Høring

Forslag til forskrift om deling av taushetsbelagte opplysninger og behandling av personopplysninger i arbeidet mot økonomisk kriminalitet (ø-kriminformasjonsforskriften)

Adressat
Justis- og beredskapsdepartementet
Skrevet av
Forvaltningsrett
IKT og personvern
Sendt 20. november

1     Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring av 20. august 2026, med høringsfrist 20. november 2026. Høringen gjelder arbeidsgruppens rapport av 15. juni 2026 med forslag til forskrift om deling av taushetsbelagte opplysninger og behandling av personopplysninger i arbeidet mot økonomisk kriminalitet.

Forslaget er hjemlet i forvaltningsloven § 13 g, og åpner for at en nærmere angitt krets av offentlige organer kan dele opplysninger for å utføre avgiver- eller mottakerorganets oppgaver i arbeidet mot økonomisk kriminalitet. Det foreslås også hjemmel for sammenstilling av personopplysninger, herunder ved bruk av helautomatiserte analyseverktøy, og endringer blant annet i a-kriminformasjonsforskriften.

Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for forvaltningsrett og lovutvalget for IKT og personvern. Lovutvalget for forvaltningsrett består av Kristian Brandt (leder), Bea Brøndrup, Ingvill Matre Meinich, Siv Myrvold-Torsnes, Jørgen Aandal Vangsnes og Anders Flaatin Wilhelmsen. Lovutvalget for IKT og personvern består av Gry Cathrine Steen Hvidsten (leder), Ole Martin Moe, Henriette Standnes Brochmann, Knut-Erik Jakhelln, Odd Randgaard Kleiva, Eli Karine Navestad, Torunn Hellvik Olsen og Kjetil Wick Sætre.

3    Advokatforeningens overordnede vurdering

Advokatforeningens syn er at delings- og sammenstillingsadgangen bør avgrenses tydeligere. Nødvendighet bør fremgå som et uttrykkelig vilkår i forskriften, og nødvendighetsordlyden i a-kriminformasjonsforskriften bør beholdes. Formålslisten i forslaget § 4 bør videreføres og presiseres, med tydeligere garantier ved automatisert analyse.

Departementet bør særlig klargjøre hvilke opplysninger som skal kunne behandles, hvordan behandlingsansvaret fordeles, og hvordan informasjonssikkerhet, lagringsbegrensning og registrertes rettigheter skal ivaretas i praksis. 

Av disse spørsmålene vil Advokatforeningen særlig prioritere et uttrykkelig nødvendighetsvilkår, presise formål og rammer for sammenstilling. Dette bør fremgå av forskriften. For den praktiske gjennomføringen bør departementet prioritere felles føringer for ansvar, kontroll og oppfølging av feil og avvik. Detaljerte tekniske løsninger kan tilpasses risikoen og det enkelte samarbeidet, slik at kravene blir gjennomførbare uten å svekke de sentrale garantiene.

4    Advokatforeningens kommentarer

4.1    Innledning

Advokatforeningen finner innledningsvis grunn til å bemerke at den lovbestemte taushetsplikten etter forvaltningsloven §§ 13 flg. ivaretar viktige hensyn for tilliten mellom borgerne og det offentlige. Taushetsplikten skal gjøre det trygt å dele sensitive opplysninger med det offentlige. Det er derfor av stor betydning at opplysningene ikke kommer på avveie, og at bruken av taushetsbelagte opplysninger ikke går lenger enn det som følger av klart avgrensede rammer. Taushetsplikten ivaretar i så måte viktige personvernhensyn og retten til privatliv, som er rettighetsfestet både i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

4.2    Nødvendighet og forholdsmessighet

Utkastet § 2 første ledd oppstiller et utgangspunkt om at taushetsbelagte opplysninger kan deles for å "utføre mottaker- eller avgiverorganets oppgaver i arbeidet mot økonomisk kriminalitet".

