rekkefølgen for tematikken i høringsnotatet. 

3.2    Målsetting

Formålet med endringene er å «innrette regelverket slik at det kan tildeles store nok arealer til å gi tilstrekkelig forutsigbarhet til å kunne bygge ut havbruk til havs til en lønnsom industri, og samtidig effektivt sikre biosikkerheten under drift».   

Advokatforeningen er enig i at det er behov for tilpasninger av laksetildelingsforskriften, slik at regelverket kan fungere hensiktsmessig i forbindelse med videreutviklingen av havbruk til havs som en kapitalintensiv ny industri med et bredt spekter av ulike risikoer for både folk, fisk og omkringliggende miljø og andre næringer.  

3.3    Definisjoner 

Departementet foreslår en rekke nye definisjoner i laksetildelingsforskriften § 1-3, herunder definisjon av «utlysningsområder», «områdetilsagn», «områdeplan» og «prosjektspesifikk konsekvensvurdering». Vi har følgende innspill til definisjonene;

• «Utlysningsområder»: Det bør presiseres at området skal fastsettes geografisk (for eksempel med lengde og breddegradsangivelser / posisjoner).
• «Områdeplan»: Vi stiller spørsmål ved om definisjonen er for vid, slik at den åpner opp for utilsiktede skjønnsmessige myndighetskrav fra forvaltningen. Det bør vurderes å definere innholdet i planen nærmere.
• «Prosjektspesifikk konsekvensvurdering»: Vi stiller også her spørsmål ved om definisjonen er for vid og uklar, slik at den åpner opp for utilsiktede skjønnsmessige myndighetskrav og vurdering fra forvaltningen.

Advokatforeningen støtter for øvrig introduksjonen av de nevnte definisjonene, og er enig i at å forskriftsfeste definisjonene er avklarende, i og med at forslaget introduserer nye begrep som er spesielle for havbruk til havs. 

3.4    Inndeling av utlysningsområder

Departementet ber særlig om høringsinstansenes innspill på hvordan utlysningsområder for havbruk burde defineres og avgrenses. Det er ikke ennå bestemt om utlysningsområdet skal være en smittesone, eller om det skal være stort nok til å romme flere soner. Videre påpekes det at det vil være usikkerhet knyttet til strømanalysene som brukes for å definere sonene, og det understrekes at ansvaret for å sikre smittevern og risikovurdering ligger hos aktøren selv. 

Advokatforeningen støtter at aktørene selv har ansvaret for smittevern og risikovurdering, da aktørene er nærmest til å håndtere dette i praksis på en hensiktsmessig måte. Samtidig understreker vi at myndighetene må etablere et regulatorisk rammeverk som sikrer aktørene tilstrekkelig forutsigbarhet og både bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet i prosjektene. Det er nødvendig med et velfungerende og tidseffektivt samspill mellom myndigheter og aktører. En mulig måte å løse dette på er at det inngås forpliktende fremdriftsavtaler for både aktører og myndigheter slik at leveranser og underlag fra aktørene leveres i en hensiktsmessig tidslinje, samt at myndighetene forplikter seg til en viss fremdrift. 

Fordi det alltid vil være en viss usikkerhet knyttet til strømanalyser for definering av soner, mener Advokatforeningen at myndighetene må ha verktøy tilgjengelig som tillater arealmessige tilpasninger for det enkelte utlysningsområde. Fleksibilitet i form av arealmessige tilpasninger og justeringer er avgjørende for å minske investeringsrisikoen for aktørene.

3.5    Utlysningen 

Departementet foreslår å endre § 4-5 første ledd, med den følge at det ikke skal være krav om at utlysningen angir maksimalt tillatt biomasse for det enkelte utlysningsområdet.  

Advokatforeningen støtter departementets forslag og vurdering om at det vanskelig kan utlyses et område med en konkret angitt maksimalt tillatt biomasse. Et faglig grunnlag for en konkret biomassebegrensning vil neppe foreligge før PUD er klar.

3.6    Kompetansekrav 

Departementet ber om høringsinstansenes syn på når kompetansekravene bør stilles. Departementet ber også om innspill om hvorvidt muligheten for å oppfylle kompetansekravene i en egen prekvalifisering eventuelt bør stenges før det åpnes for søknad om tildeling. 

Advokatforeningen har i forbindelse med høringen som gjaldt etablering av et tillatelsesregime for havbruk til havs og endringer i yttergrensene i produksjonsområdeforskriften uttalt seg positivt til å stille prekvalifiseringskrav. Dette mener vi vil sikre at de som vinner frem i konkurransen om tillatelsen, evner å realisere prosjektene sine. 

