NOU 2026: 8 Samarbeid og informasjonsdeling for å forebygge kriminalitet

1    Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover.

2    Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen fra Justis- og beredskapsdepartementet av NOU 2026: 8 Samarbeid og informasjonsdeling for å forebygge kriminalitet med høringsfrist 1. oktober 2026. Høringen gjelder bl.a. forslag til ny lov om deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger for å forebygge bestemte former for kriminalitet.

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess og lovutvalget for IKT og personvern. Lovutvalget for IKT og personvern består av Gry Cathrine Steen Hvidsten (leder), Ole Martin Moe, Henriette Standnes Brochmann, Knut-Erik Jakhelln, Odd Randgaard Kleiva, Eli Karine Navestad, Torunn Hellvik Olsen og Kjetil Wick Sætre. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Nicolai Skjerdal, Simen Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland.

3    Overordnede merknader

3.1    En lemping av taushetsplikten mellom offentlige organ vil kunne redusere barns villighet til å oppsøke hjelpeapparatet

For Advokatforeningen er det særlig viktig at barn som er på kant med loven møtes med tiltak som i best mulig grad kan bidra til at de bryter ut av sitt handlingsmønster, ikke låses fast i sin nåværende situasjon. Det må hensyntas at barna er i en sårbar utviklingsfase. Det er viktig at disse barna har reell tilgang til et hjelpeapparat som arbeider aktivt for å etablere, og eventuelt stabilisere, en positiv utvikling, uten å ha kriminalitetsbekjempelse som sitt formål eller som en konsekvens av kontakten. 

Taushetsplikten er en grunnleggende forutsetning for tilliten til dette hjelpeapparatet. Den beskytter ikke bare opplysninger etter at de er gitt, men gjøre det mulig for den enkelte å oppsøke hjelp og forklare seg åpent. Når opplysninger som er gitt i en hjelpe- eller behandlingssituasjon, kan deles med politiet eller andre kontrollorganer uten samtykke, endres premissene for kontakten med tjenesten. Advokatforeningen har på denne bakgrunn også tidligere vært bekymret for at vernet om taushetsplikten bygges ned.  

En svekkelse av taushetsplikten mellom offentlige organ vil kunne få en særlig alvorlig effekt for barn. Barn er avhengige av voksne og offentlige tjenester for å få hjelp, men har ofte begrenset oversikt over hvilke organer som mottar opplysninger, hva opplysningene kan brukes til, og hvilke konsekvenser delingen kan få. De kan dessuten ha vanskelige erfaringer med myndighetspersoner eller frykte reaksjoner fra familie, miljø eller politi. 

Advokatforeningen har merket seg at loven ikke åpner for informasjonsdeling med formål om straffeforfølgning. Når informasjonene først er delt med politiet, foreligger det imidlertid ingen skranke mot videre bruk av informasjonen.  Konsekvensen av deling blir dermed at informasjonen kan brukes i annet enn politiets forebyggende arbeid.

Advokatforeningen er på den bakgrunn enig med utredningens dissens om at forholdet mellom politiets forebyggende og etterretningsarbeid ikke er tilstrekkelig utredet og regulert. Slik bruk vil etter foreningens syn kunne ha stor innvirkning på barns kontakt med hjelpeapparatet.

En svekkelse av taushetsplikten vil etter Advokatforeningens syn medføre en økt en risiko for at barnet oppfatter skolen, barnevernet eller helsetjenesten som en del av politiets kontrollapparat. Utredningen nevner selv at deling kan skade behandlingsrelasjonen og gjøre et barn mindre tilgjengelig for psykisk helsehjelp.

Advokatforeningen er bekymret for at dersom opplysninger gitt hjelpeapparatet i større grad enn i dag skal kunne videreformidles politiet, vil det kunne skape en grunnleggende uklarhet om hvilken funksjon hjelpeapparatet har, og om barnet i praksis møter en hjelper eller en informasjonskanal til politiet. For barn i en sårbar situasjon er dette særlig alvorlig fordi barnets relasjon ofte vil være den konkrete voksne, ikke organet som sådan. Brytes tilliten i denne relasjonen vil barnet ha vansker med å etablere ny kontakt med andre personer i den aktuelle tjenesten.