Utkastet § 2 annet ledd innebærer et unntak fra dette utgangspunktet, ved at opplysningene likevel ikke kan deles etter første ledd "dersom delingen vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder". I rapporten punkt 7.5.3 beskrives forholdsmessighetsbegrensningen som en snever sikkerhetsventil. Avgiverorganet skal normalt kunne bygge på at opplysningene er relevante for mottakerens arbeid, og terskelen for relevans skal være lav:

"Arbeidsgruppen går heller inn for at organene angitt i punkt 7.5.1, uten hinder av taushetsplikten i forvaltningsloven § 13, som den klare hovedregel kan dele alle typer taushetsbelagte opplysninger og andre personopplysninger med hverandre hvis det skjer for å utføre oppgaver som er lagt til mottaker- eller avgiverorganet i arbeidet mot økonomisk kriminalitet."

Etter Advokatforeningens syn tilsier hensynene bak den lovpålagte taushetsplikten, samt retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, at delingsadgangen gis en snevrere innramming. Konkret mener Advokatforeningen at det bør fremgå av forskriften at delingen må være "nødvendig for å utføre mottaker- eller avgiverorganets oppgaver i arbeidet mot økonomisk kriminalitet". Dette vil bringe ordlyden i samsvar med ordlyden i a-kriminformasjonsforskriften § 6. Av samme grunn bør ordlyden i a-kriminformasjonsforskriften § 6 ikke endres.

Det nåværende utkastet legger i begrenset grad opp til noen konkret vurdering av om deling bør foretas i det aktuelle tilfellet, ved at det kun innreguleres en "sikkerhetsventil". Etter Advokatforeningens syn er det gode grunner som tilsier at utgangspunktet må være det motsatte. Ellers risikerer man en ukritisk deling som går på akkord med både hensynene bak taushetsplikten og bestemmelsene i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Til dette kommer at personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c krever at personopplysningene er adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for behandlingsformålet. Nødvendighet er også et vilkår etter artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Dette er krav til den aktuelle behandlingen, ikke bare til mottakerens senere bruk. Utkastet i sin nåværende form vil derfor innebære en risiko for brudd på personvernforordningen.

Advokatforeningen har forståelse for behovet for forutsigbare vurderinger og effektive arbeidsprosesser. Generelle avveininger i regelverket og standardiserte rutiner kan lette praktiseringen. Dette kan likevel ikke begrunne at det kun i særlige tilfeller skal gjøres en vurdering av relevans.

Advokatforeningen anbefaler at nødvendighet fastsettes uttrykkelig som vilkår for deling etter §§ 2 og 3 og for sammenstilling etter § 4. Det bør også fremgå hvilke hovedmomenter som inngår i forholdsmessighetsvurderingen. Behovet for opplysningene, deres omfang og karakter, konsekvensene for den registrerte og muligheten for å oppnå formålet med mindre inngripende behandling bør inngå i reguleringen. Departementet bør samtidig klargjøre ansvaret hos både avgiver og mottaker, herunder hvilken begrunnelse som må følge en anmodning om opplysninger.

Forskriften gir for øvrig ingen uttømmende regulering av hvordan mottakeren skal bruke opplysningene. Denne reguleringen er overlatt til personvernregelverket og sektorlovgivningen, som rett nok innebærer noen begrensninger (se punkt 4.3 og 4.6 nedenfor). Rapporten sier uttrykkelig at annen viderebehandling av opplysningene hos det enkelte organ reguleres av sektorlovgivningen (side 78). Advokatforeningen bemerker derfor at forskriften åpner for en formålsutglidning og manglende oversikt over viderebruken. Når opplysningene først er delt, kan de potensielt også brukes til andre formål enn det forskriften gjelder. Det er heller ikke gitt at mottakerorganet har samme taushetsplikt som avgiverorganet. Den private parten risikerer med andre ord at opplysningene brukes og utleveres i et helt annet omfang enn opprinnelig forutsatt. Advokatforeningen kan se at det vil være vanskelig å gi en uttømmende regulering av disse tilfellene, men det understreker poenget om at selve delingsadgangen må rammes inn mest mulig.

