Forslag til lokal forskrift - kommunal medfinansiering av veiopparbeidelse
Nærmere om de enkelte bestemmelsene
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Advokatforeningen viser til høringsnotat fra Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune datert 18. mars 2026. Høringsnotatet gjelder utkast til lokal forskrift om kommunal medfinansiering av veiopparbeidelse i småhusområder i Oslo kommune.
Denne høringsuttalelsen er utformet av Advokatforeningens lovutvalg for bygningsrett og reguleringsspørsmål som består av Stian Berger Røsland (leder), Trond Skogvoll, Ane Karine Lillevoll-Øvre, Ingrid Kyvig og Elisabeth Nygård, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor de aktuelle rettsområdene
3 Kommentarer til utkastet til kommunal forskrift
3.1 Generelt
Forskriften er utarbeidet av Plan- og bygningsetaten i samarbeid med Bymiljøetaten, på oppdrag fra byrådsavdelingen via bystyret. Forslaget har bakgrunn i bystyrets vedtak 14. juni 2023 i sak 223, hvor byrådet ble bedt om å fremme sak om generelle regler for kommunal medfinansiering av de store sakene for veiopparbeidelse som er særlig viktige for å sikre myke trafikanters trafikksikkerhet.
Advokatforeningen legger til grunn at formålet med forskriften skal være å sikre kommunal medfinansiering av fortau «i områder som er regulert til småhusbebyggelse i Oslo», jf. høringsnotatets punkt 1 andre avsnitt første setning. Forskriften er iht. høringsnotatets samme punkt ment å være «en sikkerhetsventil for de spesielle sakene som både omfatter særskilte tiltak for å sikre trafikksikkerheten for gående (uttrykt gjennom vilkåret om fortau), og store kostnader».
Advokatforeningen mener det er positivt at Oslo kommune forsøker å begrense belastningen refusjonskrav kan ha for berørte private grunneiere/utbyggere, men mener at enkelte av bestemmelsenes må korrigeres/justeres, jf. under i punkt 3.2.
Advokatforeningen er også usikker på om kommunens vurdering av at den foreslåtte støtteordningen ikke vil være konkurransevridende, er korrekt. En boligutbygger som skal bygge ut en tomt til småhusbebyggelse, vil iht. forslaget få en 50 % reduksjon i kostnadene til fortau, mens en utbygger som skal bygge ut et leilighetsbygg må betale 100 % av tilsvarende kostnader. Det kan etter Advokatforeningens vurdering ikke utelukkes at disse boligutbyggerne i enkelte tilfeller vil kjempe om de samme kjøperne, og derved også være i samme marked og i konkurranse med hverandre.
3.2 Nærmere om de enkelte bestemmelsene
3.2.1.
I utkastets § 1 første ledd fremgår det at forskriftens virkeområde er saker om «opparbeidelse av offentlig vei, i småhusområder», mens det i høringsnotatet fremgår at forskriften skal gjelde i områder som er «regulert til småhusbebyggelse».
Verken småhusområder eller småhusbebyggelse er selvstendige arealformål etter plan- og bygningsloven, og definisjonen i utkastets § 2 bokstav b) viser bare til «områder». Dersom kommunen ønsker å bruke «småhusområder» som avgrensningskriterium, mener Advokatforeningen at det nærmere innholdet i begrepet bør presiseres, jf. også utkastets punkt 2 bokstav b).
Det er etter Advokatforeningens vurdering også naturlig at man i bestemmelsene presiserer at området må være regulert, selv om dette nok følger indirekte av henvisningen til § 18-1 første ledd (ref. første setning «I regulert strøk»).
3.2.2.
Formålet med forskriften er iht. utkastets § 1 andre ledd å «yte økonomisk støtte til private og juridiske personer som mottar refusjonskrav som følge av større saker om veiopparbeidelse, der dette er særlig viktig for å sikre trafikanters trafikksikkerhet til sentrale målpunkter som skole, barnehage og kollektivknutepunkt.»
Iht. forskriftens § 4 kan også refusjonskreditor ha krav på støtte. Ordlyden om økonomisk støtte til private / juridiske personer som «mottar refusjonskrav» blir derfor lite treffende og bør etter Advokatforeningens syn endres/justeres.
Ettersom forskriftens formål først og fremst er å sikre kommunal medfinansiering i tilfeller hvor fortau må opparbeides, bør kommunen etter Advokatforeningens mening vurdere å presisere at det er hensynet til myke «trafikanters trafikksikkerhet» det siktes til i forskriftens § 1 andre ledd.
