Rapport fra arbeidsgruppe som har utredet bruk av biologisk materiale innhentet i straffesaker til rettsmedisinsk metodeutvikling, kvalitetssikring og forskning

1     Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 29 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser og gode lover. 

2    Sakens bakgrunn

Advokatforeningen viser til arbeidsgrupperapporten «Ny lovhjemmel til å bruke humant biologisk materiale innhentet i straffesaker til rettsmedisinsk kvalitetssikring, metodeutvikling og forskning», sendt på høring av Justis- og beredskapsdepartementet den 4. juni 2026. 

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess og lovutvalget for IKT og personvern. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Nicolai Skjerdal, Simen Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland, som alle har lang erfaring og kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet. Lovutvalget for IKT og personvern består av Gry Cathrine Steen Hvidsten (leder), Ole Martin Moe, Henriette Standnes Brochmann, Knut-Erik Jakhelln, Odd Randgaard Kleiva, Eli Karine Navestad, Torunn Hellvik Olsen og Kjetil Wick Sætre. Samtlige lovutvalgsmedlemmer har lang erfaring og kompetanse innenfor de aktuelle rettsområdene.  

3    Hovedsynspunkter

Advokatforeningen støtter formålet om å sikre høy kvalitet i det rettsmedisinske arbeidet. Pålitelige analysemetoder, faglig utvikling og forskning kan bidra til riktigere avgjørelser og styrket rettssikkerhet. Dette legitime formålet kan imidlertid ikke i seg selv begrunne en generell adgang til å bruke biologisk materiale og tilknyttede opplysninger til nye formål uten samtykke fra den materialet stammer fra.

Forslaget innebærer at biologisk materiale og tilknyttede opplysninger skal kunne brukes til kvalitetssikring, metodeutvikling og forskning uten samtykke. Ved kvalitetssikring og metodeutvikling foreslås det heller ingen reservasjonsrett, mens det ved forskning bare foreslås en reservasjonsordning basert på generell informasjon til allmennheten. Ordningen skal dessuten omfatte materiale som allerede er innhentet før forskriften trer i kraft. Forslaget griper dermed inn i den enkeltes rådighet over biologisk materiale som i mange tilfeller er innhentet ved tvang og utelukkende for å opplyse en bestemt straffesak.

Advokatforeningens hovedsyn er at videre bruk til andre formål enn den konkrete straffesaken som utgangspunkt må bygge på et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke. Dette må i alle tilfeller gjelde når straffeforfølgningen er endelig avsluttet uten domfellelse. En person som ikke er domfelt, bør ikke uten eget aktivt samtykke inngå i et varig materialegrunnlag for rettsmedisinsk utvikling, undervisning eller forskning.

Dersom departementet likevel ønsker å åpne for enkelte former for videre bruk uten samtykke, må unntakene avgrenses vesentlig snevrere enn foreslått. Det må skilles mellom kvalitetssikring som er en integrert og nødvendig del av det opprinnelige sakkyndigoppdraget, og generell kvalitetssikring, metodeutvikling, internopplæring og forskning som tjener fremtidige og selvstendige formål. For den siste gruppen må loven fastsette klare vilkår, tidsgrenser, uavhengig forhåndskontroll, individuell informasjon, innsigelses- og slettingsmuligheter og særregler for personer som ikke er domfelt.

Advokatforeningen mener videre at den folkerettslige utredningen er utilstrekkelig, særlig fordi forholdet til EMK art. 8 ikke synes utredet i særlig grad. 

4    Forslagets rekkevidde

Forslaget gjelder ikke bare oppbevaring av materiale for den straffesaken det ble innhentet i. Det åpner for nye analyser og ny behandling til tre selvstendige formål. «Tilknyttede opplysninger» er ment å omfatte blant annet sakkyndigerklæringer, analyserapporter og annen informasjon som er fremkommet gjennom den rettsmedisinske undersøkelsen. Bruken kan derfor omfatte både det fysiske materialet, nye analyseresultater og opplysninger fra straffesaken.