Advokatforeningen mener at kompetansekrav ikke burde stilles i selve søknadskonkurransen. Kompetansekravene burde stilles i en egen prosess med prekvalifisering, samt at prekvalifisering skjer uavhengig av søknadskonkurranse. Å stille kompetansekrav i søknadskonkurransen, vil kunne føre til forsinkelser ved utlysningen. Ikke-kvalifiserte søkere kan dermed siles vekk og redusere ressursbruk hos myndighetene. De kompetansekrav som fremgår av forslaget § 4-5 fremstår som veloverveide, presise i sin avgrensning og treffende for den kompetansebakgrunn en søker bør ha.

Alle vurderingene som skal foretas, vil også kreve kompetanse hos forvaltningen. Advokatforeningen savner omtale av dette i høringsdokumentet. Håndteringen av denne omfattende søknadsprosessen (ikke bare prekvalifiseringen) antas å kreve både økt kompetanse og tilførsel av ressurser hos forvaltningen.

3.7    Krav til finansiell gjennomføringsevne og organisasjon registrert i Brønnøysundregistrene 

Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvorvidt kravene til finansiell situasjon i auksjonsforskriften 2024 § 11 kan egne seg som dokumentasjon av finansiell styrke for havbruk til havs. Bestemmelsen fastsetter at en budgiver ikke kan være ute av stand til å oppfylle sine betalingsforpliktelser, ha åpnet gjeldsforhandlinger, være insolvent, være underlagt konkursbegjæring eller frivillig opphør, eller være gjenstand for konkursbehandling. 

Advokatforeningen er i utgangspunktet positiv til at det stilles krav til finansiell gjennomføringsevne og kravene bør nok gjøres strengere enn nevnte § 11 som kun utelukker insolvente og illikvide selskap. Dette vil kunne øke sannsynligheten for at aktørene faktisk gjennomfører prosjektene, i og med at havbruk til havs naturligvis vil kreve store ressurser hos aktørene og myndighetene. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at utviklingen av havbruk til havs som industri er i en tidlig fase med betydelig usikkerhet. Det er viktig at kravene er rimelige og tilpasset den fasen utviklingen av havbruk til havs befinner seg i per nå.  

Advokatforeningen mener derfor at det bør legges opp til at sikkerhetsstillelse først kreves ved godkjenning av områdeplan eller ved faktisk igangsetting av utbygging, og ikke allerede på tidspunktet for søknad om områdetilsagn. I tillegg bør man unngå faste minimumskrav til kapitalstyrke i den tidlige søknadsfasen. I stedet bør den finansielle evnen vurderes helhetlig, med utgangspunkt i aktørens kompetanse, eierstruktur og planlagte gjennomføring og finansieringsplan. Dette fordi en helhetlig vurdering basert på slike kriterier kan dokumentere at søker sannsynligvis vil kunne reise den nødvendige egen- og fremmedkapitalen som skal til for å realisere etableringen og stille sikkerhet. Tilsvarende bør sikkerhetsstillelse knyttet til opprydding først kreves i sluttfasen av områdeplanen, og ikke som et krav innledningsvis i prosessen. 

«Finansiell styrke» er et av kompetansekravene som stilles i departementets forslag til § 4-5. Ordlyden er vag og ikke et innarbeidet begrep innen økonomisk teori. Den legger også opp til utøvelse av skjønn. Det stilles spørsmål ved hva som er ment å være terskelen for at dette kompetansekravet er oppfylt. Det kan være at det ville være mer presist å stille krav om finansiell stabilitet da dette er et innarbeidet begrep innen finansiell analyse og økonomisk teori. Begrepet finansiell stabilitet er dekkende for de vilkårene som stilles i auksjonsforskriften 2024 § 11, dersom det er disse som skal fungere som dokumentasjon av den finansielle gjennomføringsevnen til aktøren. Bruken av kriteriet finansiell stabilitet må likevel ikke være slik at man utelukker nystiftede selskaper som likevel kan ha sterk evne til gjennomføring. 

3.8    Søknaden og områdetilsagn 

Departementet holder det åpent om tildelingskonkurransen skal skje gjennom auksjon eller en kvalitativ konkurranse, og fremhever at dette vil bli avgjort ved fastsettelse av områdetildelingsforskriften. 