Dette kan svekke snarere enn styrke, muligheten for å hjelpe barna ut av en vanskelig situasjon. Barn som befinner seg i risikosonen, er de barna som har størst behov for stabile og tillitsfulle relasjoner til hjelpeapparatet. Når terskelen for å dele taushetsbelagte opplysninger senkes, kan den praktiske virkningen bli at tjenestene får mindre kunnskap om barnas situasjon og dårligere mulighet til å yte tidlig og treffsikker hjelp.

Også informasjonsdeling fra politiet til hjelpeapparatet vil kunne ha negative konsekvenser for barnets kontakt, fordi de kan oppleve at et stigmatiserende bilde da vil blir styrende for relasjonen mellom barnet og det offentlige organet. Etter foreningens syn vil dette medføre en risiko for at barnet ikke gis den muligheten de bør ha for å kunne arbeide med en positiv endring.

De gjeldende reglene for når taushetspliktig informasjon kan deles inneholder allerede unntak fra taushetsplikten ved blant annet avvergingsplikt, opplysningsplikt til barnevernet og situasjoner hvor deling er nødvendig for å beskytte liv og helse, se utredningens kapittel 3.3.

Etter Advokatforeningens syn omfatter dagens regelverk allerede de tilfellene der det er påkrevd at informasjonene deles for å hjelpe barnet i situasjoner omfattet av forslagets § 4 bokstav b. eller c., samt de mest alvorlige tilfellene omfattet av § 4 a. 

En utvidelse av delingsadgangen, særlig mellom politi og hjelpeapparat, vil kunne få negative konsekvenser for hjelpeapparatets relasjon med barna. Der det er behov for slik informasjonsdeling ut over dagens adgang, bør dette løses ved hjelp av dialog med barnet og innhenting av samtykke for informasjonsdelingen.

Etter Advokatforeningens syn er det derfor ikke godtgjort at det i tillegg er behov for en generell lov som åpner for deling innenfor de aktuelle kriminalitetsområdene uten samtykke fra barnet.

3.2    Avgrensingen av de aktuelle kriminalitetsområdene er for lite presise

Advokatforeningen er videre skeptisk til at kriminalitetsområdene er for vagt avgrenset. Utredningen understreker selv at en lov som gjør unntak fra taushetsplikten, må være tydelig, presis og forutberegnelig, og at uklare formålsavgrensninger medfører fare for misbruk, uforholdsmessig deling og praktiske anvendelsesproblemer

Spørsmålet om når kriminalitet kan få «vesentlig negative konsekvenser» for barn og unge under 25 år innebærer betydelig innslag av skjønn for rettsanvenderen.  Det samme gjelder vilkåret om «vold og overgrep», når definisjonene ikke er koblet opp mot de strafferettslige bestemmelsene. Advokatforeningen mener det er problematisk at det ikke er nærmere avklart hvilke former for vold, seksuelle handlinger, utnyttelse, kontroll og krenkelser som skal omfattes.

Det er ansatte i ulike tjenester og profesjoner som skal anvende loven i løpende arbeid. De vil ha ulik juridisk kompetanse, ulik problemforståelse av barnas situasjon og ulik nærhet til politiet. Skjønnsmessige kriminalitetskategorier vil derfor praktiseres forskjellig mellom de ulike tjenester og kommuner. Noen vil dele for mye av frykt for å overse en risiko, mens andre vil unnlate å dele fordi de er usikre på hjemmelen. Risikoen for feilklassifisering, stigmatisering og uforholdsmessig deling er derfor betydelig.

Denne risikoen forsterkes av at forslaget ikke gir en informasjonsdelingsplikt, men en inforasjonsdelingsrett jf. bruken av «kan» i forslagets § 4, samt kravet om nødvendighet og forholdsmessighet i § 7. 

Advokatforeningen er enig i at det er nødvendig med en skranke for å hindre unødvendig eller uforholdsmessig deling, gitt de brede fullmaktene forvaltingsorganene gis i lovforslaget. Men foreningen mener at kombinasjonen av skjønnsmessige vurderinger i hvilke kriminalitetskategorier som er omfattet, med skjønnsmessige vurderinger av om informasjon overhodet skal deles, vil medføre at man får en så fragmentert praksis at den vil fremstå som både urettferdig og tilfeldig overfor barnet. 

Med mindre både klassifiseringen av kriminalitetskategoriene og skjønnsutøvelsen kan gjøres klarere, mer ensartet og mer forutberegnelig, bør forslaget etter Advokatforeningens syn ikke vedtas. 

