Høring

Arbeidsgrupperapport om EUs antihvitvaskingspakke

Publisert 29.04.2026.

Adressat: Finansdepartementet
Skrevet av: Bank, finansiering og valuta; IKT og personvern

Sendt 29. april

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover.

2 Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen fra Finansdepartementet, publisert den 23. januar 2026, med høringsfrist den 30. april 2026.

Høringen gjelder norsk gjennomføring av EUs nye antihvitvaskingspakke, som omfatter direktiv (EU) 2024/1640 om statenes mekanismer for å forebygge hvitvasking og terrorfinansiering (AMLD6), forordning (EU) 2024/1624 om å forebygge og bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering (AMLR) og forordning (EU) 2024/1620 om å etablere et nytt tilsynsbyrå for antihvitvasking (AMLA) (AMLA-forordningen).

Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for bank, finansering og valuta og lovutvalget for IKT og personvern. Lovutvalget for bank, finansiering og valuta består av Hilde Høksnes (leder), Eirik Solem, Elisabeth Eriksson, Hanne Sanne, Lene Kristin Hennø og Jørgen Keiserud. Lovutvalget for IKT og personvern består av Gry Cathrine Steen Hvidsten (leder), Ole Martin Moe, Henriette Standnes Brochmann, Knut-Erik Jakhelln, Odd Randgaard Kleiva, Eli Karine Navestad, Torunn Hellvik Olsen og Kjetil Wick Sætre.

3 Kommentarer til forslagene

3.1 Regelverkets kompleksitet og behov for forutberegnelighet

AMLR innebærer at EU/EØS-rettslige plikter for privat sektor knyttet til anti-hvitvasking og -terrorfinansiering i stor grad blir direkte gjeldende for norske aktører når forordningen gjennomføres som sådan i norsk rett, med svært begrensede muligheter for nasjonale valg. AMLR inneholder vesentlig mer detaljerte regler enn dagens regelverk. AMLR inneholder også hjemler for EU-kommisjonen til å vedta ulike rettsakter, og for AMLA til å vedta veiledning, som forventes inntatt i EØS-avtalen. Arbeidsgruppen påpeker i høringsnotatet punkt 5.1 at dette vil gi et relativt omfangsrikt og komplisert regelverk å forholde seg til, sammenlignet med dagens norske regelverk. Arbeidsgruppen understreker også i punkt 1.2 at anbefalingene som kan komme kan avvike fra arbeidsgruppens forståelse av AMLR.

Advokatforeningen fremhever viktigheten av at Norge implementerer antihvitvaskingspakken samtidig som EU. Om norsk gjennomføring blir vesentlig forsinket, vil dette kunne medføre betydelige praktiske utfordringer for finanskonsern og andre foretak med virksomhet i både Norge og EU. Slike aktører vil måtte forholde seg til ulike regelsett, som kan komplisere effektiviteten i konsernfelles kontrolltiltak og øke risikoen for etterlevelsesbrudd.

Etterlevelse av antihvitvaskingsregelverket krever i tillegg løpende investeringer og utvikling fra forpliktede enheter. Effektivitetshensyn tilsier at konsern som driver virksomhet i Norge og andre EØS-land bør ha mulighet til å gjennomføre slike investeringer for det samlede konsernet under ett, og ikke operere med særordninger for norsk virksomhet i en periode.

Videre understreker Advokatforeningen at rettslig uklarhet i en overgangsperiode i praksis vil kunne forskyve tolknings- og etterlevelsesrisikoen over på de forpliktede enhetene. Regelverket vil i stor grad bli utfylt gjennom etterfølgende nivå 2- og 3-reguleringer (kommisjonsforordninger (RTS/ITS) og retningslinjer fra EUs finanstilsynsmyndigheter), hvor deler av dette kan forventes å foreligge relativt tett opp mot ikrafttredelse, eller til og med etter ikrafttredelse. Dette innebærer at det er behov for tid til tilpasning og implementering, også etter at reglene har trådt i kraft.

Ved gjennomføring av AMLR vil en rekke nye aktører underlegges regelverket, jf. høringsnotatet punkt 5.1. Arbeidsgruppen bemerker at det er begrenset veiledning i AMLR om avgrensningen av kretsen av forpliktede enheter for flere av disse nye aktørene, jf. eksempelvis punkt 5.1.4.4, 5.1.5.4, 5.1.6.4 og 5.1.7.4.

Videre gjør kompleksiteten i regelverket at det er behov for at norske myndigheter jobber aktivt for veiledning fra relevante EU-myndigheter, og i den grad det er mulig, også selv gir praktisk veiledning. Veiledning om regelverkets forståelse er viktig særlig sett i sammenheng med at overtredelse av reglene kan medføre straff, forvaltningstiltak og administrative sanksjoner. Det er derfor også viktig at tilsynsmyndigheten følger opp informasjonspliktene som er foreslått i ny antihvitvaskingslov § 8-4.

3.2 Generell kommentar om behandling av personopplysninger

AMLR inneholder nye og detaljerte regler om behandling av personopplysninger, informasjonsdeling, automatiserte beslutninger og lagring. Et grunnleggende premiss i AMLR er at alle tiltak skal gjennomføres i samsvar med EU-charteret og personvernregelverket. Advokatforeningen er enig i dette utgangspunktet. Samtidig anerkjenner Advokatforeningen at effektiv bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering er avgjørende for å beskytte det finansielle systemet, og at forpliktede enheter må kunne oppfylle sine forpliktelser overfor både tilsynsmyndigheter og personvernregelverket. Våre merknader søker å ivareta denne balansen.

3.3 Høringsnotatet punkt 3 – Valg av regelverksstruktur

Advokatforeningen støtter forslaget om at gjeldende lov erstattes av én ny antihvitvaskingslov som regulerer både privat sektor og offentlige myndigheter. Advokatforeningen er enig i at én lov gir et mer helhetlig bilde av regelverket og er enklere å forholde seg til enn om reglene fordeles på flere lover.

3.4 Høringsnotatet punkt 5.4 – Tilsynsmodell – Advokattilsynet må føre tilsyn med hvitvaskingsregelverket for advokater

I rapporten som er sendt på høring har arbeidsgruppen unnlatt å anbefale at tilsynet med hvitvaskingsregelverket for advokater bør flyttes ut av Advokattilsynet. I rapporten har de signalisert at de ønsker høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Advokatforeningen mener at arbeidsgruppens konklusjon om å ikke anbefale at hvitvaskingstilsynet med advokater flyttes ut av Advokattilsynet var meget klokt. Advokatforeningen mener at Advokattilsynet må føre tilsyn med advokaters etterlevelse av hvitvaskingsregelverket.

Advokatforeningens syn er begrunnet med tre forhold; 1) en flytting av tilsynet med hvitvaskingsregelverket for advokater vil gjøre dette tilsynet mindre effektivt, 2) en flytting av tilsynet med hvitvaskingsregelverket vil gå utover det generelle tilsynet med advokatene ved at den samlede kompetansen hos tilsynsorganene svekkes og 3) en flytting vil være en reversering av lovarbeidet som ble gjort i forkant av advokatloven (i kraft 1. januar 2025), for å sikre at tilsynet med advokater er organisert i tråd med de særlige hensyn som gjør seg gjeldende på området (særlige krav til uavhengighet).

Til 1) Advokatloven skulle gjøre tilsynet med advokater mer effektivt. En omorganisering av hvitvaskingstilsynet med advokater vil innebære klare tilbakeskritt og være i strid med effektivitetsbetraktningene i den nylige ikraftsatte advokatloven.

Mens det gamle Tilsynsrådet etter funn av alvorlige brudd på hvitvaskingsregelverket måtte foreslå tilbakekall av advokatbevilling overfor den nå nedlagte Advokatbevillingsnemnden, kan Advokattilsynet i dag tilbakekalle advokatbevillinger direkte etter funnene. Legges hvitvaskingstilsynet til et annet organ, vil ikke dette organet kunne tilbakekalle advokatbevillingen. Funnene måtte da blitt oversendt til Advokattilsynet for vurdering av saken. Veien fra de kvalifiserende lovbruddene til tap av advokatbevilling vil bli lengre dersom tilsynet med hvitvaskingsregelverket flyttes ut av Advokattilsynet. Dette er både spill av ressurser ved at to organer må vurdere forholdene i saken, og spill av tid.

Advokatloven skulle også sikre en bedre kommunikasjonsflyt mellom organene i tilsyns- og disiplinærsystemet. Dagens regler medfører at tilsyn og reaksjoner mot advokatene i større grad kan bli innrettet med utgangspunkt i det totale bildet som er knyttet til den enkelte advokat. En omlegging hvor en stor del av tilsynet med advokatene legges til et annet organ – med den følge at Advokattilsynet ikke lenger besitter det samlede bildet rundt advokaten – vil vanskeliggjøre Advokattilsynets arbeid. Det presiseres i den anledning at mindre overtredelser av hvitvaskingsregelverket vil kunne ha relevans ved vurderingen av om en bevilling skal tilbakekalles etter en bred skikkethetsvurdering i forbindelse med et generelt tilsyn med advokaten.

