Forslag til endring i aldergrensen for verv som fast forsvarer eller bistandsadvokat
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Justis- og beredskapsdepartementet har i høringsnotat 26. november 2025 (saksnr. 25/6848) foreslått at aldergrensen for faste forsvarere og bistandsadvokater i forskrift 4. mars 2011 nr. 251 § 4 heves fra 70 til 72 år. Frist for høringsuttalelse er satt til 14. januar 2026.
Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Nicolai Skjerdal, Simen Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland.
I begrunnelsen for forslaget vises det i høringsnotatet først til at forsvarere og bistandsadvokater er «svært viktige for rettssikkerheten», men at de ikke er i den samme særstillingen som dommere hvor grensen på 70 år er opprettholdt. Det er derfor etter departementets syn «ikke grunner som tilsier at den faste forsvareren eller bistandsadvokaten skal måtte fratre vervet ved 70 år.»
Videre fremholder departementet at mange advokater vil være yrkesaktive frem til 72 år og fortsette i et slikt verv etter 70 år, at det er frivillig å søke verv samt at dette kan sies opp hvis man ikke vil fortsette. En forskriftsendring innebærer derfor ingen ulempe for advokatene.
Forskriftsendringen begrunnes også med at den ikke medfører ulemper for klientene eller domstolene. Endelig slås det fast at det heller ikke kan begrunne en fortsatt aldersgrense på 70 år at slike verv er en fordel som bør fordeles mellom flere advokater. Dette er etter departementets syn «forhold som skal ivaretas gjennom reglene om åremål og gjenoppnevning».
Advokatforeningen støtter forslaget og kan tiltre begrunnelsen for dette i høringsnotatet.
Advokatforeningen vil i tillegg fremheve at dersom en slik endring ikke foretas vil en fortsatt aldersgrense på 70 år kunne være i strid med diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14 og Grunnloven § 98. Dette skal begrunnes nærmere nedenfor.
3 Forbud mot aldersdiskriminering
Aldersgrenser fastsatt i lov eller forskrift er i utgangspunktet lovlige etter likestillings- og diskrimineringsloven, § 9 (3), se nedenfor. En slik aldersgrense kan likevel være et brudd på menneskerettsloven eller Grunnloven. Dette er forutsatt av Menneskerettighetsutvalget (Dok. nr. 16 (2011-2012)). Også NIM legger til grunn at "en situasjon der en person forskjellsbehandles på grunn av alder, uansett [vil] kunne prøves av en domstol opp mot menneskerettsloven eller Grunnloven, selv om denne aldersgrensen er å finne i lov eller forskrift.»
3.1 Alle er like for loven
Det følger av Grunnloven § 98 at "alle er like for loven" og videre at "[i]ntet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling". Denne regelen kodifiserer det grunnleggende prinsippet om likhet og forbud mot usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.
Regelen er ikke begrenset til bestemte diskrimineringsgrunnlag eller karakteristikker ved et menneske. Forbudet gjelder generelt. Samtidig vil grunnlaget ha betydning for vurderingen av om forskjellsbehandlingen er usaklig eller uforholdsmessig. Menneskerettighetsutvalget la til grunn at det trolig kun ville være aktuelt å tilsidesette ordninger knyttet til alder hvis "dette åpenbart ikke er saklig begrunnet eller vil slå urimelig hardt ut".
3.2 Internasjonale forpliktelser
Etter EMK artikkel 14 er diskriminering på grunn av "noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status" forbudt. EMD har tolket grunnlaget "annen status" svært vidt. Alder er omfattet av forbudet. EMD har imidlertid lagt til grunn at forskjellsbehandling på grunn av alder ikke kan eller skal likestilles med andre diskrimineringsgrunnlag, slik som etnisitet, kjønn eller seksuell orientering. For disse diskrimineringsgrunnlagene kreves det "particularly convincing and very weighty reasons in order for the difference in treatment to be seen as compatible with the Convention". Dette gjelder derimot ikke for alder. Statene har en relativt vid skjønnsmargin på dette feltet.
3.3 Likestillings- og diskrimineringsloven § 6: Et generelt forbud mot diskriminering på grunn av alder – men unntak for aldersgrenser fastsatt i lov eller forskrift
3.3.1 Diskriminering på grunn av alder er forbudt
Det følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 6 (1) at "[d]iskriminering på grunn av (…) alder (…) er forbudt". Alder ble et nytt diskrimineringsgrunnlag ved den nye likestillings- og diskrimineringsloven som trådte i kraft 1. januar 2018. Før dette var alder kun et særskilt diskrimineringsgrunnlag i arbeidsforhold, jf. arbeidsmiljøloven § 13. Utgangspunktet er fortsatt at diskriminering på grunn av alder i arbeidsforhold skal vurderes etter arbeidsmiljølovens regler, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 2 (2).
Begrepet "alder" er ikke nærmere utdypet i lovens forarbeider. Det må legges til grunn at det gjelder alle aldre. Både barn og eldre har derfor vern mot diskriminering på grunn av alder etter likestillings- og diskrimineringsloven.
3.3.2 Særlig om alder: Unntak for aldersgrenser fastsatt i lov eller forskrift
Alder er et relativt nytt diskrimineringsgrunnlag. Noe av bakgrunnen for at det først kom inn ved likestillings- og diskrimineringsloven av 2017 er at man var usikker på rekkevidden, og forsto at det kunne komme i konflikt med en del aldersgrenser. Det har vært lang tradisjon for å bruke aldersgrenser som reguleringsmekanisme. Ved vurderingen av om alder skulle innlemmes som et diskrimineringsgrunnlag, la departementet til grunn at "[m]ange av aldersgrensene som finnes i samfunnet er saklige. Aldersgrenser er dessuten svært vanlig på mange samfunnsområder, og en overprøving av alle aldersgrenser ville potensielt kunne medføre store kostnader både for det offentlige og for næringslivet".