4    Personvernsrettslige merknader til lovforslaget

4.1    Innledning

Dersom departementet likevel velger å gå videre med lovforslaget, knytter Advokatforeningen følgende merknader til de personvernrettslige sidene av lovutkastet.

4.2    Kapittel 12 – Vurdering av personvernkonsekvenser 

Utvalget legger i NOUen til grunn at, for at den foreslåtte loven skal kunne fungere som delingsgrunnlag for behandling av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e), uten at hvert enkelt offentlig organ som ønsker å dele informasjon skal behøve å gjennomføre en personvernkonsekvensvurdering før informasjonsdelingen, må utredningen inneholde en generell personvernkonsekvensvurdering av lovforslaget. Advokatforeningen er enig i at dette følger som et krav av GDPR artikkel 35 nr. 10. Foreningen gjør samtidig departementet oppmerksom på at ordlyden i bestemmelsen åpner for at lovgiver likevel kan anse det nødvendig å utføre en slik vurdering før behandlingsaktivitetene. For å unngå at det oppstår noe tvil omkring dette viktige spørsmålet, anbefaler Advokatforeningen at departementet, som ledd i det videre arbeidet med en eventuell ny lov, klargjør om det eventuelt vil kunne være situasjoner der det anses som nødvendig med personvernkonsekvensvurderinger i det enkelte tilfellet eller ikke. 

Utvalget opplyser at konsekvensutredningen er utført i samsvar med GDPR artikkel 35 nr. 3, Artikkel 29-arbeidsgruppen for beskyttelse av personopplysningers «Retningslinjer for vurderinger av personvernkonsekvenser», samt det svenske Datatilsynets veileder, IMY, «Vägledning för integritetsanalys i lagstiftningsarbete» (dnr IMY-2022-10835). Advokatforeningen anser fremgangsmåte og metodikk for å være adekvat og oppfatter det som svært nyttig og viktig at utvalget har sørget for å innta en: 

•    systematisk beskrivelse av de planlagte behandlingsaktivitetene og formålet med behandlingen (12.2)
•    vurdering av om behandlingsaktivitetene står i et rimelig forhold til formålet (12.3)
•    vurdering av risikoen for de registrertes rettigheter og friheter (12.4)
•    synspunkter om behandlingen fra berørte registrerte (12.5)
•    de planlagte tiltakene for å håndtere risikoene for de registrertes rettigheter og friheter (12.6)

Særlig anser Advokatforeningen tabell 12.1 på side 265 flg. som nyttig for vurderingen av forslaget, fordi det i denne oversikten er mulig å se hvordan utvalget har identifisert risikoer for individene og samtidig adressert risikoen gjennom konkret grep i selve lovteksten for å håndtering av risikoen.

Advokatforeningen merker seg imidlertid det utvalget sier om at flere av mekanismene i tabellen som skal redusere risikoen, forutsetter aktiv implementering i praksis. Dette sier seg kanskje selv, men er et svært viktig poeng i det videre arbeidet: Klare vilkår for deling, bestemmelser om registrertes medvirkning, notoritet rundt informasjonsdelingen (krav om skriftlighet) og felles behandlingsansvar, reduserer ikke i seg selv risikoen, dersom organene som skal dele informasjon ikke har tilstrekkelig kompetanse, rutiner og ledelsesforankring. Advokatforeningen deler utvalgets bekymring for at loven i seg selv kan resultere i uønsket eller ulovlig deling, fordi det er en risiko for at den ikke anvendes riktig i praksis. Utvalget peker bl.a. på at ulik praksis og uforholdsmessig deling, særlig i sammensatte saker hvor det er uklart om en bekymring organet/organene har faller innenfor lovens forebyggingsformål, kan skje. Denne risikoen må håndteres gjennom, blant annet, opplæring og evaluering av praksis påpeker utvalget. 

4.3    Del V og VI – lovforslag og merknader til de enkelte bestemmelsene samt dissensen

4.3.1    Formålsbegrensning

Det vises til punkt 3.2 ovenfor hva gjelder avgrensingen av de aktuelle kriminalitetsområdene.