Til 2) Effektive tilsyn med advokater forutsetter videre at tilsynsorganet innehar god bransjekunnskap om advokatvirksomhet. Ved å opprette et nytt tilsynsorgan eller samle tilsynsansvaret hos Finanstilsynet, vil kompetansen som oppnås gjennom Advokattilsynets andre tilsynsoppgaver, ikke tilflyte hvitvaskingstilsynet. Motsatt vil ikke kompetansen hvitvaskingstilsynet får, tilflyte Advokattilsynet, som har en rekke andre tilsynspunkter mot advokatene.

Eksempelvis er Advokattilsynet pålagt å føre tilsyn med advokaters behandling av klientmidler. Tilsynet med klientmiddelbehandlingen og tilsynet med etterlevelsen av antihvitvaskingsregelverket har nær sammenheng. At den som fører tilsynet med klientmiddelbehandlingen ikke har den samme innsikt om risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering som hvitvaskingstilsynet etter hvert vil få, vil gå utover dette tilsynet. Motsatt vil manglende kunnskap om reglene og bransjepraksis for behandling av klientmidler, gå utover kvaliteten og treffsikkerheten i hvitvaskingstilsynet.

Advokatforeningen er oppmerksom på at det kan etableres samarbeidsfora for å bøte på disse utfordringene, men slike fora kan ikke erstatte løpende tilgang til informasjon slik situasjonen vil være i et samlet tilsyn.

Behovet for koordinering mellom tilsynsmyndigheter og en felles risikobasert tilnærming må etter Advokatforeningens syn sikres på en annen måte enn å samle tilsynet med etterlevelse av hvitvaskingsregelverket. Det bemerkes i den anledning at hensynet til et risikobasert tilsyn på nasjonalt nivå kan ivaretas uten en flytting av tilsynet med etterlevelsen av hvitvaskingsregelverket. En bedre koordinering av tilsyn på nasjonalt nivå kan for eksempel håndteres gjennom etablering av samarbeidsarenaer og nettverk. Slike samarbeidsarenaer og nettverk vil også effektivisere koordineringen av tilsynene mot AMLA.

Til 3) En flytting av tilsynet med hvitvaskingsregelverket for advokater vil være i strid med den politiske beslutningen om å sikre at tilsynet med advokater er uavhengig av staten. I denne sammenheng nevnes det at også Hvitvaskingslovutvalget, i NOU 2015: 12, i tiden før advokatloven, stilte spørsmål ved om det tidligere Tilsynsrådet hadde for nær tilknytning til staten.

Bak vurderingene fra Justisdepartementet, Justiskomiteen og Hvitvaskingslovutvalget ligger det rettsstatlige betraktninger. Justisdepartementet uttalte i Prop. 214 L (2020-2021) punkt 18.4.2 at:

“Det føres offentlig tilsyn også med andre regulerte yrkesgrupper, for eksempel leger, revisorer og eiendomsmeglere. Advokater står imidlertid i en særstilling ved at de ofte representerer enkeltpersoner i et motsetningsforhold til staten, noe som gjør uavhengigheten fra staten særlig viktig.” (vår utheving)

På denne bakgrunn var det et ønske både fra departementet og Stortinget om at tilsynsorganets uavhengighet fra staten måtte styrkes ytterligere enn det situasjonen var for det tidligere Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Det er avgjørende at tilsynsorganet er uavhengig av staten i møte med potensielle krisesituasjoner hvor advokatens og rettssystemets uavhengighet settes på prøve. Styrkingen av uavhengigheten skjedde ved at advokatloven § 43 (2) fastsetter at Advokattilsynets styre ikke oppnevnes av staten, slik situasjonen var for Tilsynsrådet (og er for Finanstilsynet). Departementet kan bare oppnevne én av fem styremedlemmer. De fire øvrige medlemmene oppnevnes av sivilsamfunnet.

I forbindelse med vedtakelsen av advokatloven uttalte en samlet justiskomité i tillegg til at advokatene må opptre uavhengig, må de også sikres institusjonell uavhengighet (Innst. 234 L (2021–2022) punkt 2.5). Dette har komiteen senere utdypet i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Advokatforeningen som påpeker at det å inkludere Advokattilsynet i statsbudsjettet kan svekke tilsynets formelle og reelle uavhengighet. Advokater, i motsetning til andre yrkesgrupper underlagt offentlig tilsyn, representerer ofte privatpersoner i saker mot staten. Det er derfor særlig viktig at tilsynet med advokater er uavhengig av statlig innflytelse. Det er fra Advokatforeningens side også påpekt at en budsjettpost for Advokattilsynet i statsbudsjettet, vil kunne gi regjeringen og Stortinget mulighet til å legge føringer for tilsynets arbeid, for eksempel ved å øremerke midler til bestemte formål eller ved å stille krav til effektivitet og resultater. Videre at dette kan svekke tilsynets uavhengighet og gjøre det mer utsatt for politisk press på måter som tidligere ikke har vært mulig.»

Hvitvaskingslovutvalget lå i NOU 2015: 12 på samme linje (se særlig punkt 4.5.6). Etter å ha vurdert forpliktelsene Norge har etter EMK artikkel 8 til å verne borgernes rett til konfidensiell juridisk bistand, stilte utvalget spørsmål om Tilsynsrådet for advokatvirksomhet hadde for nær tilknytning til statsmakten til at det er tilrådelig å la organet føre tilsyn med advokater. Utvalget mente imidlertid at det lå utenfor mandatet å foreslå gjennomgripende endringer av tilsynet med advokater. Spørsmålet utvalget stilte, fikk sin løsning i advokatloven.

Den styrkede uavhengigheten til Advokattilsynet, var også en årsak til at Advokattilsynet kunne gis hjemmel til å motta taushetsbelagte opplysninger vernet av sterk taushetsplikt etter advokatloven § 62 (4).

Den store gjennomslagskraften i disse hensynene illustreres for øvrig av at Hvitvaskingslovutvalget (og lovgiver) den gang ikke fant å kunne gi advokater klageadgang i saker om advokaters etterlevelse av hvitvaskingsregelverket. Idet den daværende Advokatbevillingsnemnden ble funnet å ikke være rustet for slik klagesaksbehandling, fantes det ikke alternative organer som hadde tilstrekkelig uavhengighet fra staten til å behandle slike saker. Den alminnelige klageretten for private rettssubjekter ble med andre ord prioritert bort for å sikre disse hensynene. Det legges til at det ved advokatloven ble mulig å klage, ved at den nye Advokatnemnda både ivaretar hensynet til uavhengighet fra staten, og ellers har fått de ressurser som behøves for å behandle klagesaker på hvitvaskingsområdet på en betryggende måte.

Etter dette vil Advokatforeningen advare mot å legge tilsynet med advokaters etterlevelse av hvitvaskingsregelverket til et annet organ enn Advokattilsynet. Det vil føre til et mindre effektivt hvitvaskingstilsyn, dårligere kvalitet på tilsynet med advokater generelt, og til slutt, være i strid med de politiske vurderingene som ble gjort for å sikre et mer uavhengig tilsynsregime for advokater.

3.5 Høringsnotatet punkt 6.2.3.2 – Compliance-funksjoner

AMLR artikkel 11 stiller krav om at forpliktede enheter skal utpeke en "compliance manager", som skal være en person i ledelsen og ansvarlig for etterlevelse av forordningen. Videre skal forpliktede enheter ha en "compliance officer" utnevnt av ledelsen, som skal være ansvarlig for rutiner og kontroller mv. i den daglige driften, samt rapportere mistenkelige transaksjoner til FIU-en.

Arbeidsgruppen gir uttrykk for at AMLRs fordeling av ansvar gjennom "compliance manager" og "compliance officer" er noe annerledes enn henholdsvis hvitvaskingsansvarlig og etterlevelsesansvarlig i dagens hvitvaskingslov, og at forpliktede enheter må organisere virksomheten annerledes enn i dag. Videre fremgår det at arbeidsgruppen oppfatter at oppgavene til "compliance manager" i hovedsak tilsvarer ansvaret som kreves av hvitvaskingsansvarlig i dag. Advokatforeningen stiller spørsmål ved denne tolkningen.

Advokatforeningen mener det er flere måter å forstå forordningens regler om roller her. Forordningen omtaler ikke krav til uavhengig kontrollfunksjon (andrelinje) fordi forordningen også gjelder for en rekke forpliktede enheter som ikke har krav om andrelinjefunksjon. Advokatforeningen mener det dermed er rom for en viss fleksibilitet i organiseringen av rollene så lenge det er forsvarlig begrunnet, og at tolkingen av AMLR ikke kan anses endelig avklart gjennom arbeidsgruppens rapport. Det kan heller ikke utelukkes at det vil komme ytterligere veiledning eller presiseringer på EU-nivå.

3.6 Høringsnotatet punkt 6.2.8 – Behandling av personopplysninger og lagring av informasjon

3.6.1 Formålsbegrensning og forbud mot kommersiell bruk (AMLR artikkel 76 nr. 1)

AMLR artikkel 76 nr. 1 fastsetter at personopplysninger innhentet etter forordningen bare kan behandles for å forebygge hvitvasking og terrorfinansiering. Viderebehandling til kommersielle formål er uttrykkelig forbudt. Dette er et sentralt personvernprinsipp, og Advokatforeningen støtter det.

I praksis er grensen mellom AML-analyse og kommersiell kundesegmentering ikke alltid klar. Dette gjelder særlig der virksomheter bruker KI-systemer som trenes på kundeatferd på tvers av formål. Et system kan starte som et AML-verktøy, men over tid benyttes til å forutsi kundeadferd kommersielt. Advokatforeningen anbefaler at det vurderes om formålsseparasjon i systemer er nødvendig.