Begrepene kvalitetssikring og metodeutvikling favner vidt. Kvalitetssikring kan etter rapporten omfatte sammenligning med en referansemetode, gjentatte analyser av samme prøve, parallell analyse med andre metoder, instrumenter eller kjemikalier, undersøkelser av lagringseffekter, feilsøking og internopplæring. Metodeutvikling kan omfatte utvikling og validering av nye analyse- og undersøkelsesmetoder ved bruk av reelle prøver. Rapporten erkjenner samtidig at grensen mellom metodeutvikling og forskning kan være vanskelig å trekke. Dette er problematisk når forslaget ikke åpner for reservasjon for metodeutvikling, men borgerne skal kunne reservere seg mot forskning. 

Aktivitetene kan innebære at materialet analyseres flere ganger, med andre teknologier og for andre spørsmål enn dem som begrunnet den opprinnelige innhentingen. Internopplæring og utvikling av fremtidige metoder har dessuten en svakere tilknytning til den enkelte straffesaken enn kontroll av om et konkret analyseresultat er riktig. 

Det er derfor ikke tilstrekkelig å betegne all bruk som «kvalitetssikring» eller «metodeutvikling» og på dette grunnlaget anse inngrepet i privatlivet som begrenset. Etter Advokatforeningens syn åpner lovforslaget for alvorlige inngrep i retten til privatliv. 

5    Informert samtykke som hovedregel

Som påpekt av arbeidsgruppen omfatter materiale innhentet gjennom straffesakskjeden et bredt spekter av typetilfeller. Mest typisk er situasjonen der materialet er innhentet ved bruk av tvangsmidler, eller under trussel om bruk av tvangsmidler, overfor en siktet. I et slikt tilfelle er prøvene et resultat av statens tvang begrunnet i hensynet til kriminalitetsbekjempelse og anses forholdsmessig etter EMK art. 8 fordi det foreligger skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold av en viss alvorlighetsgrad. 

Også for andre involverte aktører kan det stilles spørsmål om hvor reell valgfriheten er for prøvetaking. Rapporten nevner at prøvegiveren under straffeforfølgningen kan stå i et avhengighetsforhold til politi og påtalemyndighet, være påvirket av situasjonens alvor eller av rusmidler og derfor ha vansker med å avgi et frivillig og informert samtykke om videre bruk. 

Advokatforeningen er enig i at man vanskelig kan innhente et informert samtykke om bruk av materiale til forskning eller kvalitetskontroll i en slik situasjon, fordi det enten overhodet ikke foreligger noe samtykke, eller fordi det i situasjonen ligger et iboende press. 

Etter Advokatforeningens syn bør imidlertid ikke konklusjonen da være at man oppgir målet om å få et informert samtykke. Slikt samtykke må da etter foreningens syn innhentes på et senere og mer egnet tidspunkt dersom materialet skal benyttes til andre formål enn etterforskning og iretteføring.

Videre bør samtykke til en type bruk, ikke automatisk omfatte andre formål. Samtykke til avgrenset kvalitetssikring, bør eksempelvis ikke anses som samtykke til forskning, undervisning, utvikling av nye genetiske markører eller oppbevaring av analyseresultater for fremtidige prosjekter.

En reservasjonsordning kan etter foreningens syn ikke likestilles med informert samtykke. Dette gjelder særlig når den enkelte ikke skal motta individuell informasjon, men selv må finne frem til opplysninger på en nettside. Rapporten fremhever selv at informasjon er en nødvendig forutsetning for å utøve egne rettigheter, og at informasjonen bør være forståelig, tilgjengelig og tilpasset mottakeren. En reservasjonsrett som den berørte ikke kjenner til, gir ikke et reelt vern av selvbestemmelsen.

Advokatforeningen er dermed av det syn at inngrepets potensielle alvor medfører at det bør etableres en ordning for å informere den berørte direkte om den potensielle bruken av materialet før det kan benyttes.  Dette gjelder også selv om det etableres en ordning med reservasjonsrett i stedet for samtykke.

