Forslag til endringer i regnskapsloven mv. (forenkling)
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til høringen til Finansdepartementet, publisert 16. februar 2026, med høringsfrist den 17. april 2026.
Høringen gjelder endringer i regnskapsloven og enkelte andre lover. De skisserte lovendringene gjennomfører bl.a. forventede EØS-regler i Omnibus I-direktivet, som forenkler gjeldende direktivkrav til selskapers bærekraftsrapportering som er gjennomført i regnskapsloven.
Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for selskapsrett og lovutvalget for miljø, klima og bærekraft. Lovutvalget for selskapsrett består av Hedvig Bugge Reiersen (leder), Olav Perland, Johan Endre Holmen, Gunn Merete Paulsen, Brendan Stewart Mitchell og Nanette Arvesen. Lovutvalget for miljø, klima og bærekraft består av Kjetil Haare Johansen (leder), Henriette Standnes Brochmann, Tonje Cecilie Hagen Geiran, Oddvar Myhren Møllerløkken, Tina Storsletten Nordstrøm, Ingvild Ombudstvedt og Lars Ole Sikkeland. Lovutvalgenes medlemmer har alle lang erfaring og kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet.
3 Kommentarer til forslagene
3.1 Overordnet
Advokatforeningen er generelt sett positiv til endringsforslagene. Finansdepartementets tilnærming innebærer at Norge gjennomfører direktivet på en måte som gir norske foretak like rammevilkår som sammenlignbare foretak i EU.
Overordnet er formålet med EUs regler om bærekraftsrapportering å sikre pålitelig, tilgjengelig og sammenlignbar informasjon om selskapers påvirkning og risiko. Norske foretak bør etter Advokatforeningens syn ikke pålegges strengere krav enn foretak i EU. Bruk av felles europeiske standarder gjør informasjon om bærekraftsforhold sammenlignbar på tvers av land og selskaper, slik at internasjonale investorer enkelt kan vurdere norske aktører. Det bidrar til å styrke norsk konkurransekraft.
Advokatforeningen vil likevel påpeke at det isolert sett er uheldig at virkeområdet for kravet om å rapportere på bærekraft foreslås snevret såpass kraftig inn. Når reglene begrenses til foretak med over 5,3 mrd. kroner i salgsinntekter og mer enn 1 000 ansatte, vil kun rundt 120–160 norske foretak omfattes, mot om lag 1 200 i dag. De foreslåtte lovendringene vil føre til at bærekraftsinformasjon blir mindre tilgjengelig, samtidig som behovet for slik informasjon neppe vil avta i årene som kommer.
Det fremgår av høringsnotatet at Finansdepartementet antar at mange foretak vil rapportere om bærekraft frivillig, for eksempel fordi långivere eller investorer ber om det. Advokatforeningen antar likevel at uten lovkrav vil rapporteringen trolig bli mer selektiv og mindre direkte sammenlignbar mellom foretak, og dermed ha redusert verdi.
Til tross for disse betenkelighetene, er Advokatforeningens samlede vurdering at hensynet til like konkurransevilkår og EØS-harmonisering bør være utslagsgivende. Det bør ikke innføres regler som avviker fra direktivets løsninger på en måte som innebærer at det oppstilles strengere rapporteringskrav til norske selskaper enn i resten av det indre marked i EU/EØS. Advokatforeningen gir i det følgende mer detaljerte kommentarer til de spørsmålene departementet særlig har bedt om innspill til.
3.2 Kommentarer til enkeltspørsmål
3.2.1 Nasjonale krav til bærekraftsrapportering for foretak utenfor direktivets virkeområde (spørsmål 1)
Departementet spør om det bør innføres enklere nasjonale krav til bærekraftsrapportering for foretak som faller utenfor direktivets virkeområde. Departementet legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for å innføre enklere og mindre omfattende nasjonale krav til bærekraftsrapportering for foretak som ikke omfattes av direktivkravene, som for eksempel kan oppfylles ved at foretak rapporterer i tråd med standarden for frivillig bærekraftsrapportering som EU-kommisjonen skal fastsette.
Advokatforeningen fraråder at det innføres nasjonale lovkrav til bærekraftsrapportering for foretak som faller utenfor direktivets virkeområde på nåværende tidspunkt. Dette for å sikre rettsenhet innenfor EU/EØS-området, og at ikke Norge får avvikende løsninger sammenlignet med resten av EU. Spørsmålet bør likevel holdes åpent for ny vurdering dersom kommisjonsrapporten som etter CSRD artikkel 6 skal foreligge innen 30. april 2031 gir holdepunkter for at virkeområdet bør utvides.