3.6.2 Behandling av straffedata og særlige kategorier personopplysninger (AMLR artikkel 76 nr. 1–3)

AMLR artikkel 76 nr. 1 og 2 tillater behandling av særlige kategorier personopplysninger og straffedata, men bare der dette er strengt nødvendig for AML/CFT-formål. For særlige kategorier personopplysninger stiller forordningen fire kumulative krav: (i) kunden skal informeres om at slike data kan behandles, (ii) dataene skal stamme fra pålitelige og oppdaterte kilder, (iii) behandlingen skal ikke føre til skjeve eller diskriminerende utfall, og (iv) det skal gjennomføres høy informasjonssikkerhet etter GDPR artikkel 32.

Terskelen "strengt nødvendig" er høyere enn "nødvendig" etter gjeldende hvitvaskingslov § 29, og Advokatforeningen er positiv til dette.

For straffedata etter GDPR artikkel 10 kreves det i tillegg at dataene er knyttet til hvitvasking, forutgående lovbrudd eller terrorfinansiering, og at virksomheten har prosedyrer som skiller mellom anklager, etterforskning, pågående saker og rettskraftige domfellelser. Kravet om et slikt skille er systemteknisk krevende. Advokatforeningen anbefaler at det gis veiledning om hvordan eksisterende sanksjonsscreeningløsninger kan tilpasses dette kravet.

AMLR understreker at sensitive data ikke skal brukes som eneste grunnlag for beslutninger om kundeforhold eller kundeklassifisering. Forbudet mot diskriminerende utfall er en rettslig forpliktelse. Det bør imidlertid presiseres at dette forbudet ikke er til hinder for at forpliktede enheter avslår kundeforhold eller transaksjoner på grunnlag av sanksjonsscreening mot FN-, EU- eller andre internasjonalt anerkjente sanksjonslister som de forpliktede enhetene er underlagt. Finanstilsynet forventer slik screening, og avslag basert på listeføring for terrorfinansiering eller tilknytning til terrorvirksomhet utgjør ikke diskriminering i denne sammenheng da det er lovpålagt etterlevelse av sanksjonsregelverket. Advokatforeningen anbefaler at det vurderes om forholdet mellom diskrimineringsforbudet og sanksjonsplikter er tilstrekkelig opplyst, og at det stilles krav til testing av risikomodeller for utilsiktede skjevheter som ikke skyldes sanksjonsoppfølging. Her vil det trolig være behov for å involvere Datatilsynet.

3.6.3 KI og automatiserte beslutninger (AMLR artikkel 76 nr. 5)

AMLR artikkel 76 nr. 5 tillater at forpliktede enheter bruker automatiserte prosesser, herunder profilering og KI-systemer, i AML/CFT-arbeidet. Datagrunnlaget for slike systemer skal begrenses til data innhentet etter AMLR kapittel III. Beslutninger om å etablere, avslå eller avslutte et kundeforhold, eller om å gjennomføre eller avslå en transaksjon, skal være underlagt meningsfull menneskelig inngripen. Kunden skal ha rett til forklaring og til å bestride beslutningen, med unntak for tilfeller knyttet til rapportering etter artikkel 69.

"Meningsfull menneskelig inngripen" er ikke definert. Advokatforeningen mener dette kan skape usikkerhet i praksis. Samtidig må kravet ses i sammenheng med etablert tilsynspraksis: Finanstilsynet forventer allerede at forpliktede enheter screener mot sanksjonslister og at treff på slike lister behandles med høy prioritet. Ved treff på personer listeført for terrorfinansiering eller tilknytning til terrororganisasjoner vil det i praksis være saklig grunnlag for avslag, selv om den formelle beslutningen tas av en ansatt. Det bør vurderes hvorvidt minimumskrav til dokumentasjon og audit trail er nødvendig. Advokatforeningen mener at kravene bør tilpasses sakens art – herunder at sanksjonsbaserte avslag ikke krever samme grad av individuell prøving som andre automatiserte beslutninger.

Advokatforeningen mener videre at ordlyden "meningsfull menneskelig inngripen" må ses i sammenheng med GDPR artikkel 22. Etter dette vil forpliktede enheter kunne benytte automatiserte prosesser når dette er nødvendig for å oppfylle avtalen med kunden. En slik forståelse samsvarer også med fortalen til AMLR avsnitt 150. Samtidig åpner ordlyden for ulike tolkninger. Advokatforeningen mener derfor at det er behov for at norske myndigheter jobber aktivt for veiledning fra relevante EU-myndigheter, og i den grad det er mulig, også selv gir praktisk veiledning av om enhver automatisert beslutning må underlegges manuell behandling, jf. formuleringen "any decision" i artikkel 76 nr. 5. Dersom dette er tilfellet, kan det få betydelige konsekvenser, blant annet for bankers automatiserte prosesser knyttet til etablering og løpende oppfølging av kundeforhold.

Forklaringsretten vs. avsløringsforbudet. Kunden har rett til forklaring og til å bestride en KI-basert beslutning. Samtidig forbyr AMLR artikkel 73 at kunden eller tredjeparter gjøres kjent med at informasjon er rapportert eller vurdert rapportert til FIU. I tilfeller der en KI-beslutning er basert på en STR-vurdering, vil disse to pliktene stå i direkte konflikt. Dette vil være utfordrende for de forpliktede enhetene, og det ville vært en fordel om det ble gitt veiledning fra relevante myndigheter.

Proporsjonalitet for små aktører. Krav til menneskelig kontroll, forklaring og audit trails er ressurskrevende. Advokatforeningen ber om at det vurderes forholdsmessige krav for små og mellomstore aktører.

3.6.4 Lagring og sletting (AMLR artikkel 77)

Personopplysninger skal som hovedregel lagres i fem år etter avslutning av kundeforholdet, gjennomføring av transaksjonen eller avslaget. Opplysningene skal slettes når lagringsfristen utløper. Myndigheter kan i enkeltsaker kreve forlenget lagring der dette er nødvendig. Forlengelsen kan ikke overstige fem år. Plikten til å lagre gjelder kundedokumentasjon, transaksjonsunderlag, analyser og vurderinger etter artikkel 69, kopier av rapporter og logger fra informasjonsdelingspartnerskap. Opplysninger og dokumenter som lagres skal ikke redigeres.

Advokatforeningen støtter en fast femårsfrist med plikt til sletting.

3.7 Høringsnotatet punkt 7 – Informasjonsdeling mellom private

3.7.1 Generelle merknader

AMLR åpner for større grad av informasjonsdeling, særlig gjennom partnerskap for informasjonsdeling, jf. AMLR artikkel 75. Bestemmelsen åpner for deling på tvers av alle typer forpliktede enheter innad i et partnerskap, samt med tilsynsmyndighet, FIU, politiet og påtalemyndigheten. Partnerskapet kan potensielt omfatte mange parter, og informasjonsdelingen er ikke begrenset til Norge, men kan også skje grensekryssende.

Advokatforeningen vil fremheve viktigheten av kravet om at informasjonsdelingen må skje i tråd med grunnleggende rettigheter og rettssikkerhetsgarantier. Det er de forpliktede enhetene som er ansvarlige for å sikre at partnerskapet har mekanismer på plass for å sikre etterlevelse av kravene i AMLR, men respektive myndigheter skal varsles.

Advokatforeningen påpeker at AMLR artikkel 75 om partnerskap for informasjonsdeling ikke gir hjemmel for utfyllende regelverk fra EU-kommisjonen eller retningslinjer fra AMLA. Det understrekes imidlertid at bestemmelsen reiser flere tolkningsspørsmål med behov for avklaring, og at bestemmelsen vil være krevende å gjennomføre i praksis. Videre viser Advokatforeningen til at tersklene for å etablere et partnerskap i praksis fremstår høye. Advokatforeningen er derfor bekymret for at deling gjennom partnerskap for informasjonsdeling vil bli vanskelig og lite effektivt.

3.7.2 Særlig om deling av personopplysninger

AMLR artikkel 75 gir forpliktede enheter adgang til å dele informasjon seg imellom der dette er strengt nødvendig for å oppfylle kundetiltak etter kapittel III eller rapporteringsplikt etter artikkel 69. Deling kan omfatte kundeidentifikasjon og eierstruktur, formål og art av kundeforholdet, transaksjonsopplysninger, risikofaktorer og egne risikovurderinger, lagrede kundetiltaksopplysninger og opplysninger om mistenkelig atferd. Advokatforeningen ser verdien av informasjonsdeling for å bekjempe hvitvasking. Advokatforeningen anerkjenner at effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet forutsetter at forpliktede enheter kan utveksle relevant informasjon innenfor rammene av regelverket. Advokatforeningen viser i denne sammenheng til det pågående samarbeidet mellom Datatilsynet og Finanstilsynet i den regulatoriske sandkassen, der fem prosjekter nå utforsker muligheter for datadeling for å bekjempe økonomisk kriminalitet. Dette arbeidet vil kunne gi verdifull veiledning om hvordan informasjonsdeling kan gjennomføres i samsvar med personvernregelverket.