6    Særlig om frifinnelse, henleggelse og annen avslutning uten domfellelse

Etter Advokatforeningens syn bør det gjelde en klar særregel der materiale er innhentet uten samtykke fra prøvegiveren, og prøvegiveren ikke er domfelt for den handlingen mistanken gjelder. 

Dette gjelder særlig siktede der prøven er tatt ved tvangsmiddel og der saken senere er henlagt eller endt med frifinnelse. For slike personer foreligger det intet samtykke til prøvetakingen opprinnelig og heller intet implisitt samtykke til videre bruk av dette. Tvert imot er materialet her skaffet til veie ved tvang og videre bruk vil kunne oppleves som et fortsatt inngrep og krenkelse av prøvegiverens privatliv. 

I det foreliggende forslaget er materialets tilknytning til en rettsmedisinsk undersøkelse i utgangspunktet tilstrekkelig, uavhengig av straffesakens utfall. En slik likestilling er problematisk både ut fra prinsippet om selvbestemmelse og vil være et uforholdsmessig inngrep. 

Advokatforeningen mener derfor at biologisk materiale og tilknyttede opplysninger fra en frifunnet person ikke må brukes til generell kvalitetssikring, metodeutvikling, undervisning eller forskning uten vedkommendes uttrykkelige og informerte samtykke. Det samme bør gjelde ved henleggelse og annen endelig avslutning uten domfellelse. Videre oppbevaring og bruk av slikt materiale vil etter foreningens syn da ikke være nødvendig i et demokratisk samfunn og medføre en krenkelse av Grl. § 102 og EMK art. 8.

7    Forholdet til EMK artikkel 8

Arbeidsgruppens mandat krevde uttrykkelig en redegjørelse for Norges internasjonale forpliktelser, herunder EMK, og en særlig gjennomgang av rammene for forskning uten samtykke. Rapporten omtaler Grunnloven § 102, EMK artikkel 8, Biomedisinkonvensjonen, forskningsetiske normer og personvernregelverket. Omtalen består imidlertid i hovedsak av generelle rettslige og etiske utgangspunkter. 

Rapporten foretar ikke en strukturert anvendelse av EMK artikkel 8 på den foreslåtte ordningen. Den vurderer ikke inngrepets styrke for ulike materialtyper og analyseformer, identifiserer ikke uttrykkelig hvilket legitimt formål som bærer hvert bruksområde, og foretar ikke en systematisk nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering for henholdsvis domfelte, frifunnede, personer med henlagte saker, fornærmede, barn og avdøde.

Rapporten drøfter heller ikke tilstrekkelig EMDs krav til lovskvalitet, tidsbegrensning for lagringen, sletting, uavhengig kontroll og effektive rettsmidler for bruk av materialet. Slike rettsikkerhetsgarantier er nødvendige for at et forslag med så stort nedslagsfelt skal være konvensjonskonformt. Etter Advokatforeningens syn må dette vurderes nærmere før man går videre med lovarbeidet. 

8    Inngrep i privatlivet

8.1    Innledning

Oppbevaring og bruk av identifiserbart biologisk materiale omfattes av retten til privatliv etter EMK artikkel 8. 

EMD har slått fast at selve lagringen av opplysninger om privatlivet er et inngrep, uavhengig av om opplysningene senere blir brukt. For biologiske prøver er inngrepet særlig sterkt fordi prøvene kan inneholde omfattende informasjon om helse, genetisk kode og biologiske slektsforhold. EMD har derfor lagt til grunn at selve oppbevaringen av cellemateriale utgjør et inngrep, selv om bare en begrenset del av informasjonen faktisk analyseres og det ikke påvises noen umiddelbar skade jf. S. AND MARPER v. THE UNITED KINGDOM. 