4.3    Sammenstilling og helautomatiserte analyseverktøy

Forslaget § 4 åpner for sammenstilling av delte personopplysninger. Formålene i bokstav a til c omfatter avdekking av lovbrudd, analyser av aktører og miljøer og beslutningsgrunnlag for blant annet prioriteringer og valg av kontrollobjekter. Formålslisten står i klammer, og departementet ber om syn på om den bør utvides eller sløyfes.

Advokatforeningen anbefaler at listen beholdes og presiseres. Sammenstilling kan gi et mer omfattende bilde av en person enn opplysningene hver for seg. Det bør fremgå hvilket konkret formål som begrunner sammenstillingen, og hva resultatet kan brukes til. Departementet bør særlig klargjøre skillet mellom overordnede analyser av utviklingstrekk og analyser rettet mot identifiserbare personer eller virksomheter. Når formålet kan oppnås uten identifiserbare opplysninger, bør dette gjenspeiles i gjennomføringen.

Adgangen til helautomatisert analyse må skilles fra adgangen til å treffe automatiserte avgjørelser. Artikkel 22 nr. 1 gjelder avgjørelser som utelukkende bygger på automatisert behandling og har rettsvirkning eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker den registrerte. Bestemmelsen omfatter derfor ikke enhver automatisert analyse. Den faktiske bruken av analyseresultatet kan likevel være avgjørende.

Departementet bør presisere at § 4 ikke alene gir en generell adgang til avgjørelser omfattet av artikkel 22. For kontrollutvelgelse og annen beslutningsstøtte bør det vurderes uttrykkelige krav til testing av datakvalitet, feiltreff og skjevheter, dokumentasjon av analysens forutsetninger og reell menneskelig vurdering før belastende tiltak. Det bør klargjøres hvordan analyseresultater kan etterprøves og korrigeres, og hvordan usikkerhet skal formidles til dem som bruker resultatene. Forholdet til ny forvaltningslov §§ 11 til 13 og KI-forordningen bør også vurderes.

4.4    Opplysningskategorier, digitale spor og anonymisering

Rapporten punkt 7.8 legger opp til at enhver relevant personopplysning skal kunne behandles. Dette omfatter metadata, digitale spor og sammensatte analyseprodukter. Som eksempel nevnes IP-adresser brukt ved pålogging og aktivitet på Skatteetatens «Min side». Forslaget § 2 fjerde ledd og § 4 omfatter også personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9 og 10.

Advokatforeningen mener departementet bør vurdere en ikke-uttømmende opplysningskatalog i forskriften. Den bør kombineres med tydelige behandlingsvilkår og ikke gi inntrykk av at enhver opplysning i katalogen dermed kan behandles. Det bør særlig redegjøres for behovet for deling av påloggings- og autentiseringsopplysninger som er samlet inn for å sikre digitale tjenester. Hvilke tidsperioder og detaljer som omfattes, og om delingen skal være målrettet eller løpende, har betydning for inngrepets omfang.
Behandling av særlige kategorier personopplysninger etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g forutsetter blant annet nødvendighet av hensyn til viktige allmenne interesser og egnede og særlige vernetiltak i rettsgrunnlaget. Kravene kommer i tillegg til kravet om behandlingsgrunnlag etter artikkel 6. Artikkel 10 har en annen oppbygning, med et alternativ om behandling under offentlig myndighets kontroll. Selv om det i norsk rett er tradisjon for å gi artikkel 10-opplysninger tilsvarende vern, bør kravene etter artikkel 9 og 10 vurderes hver for seg.