DPIA-plikten må operasjonaliseres. DPIA-kravet i GDPR artikkel 35 er lovfestet for alle partnerskap. For å lette den administrative byrden og sikre ensartet praksis, bør det vurderes om bransjeorganisasjoner kan utarbeide felles DPIA-maler eller gjennomføre DPIA på vegne av deltakerne i typiske partnerskapsmodeller.

Loggplikten er ny. Alle delingshendelser i et partnerskap skal registreres. Det er uklart hvilke tekniske krav som gjelder for slik logging.

Forbudet mot å beslutte "utelukkende" basert på mottatt informasjon. Forpliktede enheter kan ikke basere avgjørelser om kundeforhold eller transaksjoner utelukkende på informasjon mottatt gjennom partnerskapet. Advokatforeningen legger til grunn at dette innebærer at foretaket må foreta en selvstendig vurdering basert på egen kjennskap til kunden og egne risikovurderinger, men at informasjon fra partnerskapet kan være et tungtveiende moment i vurderingen.

Datatilsynets kapasitet. Ordningen forutsetter at Datatilsynet involveres i godkjenning av partnerskap. Advokatforeningen ber om at det sikres tilstrekkelig kapasitet og ressurser hos Datatilsynet for å håndtere dette.

Støtte til arbeidsgruppens tilbakeholdenhet. Arbeidsgruppen foreslår ikke å forskuttere artikkel 75 i norsk rett, blant annet fordi ressursbehov hos Finanstilsynet og Datatilsynet ikke er avklart. Advokatforeningen støtter denne tilbakeholdenheten.

3.8 Høringsnotatet punkt 8.1.3 – Rapporteringsplikt

Arbeidsgruppen stiller spørsmål ved om det er tilsiktet at rapporteringsplikten i AMLR artikkel 69 nr. 1 bokstav a skal omfatte aktiviteter knyttet til kriminalitet som ikke er utbyttegenererende. Arbeidsgruppens forståelse av ordlyden i bestemmelsen vil medføre en vesentlig utvidelse av hvilke opplysninger det skal rapporteres om, hvilket vil få praktiske konsekvenser for både forpliktede enheter og FIU-ene.

Advokatforeningen deler arbeidsgruppens syn på at det er uklart om en slik vesentlig utvidelse av rapporteringsplikten har vært tilsiktet, og fremhever derfor behovet for at norske myndigheter bidrar aktivt til å avklare rekkevidden av rapporteringsplikten.

3.9 Høringsnotatet punkt 8.2 – advokaters unntak fra rapporteringsplikt

3.9.1 Oversikt

Rapporten inneholder to forslag knyttet til advokaters rapporteringsplikt.

For det første foreslås det å endre rettstilstanden slik at advokater kan dele opplysninger omfattet av bevis- og beslagsforbudene i prosesslovgivningen med FIU. Endringen foreslås gjennomført ved å endre den eksisterende hvvl. § 26 (4), og innta en bestemmelse i den nye antihvitvaskingsloven § 2-1 (7), om at advokater kan rapportere til FIU selv om opplysningene er omfattet av bevis- og beslagsforbud i prosesslovgivningen.

For det andre foreslås det, i inkorporasjonsbestemmelsen i ny antihvitvaskingslov, en hjemmel til å gi forskrift om at unntaket fra advokaters rapporteringsplikt i forordningen artikkel 70 nr. 2 ikke skal gjelde, som nevnt i artikkel 70 nr. 3, jf. lovutkastet § 2-1 (6) bokstav g.

Advokatforeningen kan ikke slutte seg til det første forslaget, og har flere bemerkninger til det andre.

3.9.2 Gjeldende hvitvaskingslov § 26 fjerde ledd og ny antihvitvaskingslov § 2-1 (7)

3.9.2.1 Innledning

Advokater skal etter gjeldende hvvl. § 26 (3) ikke oversende opplysninger «som de mottar fra eller innhenter om klienten når de fastslår en klients rettsstilling eller bistår en klient i forbindelse med rettergang». Arbeidsgruppen har foreslått en bestemmelse i fjerde ledd som åpner for at forbudet ikke er i veien for at advokater deler informasjon som er omfattet av bevisforbudene i prosesslovgivningen. Denne endringen er også inntatt i forslaget til ny antihvitvaskingslov § 2-1 (7).

Informasjon omfattet av bevisforbudene (tvl. § 22-5 og strpl. § 119) er opplysninger advokaten har blitt kjent med i forbindelse med den «egentlige advokatvirksomheten», det vil si juridisk bistand og rådgivning, se Rt. 2008 s. 645 avsnitt 47 med videre henvisning til Rt. 1999 s. 911. Slik informasjon er dessuten belagt med beslagsforbud, jf. strpl. § 204, jf. § 119. Politiet kan med andre ord ikke ta beslag i informasjonen, eller kreve denne utlevert, jf. strpl. § 210 første ledd første punktum (se for eksempel Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 55).

3.9.2.2 Forslaget er ikke en «presisering»

Innledningsvis må det bemerkes at arbeidsgruppen har omtalt forslaget som en «presisering» (s. 149). Dette medfører ikke riktighet. Dette har betydning for lovgivers videre arbeid med spørsmålet, se nedenfor.

Som bakgrunn for forslaget om «presisering» vises det til at «[a]rbeidsgruppen har […] inntrykk av at Advokatforeningen synes å mene at advokaters rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven i dag ikke innebærer et unntak fra taushetsplikten på bevisforbudets område» (s. 149). Det er med dette utgangspunktet at arbeidsgruppen finner grunn til å «avskjære eventuell tvil» (s. 489) ved å «presisere» (s. 149) at advokater skal kunne dele opplysninger omfattet av bevis- og beslagsforbudene.

Det samlede rettskildebildet tilsier derimot at gjeldende rapporteringsforbud i hvvl. § 26 tredje ledd har den samme rekkevidde som bevisforbudene i prosesslovgivningen (strpl. § 119 og tvl. § 22-5). Det vises til AMLR, AMLD 4 og 5, EMK artikkel 8, EU-charteret artikkel 7, forarbeidene til nåværende hvitvaskingslov og juridisk litteratur. Også Høyesterett har vurdert spørsmålet, og lagt til grunn det samme (Rt.2010-1638).

Det er heller ingen holdepunkter for at AMLR medfører noen endring, eller innstramming, i det materielle innholdet i unntaket fra rapporteringsplikten for advokater i forhold til AMLD 4 og 5.

Det vil føre for langt å gå inn i den juridiske analysen. Vi må derfor nøye oss med å vise til det som er skrevet i litteraturen (herunder om Høyesteretts avgjørelse):

Jon Petter Rui, Gunnar Holm Ringen, Kristine Frivold Rørholt, Hvitvaskingsloven: Kommentarutgave, § 26. Rapporteringsplikt. Opplysningsplikt. Ansvarsfrihet, Juridika, sist ajourført 3. desember 2025
Geir Woxholth, Advokatrett, Gyldendal 2025, s. 615
Jens Edvin Skoghøy, Advokaters taushetsplikt og de korresponderende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119, Tidsskrift for strafferett nr. 2 2013 s. 165-197
Jon Petter Rui, Hvitvasking: Fenomenet, regelverket, nye strategier, Universitetsforlaget 2012, s. 361-372
Kjersti Trøbråten, Karnov, lovkommentar til hvitvaskingsloven § 26, a jour 28. januar 2025
Bergljot Webster, Henrik W. Smiseth, Kaja Moen Welo, Advokatloven Lovkommentar, Universitetsforlaget 2025 s. 201-202

Til illustrasjon hitsettes fra konklusjonen i den førstnevnte juridiske analysen:

«Etter vår oppfatning må det ved fastleggingen av unntaket for advokaters rapportering etter § 26 tredje ledd første punktum legges avgjørende vekt på formålet med loven, lovforarbeidene, rettspraksis og reelle hensyn, jf. ovenfor i punktene i) til iv). Advokattilsynets og Finansdepartementets vurdering kan ikke anses som gjeldende rett. Etter vår vurdering av rettskildematerialet vil en domstol komme til at det er sammenfall mellom unntaket fra rapportering etter hvitvaskingsloven og bevisforbudet i prosess. Det vil si at all form for rettslig rådgivning er unntatt fra advokaters rapporteringsplikt, og det er kun i de situasjoner en advokat driver «uegentlig advokatvirksomhet», at advokaten har rapporteringsplikt.»

Det vises også til klare uttalelser i forarbeidene til gjeldende hvitvaskingslov fra hvitvaskingslovutvalget NOU 2016:27 punkt 6.5.3.3.2, s. 119:

«Ut fra sammenhengen i rettssystemet er det ikke naturlig at rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven gjør større inngrep i vernet av kommunikasjon mellom advokat og klient, enn det som kan gjøres i straffeprosessen.»

Det samlede rettskildebildet drøftes ikke i arbeidsgruppens rapport, men arbeidsgruppen er likevel sikker i sitt syn på gjeldende rett. Det er ikke vist til andre rettskilder enn ordlyden i AMLR til støtte for dette synet, og det uttrykkes at arbeidsgruppen ikke har «identifisert veiledning av betydning i fortalen for forståelsen av AMLR artikkel 70 nr. 2», jf. side 148 i rapporten.