Arbeidsgruppens forslag gjelder ikke bare passiv oppbevaring. Det åpner uttrykkelig for nye analyser, bruk av nye metoder og etablering av nye registre. Inngrepene lovforslaget åpner for må derfor vurderes ut fra hele behandlingskjeden: fortsatt oppbevaring, utvelgelse av materiale, nye analyser, kobling med tilknyttede opplysninger, personidentifikasjon, tilgang, bruk til fremtidige prosjekter og sletting. Samlet sett vil dette medføre at arbeidsgruppens forslag må anses som et inngrep i retten til privatliv av en potensiell svært inngripende karakter. 

8.2    Krav om lovhjemmel og lovskvalitet

Et inngrep etter EMK artikkel 8 må være «i samsvar med loven». Kravet omfatter ikke bare at det finnes en formell lovhjemmel. Regelverket må være tilgjengelig og forutsigbart og gi tilstrekkelig vern mot vilkårlighet. EMD har ved biometriske opplysninger fremhevet behovet for klare og detaljerte regler om blant annet varighet, lagring, bruk, tredjepartstilgang, integritet, konfidensialitet og destruksjon.

Den foreslåtte § 160 a angir tre vide formål, men overlater sentrale spørsmål til forskrift og intern praksis. Grensen mellom kvalitetssikring, metodeutvikling og forskning er uklar. Det fremgår ikke tilstrekkelig presist hvilke nye analyser som kan foretas, hvilke opplysninger som kan utledes, hvor lenge materiale kan oppbevares, når den enkelte kan kreve sletting, eller hvilke kriterier som skal styre en individuell nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering.

Det er også problematisk at virksomheten som ønsker å bruke materialet, i stor grad skal godkjenne egne prosjekter. Ved kvalitetssikring og metodeutvikling er kontrollen foreslått lagt til virksomhetens egne rutiner for godkjenning og internkontroll. Dette gir ikke den uavhengige kontrollen som inngrepets karakter og materialets sensitivitet tilsier.

Advokatforeningen mener på denne bakgrunn at forslaget ikke i tilstrekkelig grad dokumenterer at lovkvalitetskravet er oppfylt. De sentrale inngrepsvilkårene må fremgå av loven og kan ikke fullt ut overlates til prosjektbeskrivelser og interne rutiner.

8.3    Nødvendighet og forholdsmessighet

Forholdsmessighetsvurderingen må ta utgangspunkt i materialets art, hvordan det ble innhentet, straffesakens utfall, lovbruddets karakter og alvor, formålet med den nye bruken, oppbevaringstiden, muligheten for sletting, graden av personidentifikasjon, hvem som får tilgang, og hvilke kontroll- og overprøvingsmekanismer som finnes.

EMD har fremhevet at personopplysninger må være relevante og ikke overdrevne i forhold til formålet, bare oppbevares identifiserbart så lenge det er nødvendig, og beskyttes effektivt mot misbruk. Behovet for slike garantier er særlig sterkt for genetiske opplysninger og ved bruk uten samtykke.

Forslaget er generelt og i liten grad differensiert. Det skiller ikke etter straffesakens utfall, lovbruddets alvor, prøvegiverens alder, om materialet ble innhentet med tvang, hvor lang tid det er gått, materialets informasjonsinnhold eller hvor inngripende den nye analysen er. Ved kvalitetssikring og metodeutvikling gis det verken samtykkerett eller reservasjonsrett. Ved forskning foreslås bare generell informasjon og reservasjon. Forslaget skal dessuten gis virkning for allerede innhentet materiale.

Disse trekkene skaper en betydelig risiko for at ordningen får en generell og udifferensiert karakter. Det er ikke tilstrekkelig at hvert prosjekt skal være «nødvendig» og «etisk forsvarlig» dersom loven ikke fastsetter kriteriene for vurderingen og den berørte ikke har reelle rettigheter til informasjon, innsigelse, sletting og overprøving.