Som et slags kompromiss foreslo departementet et unntak fra diskrimineringsforbudet for aldersgrenser fastsatt i lov eller forskrift. Denne ble vedtatt og fremgår nå som nevnt av likestillings- og diskrimineringsloven § 9 (3):
"Aldersgrenser som følger av lov eller forskrift, og fordelaktige priser på grunn av alder, er ikke i strid med forbudet i § 6"
Forskjellsbehandling på grunn av alder som følger av lov eller forskrift er altså lovlig uavhengig av om forskjellsbehandlingen oppfyller vilkårene om saklighet, nødvendighet og forholdsmessighet i bestemmelsens første ledd. "Aldersgrenser" er ikke nærmere definert i verken lov eller forarbeider, men må forstås som enhver situasjon der en fordel, ulempe, handling eller praksis knyttes til en bestemt alder.
Begrunnelsen for at aldersgrenser i lov og forskrift og fordelaktige priser på grunn av alder er spesifikt unntatt, er at slik forskjellsbehandling som regel vil oppfylle vilkårene for tillatt forskjellsbehandling. Et uttrykkelig unntak ville også gjøre håndhevingen lettere. Departementet begrunnet videre unntaket slik:
"Etter departementets syn er det uheldig om loven gir folk en uberettiget forventning om vern mot forskjellsbehandling som uansett vil anses som saklig og dermed lovlig. Hensynet til rettssikkerhet tilsier at rettigheter og plikter skal være tilgjengelige for retts- og pliktsubjektene. Det bør derfor oppstilles spesifikke unntak fra diskrimineringsforbudet i de tilfellene forholdene uansett ikke vil rammes av et forbud."
Unntaket gjelder også der en egen fastsatt aldersgrense følger en aldersgrense fastsatt i lov eller forskrift. Det er for eksempel tilfelle der utesteder har fastsatt aldersgrenser som er i samsvar med alkohollovens aldersgrenser. I de tilfeller der en privat fastsatt aldersgrense ikke følger en lov eller forskrifts aldersgrense må det derimot vurderes om aldersgrensen er saklig, nødvendig og forholdsmessig, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9.
3.4 Aldersgrenser kan være i strid med EMK eller Grunnloven § 98
Det kan tenkes situasjoner der en lovbestemt aldersgrense er i strid med EMK og Grunnloven § 98. Menneskerettighetsutvalget åpnet for at alder kan være et vernet diskrimineringsgrunnlag etter Grunnloven § 98. Grunnloven § 98 kan derfor legge begrensninger på adgangen til å fastsette aldersgrenser i lov og forskrift. Dette vil kunne medføre at aldersgrenser som faller utenfor likestillings- og diskrimineringsloven likevel kan bli vurdert som diskriminering etter Grunnloven § 98. Menneskerettighetsutvalget uttalte imidlertid følgende om aldersgrenser i Dok. 16 (2011–2012) kapittel 26.6.2.7 side 151:
"Menneskerettighetsutvalget antar at selv om dette grunnlaget skulle være omfattet av grunnlovsbestemmelsen på lik linje med de andre grunnlagene, ville domstolene legge stor vekt på lovgivers vurdering av om en aldersgrense er saklig, nødvendig og rimelig, slik at det bare ville være aktuelt å tilsidesette lover som forskjellsbehandler på grunn av alder der dette åpenbart ikke er saklig begrunnet eller vil slå urimelig hardt ut."
Norges institusjon for menneskerettigheter ("NIM") tar opp denne problemstillingen i en temarapport om eldres menneskerettigheter. NIM legger til grunn at begrensningen i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 (3) er menneskerettslig problematisk. De legger til grunn at en situasjon hvor en person forskjellsbehandles på grunn av alder kan prøves av en domstol opp mot EMK og/eller Grunnloven:
"For det første vil en slik bestemmelse kunne uthule diskrimineringsvernet. Den gir en direkte adgang i lovverket til å forskjellsbehandle på grunn av alder uten at forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og proporsjonal. Dette strider mot de menneskerettslige kravene i Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 og øvrige menneskerettskonvensjoner.
For det andre vil en situasjon der en person forskjellsbehandles på grunn av alder, uansett kunne prøves av en domstol opp mot menneskerettsloven eller Grunnloven, selv om denne aldersgrensen er å finne i lov eller forskrift. I tillegg vil domstolene alltid kunne prøve om en lov- eller forskriftsbestemt aldersgrense er grunnlovsmessig eller ikke, jf. Grunnloven § 89. Det vil si at et individ vil kunne prøve for en domstol hvorvidt en forskjellsbehandling på grunn av alder er saklig, nødvendig og forholdsmessig etter Grunnloven § 98, menneskerettsloven, EMK og øvrige menneskerettskonvensjoner, selv om lovteksten sier noe annet."
EMD har videre anerkjent alder som "annen status" etter EMK art. 14. Lovligheten av norske lov- og forskriftsfastsatte aldersgrenser kan derfor prøves av EMD, selv om likestillings- og diskrimineringsloven har eksplisitt unntak for slike aldersgrenser.
4 Avslutning
Advokatforeningen har ved å påpeke det problematiske med å beholde dagens aldersgrense ønsket å forsterke argumentasjonen i høringsnotatet som begrunner godt en endring fra 70 til 72 år. Opprettholdes grensen på 70 år etter en slik fornyet vurdering vil det kunne anses som diskriminering dersom en slik forskjellsbehandling ikke er tilstrekkelig begrunnet.
Vennlig hilsen
Siri Teigum Merete Smith
leder generalsekretær