Forslag til endringer i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven om medvirknings-, aktivitets- og tilretteleggingsplikten mv. ved sykefravær
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til høringen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet v/ Velferdspolitisk avdeling 15. desember 2025, med høringsfrist 15. mars 2026.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet legger frem forslag til endringer, primært i folketrygdloven, men også arbeidsmiljøloven, for å presisere og forsterke den sykemeldtes medvirknings- og aktivitetsplikt.
Forslaget knytter seg primært til ny § 8-8 og ny § 8-8 a i folketrygdloven, samt en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 2-4, samt enkelte justeringer i § 4-6 (1) og 4-6 (3).
Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for arbeidsrett. Lovutvalget består av Oddvar Lindbekk (leder), Christian Backe, Eirik Edvardsen, Nina Gundersen Sandnes, Tina Storsletten Nordstrøm og Maiken Lenes, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet.
3 Advokatforeningens kommentarer
Overordnet
Lovforslagene berører både trygderettslig og arbeidsrettslig regulering, men på et område der disse er nært sammenvevet, og der det ene ikke kan ses løsrevet fra det andre.
Advokatforeningen oppfatter at folketrygdlovens perspektiv har vært det primære ved utformingen av forslagene.
Advokatforeningen oppfatter at noen arbeidsrettslige bestemmelser og perspektiver ikke er tilstrekkelig behandlet arbeidsrettslig, og at deler av forslaget må underlegges en ny og bredere vurdering.
Utover kommentarene nedenfor støttes i hovedsak de språklige klargjøringer og tydeliggjøringer som ligger i forslaget.
Til foreslått ny § 8-8 (2) b i folketrygdloven
Aktuelt lovforslag:
«Medlemmet har også plikt til å medvirke med sikte på å komme tilbake i arbeid. Det gjelder blant annet å medvirke ved:
a. …
b. utprøving av funksjonsevnen, og ved utredning og gjennomføring av tilretteleggingstiltak, herunder en plikt til midlertidig å utføre annet arbeid enn det som følger av arbeidsavtalen,
c. …»
Departementet ber særlig om tilbakemelding på denne bestemmelsen, og «om medvirkningsplikten også bør innebære en plikt til å midlertidig utføre annet arbeid enn det som framgår av arbeidsavtalen …».
Advokatforeningen har først en overordnet kommentar til forslaget, og tar for denne kommentaren utgangspunkt i to av departementets uttalelser i notatet, først avsluttende kommentarer i pkt. 5.1.3; på s. 23:
«… En arbeidstaker kan dermed miste retten til sykepenger selv om vedkommende formelt sett ikke har brutt sine arbeidsrettslige plikter. Departementet har vurdert muligheten for symmetri mot bestemmelsen i arbeidsmiljøloven. Dette vil samtidig kunne innebære en svekkelse av stillingsvernet til den sykmeldte, og vi har derfor ikke foreslått en slik endring.»
Dernest i pkt. 5.3 under «Arbeidstakers medvirkningsplikt etter arbeidsmiljøloven» på s. 29 heter det tilsvarende;
«… Departementet anser det uansett ikke aktuelt å ta inn en tilsvarende regel i arbeidsmiljøloven. Slik departementet ser det, er det ikke ønskelig å gjøre endringer som kan svekke arbeidstakers stillingsvern.»
Departementet ønsker altså ikke å stille de samme krav i arbeidsmiljøloven som i folketrygdloven på dette punktet, fordi det etter departementets eget syn vil «kunne innebære en svekkelse av stillingsvernet til den sykmeldte».
Departementet legger samtidig til grunn at det som sikrer arbeidstakerens stillingsvern i denne sammenheng er at arbeidstaker etter de arbeidsrettslige reglene, skal ha en rett til å si nei til det andre arbeidet, samtidig som konsekvensen av at arbeidstaker fastholder sin arbeidsrettslige posisjon, er at sykepengene skal stanses.
Advokatforeningen legger til grunn at en stans i sykepenger vil oppfattes som et pålegg om å utføre det foreslåtte arbeidet, og at de fleste arbeidstakere, ut fra sin økonomiske situasjon, ikke vil ha noe valg. Dette må slik Advokatforeningen ser det være med i vurderingen av virkningen for stillingsvernet, men er det altså ikke, under henvisning til at arbeidstaker har en formell arbeidsrettslig rett til å si nei («ikke ha noen arbeidsrettslig plikt til å ta imot slikt arbeid» l.c.).
Her minnes det om at en løpende og fullstendig stans i ytelse (frem til en eventuelt oppgir sin arbeidsrettslige posisjon), er vesentlig mer inngripende i relasjon til sykepenger enn diverse politiske forslag over en årrekke knyttet til mindre inngripende virkemidler relatert til sykepenger.
Stillingsvernet er en grunnpilar i vår arbeidsrett. I lys av at Arbeids- og inkluderingsdepartementet selv legger til grunn at et slikt pålegg kan svekke stillingsvernet – og at stans i sykepenger har en de facto tvangseffekt – mener Advokatforeningen at et slikt forslag må utredes grundigere fra et arbeidsrettslig perspektiv.
Advokatforeningen ønsker i tillegg til denne overordnede kommentaren å peke på ytterligere to forhold til i tilknytning til dette lovforslaget for § 8-8 (2).
Det ene er forholdet mellom forslaget om en plikt til midlertidig å utføre annet arbeid enn det som følger av arbeidsavtalen, og tilretteleggingsplikten i arbeidsmiljøloven § 4-6. Advokatforeningen kan ikke se at samvirket mellom forslaget og den eksisterende aml. § 4-6 er vurdert.