I et tidligere høringsinnspill til forslaget om etablering av et tillatelsesregime for havbruk til havs, uttalte Advokatforeningen at auksjon som tildelingsmetode i en tidlig fase av havbruk til havs, kan lede til at innovasjonen stagnerer, i og med at betalingsviljen i en tidlig fase av industrien antas være liten. Innovasjon er svært viktig i tidlige faser av industriutvikling, og dette burde følgelig tas hensyn til ved valg av tildelingsmetode – i alle fall av næringens første steg til havs. På sikt, eksempelvis når teknologi blir standardisert, kan auksjon være et bedre egnet instrument for tildeling.

Advokatforeningen mener det foreligger tungtveiende grunner for at tildelingskonkurransen i den første fasen av havbruk til havs bør gjennomføres som en kvalitativ konkurranse, snarere enn ved bruk av auksjon. Dette synspunktet bygger på flere forhold:

• Usikkerhet om ressursgrunnlaget / produktivitet: Ressursgrunnlaget og produktiviteten i de aktuelle havområdene er i liten grad avklart. Både myndigheter og aktører mangler tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forholdene for lønnsomhet i utlysningsområdene. Selv om man vet noe, er ikke miljømessige, teknologiske og biologiske forutsetninger for bærekraftig drift avklart før aktørene har testet ut produksjon i stor skala. Dette skiller seg fra kystnært havbruk, hvor ressursgrunnlaget ofte er bedre kjent før tildeling.
• Risiko for suboptimale tildelinger: Dersom tildelingen skjer gjennom auksjon i en tidlig fase, vil aktørene måtte prise inn betydelig usikkerhet. Dette kan føre til at kun de mest risikovillige aktørene vinner frem, eller at aktører overbyr hverandre på feilaktig grunnlag, noe som kan resultere i økonomisk tap, manglende gjennomføringsevne eller lavere samfunnsnytte. Det risikeres også at aktører kjøper tillatelsene, men ikke iverksetter drift.
• Behov for kvalitetsvurdering: I en oppstartsfase er det særlig viktig å sikre at de aktørene som får tilgang til arealene, har nødvendig kompetanse, teknologi og evne til å utvikle næringen på en bærekraftig måte. En kvalitativ konkurranse gir myndighetene mulighet til å vurdere aktørenes planer, miljøhensyn, innovasjonsevne og samfunnsbidrag, og dermed legge til rette for en ansvarlig og langsiktig utvikling av havbruksnæringen til havs.
• Fleksibilitet for fremtiden: Advokatforeningen utelukker ikke at auksjon kan være en hensiktsmessig tildelingsmetode på et senere tidspunkt, når næringen har modnet, teknologien er bedre utviklet, og ressursgrunnlaget er grundigere kartlagt. Da vil både myndigheter og aktører ha et bedre beslutningsgrunnlag, og auksjon kan bidra til effektiv ressursallokering og økte inntekter til fellesskapet.

På denne bakgrunn anbefaler Advokatforeningen at tildelingsprosessen i første fase av havbruk til havs baseres på en kvalitativ vurdering, med fokus på bærekraft, innovasjon og samfunnsansvar, fremfor en ren prisbasert auksjon. Dette vil redusere risiko, fremme ansvarlig næringsutvikling og sikre at samfunnets interesser ivaretas på best mulig måte.

Videre mener Advokatforeningen at tildelingskonkurransen igjennom kvalitativ konkurranse (søknadskonkurranse), burde sees i sammenheng med kompetansekravene som nevnt i punkt 3.6, slik at kompetansekravene – som tidligere nevnt – ikke stilles i forbindelse med søknadskonkurransen, men på prekvalifiseringsnivå. 

3.9    Dialog mellom forvaltningsetater etter tildeling av områdetilsagn 

Advokatforeningen støtter departementets forslag om dialog mellom forvaltningsetater etter tildeling av områdetilsagn. Godt samarbeid mellom de ulike offentlige myndighetene som er involvert i etableringsprosessen, er også av betydning for aktørene – i og med at det er aktøren som har ansvar for å opprette denne dialogen, og for å sikre fremdrift i prosjektet. Samtidig legger forslaget opp til at aktørene skal kunne få veiledning fra myndighetene i forbindelse med etableringen og driften. Det vises også til vårt innspill over om mulig etablering av forpliktende fremdriftsplan mellom myndighetene og søker.

