Forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer mv.

1   Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat publisert 8. oktober 2025. 

Høringen gjelder forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer.

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for demokrati- og konstitusjonsspørsmål. Lovutvalget for demokrati- og konstitusjonsspørsmål består av Jenny Sandvig (leder), Brynjar Østgård, Kristian Fredheim, Silje Aga Rogan og Torje Sunde.

Høringsnotatet er omfattende. Advokatforeningen har ikke hatt mulighet for å gå inn i alle sider av forslaget, og vil derfor begrense sin uttalelse til noen utvalgte spørsmål.

3    Advokatforeningens kommentarer 

Til § 1-3 nr. 4 bokstav b)

Det legges opp til at «overbelastning av helse- og omsorgstjenesten» skal inngå som et element i definisjonen av «allmenfarlig smittsom sykdom».

Advokatforeningen viser til den begrunnelse som fremgår av høringsnotatets avsnitt 9.6.5.2 og under de spesielle kommentarer på side 481.

Departementet uttaler i avsnitt 9.6.5.2 at en slik uttrykkelig regel i loven «er anbefalt av både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, og selv om dette allerede følger forutsetningsvis av merknadene til gjeldende bestemmelse mener departementet det er viktig med en klar hjemmel til å kunne legge vekt på dette i vurderingen av om en sykdom skal defineres som en allmennfarlig smittsom sykdom». 

Advokatforeningen noterer at departementet mener at hensynet til slik overbelastning allerede kan anses å følge av nåværende lovs definisjon. Advokatforeningen forfølger ikke det, men vil gi uttrykk for at spørsmålet om hensynet til slik overbelastning burde vært grundigere vurdert når man nå foreslår uttrykkelig å ta det inn i lovteksten som en integrert del av definisjonen.

Advokatforeningen anser et slikt kriterium å inneholde rettssikkerhetsmessige svakheter. For det første vil det gi myndighetene en adgang til, gjennom sin egen politikk og prioriteringene av de forskjellige deler av helse- og omsorgstjenesten, å selv definere hvordan loven rent praktisk skal anvendes.

For det andre vil en slik definisjon – i forlengelsen av foregående moment – åpne for et skjønn som i praksis ikke vil være kontrollerbart. Dette samsvarer dårlig med de positive signaler som gis i avsnitt 8.4 (Åpenhet om begrunnelser for smitteverntiltak). 

For det tredje vil begrepet «overbelastning» være av en slik karakter at både borgerne og eventuelt domstolene lett vil måtte kapitulere overfor den fremstilling som helse- og omsorgsetatene selv gir. Og det er grunn til å regne med at disse etater først og fremst vil ha sin egen arbeidssituasjon i fokus, og at mer grunnleggende og generelle rettssikkerhetsargumenter vil komme i bakgrunnen, om de overhodet tas i betraktning. Slike vurderinger om overbelastning vil da også i første rekke måtte gjøres av etats-personell som selv ikke er juridisk skolert. Slikt personell vil ikke uten videre ha i fokus hva slags videregående konsekvenser det vil ha for borgernes frihet og for samfunnets drift at en sykdom defineres som «allmennfarlig smittsom», tatt i betraktning de inngripende vedtak som vil kunne hvile på en slik klassifikasjon av en sykdom.

Advokatforeningen mener derfor at dette kriteriet bør vurderes tatt ut av lovteksten, og da også som en markering av at et slikt hensyn – enten det kan anses å være innebygget i dagens lov eller ikke – ikke skal gjelde under den nye lov.

Til § 1-3 annet ledd

Bestemmelsen gir Kongen kompetanse til å bestemme «når en allmennfarlig smittsom sykdom utgjør en samfunnskritisk sykdom».

Klassifiseringen har blant annet den konsekvens at en samfunnskritisk sykdom gir omfattende derogasjonskompetanse i medhold av § 11-1.

Det er for Advokatforeningen uklart om Kongens utøvelse av skjønn etter § 1-3 annet ledd skal være unndratt domstolenes prøvingsrett. Dette bør klargjøres. Spørsmålet om prøvingsrett vil kunne melde seg i alle fall i etterkant av inngripende tiltak, der næringsliv og enkeltborgere er påført økonomisk tap som følge av inngripende tiltak.

Hvis denne problemstilling kan ansees løst ved regelen i § 11-3 om domstolskontroll, der det heter at domstolene kan «prøve alle sider av saken», bør dette klargjøres.

Advokatforeningen viser for øvrig til de merknader Advokatforeningen har til kapittel 11.

Til § 1-4

Bestemmelsen gir departementet kompetanse til å bestemme hvilke sykdommer som er «allmennfarlige smittsomme sykdommer», jf. definisjonen i § 1-3.

Det er for Advokatforeningen uklart hvordan denne kompetanse forholder seg til ovennevnte definisjonskriterium i § 1-3 nr. 4 bokstav b). Man kan jo ikke på forhånd vite hvilken eventuell overbelastning på helse- og omsorgstjenesten en sykdom vil medføre.