3.9.2.3 Forholdet til AMLD 5 og AMLR

Det er ikke holdepunkter verken i AMLD 5 eller AMLR for at det skal deles opplysninger omfattet av bevisforbudene. Både AMLD 5 og AMLR fastlegger at formålet med unntaket fra rapporteringsplikten for advokater er å beskytte retten til konfidensiell rettslig bistand (omtalt som «legal privilege»). Advokatforeningen mener at arbeidsgruppens forslag går på tvers av dette siktemålet.

Av fortalen til AMLR følger det at advokaters rådgivning er vernet av «legal privilege». Det fremgår av fortalen nr. 12 at:

« (…) There should, however, be exemptions from any obligation to report information obtained before, during or after judicial proceedings, or in the course of ascertaining the legal position of a client, as such information is covered by legal privilege. Therefore, legal advice should remain subject to the obligation of professional secrecy» (vår utheving).

Det samme fremgår av fortalens nr. 9 til AMLD 5:

« (…) legal advice should remain subject to the obligation of professional secrecy» (vår utheving).

Advokater har unntak fra rapporteringsplikten fordi juridisk rådgivning («legal advice») er beskyttet av «professional secrecy». Fra dette utgangspunktet er det kun oppstilt enkelte unntak. Disse unntakene er forbeholdt tilfellene der advokaten i ulike grader medvirker til hvitvasking, siden hensynene bak «legal privilege» ikke gjør seg gjeldende i disse tilfellene. EU-kommisjonen ønsket med andre ord å begrense unntakene til det som er strengt nødvendig, uten å gjøre inngrep i prinsippet som sådan.

Det må også bemerkes at retten til konfidensiell juridisk bistand («legal privilege») er beskyttet gjennom EUs primærrett, jf. EU-charteret artikkel 7, hvor det oppstilles et minimumsvern. At EU i AMLR skulle anlegge en snevrere forståelse av denne rettigheten enn det som følger av primærretten, har formodningen mot seg. Primærrettens vern av rettigheten skal ifølge charterets artikkel 52 nr. 3 minst tilsvare EMKs vern. I Orde van Vlaamse Balies med flere mot Vlaamse Regering (2022) ble vernet etter primærretten beskrevet slik:

«it is apparent from the case-law of the ECtHR that Article 8(1) ECHR protects the confidentiality of all correspondence between individuals and affords strengthened protection to exchanges between lawyers and their clients ([…]). Like that provision, the protection of which covers not only the activity of defence but also legal advice, Article 7 of the Charter necessarily guarantees the secrecy of that legal consultation, both with regard to its content and to its existence. As the ECtHR has pointed out, individuals who consult a lawyer can reasonably expect that their communication is private and confidential” (våre uthevinger)

Charterets artikkel 7 beskytter med andre ord all kommunikasjon mellom advokat og klient, herunder også opplysninger om eksistensen av klientforholdet, og illustrerer at en streng ordlydsfortolkning av rapporteringsforbudet i AMLR (og AMLD 5) bærer galt av sted. EU-domstolens beskrivelse sammenfaller for øvrig med den norske retten til konfidensiell juridisk bistand og bevis- og beslagsforbudene.

Advokatforeningen mener at dersom endringene som foreslås skulle bli vedtatt, vil endringen være basert på en antakelse om at det faktisk er motstrid mellom rekkevidden av unntaket fra rapporteringsplikten (legal privilege), og omfanget av beslags- og bevisforbudet. Det eventuelle grunnlaget for en slik motstrid har ikke arbeidsgruppen begrunnet nærmere. Det er heller ikke redegjort for hvorvidt rekkevidden av beslags- og bevisforbudsreglene i Norge avviker fra rekkevidden av beslag- og bevisforbudsreglene i EU. De har kun vist til at ordlyden etter AMLR artikkel 70 og tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 ikke sammenfaller fullt ut. Å endre rettstilstanden på et område som gjelder grunnlovfestede rettigheter på bakgrunn av en slik antakelse, vil være galt. Advokatforeningen mener på denne bakgrunn at den foreslåtte endringen i gjeldende hvitvaskingslov § 26 (4) og ny antihvitvaskingslov § 2-1 (7) ikke bør innføres.

3.9.2.4 Den nærmere rekkevidden av «legal privilege» er fastsatt i nasjonal lovgivning, og bestemmes ikke i AMLR

AMLR medfører ingen plikt for Norge til å påse at opplysninger underlagt bevis- og beslagsforbud skal rapporteres.

Arbeidsgruppen synes i sin rapport å mene at rekkevidden av «legal privilege»/«professional secrecy» er fullharmonisert i EU. Et slikt utgangspunkt er galt.

At «legal privilege» ikke er harmonisert på EU-nivå (utenfor konkurranseretten) fremgår av Orde van Vlaamse Balies med flere mot Vlaamse Regering (2022), nevnt ovenfor. Det vises for oversiktens skyld til omtale av dette i Johannes Mellas avhandling, utgitt som boken Klientens rett til konfidensiell rettslig bistand (2023), se side 374-375. Det vises her særlig til de siterte uttalelsene til generaladvokat Rantos i hans innstilling, f.eks. i § 64, (ECLI:EU:C:2022:259):

«First, since legal professional privilege is not harmonised at European level, the intention of Directive 2018/822 was thus to avoid any conflict with national rules while ensuring that the fundamental principles recognised by the Charter are respected.»

Utgangspunktet om fullharmonisering av rekkevidden av unntaket fra rapporteringsplikten er med andre ord galt. Idet unntaket fra rapporteringsplikten skal verne en ikke-harmonisert rettighet, må det ved fastleggelsen av rekkevidden av unntaket i AMLR ses hen til hvilket vern advokatkorrespondanse har i Norge.

Dette er også på linje med The Financial Action Task Force (FATF). FATFs system kommer tydelig frem i deres internasjonale standard, The FATF Recommendations, se særlig dennes tolkningsveileder til anbefaling nummer 23, på side 95. Her fremgår det at advokater ikke er forpliktet til å rapportere når informasjonen er omfattet av «professional secrecy or legal professional privilege», og at det er opp til statene å bestemme hva som faller inn under dette:

“1. Lawyers, notaries, other independent legal professionals, and accountants acting as independent legal professionals, are not required to report suspicious transactions if the relevant information was obtained in circumstances where they are subject to professional secrecy or legal professional privilege.

2. It is for each country to determine the matters that would fall under legal professional privilege or professional secrecy. […]”

Det samme fremgår også av FATFs Guidance for a risk-based approach for legal professionals (2019) side 10.

I Norge nyter advokatkorrespondanse i forbindelse med juridisk bistand i eller utenfor rettergang et sterkt vern. Vernet er innfortolket i Grunnloven § 102 og i EMK artikkel 8 gjennom menneskerettsloven med sin forrangsbestemmelse, og viser seg gjennom reglene om bevis- og beslagsforbud i tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119. Advokater er også underlagt en sterk taushetsplikt i advokatloven §§ 32 og 33 (1).

Høyesterett har i RT-2010-1638 avsnitt 29 uttalt følgende om rekkevidden av bevisforbudet: «I rettspraksis er det lagt til grunn at bevisforbudet bare omfatter «den egentlige advokatvirksomhet – juridisk bistand og rådgivning» i og utenfor rettergang, se Rt-2008-645 avsnitt 47 med videre henvisning.»

Arbeidsgruppens tilsynelatende utgangspunkt er dermed ikke riktig: AMLR gjør det ikke nødvendig å «presisere» at advokaten kan rapportere om forhold underlagt retten til konfidensiell juridisk bistand/bevisforbud («legal privilege») etter norsk rett. En slik «presisering» ville i så fall være basert på en forpliktelse Norge ikke har.

3.9.2.5 Hensynet til presisjon i lovverket

Grensene for hva som er juridisk bistand og rådgivning etter bevis- og beslagsreglene er klare, og det foreligger en rikholdig rettspraksis knyttet til dette. Ved arbeidsgruppens forslag gis det ingen veiledning om hvordan reglene skal forstås etter «presiseringen», utover at grensene for bevis- og beslagsforbudene ikke er relevante. Det legges tilsynelatende opp til konkrete vurderinger i det enkelte tilfelle. Dette er uheldig både for de som skal praktisere loven, og for dem som skal føre tilsyn med etterlevelsen.

Det bemerkes også at rapporteringsplikten er straffesanksjonert. Uten klare rammer for rapporteringsplikten, slik man i dag har gjennom den rikholdige rettspraksisen knyttet til hva som er juridisk bistand og rådgivning, vil kravet til formell lov og klart rettsgrunnlag ved straffereaksjoner mot borgere i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7, trolig ikke være fullt ut tilfredsstilt.

3.9.2.6 Konsekvensene av at forslaget er en materiell endring: Full vurdering av lovgiver etter EMK artikkel 8 nr. 2

At forslaget i realiteten er en materiell endring, og ikke en klargjøring av gjeldende rett, har stor betydning for hvilke krav som stilles til lovgiver ved vurderingen av forslaget. Ved forslaget om at advokater kan dele informasjon omfattet av bevisforbudene, gjøres det etter ovennevnte et inngrep i borgernes rett til konfidensiell juridisk bistand etter Grl. § 102 og EMK artikkel 8. Dette medfører at samtlige av de krav som EMK artikkel 8 nr. 2 stiller ved inngrep, må oppfylles. Arbeidsgruppen har bare konsentrert seg om ett av dem; hjemmelskravet.