Arbeidsmiljøloven § 4-6 innebærer omfattende tilretteleggingsforpliktelser for arbeidsgiver, der forpliktelsene retter seg – prinsipalt – mot tilrettelegging for retur til den stillingen man har jf. § 4-6 (1) andre setning;
«… skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av …»
Slik Advokatforeningen ser det, må Arbeids- og inkluderingsdepartementet ut fra et arbeidsrettslig perspektiv se på og vurdere i hvilken grad den foreslåtte § 8-8 (2) b i folketrygdloven, direkte eller indirekte, endrer eller reduserer den tilretteleggingsplikten som vi kjenner fra arbeidsmiljøloven § 4-6, deriblant forpliktelsen til tilrettelegging i eksisterende stilling.
Advokatforeningen oppfatter at departementet selv ikke ønsker at tilretteleggingsplikten i § 4-6 skal endres/reduseres, og at departementet forutsetter at tilretteleggingsplikten skal bestå som den er jf. side 31 i høringsnotatet. Virkningen fra den foreslåtte § 8-8 (2) b på aml. § 4-6 er imidlertid ikke vurdert.
I forlengelsen av dette – og om det fortsatt skal være et prinsipalt fokus rettet mot den stillingen man innehar – kan man også se på om virksomheten risikerer å miste nødvendig HMS-feedback på organiseringen av virksomheten, dersom for eksempel en utsatt stillingsgruppe automatisk kanaliseres over i et annet arbeid ved sykdom/skade, fremfor at virksomheten må tilstrebe seg på å unngå tilsvarende skade/sykdom i fremtiden.
Det siste forholdet Advokatforeningen vil peke på med den foreslåtte nye § 8-8 (2), er at den rent lovteknisk ikke gir veiledning om samspillet mellom de ulike pliktene, herunder f.eks. prioritet/rekkefølge. I lys av de øvrige kommentarene ovenfor er det nærliggende å få avklart om man for eksempel har en plikt til å medvirke til «å utføre annet arbeid» fra dag én, eller først etter at tiltak rettet mot den stillingen man står i er uttømt mv.
Som nevnt bygger § 4-6 (1) på en prioritet knyttet til tilrettelegging i sin stilling; «… sitt vanlige arbeid, eventuelt etter … tilrettelegging …».
Det samme fremkommer noen steder i høringsnotatet, uten at det kommer direkte til uttrykk i de foreslåtte bestemmelsene. Til den foreslåtte § 2-4 fremgår en prioritet/rekkefølge indirekte av notatet s. 28 («… eller om nødvendig prøve ut et annet passende arbeid» - les sekundært). Departementet viser også i notatet på s. 29 ifm. beskrivelse av § 4-6 til en rekkefølge; «i tilfeller der det ikke er mulig å tilrettelegge arbeidet, så langt det er mulig, tilby …».
Uten slik klargjøring av prioritet, rekkefølge, inntreden mv. i ftrl. § 8-8 (2), og kanskje også for § 8-8 (1), slik som man kan se direkte i for eksempel aml. § 4-6 (1) i dag, er det grunn til å tro at dette i seg selv vil danne grunnlag for uklarhet og tvister.
Til foreslått ny § 8-8 (3) i folketrygdloven
Aktuelt lovforslag:
«Pliktene i første og andre ledd gjelder ikke dersom medlemmet har rimelig grunn til å unnlate å medvirke. Utbetaling av sykepenger stanses dersom medlemmet ikke oppfyller medvirkningsplikten, se også § 21-8. Dersom medlemmet igjen oppfyller medvirkningsplikten, skal sykepengene utbetales fra dette tidspunktet.»
Ordlyden «Pliktene … gjelder ikke dersom … har rimelig grunn til å unnlate å medvirke», kan oppfattes som en «enten/eller situasjon» for medvirkning.
Samtidig inneholder § 8-8 (1) og (2) en rekke forpliktelser, som er ment å være dynamiske og som kan utvikle seg gjennom et sykefraværsforløp.
Man kan for eksempel tenke seg at det på et gitt stadium er mulig å gi opplysninger om noen typer relevant informasjon etter § 8-8 (2), men andre generelt relevante opplysninger ikke er mulig å gi på det stadiet. Eller at man på et gitt stadium for eksempel ikke kan gi noe informasjon om «forventet varighet på fraværet», og at dette først blir mulig på et senere stadium.
Advokatforeningen oppfatter og legger derfor til grunn at pliktene skal vurderes konkret, og at de kan utvikle seg gjennom et sykefraværsforløp.
For å sikre en slik konkret tilnærming til vurderingen av medvirkning/unntak, og unngå tvist om stans i sykepenger i de tilfellene arbeidstaker faktisk medvirker på relevant måte, mener Advokatforeningen at unntaket i tredje ledd bør justeres noe.
Her foreslås en justering i § 8-8 (3) første setning:
«Pliktene i første og andre ledd gjelder ikke i den utstrekning medlemmet har rimelig grunn til å unnlate å medvirke.»
Departementet redegjør i notatet for viktige forhold knyttet til saksbehandlingen av disse spørsmålene. Advokatforeningen ber departementet vurdere om noe mer av dette bør fremgå av § 8-8 (3) andre setning, for eksempel slik:
«Utbetaling av sykepenger stanses dersom medlemmet etter en konkret vurdering av grunnlag og innsigelser ikke oppfyller medvirkningsplikten, se også § 21-8.»
Vennlig hilsen
Siri Teigum Merete Smith
leder generalsekretær