Det hadde vært ønskelig med en klargjøring på dette punkt, med mindre det er slik at Advokatforeningen har misforstått forholdet mellom de to bestemmelser i loven.

Til § 1-5 første ledd

Bestemmelsen slår fast at smitteverntiltak «skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og forholdsmessig».

Advokatforeningen anser det som positivt at kravet til forholdsmessighet kommer klart til uttrykk i lovteksten.

Når det gjelder kravet til klar medisinskfaglig begrunnelse, uttaler departementet på side 485:

«Det er ikke krav om at man skal ha vitenskapelig bevist eller sikker kunnskap om mulig effekt av tiltaket. Det er tilstrekkelig at man medisinskfaglig vurderer at tiltaket kan bidra til å forebygge eller forhindre overføring av smitte i den aktuelle smittesituasjonen.»

Advokatforeningen vil her vise til at under covid-håndteringen fikk man eksempler på tiltak og anbefalinger som viste seg å være svakt begrunnet. Et eksempel var effekten av ansiktsmaske/munnbind. Et annet var spørsmålet om de som hadde tatt de anbefalte injeksjoner var mindre smittsomme enn de som ikke hadde gjort det, og at man derfor kunne differensiere med hensyn til hvem forskjellige tiltak skulle være rettet mot. På begge disse punkter medførte myndighetenes offisielle narrativ en belastning for de som hadde et avvikende syn. 

Erfaringene tilsier at det må stilles strenge vilkår om kunnskap før man iverksetter inngripende tiltak overfor borgerne. Advokatforeningen legger til grunn at tiltak skal være nødvendige av hensyn til smittevernet, og i dette må det anses å ligge også et krav om en best mulig – på det aktuelle tidspunkt – kunnskap også om de medisinske forhold 

Advokatforeningen ber likevel departementet vurdere om disse ting bør uttrykkes klarere i selve lovteksten, eventuelt poengteres i forarbeidene. Advokatforeningen tror det kan være en fordel rent rettssikkerhetsmessig.

Til § 1-5 tredje ledd

I tilknytning til § 1-5 tredje ledd vil Advokatforeningen peke på det som er sagt ovenfor om forslaget til § 1-3 nr. 4 bokstav b).

Den prosessuelle betryggelse som ligger i § 1-5 tredje ledd kan bli svekket ved at de materielle betingelser blir for skjønnsmessige og for dominerte av etater og personer som ikke i tilstrekkelig grad har hele bildet og herunder ikke har de grunnleggende rettssikkerhetsmessige interesser tilstrekkelig for øye.

Til § 3-1 tredje ledd

Kommunens adgang til å ta i bruk, og eventuelt skade, annen manns eiendom som ledd i gjennomføring av vaksinasjonsprogram, er gjort avhengig av at kommunen betaler vederlag.

Så vidt Advokatforeningen kan se, gis det ikke i høringsnotatet noen nærmere beskrivelse hverken av prosessen eller beregningen av vederlag.

Et minstekrav må være at kommunen følger forvaltningsrettens allminnelige regler, med de tilpasninger som situasjonen tilsier. Videre at vederlaget i det minste tilfredsstiller prinsippene i Grunnloven § 105.

Advokatforeningen vil anbefale at departementet gjør en nærmere vurdering på dette punkt, og herunder vurderer om loven, eventuelt forarbeidene, bør gi noen retningslinjer.

Til § 7-1 annet ledd bokstav d)

Bestemmelsen gir kommunen vid adgang til å bestemme hvordan folk skal kunne møtes i private hjem. 

Erfaringene fra covid-håndteringen gav etter Advokatforeningens syn eksempler på inngripen i den personlige, borgerlige frihet som var betenkelig.

De hensyn som må tas på dette punkt er redegjort for av departementet i avsnitt 5.3.8 (Retten til respekt for privatliv, familieliv og hjem – retten til frihet og sikkerhet), og fulgt opp i de spesielle kommentarer på side 544-545.

De inngrep i den private sfære man her står overfor, tilsier etter Advokatforeningens syn at det i selve lovteksten gir nærmere føringer. Advokatforeningen viser her også til at departementet selv i de spesielle kommentarer peker på at «[f]orskriftsfesting av atferd i private hjem, med mulig straffansvar og håndhevingsmuligheter, er et svært inngripende tiltak».

Til kapittel 11

Dette kapittel gir omfattende adgang til derogasjon.

Advokatforeningen vil anbefale at man tar inn en henvisning til Grunnloven og menneskerettsloven, slik som skissert i den alternative utforming av lov som er omtalt i høringsnotatet avsnitt 22.4.10.2 og i selve lovforslaget på side 604.

                                    Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                     Merete Smith
leder                                                                                generalsekretær