3.2.3.
For å omfattes av støtteordningen er det et vilkår at refusjonssaken omfatter opparbeidelse av «fortau», jf. utkastets § 3 bokstav a).
Advokatforeningen mener også at innholdet i begrepet «fortau» bør presiseres og defineres i § 2. Dette for å avgrense mot gangvei, gang- og sykkelvei og eventuelt andre traser for myke trafikanter.
3.2.4.
Advokatforeningen mener også at innholdet i «en samlet kostnad i refusjonsoppgjøret», jf. forskriftens § 3 bokstav c) i., bør defineres klarere.
Dette for å klarere avgrense mot annen refusjonspliktig infrastruktur som blant annet vann- og avløpsanlegg. Advokatforeningen viser blant annet til at det i forskriftens § 3 bokstav a) brukes «veiopparbeidelsessaken som er grunnlaget for refusjonssaken», hvilket kan omfatte mer enn fortau. For å unngå tolkningstvil mener Advokatforeningen derfor at forskriften på en klarer måte bør angi hvilke tiltak som skal omfattes av støtteordningen, og det bør herunder blant annet presiseres/avklares om belysning, banketter, grøfter, og overvannsanlegg er omfattet fortausbegrepet.
Advokatforeningen vil også peke på at det kan oppstå praktiske utfordringer med å skille ut kostnader med å opparbeide fortau fra den øvrige veiopparbeidelsen. Iht. byggesaksforskriftens § 17-2 skal tiltakshaver «utarbeide separate kostnadsoverslag for offentlig veg, hovedavløpsledning, hovedvannledning og offentlig hovedanlegg for oppsamling, avledning og eventuelt behandling av lokalt overvann». Utover dette blir det ikke oppstilt noe krav om at refusjonspliktige kostnader skal spesifiseres nærmere, og det er etter Advokatforeningen vurdering ikke gitt at entreprisegrunnlaget skiller mellom masser/arbeid benyttet til vei og masser benyttet til fortau.
3.2.5.
Iht. forslagets § 3 bokstav d) oppstilles det som et vilkår for støtte at refusjonsbeløpet må være betalt. Forslaget innebærer at støtten ikke ytes på det tidspunktet hvor behovet for likviditet forventes å være størst (jf. for eksempel i tilfeller med utsatt forfall etter plan- og bygningslovens § 18-10 andre ledd).
Advokatforeningen mener at dette er et svakhetspunkt ved forslaget.
For privatpersoner og mindre eiendomsbesittere kan et refusjonskrav på over 4 G være en økonomisk belastning. En ordning som først gir støtte etter at hele refusjonsbeløpet er betalt, kan i praksis innebære at ordningen treffer best for søkere som allerede har økonomisk evne til å håndtere kravet.
Etter Advokatforeningens syn bør kommunen vurdere en modell hvor søkeren kan få bindende tilsagn om støtte etter endelig refusjonsvedtak, med utbetaling direkte til refusjonskreditor eller samtidig med dokumentert betaling. En slik løsning vil etter Advokatforeningens syn bedre ivareta formålet om reell økonomisk avlastning, samtidig som kontrollhensyn fortsatt kan ivaretas gjennom refusjonsvedtaket og dokumentasjon av forfall.
3.2.6.
I utkastets § 10 er byrådet gitt kompetanse til å gjøre mindre endringer
i forskriften. Høringsnotatet opplyser at hovedårsaken til bestemmelsen er å åpne for justeringer av beløpsgrensene, slik at det i større eller mindre grad kan åpnes for støtte etter politisk ønske.
Advokatforeningen mener at denne delegasjonen bør strammes inn.
Endring av beløpsgrensene på 80 G og 4 G, støttesatsen på 50 prosent og maksimal støtte på 6 G kan få stor betydning for hvem som har krav på støtte og for kommunens økonomiske ansvar. Bestemmelsen bør etter Advokatforeningens mening justeres slik at byrådet bare kan foreta tekniske og redaksjonelle endringer i forskriften som ikke påvirker forskriftens virkeområde, vilkår for støtte, beløpsgrenser, støttesats, maksimal støtte eller klageadgang.
4 Avslutning
Advokatforeningen støtter forslaget om en lokal forskrift for å redusere den økonomiske belastningen på private parter i refusjonssaker, men mener at enkelte av bestemmelsene i utkastet bør justeres/presiseres. Advokatforeningen er også usikker på om kommunens vurderinger knyttet til offentlig støtte er korrekt.
Vennlig hilsen
Siri Teigum Merete Smith
leder generalsekretær