Departementet bør konkretisere hvilke behov som begrunner at alle kategoriene i artikkel 9 skal omfattes, og hvilke særlige garantier som skal ivareta den registrerte. Det bør også avklares hvilke opplysninger som kan behandles om personer som ikke selv mistenkes, men inngår i analyserte nettverk eller transaksjoner. For analyseprodukter bør det fremgå hva som er dokumenterte forhold, mistanke og maskinelt utledede vurderinger.

Rapporten punkt 7.5.3 bruker uttrykket «anonymiserte aktørrapporter med begrensede personopplysninger». Begrepsbruken bør klargjøres. Fjerning av navn er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at opplysningene er anonyme. Vurderingen må ta hensyn til reelle identifikasjonsmuligheter, også ved kobling mot andre tilgjengelige opplysninger. Pseudonymisering må ikke omtales som anonymisering. Det bør fremgå hvilket identifikasjonspotensial som foreligger hos henholdsvis avgiver og mottaker, og hvordan dette er vurdert.

4.5    Behandlingsansvar, informasjonssikkerhet og lagring

Arbeidsgruppen foreslår ikke egne bestemmelser om behandlingsansvar eller sletting. Det vises blant annet til at det ikke etableres ett felles IKT-system, og til de alminnelige reglene i personvern- og sektorregelverket. Rapporten erkjenner samtidig at felles behandlingsansvar kan oppstå ved samarbeid om sammenstilling.

Etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 7 og artikkel 26 beror behandlingsansvaret på hvem som bestemmer formål og midler. Fraværet av ett felles system er ikke avgjørende for om det foreligger felles behandlingsansvar. Vanlig utveksling mellom selvstendige organer innebærer på den annen side ikke automatisk slikt ansvar.

Departementet bør beskrive ansvarsfordelingen ved de sentrale samarbeidsformene, inkludert felles analysearbeid i separate systemer. Det bør være avklart hvem som vurderer grunnlag og nødvendighet for hver behandlingsaktivitet, håndterer henvendelser fra registrerte og følger opp feil. En generell henvisning til at avgiver har ansvar før deling og mottaker etterpå, gir ikke tilstrekkelig veiledning for alle slike situasjoner.

Personvernforordningen artikkel 25 og 32 stiller risikobaserte krav til tekniske og organisatoriske tiltak. Advokatforeningen mener sentrale garantier bør konkretiseres i forskriften. Dette bør omfatte tilgang etter tjenstlig behov og formål, sporbarhet ved oppslag og videreformidling, kontroll med uttrekk og regelmessig kontroll av tilganger. Mer detaljerte tekniske tiltak kan fastlegges risikobasert, slik at regelverket ikke låses til én systemarkitektur.

Departementet bør også klargjøre hvordan organene skal oppdage, dokumentere, begrense og håndtere sikkerhetsbrudd og misbruk av delingsadgangen. Det bør foreligge samordnede rutiner for kontroll av logger og oppfølging av uvanlige oppslag eller uttrekk, med tydelig ansvar for å undersøke hendelser og iverksette korrigerende tiltak. Rutinene bør omfatte varsling mellom berørte organer og avklare ansvaret for melding til tilsynsmyndigheten og underretning til berørte personer når regelverket krever det. Erfaringer fra hendelser bør brukes til å forbedre tilgangsstyring og øvrige sikkerhetstiltak.

Forslaget § 2 tredje ledd inneholder allerede krav om skriftlighet, nedtegning og merking av uverifiserte opplysninger. Departementet bør klargjøre hvordan disse kravene gjennomføres ved automatisert deling, og hvordan opplysninger om kilde, kvalitet og senere retting følger informasjonsflyten. Ellers kan foreløpige vurderinger bli behandlet som bekreftede fakta hos senere mottakere.

For lagring bør departementet vurdere felles kriterier for regelmessig gjennomgang og sletting av opplysninger som ikke lenger trengs til behandlingsformålet, herunder analysegrunnlag og mellomresultater. Forholdet til arkivplikter og andre lovlige bevaringsbehov må klargjøres. Det bør skilles mellom bevaring for dokumentasjon og fortsatt tilgjengelighet i operative analyse- og kontrollsystemer.