Det er ifølge forslaget lagt opp til at en rekke offentlige myndigheter skal veilede aktøren i forbindelse med prosjektfremdriften, hvorav Mattilsynet, Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet nevnes eksplisitt i høringsnotatet. Omfanget av myndighetenes veiledningsoppgave blir ikke gått nærmere inn på, men en forutsetning må være at aktørene behandles likt med mindre gode grunner tilsier noe annet. Dette kan vurderes presisert i forskriften, eksempelvis i forbindelse med regulering av innhold i PUD. 

Det er flere tematikker knyttet til myndighetenes veiledning som ikke blir tilstrekkelig avklart i notatet. Et utgangspunkt må imidlertid være at veiledningen fra myndighetene er grundig, effektiv og at den skjer på et så tidlig stadium i etableringsprosessen, at det sikrer forutsigbarhet for aktørene. En veileder burde være på plass i forbindelse med at de første rettighetshaverne utarbeider områdeplan. Det vil også være naturlig at veilederen utvikles sammen med næringen, i og med at det er aktørene og næringene som står for størstedelen av ansvaret for utbygging og har store finansielle investeringer knyttet til prosjektet. Et slikt samspill vil kunne bidra til at veilederen fanger opp spørsmål og tematikker som offentlige myndigheter ikke har vurdert ved første øyekast.  

På bakgrunn av dette er vi usikre på om det er mest hensiktsmessig å systematisere dialogen mellom myndighetene og aktørene igjennom områdeplanen, slik som departementet foreslår eller alternativt i den forpliktende fremdriftsplanen som vi tar til orde for ovenfor.  

3.10    Områdeplan og aktivitetsplan 

Advokatforeningen er positiv til departementets forslag om å innføre krav om områdeplan for havbruk til havs. Den foreslåtte definisjonen i § 1-3, som omfatter alle faser fra etablering til avvikling, gir et godt utgangspunkt for en helhetlig og forutsigbar planlegging av områdene. Advokatforeningen mener likevel at det kan være nyttig med enkelte presiseringer for å sikre at områdeplan som verktøy fungerer etter sin hensikt. Definisjonen legger opp til at områdeplanen kommer til å måtte være svært omfattende, i og med at den skal omfatte alle faser fra start til slutt. 

Som departementet redegjør for i høringsnotatet, vil en aktør kunne bli «tildelt et område som kan være stort nok til å drives med tre smittemessig uavhengige utsettssoner». Disse utsettssonene kan igjen ha kapasitet til flere lokaliteter. Man kan potensielt ende opp med en situasjon hvor aktøren skal planlegge utvikling, etablering, drift og avvikling av 12 lokaliteter. Advokatforeningen er derfor av den mening at områdeplanen burde bygge på faglige vurderinger av smittekontakt både imellom lokalitetene og utsettsonene, samt vurdering av hvor egnet de ulike lokalitetene er. Advokatforeningen mener videre at områdeplanen burde utformes på bakgrunn av det dokumenterte kunnskapsgrunnlaget på aktuelt tidspunkt, som kreves for å gjennomføre prosjektet, dette for å sikre forutsigbarhet for aktørene. 

3.11    Innholdet i områdeplan

Det er et paradoks at den nye § 4-8 i liten grad går inn på hva områdeplanen faktisk skal inneholde. Den synes ikke å ta hensyn til hvor omfattende en slik plan naturligvis vil måtte være. Bestemmelsen stiller krav om konsekvensvurdering av hele området og aktøren skal anvende seg av «anerkjent metodikk» fra fortrinnsvis andre havindustrier. Men utover dette gir bestemmelsen få føringer om tematikk, detaljeringsgrad og innhold i planen. Advokatforeningen mener derfor at forslaget på dette punktet ikke reflekterer hvor omfattende og detaljerte slike planer må være for å sikre høy faglig kvalitet og nødvendig forutsigbarhet for aktørene. Her mener Advokatforeningen at kravene i starten ikke må settes så høyt at realisering nær sagt umuliggjøres eller forsinkes.