Advokatforeningen har for øvrig merket seg at lovteksten som sådan etterlater et visst inntrykk av at deling av informasjon kun er tillatt dersom dette er nødvendig for gjennomføring av konkrete tiltak. Dette følger av at § 3 første ledd bokstav a) sier at forebygging er tiltak rettet mot enkeltpersoner. Utvalgte har ellers i NOUen vært klare på at det ikke er slik loven skal forstås, og Advokatforeningen mener da at lovutkastet bør justeres slik at det reelle innholdet fremgår klarere.

4.3.2    Konkret begrunnet bekymring

Etter lovutkastet § 4 er det kun adgang til å dele informasjon dersom det foreligger en konkret begrunnet bekymring for nærmere angitte forhold. Etter Advokatforeningens syn er det uklart hvem sin konkret begrunnet bekymring som kan legges til grunn for vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt. Er det kun avgiverorganet sin bekymring eller kan avgiverorganet også legge vekt på konkrete bekymringer hos mottakerorganget, dersom de er kjent med disse? Dette bør etter foreningens syn klargjøres i det videre arbeidet med en eventuell ny lov. 

4.3.3    Nødvendighet og forholdsmessighet

Advokatforeningen vil særlig fremheve at lovforslaget § 11 legger opp til et "tosporet system" der den enkelte ansatte som er underlagt taushetsplikt selv må ta stilling til om vilkårene for deling er oppfylt. Dette innebærer at førstelinjeansatte uten juridisk bakgrunn må foreta komplekse personvernrettslige vurderinger, herunder nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderinger, risikovurderinger og vurderinger av krav til brukermedvirkning. Disse vurderingene krever ikke bare kunnskap om regelverket, men også forståelse av personvernrettslige prinsipper. For helsepersonell kommer dette i tillegg til det selvstendige ansvaret de allerede har for å ivareta taushetsplikten. Advokatforeningen anerkjenner at NOU-en i kapittel 13 foreslår en omfattende implementeringspakke med opplæring i profesjonsutdanningene, e-læringsprogram, nettside med veiledning og fagspesifikke retningslinjer. Foreningen er imidlertid bekymret for at disse tiltakene vil ta tid å utarbeide og implementere, og understreker viktigheten av at implementeringspakken er på plass ved lovens ikrafttredelse. 

Det er en svært viktig rettssikkerhetsgaranti i loven, at deling ikke kan skje dersom dette ikke er nødvendig og forholdsmessig. Disse kriteriene er godt kjent fra personopplysningsretten, men ikke nødvendigvis like kjent for ansatte i de organer som skal vurdere om disse vilkårene er oppfylt i den enkelte saken. Advokatforeningen merker seg at utvalget i merknadene til bestemmelsen (side 290 flg.) har inntatt en rekke kommentarer som er egnet til å kaste verdifullt lys over innholdet. 

Mindretallets dissens har noen viktige poenger som departementet bør se nærmere på, knyttet til at mange av forholdene som bør inngå i en nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering er beskrevet i forarbeider og merknader. Mindretallet mener at disse kravene, slik de er formulert i lovteksten, i denne konteksten/for de konkrete rettsanvenderne blir for generelle. Samlet sett stiller ordlyden store krav til den enkelte ansatte og til lokale tjenester som skal anvende loven i komplekse, uavklarte og ofte emosjonelle saker. Advokatforeningen har sympati for disse synspunktene og vil oppfordre departementet til å se nærmere på om det ikke er mulig å innarbeide noen flere føringer i selve lovteksten – noe mer veiledning – basert på det som allerede er beskrevet andre steder i utredningen. Advokatforeningen er av den oppfatning at dette vil hjelpe rettsanvenderen og ta ned risikoen for at deling skjer der det ikke er nødvendig og forholdsmessig i den konkrete saken.

4.3.4    Personopplysninger som kan deles

Advokatforeningen oppfatter at ordlyden i lovutkastet med hensyn til hvilke personer det er adgang til å dele personopplysninger om, er for uklart angitt. Foreningen merker seg at flertallet som står bak lovutkastet mener det klart nok kan utledes av lovteksten, og de ulike kriminalitetsområdene sett i sammenheng, hvem de registrerte kan være. Advokatforeningen vil imidlertid oppfordre departementet til å vurdere om det ikke bør inntas en klargjøring, enten som del av § 8 om hvilke personopplysninger som kan deles, eller som en ny, egen bestemmelse hvem de registrerte kan tenkes å være. Det er et svært sentralt poeng at den som skal anvende loven enkelt kan lese ut av den hvilke personer det er adgang til å dele opplysninger om.