Advokater har taushetsplikt både om opplysninger de mottar i forbindelse med ikke-rettslig bistand (uegentlig advokatvirksomhet), og om opplysninger de får i forbindelse med rettslig bistand (egentlig advokatvirksomhet). Hva gjelder unntak fra advokaters taushetsplikt om rettslig bistand til klient, er det ansett som «særlig inngripende» etter EMK artikkel 8, jf. EMDs dom 6. desember 2012 i sak 12323/11 [EMD-2011-12323] Michaud mot Frankrike. Det stilles derfor et særlig strengt krav til klar lovhjemmel, legitimt formål og proporsjonalitet for at inngrepet kan aksepteres etter EMK artikkel 8 nr. 2, jf. Justisdepartementets uttalelse i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 14.4.7.

I forholdsmessighetskravet ligger det at 1) et inngrep i borgernes rett må vareta et legitimt formål, 2) det må være egnet til å vareta det legitime formålet, 3) det må være nødvendig, og 4) det må være forholdsmessig/proporsjonalt i snever forstand.

Slike vurderinger har ikke arbeidsgruppen gjennomført.

3.9.3 Ytterligere unntak fra advokaters unntak fra rapporteringsplikten – ny antihvitvaskingslov § 2-1 (6) bokstav g

3.9.3.1 Innledning

I AMLR artikkel 70 tredje ledd er det inntatt en bestemmelse om at medlemslandene kan gjøre unntak for advokaters unntak fra rapporteringsplikten, ved transaksjoner med høy risiko for hvitvasking, primærlovbrudd eller terrorfinansiering. Bestemmelsen åpner også for at det innføres særlige rapporteringsforpliktelser.

Av rapporten fremgår det at arbeidsgruppen ikke har hatt anledning til å vurdere nærmere om særlige rapporteringsplikter bør innføres. Arbeidsgruppen redegjør imidlertid for risikoen forbundet med advokaters bruk av klientkonto.

3.9.3.2 AMLR artikkel 70 tredje ledd må tolkes i lys av EU-charterets bestemmelser

I rapporten fra arbeidsgruppen omtales adgangen til å gjøre unntak fra advokaters unntak fra rapporteringsplikten i artikkel 70 nr. 3, uten at det tas hensyn til de førende merknadene i fortalen. Advokatforeningen finner derfor grunn til å bemerke at fortalen til AMLR nr. 143 uttrykkelig pålegger medlemsstatene å sikre at eventuelle unntak etter nr. 3 ikke krenker borgernes rett til konfidensiell juridisk bistand etter EU-charteret artikkel 7 og 47. Praksis fra EMD om EMK artikkel 8 vil også være relevant, og spesielt dommen fra EMD av 6. desember 2012 i sak 12323/11 [EMD-2011-12323] Michaud mot Frankrike, som gjaldt gyldigheten av de franske reglene om rapportering fra advokater.

Etter ordlyden i artikkel 70 nr. 3 må bestemmelsen anses som en streng unntaksbestemmelse. Terskelen for å kunne benytte seg av bestemmelsen er høy, og det må gjennomføres en kvalifisert vurdering av den aktuelle risikoen før unntaket kan benyttes. Det vises i den anledning til at det både i fortalen nr. 143 og artikkel 70 nr. 3 er vist til at risikoen må være høy, samt at fortalen viser til EU-charteret.

Advokatforeningen bemerker derfor at eventuelle unntak må være forholdsmessige etter EU-charteret om grunnleggende rettigheter og EMK artikkel 8 nr. 2. Det vises til punkt 3.9.2.6 ovenfor om hva som ligger i forholdsmessighetskravet etter EMK artikkel 8 nr. 2. Vi nevner i denne sammenheng særlig kravet om at inngrepet i retten til konfidensiell rettslig bistand må være forholdsmessig i snever forstand, altså i hvert enkelt tilfelle. Innføring av unntak fra unntaket med henvisning til at det generelt sett foreligger høy risiko for hvitvasking ved visse aktiviteter, vil med andre ord ikke alltid stå seg etter EMK artikkel 8 nr. 2.

3.9.3.3 Arbeidsgruppens uttalelse om forholdet mellom bruk av klientkonto og rapporteringsplikten

I rapporten fra arbeidsgruppen på side 150 «legger arbeidsgruppen til grunn» at transaksjoner over transaksjonskontoen (klientkonto etter advokatforskriften § 22), der hvitvaskingsloven kommer til anvendelse, «i de aller fleste tilfeller vil være av en art hvor advokater har rapporteringsplikt». Arbeidsgruppen avslutter med at de «har likevel ikke hatt anledning til å gå nærmere inn på dette.»

Til dette bemerker Advokatforeningen at spørsmålet om hvorvidt det foreligger rapporteringsplikt i slike tilfeller, alene må løses etter reglene om advokaters rapporteringsplikt, jf. ovenfor, og ikke basert på generelle utgangspunkter. Advokatforeningen påpeker også at hvorvidt et oppdrag og dets tilhørende bruk av klientkonto er omfattet av hvitvaskingsloven, er et spørsmål som alene må løses med utgangspunkt i reglene om hvitvaskingslovens anvendelsesområde.

3.10 Høringsnotatet punkt 10 – Samarbeid og informasjonsdeling

Regelverket legger opp til stor grad av samarbeid og informasjonsdeling mellom ulike myndigheter, noe som kan være utfordrende både med hensyn til personvern og taushetsplikt. Advokatforeningen er positiv til at myndighetenes oppgaver og forpliktelser i større grad reguleres, og understreker viktigheten av et lovgrunnlag med klare rammer for hva som kan deles av informasjon.

3.11 Høringsnotatet punkt 11 – Register over reelle rettighetshavere

3.11.1 Punkt 11.3 - Identifisering av reelle rettighetshavere

Advokatforeningen støtter arbeidsgruppens forslag om harmonisering av reglene om identifisering av reelle rettighetshavere etter hvitvaskingsreglene og reglene for register over reelle rettighetshavere.

Advokatforeningen vil bemerke at reglene om identifisering av reelle rettighetshavere er kompliserte og det stilles omfattende dokumentasjonskrav. Arbeidsgruppen påpeker også i punkt 11.3.3.3.2 at enkelte av reglene om identifisering av reelle rettighetshavere i juridiske personer er skjønnsmessige, noe som kan gjøre det mer krevende for både forpliktede enheter og juridiske personer selv å identifisere reelle rettighetshavere enn etter gjeldende norske regler. Arbeidsgruppen gir også uttrykk for at det vil kunne være av betydning hvilken veiledning og informasjon som gis fra myndighetenes side. Advokatforeningen oppfordrer også her norske myndigheter til å bidra til klargjøring av regelverket på EU/EØS nivå. Dette er sentralt også fordi brudd på reglene kan medføre sanksjoner, som kommenteres i punkt 3.11.3 nedenfor.

I høringsnotatet punkt 11.3.3.7.2 omtaler arbeidsgruppen unntaket for selskaper med verdipapirer opptatt til handel på regulert marked i AMLR artikkel 65, og gir uttrykk for at det er en betingelse at "foretakets stemmerettigheter utøves utelukkende av én fysisk person ("the natural person with the voting rights"), og at det ikke er andre foretak i eier- eller kontrollstrukturen". Advokatforeningen stiller spørsmål ved om dette er riktig tolkning. Etter Advokatforeningens vurdering er ikke artikkel 65 veldig klart formulert, men bør ses i sammenheng med fortalen punkt 127, og særlig følgende setning: "That is the case where control over the company is exercised through voting rights, and the ownership or control structure of the company only includes natural persons." Det taler for at unntaket tar sikte på tilfeller der det oppnås kontroll bare med stemmerettigheter og at disse utøves av fysiske personer, altså at det ikke er andre måter å oppnå kontroll, noe som også støttes av henvisningen til kun "voting rights" i punkt (i) i artikkel 65 (a) i motsetning til punkt (ii) som viser til det videre begrepet eier- og kontrollstruktur ("ownership or control structure"). Advokatforeningen viser også til at bakgrunnen for unntaket ifølge fortalen er at kravene til transparens som gjelder for selskaper notert på regulert marked, innebærer at tilsvarende transparens som etter reglene om reelle rettighetshavere kan oppnås. Advokatforeningen antar at dette blant annet knytter seg til reglene om flagging av aksjer og stemmerettigheter i verdipapirhandelloven § 4-2.

I punkt 11.3.6 drøfter arbeidsgruppen "førtidig" gjennomføring ved å samkjøre reglene om identifisering av reelle rettighetshavere i henholdsvis gjeldende hvitvaskingslov og lov om registrering av reelle rettighetshavere før gjennomføringen av AMLR i norsk rett, hvis AMLR ikke er tatt inn i EØS-avtalen og kan tre i kraft fra 10. juli 2027. Advokatforeningen støtter dette forslaget, men mener at endringene en slik gjennomføring vil innebære bør identifiseres før gjennomføring, for å hindre uklarheter i regelverket.