Vi er derfor enige med departementet når det uttales at «områdeplanen må derfor utvikles over tid, og tilpasses risikoforholdene for industrien». En slik tilnærming innebærer at områdeplanen i praksis fungerer som et levende dokument, hvilket kan undergrave hensikten med å etablere områdeplan som planverktøy. Samtidig anerkjenner Advokatforeningen at områdeplaner er et nytt planverktøy – i hvert fall innen havbruk – og at både aktører og myndigheter mangler erfaring med bruk av dette i forbindelse med havbruksvirksomhet til havs. Det er derfor naturlig at det over tid vil skje endringer i hva som anses nødvendig å inkludere i en områdeplan, ettersom man blir mer fortrolig med planverktøyet. Advokatforeningen mener imidlertid at det er viktig at man allerede fra starten av utviklingen av havbruk til havs, stiller forskriftskrav til innholdet i områdeplanene i et slikt omfang at planen sikrer krav til faglig kvalitet og forsvarlighet, slik at områdeplanene kan ivareta sitt formål også i de første prosjektene. Likevel, kravene må som departementet også nevner, tilpasses tiden og utviklingstrinnet som havbruk til havs er i, men da slik at nye vesentlige endringer må skje gjennom forskrift.

Videre er det grunn til å stille spørsmål ved valg av ordlyden «konsekvensvurdering» i § 4-8. Slik Advokatforeningen forstår kravet om konsekvensvurdering, skal det i forbindelse med områdeplanen utarbeides en konsekvensutredning for hele området i henhold til kravene i forskrift om konsekvens-utredninger. Det synes ikke hensiktsmessig å anvende seg av en ordlyd som sier «vurdering» når det innarbeidete begrepet er «utredning». Dessuten kan konsekvensvurdering forveksles med terminologi anvendt innen sikkerhetsstyringsfaget. Begrepsbruken burde dermed presiseres, og dersom man likevel ønsker å benytte seg av ordlyden «konsekvensvurdering» slik forslaget legger opp til, burde koblingen til konsekvensutredningsforskriften komme tydelig frem. Videre er det verdt å merke seg at det trolig vil bli foretatt en gjennomgående revisjon av dagens konsekvensutredningsregelverk i nær fremtid – og at havbruksvirksomhet har vært en sentral tematikk i den forbindelse. Krav om «konsekvensvurdering» i laksetildelingsforskriften i forbindelse med utarbeidelse av områdeplaner, burde dermed sees i sammenheng med dette for å sikre harmonering og at endringer i laksetildelingsforskriften bidrar til å oppfylle EØS-rettslige forpliktelser, slik de er gjennomført gjennom det norske konsekvensutredningsregelverket. 

3.12    Lokalitetsklarering 

Det følger av høringsnotatet at departementet foreslår å videreføre dagens system for klarering av lokaliteter.  

Advokatforeningen mener at dagens system for klarering av lokaliteter ikke er tilstrekkelig tilpasset de spesifikke utfordringene ved havbruk til havs. Ettersom havbruk til havs skiller seg betraktelig fra tradisjonelle oppdrettsanlegg i kystnære strøk, vil det være relevant å vurdere alternative løsninger for å sikre effektive og forsvarlige prosesser, spesielt med tanke på at lokalitetsklareringssystemet for tradisjonelle oppdrettsanlegg har blitt kritisert – særlig med tanke på myndighetskoordinering og tidsbruk hos myndighetene.

På bakgrunn av de utfordringene man har sett ved lokalitetsklareringssystemet i forbindelse med tradisjonelle oppdrettsanlegg, mener Advokatforeningen at det er grunn til å gå noen ekstra runder rundt lokalitetsklareringssystemet for lokaliteter til havs, slik at man fra begynnelsen av har et system som er forsøkt tilpasset virksomheten. Det bør vurderes om det skal foretas en grundig konsekvensutredning av hver enkelt lokalitet allerede i arbeidet med områdeplanen, og ikke vente med dette til lokalitetsklareringsprosessen. På denne måten vil man sikre at lokalitetsstrukturen er basert på samme kunnskapsgrunnlag som selve klareringen senere. 

Områdeplanen og lokalitetsklareringen burde kunne sees i sammenheng. Dette kan illustreres med en trinnvis klareringsprosess for lokaliteter som allerede er en del av en godkjent områdeplan. For eksempel, hvis en områdeplan har 12 lokaliteter fordelt på 3 utsettssoner, og alle disse allerede har blitt konsekvensvurdert i forkant. I første trinn kan én lokalitet i hver sone klareres. Deretter kan seks flere klareres for å starte oppskaleringen av produksjonsvolumet. De siste tre kan så klareres basert på den nye erfaringen og bedre data om samlet belastning. En trinnvis klareringsprosess vil kunne gi en god balanse mellom fremdrift, forutsigbarhet og behovet for grundig dokumentasjon.