Advokatforeningen merker seg at utkastets bestemmelse om deling av alminnelige personopplysninger også omfatter opplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Riktignok er slik opplysninger omfattet av GDPR artikkel 10, og ikke artikkel 9, men i norsk rett er det likevel en tradisjon for å likebehandle artikkel 10-opplysninger med artikkel 9-opplysninger, se som eksempel personopplysningsloven § 11, som riktignok gjelder for private aktører. Advokatforeningen mener uansett at departementet i det videre arbeidet bør se nærmere på om opplysninger om straffedommer og lovovertredelser er hensiktsmessig plassert i bestemmelsen om alminnelige personopplysninger. 

4.3.5    Behandlingsansvar

Advokatforeningen oppfatter at NOUens vurdering av og begrunnelse for valg av felles behandlingsansvar for delingen (§ 10) av informasjon fremstår som litt uklart angitt. Særlig gjelder dette fordi lovutkastet også sier at organene er selvstendige behandlingsansvarlig for all behandling som skjer før og etter selve delingen. Det felles behandlingsansvaret fremstår derfor som svært begrenset og kun knyttet til selve utleverings-/innsamlingssituasjonen. Samtidig synes det å være en viss motsetning til det som sies om at avgiverorganet – den behandlingsansvarlige – beslutter om personopplysninger skal deles (§ 11), noe som tilsier at mottakerorganet ikke er med og bestemmer formålet med utleveringen – kun formålet med sin egen innsamling. Advokatforeningen anser at det kan være gode grunner til å oppstille et felles behandlingsansvar, fordi dette krever at partene samarbeider om hvordan hensynet til de registrerte mv. skal ivaretas. Samtidig inneholder lovutkastet en del bestemmelser om medvirkning og underretning, som det i utgangspunktet er mest naturlig å tolke at ligger på avgiverorganet å følge opp alene, gitt at de er behandlingsansvarlig for beslutningen om å dele. Det er også slik at, siden begge er behandlingsansvarlige hver for seg, så vil de registrerte uansett kunne forvente og ha rett til å få sine rettigheter oppfylt av begge for alt annet enn delingen. Det er videre slik at felles behandlingsansvar krever en nærmere regulering partene imellom, noe som vil kunne lede til en del ekstra byråkrati, som departementet bør vurdere om gir noen ekstra verdi. Advokatforeningen vil på dette grunnlaget oppfordre departementet til å se nærmere på hva det felles behandlingsansvaret omfatter og klargjøre både dette og hvilke plikter dette medfører for avgiver- og mottakerorganet.

4.3.6    Informasjonssikkerhet og tekniske tiltak

Lovutkastet adresserer i liten grad krav til informasjonssikkerhet og tekniske tiltak ved delingen, utover kravet om skriftlighet og notoritet. GDPR artikkel 32 krever at den behandlingsansvarlige iverksetter egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre et sikkerhetsnivå som er egnet med hensyn til risikoen, herunder tiltak for tilgangsstyring, logging, kryptering og sporbarhet.

Advokatforeningen anbefaler at departementet i forarbeidene eller i forskrift gir føringer om at organer som deler og mottar opplysninger etter loven, skal sikre tilfredsstillende tekniske og organisatoriske tiltak for den aktuelle informasjonen. Dette bør blant annet omfatte at delingen i seg selv må skje på en tilstrekkelig sikker måte, i tillegg til at informasjonen som deles må være underlagt tilfredsstillende tilgangsstyring etter deling, logging av hvem som har hatt tilgang til og behandlet delte opplysninger og regelmessige risikovurderinger av informasjonssikkerheten.

En slik infrastruktur er en forutsetning for at lovens rettssikkerhetsgarantier, herunder medvirkning, skriftlighet og felles behandlingsansvar, skal fungere i praksis.