8.4    Relevant EMD praksis – S. og Marper mot Storbritannia og Gaughran mot Storbritannia

S. og Marper mot Storbritannia gjaldt fortsatt oppbevaring av fingeravtrykk, DNA-profiler og celleprøver etter at den ene klageren var frifunnet og saken mot den andre var innstilt. EMDs storkammer kom til at den generelle og udifferensierte oppbevaringen av materiale fra personer som var mistenkt, men ikke domfelt, ikke traff en rimelig balanse mellom offentlige og private interesser og derfor krenket EMK artikkel 8.

Dommen fastsetter ikke et absolutt krav om samtykke til enhver oppbevaring eller bruk av biologisk materiale. Den gir likevel klare føringer for hvordan et lovforslag må utformes for å være i tråd med vernet til privatliv. For det første må ikke personer som er frifunnet eller ikke tiltalt, uten tungtveiende grunner behandles på samme måte som domfelte. For det andre må ordningen differensiere etter den berørtes situasjon og ha avgrensede oppbevaringsperioder og reelle kontrollmekanismer. For det tredje er det ikke tilstrekkelig å vise til at materialet allerede er lovlig innhentet eller kan ha generell samfunnsnytte.

Arbeidsgruppens forslag går på ett punkt lenger enn ordningen EMD vurderte. Forslaget gjelder aktiv viderebruk til nye formål, ikke bare oppbevaring for kriminalitetsbekjempelse. Når materialet skal kunne analyseres på nytt for generell metodeutvikling, undervisning eller forskning, blir behovet for formålsavgrensning og individuell selvbestemmelse enda tydeligere.

Gaughran mot Storbritannia viser at domfellelse heller ikke gir adgang til generell og tidsubegrenset behandling av biometrisk materiale. EMD vurderte oppbevaring av DNA-profil, fingeravtrykk og fotografi fra en person som var domfelt for promillekjøring, og kom til at ordningen krenket EMK artikkel 8.

EMD la vekt på om ordningen tok hensyn til lovbruddets alvor, behovet for fortsatt oppbevaring og hvilke rettssikkerhetsgarantier den registrerte hadde. Dommen illustrerer at når staten velger en vid oppbevaringsadgang, blir effektive garantier avgjørende.

I den konkrete saken var materialet oppbevart uten vurdering av lovbruddets alvor eller et fortsatt behov, og slettingsadgangen var så snever at den i praksis var nær hypotetisk. Dette førte til at ordningen ikke traff en rimelig balanse mellom statens behov og den enkeltes rett til privatliv.

Overført til lovforslaget her innebærer dette at domfellelse ikke kan brukes som et generelt argument for videre bruk. Det må også for domfelte vurderes om formålet kan nås med mindre inngripende midler, hvor lenge materialet skal kunne brukes, hvilke analyser som kan utføres, om lovbruddets karakter og alvor har betydning, og om det finnes en reell adgang til å kreve at videre bruk opphører. Slike drøftinger mangler fullstendig i arbeidsgruppens rapport. 

8.5    Samlet vurdering etter EMK artikkel 8

Det kan ikke utledes av EMD-praksis at enhver sekundærbruk av rettsmedisinsk biologisk materiale uten samtykke er forbudt. Konvensjonsmessigheten avhenger av en konkret helhetsvurdering. Etter Advokatforeningens syn er det imidlertid ikke tilstrekkelig godtgjort at forslaget, slik det er utformet, er i samsvar med EMK artikkel 8.

Risikoen for konvensjonsstrid er særlig fremtredende fordi ordningen omfatter selve det biologiske materialet og ikke bare en avgrenset profil eller et begrenset analyseresultat. Videre fordi forslaget åpner for nye analyser og sekundærformål uten at man forsikrer seg om at samtykket omfatter slik bruk. Videre er Advokatforeningen svært skeptisk til at lovforslaget ikke gir reservasjonsrett ved kvalitetssikring og metodeutvikling og at kontroll og godkjenning legges til virksomhetene som selv ønsker å bruke materialet og at det ikke foreligger klare og individuelle oppbevarings- og slettekriterier i lovverket. 

Videre er foreningen kritisk til at forslaget ikke gir den enkelte en tydelig rett til individuell informasjon, rett til å fremme innsigelse mot bruken og en effektiv overprøvingsmulighet.