4.6    Registrertes rettigheter og viderebruk hos politiet

Rapporten punkt 7.10 foreslår ikke egne regler om informasjon og innsyn, men viser til personvernforordningen og unntakene i personopplysningsloven § 16. Departementet bør klargjøre hvordan organene skal vurdere informasjon og innsyn når opplysninger gjelder både den registrerte og andre personer. At opplysninger er taushetsbelagte overfor utenforstående, er ikke i seg selv en tilstrekkelig forklaring på at den registrerte nektes tilgang til egne opplysninger. Unntak må knyttes til det aktuelle rettsgrunnlaget og de hensynene det verner.

Det bør videre redegjøres for hvordan registrerte kan få rettet feil som allerede er delt eller inngår i analyseprodukter. Organene bør ha en tydelig kontaktordning, og det bør avklares hvordan retting, sletting og begrensning formidles til mottakere etter artikkel 19, med de unntak bestemmelsen oppstiller.

Forslaget omfatter politiet både som mottaker og, for forvaltningsoppgaver og sivile gjøremål, i den alminnelige organkretsen. Rapporten punkt 7.13 legger til grunn at politiets utlevering fortsatt skal følge eksisterende regler, mens § 4 også skal gi politiet grunnlag for sammenstilling.

Departementet bør med konkrete informasjonsløp klargjøre grensen mellom personvernforordningen og politiregisterregelverket, vilkårene ved formålsbytte og senere deling tilbake til forvaltningen. Henvisningen til «arbeidet mot økonomisk kriminalitet» bør ikke skjule forskjeller i rettsgrunnlag og rettigheter.

En særskilt nasjonal hjemmel kan etter artikkel 6 nr. 4 åpne for viderebehandling som ikke er forenlig med innsamlingsformålet, når hjemmelen oppfyller bestemmelsens krav til nødvendighet og forholdsmessighet for et formål nevnt i artikkel 23 nr. 1. Departementet bør redegjøre tydeligere for rekkevidden av hjemmelen i dette forslaget, og skille mellom adgangen til å dele, adgangen til å sammenstille og grunnlaget for andre etterfølgende behandlinger.

Arbeidsgruppen foreslår for øvrig ikke særregler om innsyn, jf. s. 82. Dermed er det ikke tilstrekkelig avklart hvordan berørte skal kunne kontrollere hele informasjonskjeden. Etter Advokatforeningens syn kunne dette med fordel fått mer oppmerksomhet, ettersom det er av betydning for private parters samlede rettssikkerhetsgarantier etter forskriften.

4.7    Virkeområde og organkrets

Forslaget § 1 angir en ikke-uttømmende liste over økonomisk kriminalitet og omfatter også andre nærmere beskrevne lovbrudd og tilretteleggingshandlinger. Organkretsen i § 2 omfatter blant annet Digitaliseringsdirektoratet, kommuner og fylkeskommuner. Skattemyndighetene, tollmyndighetene og politiet er blant organene som særskilt er nevnt som mottakere. Forslaget gir dermed ikke en identisk, gjensidig delingsadgang mellom alle organene.

Advokatforeningens personvernfaglige merknad er at bredden i kriminalitetsbegrepet, organkretsen og opplysningskategoriene må vurderes samlet. Departementet bør klargjøre hvilke oppgaver og konkrete informasjonsbehov som begrunner deltakelsen, særlig når et organ forvalter opplysninger som gir et bredt bilde av innbyggernes bruk av digitale tjenester. Det bør fremgå hvilken sammenheng et lovbrudd må ha med økonomisk kriminalitet for å omfattes som tilrettelegging.

Det bør også gis veiledning om hvilke funksjoner i kommuner og andre bredt sammensatte organer som skal håndtere deling, uten at oppregningen av organet oppfattes som generell tilgang for alle deler av virksomheten. Den nærmere vurderingen av kriminalitetsdefinisjonen og forskriftshjemmelens rekkevidde må samordnes med hoveduttalelsen.