Advokatforeningen støtter videre forslaget om bedre samordning av regelverk med krav til rapportering om bærekraftsforhold. Behovet for slik samordning er allerede til stede for krav etter åpenhetsloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Det samme vil gjelde for krav etter matsvinnloven som ennå ikke har trådt i kraft, herunder kravet om å redegjøre for aktsomhetsvurderinger. Advokatforeningen oppfordrer de ansvarlige departementene til å samordne rapporteringskravene på en måte som minimerer selskapenes administrative byrder.
3.2.2 Rapporteringsplikt for samvirkeforetak og boligbyggelag (spørsmål 2)
Departementet spør om hjemmelen i regnskapsloven § 1-2a første ledd nr. 9 til å pålegge samvirkeforetak og boligbyggelag å utarbeide bærekraftsrapportering etter reglene i regnskapsloven bør benyttes. At terskelen for rapporteringsplikt økes betydelig, kan etter departementets foreløpige vurdering tilsi at også samvirkeforetak og boligbyggelag bør omfattes av plikten til å utarbeide bærekraftsrapportering, ettersom foretak av denne størrelsen må forutsettes å ha en ikke ubetydelig påvirkning på bærekraftsforhold. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om hjemmelen bør benyttes, og fra hvilket regnskapsår en slik plikt eventuelt bør gjelde.
Advokatforeningen mener hjemmelen ikke bør benyttes, og at samvirkeforetak og boligbyggelag ikke bør pålegges rapporteringsplikt etter regnskapsloven.
Advokatforeningen viser for det første til at et flertall i Verdipapirlovutvalget foreslo i NOU 2023: 15 at kravene til bærekraftsrapportering bare skulle gjøres gjeldende for foretaksformene som må omfattes etter regnskapsdirektivet, og ikke alle foretaksformene som er regnskapspliktige etter regnskapsloven. Flertallet i utvalget la vekt på at investorhensynet har større betydning for foretakstypene som omfattes av direktivforpliktelsene, enn for de regnskapspliktige som ikke omfattes.
Dette hensynet gjør seg gjeldende med full tyngde for samvirkeforetak og boligbyggelag. Disse foretaksformene er ikke kapitalmarkedsforetak, og de har ikke investorer i tradisjonell forstand. De primære interessentene er andelseierne, som gjennom foretakets vedtekter og demokratiske organer allerede har tilgang til relevante opplysninger. Den begrunnelsen som i sin tid lå til grunn for å inkludere disse foretaksformene i CSRD-gjennomføringen – nemlig en fremtidig utvidelse av virkeområdet – er nå aktualisert på en måte som tilsier at en slik utvidelse ikke bør skje.
For det andre vil det etter Advokatforeningens syn være prinsipielt inkonsekvent å benytte Omnibus I-gjennomføringen, som er begrunnet i forenkling og byrdesanering, som plattform for å utvide plikten til nye foretaksformer. Lovgivningens formål taler mot en slik utvidelse i denne høringsrunden.
For det tredje vil rapporteringsplikten for samvirkeforetak og boligbyggelag i fravær av et direktivkrav innebære et nasjonalt særkrav av den typen Advokatforeningen mener ikke er ønskelig under spørsmål 1. De hensyn som taler mot nasjonale særkrav for omsetningsbaserte foretak utenfor direktivets virkeområde, gjør seg langt sterkere gjeldende for foretaksformer som ikke engang er regulert av direktivet.
Advokatforeningen tar ikke stilling til om slike krav på et langsiktig grunnlag kan være hensiktsmessige, men mener at spørsmålet i det minste krever grundigere forarbeider enn det som er presentert i høringsnotatet, herunder en selvstendig utredning og konsekvensanalyse.
3.2.3 Verdikjederegelens virkning for kontrakter – ikke-bindende kontraktsklausuler (spørsmål 3)
Departementet ber særskilt om innspill til gjennomføringen av verdikjederegelen, og herunder til bestemmelsen om at kontraktsklausuler som strider mot skjermede foretaks rett til å nekte informasjon, skal "ikke være bindende".
Departementet bemerker at regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 3 nytt fjerde ledd om at kontrakter og ordninger skal anses ugyldige, griper inn i avtalefriheten, og ber særskilt om innspill om hvordan bestemmelsen bør gjennomføres i norsk rett.