3.13    Tidsbegrensning 

Tidsbegrensningen på 25 år er begrunnet med at havbruk til havs anvender seg av eierløst areal, og at det er i samfunnets interesse å ha kontroll med disponering av havarealene over lengre tid. Advokatforeningen har i et tidligere høringsinnspill uttalt seg om tidsbegrensningen for tillatelser på 25 år. Herunder at «tillatelsene bør gis for en lenger periode. I alle fall bør det gjelde for de første tillatelsene som tildeles. Disse tar en høy risiko og må foreta store investeringer. Hvorvidt det vil være mulig å få finansiering med det foreslåtte tidsperspektivet for tillatelsene, er også usikkert.»   

Videre burde tidsbegrensningen på 25 år kun gjelde for selve akvakulturtillatelsen. Det gjør systemet unødvendig komplisert om også sektorvedtak skulle ha en begrensning på 25 år, og er strengt tatt ikke nødvendig. De interessene som sektorvedtakene og sektortillatelsene skal beskytte og fremme, vil ivaretas løpende igjennom driften og dersom sektortillatelsene ikke etterleves, vil sektortillatelsene tilbakekalles lenge før det er gått 25 år. Det vil sikre mere forutberegnelighet i en søknad om forlengelse etter at de 25 årene er utløpt. Vedrørende lengde på tillatelse bør myndighetene i alle fall se hen til innspill fra finansielle miljøer slik at ikke løpetiden er for kort til at nødvending finansiering kan oppnås.

3.14    Vedrørende krav om begrunnelse ved kortere tidsavgrensning

Departementet ber om høringsinstansenes innspill på hvorvidt krav om begrunnelse ved kortere tidsavgrensning bør fastsettes uttrykkelig i laksetildelingsforskriften § 4-15, eller om forvaltningslovens krav om begrunnelse i § 24 ansees dekkende. I den anledning foreslår departementet å endre ordlyden i § 4-16 første ledd. Bruken av dette unntaket kan bidra til at det kan bli svært vanskelig å få finansiering og at større konsern heller ikke vil være villig til å ta investeringsrisikoen hvis tillatelsen blir begrenset til for eksempel ti år.

Krav om begrunnelse bør fastsettes uttrykkelig i laksetildelingsforskriften § 4-15 første ledd. Dette vil kunne bidra til å skape et mer helhetlig bilde, og tydeliggjøre kravets posisjon innen den spesielle forvaltningsretten. Forvaltningsloven er en del av den alminnelige forvaltningsretten, og det fremstår derfor ikke som tilstrekkelig presist om et slikt krav kun skulle følge av forvaltningsloven, når det er mulig å hjemle det i laksetildelingsforskriften. Et annet moment er at det kan være opparbeidet forvaltningspraksis knyttet til forvaltningsloven § 24, som ikke er dekkende eller relevant for forvaltning av havbrukslokaliteter til havs. 

Videre forutsetter departementet i høringsnotatet at Fiskeridirektoratet ikke kan forlenge lokaliteten uten at de nødvendige sektorvedtakene foreligger, men ber om høringsinstansenes syn på hvorvidt dette bør presiseres i bestemmelsen. Advokatforeningen mener at dette bør presiseres i bestemmelsen, for å skape forutsigbarhet.

3.15    Tilbaketrekking av områdetilsagn 

Etter departementets vurdering kan det være behov for en klar hjemmel for tilbaketrekking av områdetilsagn der det er klart at aktøren ikke kommer til å drive området videre eller fortsette prosjektutviklingen.

Advokatforeningen er enig i at det kan være nødvendig med en lovhjemmel for å trekke tilbake områdetilsagn, spesielt hvis en aktør helt sikkert ikke kommer til å starte opp eller fortsette prosjektet. Men, fordi det er svært ressurskrevende å etablere havslokaliteter, må det være en meget høy terskel for å trekke tilbake et tilsagn. Ordlyden må være klar på i hvilke situasjoner dette kan være et aktuelt utfall, slik at det ikke alene blir er skjønnsmessig vurdering. Samtidig bør det ikke være en absolutt regel for tilbaketrekking – da gode grunner som nevnt foran taler for at en viss fleksibilitet bør utøves. Tilbaketrekking som følge av passivitet kortere enn 5 år bør ikke skje som følge av prosjektenes lange levetid sammenlignet med for eksempel passivitetsbestemmelsen for kystnært havbruk.

3.16    Sikkerhet for opprydning 

Advokatforeningen er enig i departementets uttalelse om at det er behov for ytterligere utredning av spørsmålet om sikkerhetsstillelse for opprydding.  

                                                Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                               Merete Smith
leder                                                                                         generalsekretær