4.8    Personvernkonsekvenser og praktisk gjennomføring

Rapporten punkt 7.12 beskriver generelle personvernrisikoer og viser til eksisterende plikter som risikoreduserende tiltak. Artikkel 35 krever vurdering av personvernkonsekvenser før behandling som sannsynligvis medfører høy risiko. Nr. 3 nevner blant annet omfattende automatisert evaluering som grunnlag for avgjørelser med betydelig virkning og behandling i stort omfang av opplysninger etter artikkel 9 eller 10.
Departementet bør klargjøre hvilke behandlinger som forventes å kreve slike vurderinger før oppstart. Ved sammenstilling og automatisering bør vurderingen blant annet omfatte feilaktig mistanke, uriktige koblinger, kontrollutvelgelse og konsekvenser for personer som ikke selv er mistenkt.

Arbeidsgruppen peker også på risikoen for at befolkningen kan føle seg overvåket, og at dette kan svekke tilliten til forvaltningen. Advokatforeningen mener denne virkningen bør inngå i vurderingen av ordningens samlede konsekvenser, også der den enkelte delingen isolert sett er lovlig. Departementet bør redegjøre for hvordan tydelige avgrensninger, kontroll med bruken og forståelig informasjon om ordningen kan motvirke slike virkninger.

Hvis artikkel 35 nr. 10 skal begrunne at det ikke kreves en ny vurdering hos organene, må vilkårene være oppfylt. Bestemmelsen forutsetter blant annet at rettsgrunnlaget regulerer den konkrete behandlingen eller behandlingsserien, og at en vurdering av personvernkonsekvenser allerede er gjennomført som del av vurderingen av rettsgrunnlaget. Det bør klargjøres hva som er vurdert på forskriftsnivå, og hva organene selv må vurdere og dokumentere.

Rapporten kapittel 8 legger til grunn begrensede økonomiske og administrative konsekvenser, men kostnadene ved nye IKT- og delingsløsninger er ikke beregnet. Etter forslaget § 5 kan bestemmelsene settes i kraft til ulik tid. Departementet bør redegjøre for forutsetningene for tilgangsstyring, logging, kvalitetssikring, opplæring og oppfølging av registrertes rettigheter før delingsadgangen tas i bruk. Dersom nødvendig systemstøtte ikke er på plass, bør det vurderes trinnvis innføring eller tilpassede overgangsordninger. Mulige virkninger for virksomheter som blir kontrollert på grunnlag av sammenstillinger, bør også vurderes, særlig behovet for å kunne oppklare feil på en effektiv måte.

Departementet bør legge opp til systematisk evaluering etter innføringen, med et tidspunkt for første evaluering og en tydelig plassering av oppfølgingsansvaret. Evalueringen bør belyse både nytten av informasjonsdelingen og konsekvensene for de berørte, blant annet gjennom erfaringer med feilaktige treff, klager, rettinger, sikkerhetshendelser og misbruk. Den bør også vurdere om datatilfanget og delingsomfanget er nødvendig, og om vilkår eller kontrolltiltak bør justeres. Oppfølgingen bør så langt mulig bygge på eksisterende dokumentasjon og sammenstilte opplysninger, uten unødvendig ny personopplysningsbehandling eller rapporteringsbyrde.

5    Avslutning

Advokatforeningen anbefaler at departementet tydeliggjør nødvendighetsvilkåret, beholder og presiserer formålene for sammenstilling og konkretiserer sentrale garantier for behandlingen. Videre bør ansvarsfordeling, registrertes rettigheter og de praktiske forutsetningene for sikker deling avklares før forskriften tas i bruk.


                                   Vennlig hilsen

 

Siri Teigum                                                              Merete Smith
leder                                                                        generalsekretær