4.3.7    Barns personopplysninger

GDPR fortalepunkt 38 fastslår at barn fortjener særskilt beskyttelse fordi de kan være mindre bevisste på risikoen ved behandling av personopplysninger. EDPBs retningslinjer 1/2024 om artikkel 6 nr. 1 bokstav f understreker at behandling av barns personopplysninger krever særlig aktsomhet i forholdsmessighetsvurderingen. Etter Advokatforeningens syn har dette prinsippet overføringsverdi til behandling som bygger på artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Advokatforeningen mener at lovutkastet bør inneholde en uttrykkelig bestemmelse som understreker at det skal tas særskilt hensyn til barnets beste og barns særlige behov for vern av personopplysninger ved vurderingen av om deling er nødvendig og forholdsmessig, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 og GDPR fortalepunkt 38.

4.3.8 Unntak fra underretningsplikten

Det følger av lovforslaget § 12 siste ledd siste punktum at det kan gjøres unntak fra plikten til å underrette «når det følger av personopplysningsloven eller personvernforordningen». Dette unntaket er lite presist utformet. I merknadene til lovforslaget § 12 (side 294-295) henvises det til tilfeller som nevnt i personopplysningsloven § 16 og personvernforordningen artikkel 14. Etter Advokatforeningens syn bør lovforslaget § 12 siste ledd siste punktum utformes med tilsvarende formulering som i forslaget § 5 siste ledd: «Det kan gjøres unntak fra plikten til å underrette på grunn av private og offentlige interesser i tilfeller nevnt i personopplysningsloven § 16 eller personvernforordningen artikkel 14.»

4.4    Særlig om forholdet mellom forebygging og straffeforfølgning – vurdering av skillet

Fra et personvernperspektiv er skillet mellom politiets forebyggende arbeid og etterforskning/ straffeforfølgning avgjørende, fordi det berører to ulike personvernrettslige regimer: GDPR, gjennom personopplysningsloven, for kommunale og statlige forvaltningsorganer, og politiregisterloven og LED (direktiv (EU) 2016/680) for politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet.

Politiregisterloven § 4 fastslår et formålsbestemthetsprinsipp: personopplysninger kan bare behandles for det formålet de er innhentet for. I praksis er det likevel vanskelig å opprettholde et vanntett skille mellom opplysninger brukt i politiets forebyggende arbeid og opplysninger innhentet i etterforskningssporet. EOS-utvalgets årsmelding, Dokument 7:1 (2015–2016), dokumenterte at PST i konkrete saker hadde mottatt opplysninger innhentet av det ordinære politiet under etterforskning av straffesaker, det vil si opplysninger innsamlet med et annet formål enn det forebyggende arbeidet PST driver. Eksempelet viser at informasjonsflyten mellom politiets etterforskningsvirksomhet og PSTs forebyggende og etterretningsrettede virksomhet kan utfordre de formålsbaserte grensene i regelverket. Advokatforeningen anser det som sannsynlig at tilsvarende utfordring vil gjelde når politiet mottar opplysninger for forebyggingsformål, men samtidig har et ansvar for etterforskning av straffesaker.

Lovutkastet inneholder riktignok en formålsavgrensning mot etterforskning av straffesaker, men denne er begrenset til lovens eget virkeområde og det er uklart om/hvordan utvalget har ment at skillet skal kunne opprettholdes for opplysninger som deles med politiet for forebyggingsformål. Når opplysningene først er delt med politiet, reguleres viderebruken i utgangspunktet av politiregisterloven. Advokatforeningen anbefaler derfor at departementet vurderer om det bør inntas en uttrykkelig bestemmelse i den nye loven som forbyr at opplysninger mottatt etter den nye delingsloven brukes som ledd i etterforskning eller straffeforfølgning, eller at det som minimum inntas en tydelig regulering av hva som skal skje med opplysningene etter at de er delt med politiet, slik at det er full transparens og forutberegnelighet rundt dette både for avgiverorganet og for den registrerte.

Skillet mellom forebygging og straffeforfølgning er ikke bare et strafferettslig spørsmål, men har direkte konsekvenser for personvernet til de registrerte. Mangelen på en effektiv skranke mot viderebruk for andre formål innebærer at opplysninger delt i forebyggende øyemed i praksis kan ende opp i straffesakskjeden. Det endrer selve premisset for delingen og kan undergrave de tillitsbaserte relasjonene som er avgjørende for at hjelpeapparatet fungerer. Dersom departementet skal gå videre med lovarbeidet, er dette et punkt Advokatforeningen anser som svært sentralt at blir klargjort og håndtert bedre enn slik det nå ligger i utkastet til ny lov. 

                                                      Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                                              Merete Smith
leder                                                                                                         generalsekretær