3.11.2 Punkt 11.4 – Tilgangen til registeret

Lov- og forskriftsforslaget åpner blant annet for at aktører med legitim interesse skal gis tilgang til opplysninger i registeret, og dette omfatter flere enn de aktørene som har tilgang etter det gjeldende regelverket. I forslag til antihvitvaskingsforskrift § 4-8 (1) er det listet opp hvilke aktører som skal anses å ha legitim interesse etter lovforslaget § 4-11. Advokatforeningen legger til grunn at disse aktørene (med enkelte unntak som angitt i annet ledd), må påvise en legitim interesse i samsvar med lovforslaget § 4-11 (1), og at det også kan innfortolkes motsetningsvis av forskriftsforslaget § 4-8 (2). Sett hen til omfanget av opplysninger det gis tilgang til burde det fremkomme klarere av forskriften. Det er potensielt svært mange som kan gis tilgang, særlig under alternativet i forskriftsforslaget § 4-8 (1) bokstav d, dvs. personer som sannsynligvis vil inngå i en transaksjon med en juridisk person eller juridisk arrangement, der arbeidsgruppen nevner som eksempel at en privatperson skal få lagt nytt baderomsgulv, og ønsker å innhente pristilbud fra ulike flisleggere. Arbeidsgruppen uttaler senere (side 239) at det er nødvendig at det gis nærmere føringer for beviskrav. Advokatforeningen foreslår en tilføyelse (i kursiv) i antihvitvaskingsloven § 4-12 (1) som følger: "Tilgangen etter § 4-11 første ledd skal avgjøres på bakgrunn av søknad. Søknaden skal begrunne legitim interesse i tilknytning til en konkret juridisk person eller arrangement." Advokatforeningen støtter for øvrig forslaget om at forvaltningslovens regler får anvendelse, herunder når det gjelder klageadgang.

Arbeidsgruppen drøfter i punkt 11.4.3.5 om det bør åpnes for å gi tilgang for aktører begrunnet i andre hensyn enn forebyggelse og bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering. Arbeidsgruppen drøfter de grunnleggende rettighetene til privatliv og personvern, som i utgangspunktet tilsier begrensninger i tilgangen, men samtidig kan det i enkelte tilfeller foreligge viktige samfunnsmessige hensyn som kan begrunne tilgang. Advokatforeningen er enig i at tilgangen for andre aktører må være nødvendig og forholdsmessig i lys av formålet, men mener at dette kravet bør fremgå av lovteksten. Advokatforeningen foreslår derfor en tilføyelse (i kursiv) i lovforslaget § 4-11 (4): "Departementet kan i forskrift gi tilgang til opplysninger i registeret for aktører med legitim interesse i andre, klart definerte hensyn av samfunnsmessig betydning når dette er forholdsmessig og nødvendig."

3.11.3 Punkt 11.5 – Sanksjoner og reaksjoner

Generelle merknader
I forslag til ny antihvitvaskingslov kapittel 4, III foreslås regler om overtredelsesgebyr, samt videreføring av regler om pålegg og tvangsmulkt og straff. Verken AMLR eller AMLD6 stiller imidlertid konkrete krav til hvilke sanksjons- og reaksjonsmidler som skal benyttes, og heller ikke hvilket omfang disse må ha.

Advokatforeningen har over tid vært opptatt av bruken av administrative sanksjoner. Det er i dag over 100 lover som gir forvaltningsorganer hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr. Det er også stadig flere lover som gir forvaltningen adgang til å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr og andre administrative sanksjoner. I disse tilfellene gjelder ikke straffeprosessloven, men forvaltningsloven og eventuelt særlovgivningen.
Advokatforeningen har i ulike sammenhenger, også i tidligere høringsuttalelser, advart mot en utvikling der strafferettspleien innenfor næringsreguleringsretten flyttes fra straffeprosessloven til forvaltningsloven, uten en forutgående grundig og bred vurdering av hvilke rettssikkerhetsgarantier og saksbehandlingsregler som skal gjelde.

Advokatforeningen anbefaler at det nedsettes et eget offentlig utvalg med mandat til å vurdere om det er behov for å styrke og konkretisere rettssikkerhetsgarantiene i forvaltningsloven der forvaltningsorganer ilegger foretak og fysiske personer ulike former for sanksjoner. Slik styrking kan for eksempel skje ved at forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner bygges ut med konkrete krav til forvaltningens saksbehandling, slik at forvaltningsloven kapittel IX blir en "straffeprosesslov for forvaltningen".

Kommentarer knyttet til forslaget om overtredelsesgebyr
I ny antihvitvaskingslov § 4-14 (3) foreslås det at det kan ilegges overtredelsesgebyr på inntil 1 million kroner for overtredelse eller manglende etterlevelse, og for fysiske personer, inntil 100 000 kroner. Arbeidsgruppen drøfter ikke gebyrets størrelse og Advokatforeningen etterlyser en nærmere vurdering og begrunnelse av hvilket nivå som er hensiktsmessig dersom det innføres overtredelsesgebyr.

Advokatforeningen mener prinsipielt at straff for personer må være underlagt straffeprosessuelle rettssikkerhetsprinsipper og beviskrav. Gitt at overtredelsesgebyr skal ilegges fysiske personer, mener Advokatforeningen at skyldkravet i § 4-14 (2) bør være forsett eller grov uaktsomhet.

Kommentarer knyttet til forslaget om sletting av juridiske personer
I høringsnotatet punkt 11.5.2.4 drøftes sletting av juridiske personer som ikke overholder plikten til å oppbevare eller gi opplysninger om reelle rettighetshavere innen en gitt frist. Det foreslås endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven § 16-15 om at tingretten ved kjennelse kan beslutte selskapet oppløst og det foreslås regler om varsling i § 16-16. Advokatforeningen støtter ikke dette forslaget.

Som arbeidsgruppen påpeker, er sletting av selskaper et inngripende tiltak som i praksis innebærer at det slettes fra selskapsregisteret og mister sin juridiske status. Dette kan få konsekvenser også for andre enn den/de som ikke bidrar med relevant informasjon, som andre eiere, ansatte mv.

Arbeidsgruppen har bare vurdert aksje- og allmennaksjeselskaper, ikke andre foretaksformer, fordi dette er mest nærliggende. Dette innebærer en forskjellsbehandling av ulike foretaksformer som ikke er tilstrekkelig begrunnet. Det er heller ikke tilstrekkelig godt begrunnet hvorfor manglende opplysninger om reelle rettighetshavere er en så alvorlig overtredelse sammenlignet med andre lovkrav selskaper er underlagt, herunder øvrige forpliktelser etter antihvitvaskingsloven, at det skal medføre sletting av selskapet. Det er foreslått at sletting skal skje etter kjennelse fra tingretten, men det er ikke underlagt straffeprosessregler, selv om sletting har klart karakter av å være en sanksjon. Arbeidsgruppen har heller ikke vurdert skyldkrav, slik den har gjort i forbindelse med andre forslag om administrative sanksjoner.

Det er foreslått at pålegg etter antihvitvaskingsloven § 4-15 anses som varsel etter aksjelovene, men forholdet til bruk av overtredelsesgebyr er ikke drøftet i høringsnotatet, herunder om det er tenkt at overtredelsesgebyr er en sanksjon som skal være forsøkt før sletting. Overtredelsesgebyr kan ilegges ved overtredelse av blant annet § 4-3, og slik overtredelse vil også foreligge dersom den registreringspliktige ikke gir informasjon om reelle rettighetshavere innen fristen, slik forutsetningen er for sletting av selskapet. Dersom forslaget vedtas, bør dette etter Advokatforeningens oppfatning klargjøres i forarbeidene, og eventuelt i utformingen av relevante lovbestemmelser, slik at det klart reflekteres at sletting er ment som en siste utvei.

3.12 Høringsnotatet punkt 14 – Financial Intelligence Unit (FIU)

Advokatforeningen støtter at det bør etableres et klarere rettslig grunnlag for den norske FIU-ens virksomhet, som klargjør FIU-ens formål, oppgaver og handlingsrom.

3.12.1 Punkt 14.3.3 – Ansvarlig for grunnleggende rettigheter

I punkt 14.3.3 omtaler arbeidsgruppen kravet til at FIU-en skal utpeke en ansvarlig for grunnleggende rettigheter, og drøfter i den forbindelse hva som menes med grunnleggende rettigheter. I fortalen til AMLD6 punkt 65 nevnes blant annet rett til beskyttelse av personopplysninger, retten til privatliv og eiendomsrett. Med tanke på FIU-ens omfattende informasjonstilgang, fullmakter og hjemler til å treffe inngripende tiltak, bør det etter Advokatforeningens oppfatning fremgå av lovteksten hvilke grunnleggende rettigheter den ansvarlige som minimum skal ivareta. Advokatforeningen foreslår derfor følgende tilføyelse (i kursiv) til antihvitvaskingsloven § 7-2 (1): "FIU-en skal utpeke en ansatt som er ansvarlig for å ivareta grunnleggende rettigheter, herunder retten til beskyttelse av personopplysninger, retten til privatliv og eiendomsretten."

3.12.2 Punkt 14.7.1 – Beslutninger overfor forpliktede enheter og private

Høringsnotatet punkt 14.7.1 og lovforslaget §§ 7-8 og 7-9 omhandler FIU-ens mulighet til å beslutte forbud mot eller nekte godkjenning av gjennomføring av transaksjon og suspensjon av bruk av konto eller forretningsforbindelse. Dette er inngripende tiltak overfor den som rammes, og det gjelder særlig adgangen til å suspendere bruk av konto eller forretningsforbindelse, som er nytt sammenlignet med gjeldende rett og er et mer vidtrekkende tiltak som ikke er begrenset til enkelttransaksjoner.