Advokatforeningen anerkjenner at regelen er nødvendig for at skjermede foretaks rettigheter skal ha reell virkning. Advokatforeningen har imidlertid følgende merknader til gjennomføringen:
For det første bør lovteksten utformes slik at det klart fremgår at regelen er ufravikelig og ikke kan fravikes til skade for det skjermede foretaket. Direktivets ordlyd om at kontraktsbestemmelser "skal ikke være bindende" ("shall not be binding") er en relativt svak sanksjonering. Det bør tydeliggjøres i loven om virkningen er ugyldighet (uvirksomhet) eller noe annet.
For det andre bør det fremgå at regelen bare rammer de konkrete kontraktsbestemmelsene som pålegger det skjermede foretaket å gi mer informasjon enn standardene tilsier, og at øvrige kontraktsbestemmelser ikke berøres. Direktivet presiserer dette, jf. at enhver kontraktsbestemmelse som er i strid med bestemmelsen ikke skal være bindende, uten at dette skal påvirke hvorvidt andre bestemmelser i kontrakten er bindende. Lovutkastet gjenspeiler dette, men Advokatforeningen anbefaler at forarbeidene utdyper grensen mot de tilfellene der informasjonsplikten er begrunnet i andre formål enn CSRD-rapportering.
For det tredje minner Advokatforeningen om at norsk kontraktsrett som utgangspunkt bygger på avtalefrihet, og at lovbestemmelser som gjør kontraktsvilkår ugyldige, normalt krever en eksplisitt og klar hjemmel. Det er etter Advokatforeningens syn positivt at departementet selv peker på problemstillingen og inviterer til innspill.
3.2.4 Adgang til rapportering på engelsk (spørsmål 4)
Departementet ber om innspill til om hjemmelen i regnskapsloven § 3-4 bør benyttes til å åpne for at årsregnskap og årsberetning kan utarbeides på engelsk.
I tillegg til utkast til lovendringer for å gjennomføre Omnibus I-direktivet i norsk rett, ber Finansdepartementet om innspill om hvorvidt departementets hjemmel etter regnskapsloven § 3-4 til å åpne for at årsregnskapet og årsberetningen kan være på engelsk bør benyttes. Formålet med ev. forskriftsregler vil være forenkling for foretak som i utgangspunktet rapporterer på engelsk, eksempelvis noterte foretak, men som også må rapportere på norsk for å oppfylle kravene i regnskapsloven § 3-4.
Advokatforeningen mener hjemmelen bør benyttes, og at det bør åpnes for rapportering på engelsk. Advokatforeningen støtter en slik endring, men med visse avgrensninger som angis nedenfor.
Begrunnelsen er i første rekke hensynet til praktisk forenkling for foretak som er internasjonalt orienterte og som allerede utarbeider sine rapporter på engelsk. Departementet viser til at noterte norske foretak i stor grad rapporterer på engelsk i tillegg til den lovpålagte rapporteringen på norsk som følger av § 3-4 fjerde ledd. Departementet legger til grunn at dersom forskriftshjemmelen i § 3-4 benyttes for å åpne for at årsregnskapet og årsberetningen kan være på engelsk, vil det kunne gi besparelser for disse foretakene og redusere risikoen for feilrapportering. Advokatforeningen deler denne vurderingen. Parallell rapportering på to språk øker ikke bare kostnadene, men innebærer også en reell risiko for avvik mellom den norske og engelske versjonen, noe som kan gi uheldig rettslig usikkerhet.
Advokatforeningen anerkjenner at en adgang til å rapportere på engelsk kan svekke tilgjengeligheten av informasjon for norske interessenter uten engelskkunnskaper, herunder ansatte, kreditorer og kunder. Dersom det åpnes for at norske foretak kan rapportere utelukkende på engelsk, kan det gi noe svekket tilgang til informasjon for norske interessenter på norsk. Advokatforeningen anbefaler at det vurderes å innføre en ordning der adgangen til å rapportere på engelsk avgrenses til foretak som er notert på regulert marked eller som har en viss internasjonal virksomhetsstruktur.
Advokatforeningen mener det ikke bør stilles krav om parallell rapportering på norsk for foretak som benytter adgangen. Et slikt krav vil motvirke forenklingsformålet og reprodusere de problemene man ønsker å løse.
3.2.5 Kollektivt ansvar for ESEF-formatering – begrensning av styreansvar (spørsmål 5)
Departementet spør om det nasjonale valget i endringsdirektivet om å begrense det kollektive ansvaret som styremedlemmer har for at årsberetningen er utarbeidet i samsvar med ESEF-formatet, bør benyttes.
Endringsdirektivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 33 nr. 1 ved at det tas inn et nytt annet ledd om at medlemsstatene kan åpne for at medlemmene av administrasjons-, ledelses- og kontrollorganene i et foretak likevel ikke har kollektivt ansvar for at årsberetning eller konsolidert årsberetning er utarbeidet i samsvar med regnskapsdirektivet artikkel 29d om ESEF-formatet.
Advokatforeningen mener at denne opsjonen ikke bør benyttes, og at det kollektive styrets ansvar for ESEF-formatering bør opprettholdes.
Begrunnelsen er at det kollektive ansvaret for styremedlemmer er et sentralt virkemiddel for å sikre at offentlig regulering etterleves. ESEF-formatkravene, som krever at bærekraftsrapporteringen er maskinlesbar og tagget i XHTML-format med bruk av Inline XBRL, er ikke rent tekniske krav uten materiell betydning. Kravene er sentrale for at rapporteringen skal ha nytteverdi i et europeisk digitalt informasjonsregime, herunder for bruk i ESAP-plattformen og for investorer og analysemiljøer som baserer seg på strukturerte data. Dersom ansvaret for etterlevelse av disse kravene fjernes fra styrenivå, svekkes incentivstrukturen for at foretakene prioriterer korrekt formatering.
Advokatforeningen er videre skeptisk til begrunnelsen som er fremsatt i direktivets fortale, nemlig at ESEF-kravene er av så teknisk karakter at det er uforholdsmessig å pålegge styremedlemmer kollektivt ansvar for dem. Etter Advokatforeningens syn bør styremedlemmer ha ansvar for at foretaket stiller til rådighet de ressursene og prosessene som er nødvendige for korrekt ESEF-formatering, uten at dette nødvendigvis innebærer at styremedlemmene personlig må ha teknisk kompetanse. Norsk aksje- og allmennaksjeselskapslovgivning bygger på en slik rolleforståelse.
Advokatforeningen bemerker at det heller ikke er holdepunkter for at eksisterende regler om styreansvar har skapt vesentlige problemer i praksis. Det er ikke dokumentert at det er et reelt behov for å begrense dette ansvaret på nåværende tidspunkt.
3.2.6 Samordning med annet regelverk
Advokatforeningen støtter forslaget om bedre samordning av regelverk med krav til rapportering om bærekraftsforhold. Behovet for slik samordning er allerede til stede for krav etter åpenhetsloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Det samme vil gjelde for krav etter matsvinnloven som ennå ikke har trådt i kraft, herunder kravet om å redegjøre for aktsomhetsvurderinger. Advokatforeningen oppfordrer de ansvarlige departementene til å samordne rapporteringskravene på en måte som minimerer selskapenes administrative byrder.
Advokatforeningen minner om at overlappende rapporteringsplikter etter regnskapsloven, åpenhetsloven, likestillings- og diskrimineringsloven og kommende matsvinnlovgivning representerer en reell byrde for de berørte foretakene. Samordning av disse kravene – enten ved at fullstendig rapportering etter ett regelverk anses å oppfylle kravene etter et annet, eller ved felles elektronisk innrapportering – bør prioriteres i det videre lovarbeidet. Advokatforeningen ber departementet særskilt vurdere om den pågående evalueringen av åpenhetsloven kan gi en naturlig ramme for en slik samordning.
4 Avsluttende merknader
Advokatforeningen er positiv til at Finansdepartementet legger frem et gjennomarbeidet høringsnotat med klare spørsmål til høringsinstansene. Det bidrar til en konstruktiv høringsprosess.
Advokatforeningen minner avslutningsvis om at de endringene som nå gjennomføres, representerer en midlertidig fase i et regulatorisk landskap som er i rask utvikling. Det følger av CSRD artikkel 6 at Kommisjonen innen 30. april 2031 skal publisere en rapport med vurdering av om virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering bør utvides, og deretter minst hvert tredje år. Advokatforeningen anbefaler at norske myndigheter følger denne prosessen tett og er forberedt på å justere nasjonal rett i tråd med eventuell fremtidig utvidelse av direktivets virkeområde.
Advokatforeningen stiller seg til rådighet for eventuelle oppfølgingsspørsmål.
Vennlig hilsen
Siri Teigum Merete Smith
leder generalsekretær