Etter Advokatforeningens oppfatning har arbeidsgruppen en balansert vurdering av behovet for disse tiltakene, herunder varigheten, opp mot behovet for rettssikkerhetsgarantier. Advokatforeningen er enig i at det i første omgang ikke treffes vedtak om forbud mot gjennomføring/suspensjon for lenger enn henholdsvis fem og ti dager, og at det eventuelt treffes et nytt vedtak dersom det er behov for mer tid til nødvendige analyser. Når det gjelder tiltaket om suspensjon av konto eller forretningsforbindelse, bør det være en høy terskel for forlengelse av fristen, og forlengelsen bør være så kort som mulig. Advokatforeningen er videre enig i at den som rammes skal ha anledning til å bringe vedtaket om opprettholdelse inn for retten, og at erstatning ikke er tilstrekkelig egnet som rettssikkerhetsgaranti. Dette forutsetter, som arbeidsgruppen påpeker, at den som rammes av vedtaket må gjøres kjent med det og at det blir en forpliktelse til å gi nødvendig informasjon. I forslag til ny antihvitvaskingslov § 7-8 (5) og § 7-9 (4) fremgår det at den aktuelle forpliktede enheten "kan" informere den som berøres, men Advokatforeningen mener at dette bør endres til "skal".

Advokatforeningen understreker imidlertid at det å gi den berørte slik informasjon vil ha en side til avsløringsforbudet. Advokatforeningen viser til arbeidsgruppens merknad om at en forutsetning for at den som berøres kan informeres er at "forpliktet enhet får informasjon fra FIU-en om at de kan opplyse om beslutningen til den berørte" og at en slik underretning "er et unntak fra avsløringsforbudet". Det må etter Advokatforeningens syn avklares at det i tilfeller som omtalt i forslag til ny hvitvaskingslov § 7-8 (5) og § 7-9 (4) gjøres unntak fra avsløringsforbudet. Dette er i tråd med arbeidsgruppens drøftelse i høringsnotatet punkt 14.7.1.3 (side 310).

3.12.3 Punkt 14.7.2 – Instruks om overvåkning av transaksjoner

I henhold til forslag til antihvitvaskingslov § 7-11 kan FIU-en gi forpliktede enheter instruks om å overvåke transaksjoner eller aktivitet på nærmere angitte konti, som nærmere omtalt i høringsnotatet punkt 14.7.2. Dette er et inngripende tiltak og det bør være en høy terskel for overvåkning. Lovforslaget inneholder ingen tidsmessig grense for overvåkningen. Advokatforeningen er enig med arbeidsgruppen i at varigheten ikke bør være lenger enn hva som er nødvendig for å kunne oppfylle formålet med beslutningen, og at FIU-en derfor bør oppheve en instruks når den ikke lenger er nødvendig for formålet. Etter Advokatforeningens oppfatning bør dette fremkomme av lovteksten, og Advokatforeningen foreslår derfor følgende tilføyelse (i kursiv) i § 7-11 (2): "Varigheten av instruksen besluttes av FIU-en, og kan ikke være lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle formålet med instruksen."

3.13 Høringsnotatet punkt 15.36 – Krav til tilsyn – forvaltningstiltak og sanksjoner

Når det gjelder bruk av administrative sanksjoner generelt, viser Advokatforeningen til generell kommentar i punkt 3.11.3 ovenfor. Selv om AMLD6 pålegger medlemsstaten bruk av nærmere angitte sanksjoner og forvaltningstiltak, er ikke det til hinder for mer konkrete krav til forvaltningens saksbehandling.

Forslag til antihvitvaskingslov § 8-25 (2) bokstav g angir at et forvaltningstiltak kan være å ilegge personer i ledelsen forbud mot å ha ledelsesfunksjon. Advokatforeningen støtter at dette kan være et hensiktsmessig tiltak i visse tilfeller. Advokatforeningen mener imidlertid at ledelseskarantene som utgangspunkt må tidsbegrenses, noe som også forutsettes i AMLD6 artikkel 56 nr. 3 (e). Hensynet til forutberegnelighet og rettssikkerheten for personen vedtaket retter seg mot tilsier at det bør settes en tidsbegrensning i vedtaket. Advokatforeningen vil for øvrig vise til at politiregisterloven har klare regler for hvilken informasjon som skal fremgå av en politiattest, og for hvor lang periode forholdet skal fremgå. Det gir liten sammenheng i regelverket dersom et straffbart forhold ikke skal kunne benyttes som utelukkelsesgrunn på ubestemt tid, mens en administrativ sanksjon med samme virkning er tidsubegrenset. Advokatforeningen foreslår derfor følgende tilføyelse (i kursiv) i § 8-25 (2) bokstav g: "ilegge personer i ledelsen midlertidig forbud mot å ha ledelsesfunksjon".

I forslag til antihvitvaskingslov § 8-27 fremgår det at blant annet forvaltningstiltak som nevnt i § 8-25 andre ledd bokstav c) til g) skal offentliggjøres. Dette samsvarer ikke med AMLD6 artikkel 58 nr. 1, som viser til tiltak nevnt i artikkel 56 (2) c til g. Bokstav g) i lovforslaget om forbud mot ledelsesfunksjon omfattes ikke av det som skal offentliggjøres etter direktivet. Advokatforeningen mener at loven her ikke bør gå lenger enn direktivet, og viser til at offentliggjøring av forbud mot ledelsesfunksjon vil innebære offentliggjøring av personopplysninger.

Fysiske personer kan etter forslaget ilegges et overtredelsesgebyr på henholdsvis inntil 60 millioner kroner, dersom det knyttes til overtredelser eller manglende etterlevelse som gjelder kreditt- eller finansinstitusjon, og ellers inntil 12 millioner kroner, jf. § 8-24. Advokatforeningen mener prinsipielt at straff for personer må være underlagt straffeprosessuelle rettssikkerhetsprinsipper og beviskrav. Dette gjør seg særlig gjeldende jo høyere gebyr fysiske personer kan ilegges. Gebyr i en så stor størrelsesorden som det er tale om i forslaget, vil være særlig inngripende overfor fysiske personer, og stiller strengere krav til at rettssikkerhetsgarantiene ivaretas.

3.14 Høringsnotatet punkt 19 – Samlet forholdsmessighetsvurdering

AMLR skaper, sett under ett, et svært detaljert overvåkningsregime. Kombinasjonen av utvidet informasjonsdeling, automatisert profilering, behandling av straffedata og loggplikt innebærer en betydelig inngripen i personvernet for et stort antall enkeltpersoner.
Forordningen legger til grunn at tiltak skal være forholdsmessige og i samsvar med EU-charteret, herunder retten til privatliv og personvern.

Advokatforeningen mener at det bør vurderes om norsk gjennomføring skal ledsages av en samlet personvernkonsekvensvurdering for helheten av nye tiltak. En slik analyse bør vurdere den kumulative overvåkningseffekten og om samlede tiltak er forholdsmessige etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102.

4 Oppsummering

Forslaget innebærer vesentlige mer detaljerte regler enn dagens hvitvaskingsregler, og det er et omfangsrikt og komplisert regelverk, også hensyntatt at det forventes en rekke utfyllende rettsakter og anbefalinger. Det innebærer at det er behov for tid til å tilpasse seg regelverket, og det vil på mange områder være sentralt å få nærmere veiledning fra AMLA på forståelsen av regelverket, særlig fordi overtredelse av reglene kan medføre straff, forvaltningstiltak og administrative sanksjoner.

Advokatforeningen fremhever også viktigheten av at Norge implementerer reglene samtidig som EU.

Advokatforeningen mener at tilsynet med advokaters etterlevelse av hvitvaskingsregelverket fortsatt skal håndteres av Advokattilsynet.

Advokatforeningen etterlyser tydeligere saksbehandlingsregler som skal gjelde for saker om ileggelse av overtredelsesgebyr. For å sikre ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantiene i EMK og forvaltningsloven kapittel IX bør det foreligge klare saksbehandlingsregler som stiller krav til valg av sanksjonsspor på et tidlig tidspunkt.

Advokatforeningen mener prinsipielt at straff for personer må være underlagt straffeprosessuelle rettssikkerhetsprinsipper og beviskrav. Dette gjør seg særlig gjeldende jo høyere gebyr fysiske personer kan ilegges. Gebyr i en så stor størrelsesorden som det er tale om i forslaget, vil være særlig inngripende overfor fysiske personer, og stiller strengere krav til at rettssikkerhetsgarantiene ivaretas. Gitt at overtredelsesgebyr skal ilegges fysiske personer, mener Advokatforeningen at skyldkravet bør være forsett eller grov uaktsomhet.

Advokatforeningen mener at vedtak om ledelseskarantene som hovedregel bør være tidsbegrenset, og at Finanstilsynet i senere egnethetsvurderinger av personen ikke skal ha anledning til å vektlegge forholdene som lå til grunn for vedtaket når tidsbegrensningen er utløpt.

Advokatforeningen mener videre at det ikke er grunnlag for å endre de unntakene som gjelder for advokaters rapporteringsplikt til FIU-en.

Advokatforeningen er positiv til at AMLR stiller eksplisitte krav til personvern, informasjonssikkerhet og menneskelig kontroll. Disse kravene er et fremskritt sammenlignet med gjeldende regelverk. Det vises i denne sammenheng til merknadene knyttet til personvernspørsmål ovenfor.

Vennlig hilsen

Siri Teigum Merete Smith
leder generalsekretær