For frifunnede og andre ikke-domfelte der materialet er innhentet ved tvang, mener Advokatforeningen at en ordning med sekundærbruk uten informert samtykke ikke vil være i tråd med de krav Grl. § 102 og EMK art. 8 stiller for slike inngrep. 

Advokatforeningen kan derfor ikke anbefale det lovforslaget arbeidsgruppen har lagt frem. 

9    Personvernforordningen – behandlingsgrunnlag for hvert formål

Videre mener Advokatforeningen at det er mangler ved arbeidsgruppens utkast vurdert opp mot Personvernforordningen. 

Lovforslaget er ment å etablere behandlingsgrunnlag for kvalitetssikring, metodeutvikling og forskning, men det fremgår ikke hvilke behandlingsgrunnlag etter GDPR som forslaget baserer seg på, selv om mulige grunnlag er generelt redegjort for i punkt 4.2. 

Advokatforeningen mener at det må tas stilling til hvilke behandlingsgrunnlag under GDPR som legges til grunn for hvert enkelt formål, jf. GDPR artikkel 6 og 9. Dette bør gjøres i forbindelse med det videre lovarbeidet. 

Forskriftsforslaget §§ 1-5 og 1-6 gir rammene for godkjenning av bruk og håndtering av materialet. Advokatforeningen mener det med fordel kan tydeliggjøres at det skal gjennomføres personvernkonsekvensvurdering (DPIA) før oppstart av behandlinger som sannsynligvis medfører høy risiko. Merknadene til forskriftsforslaget henviser til GDPR artikkel 24 og 32, men det kan etter Advokatforeningens syn tydeliggjøres i selve forskriftsteksten at vurdering av personvernkonsekvenser etter artikkel 35 også etter omstendighetene må gjennomføres. 

I § 1-6 fjerde ledd om etablering av et eventuelt register henvises det kun til GDPR artikkel 5, og i merknadene fremkommer det at bestemmelsen er ment å gi "rettslig grunnlag for å etablere register med analyseresultater og tilhørende personopplysninger etter prosjektslutt dersom det er aktuelt å benytte opplysningene i fremtidige prosjekter". Advokatforeningen mener dette går for langt i å foregripe vurderingene som skal gjøres etter GDPR med tanke på behandlingsgrunnlag, vurdering av personvernmessige konsekvenser mv. Advokatforeningen mener det bør fremkomme tydelig at i den grad det er aktuelt å etablere et register, kan det kun gjøres dersom vilkårene for det er oppfylt, herunder reglene i GDPR. Rapporten redegjør for praksis rundt databehandleravtaler, men inneholder ingen eksplisitt regulering i forslaget til forskrift. 

Advokatforeningen mener det bør vurderes å regulere eksplisitt behandlingsansvar og databehandlerroller for den bruken som det legges opp til i forskriftsforslaget. Advokatforeningen mener videre det bør vurderes å forskriftsfeste minstekrav til sikkerhet i § 1-6 for å sikre konsistent sikkerhetsnivå for behandling av personopplysningene. 

Tilgangsstyring, kryptering, loggføring og pseudonymisering er blant tiltakene som bør vurderes å forskriftsfeste som minimumskrav.

10    Oppsummering

Advokatforeningen anerkjenner behovet for høy kvalitet, metodeutvikling og forskning innen rettsmedisin. Nettopp fordi formålet er å styrke rettssikkerheten, må regelverket samtidig gi et robust vern av personer som har avgitt biologisk materiale som ledd i en straffesak, ofte uten reell valgfrihet eller ved direkte tvang.

Forslaget er etter Advokatforeningens syn for vidt og for lite differensiert. Det er ikke tilstrekkelig utredet om ordningen oppfyller kravene etter EMK artikkel 8, og sentrale spørsmål etter personvernforordningen er ikke avklart. 

Advokatforeningen anbefaler derfor at forslaget revideres før det fremmes. Informert samtykke bør være hovedregelen for sekundærbruk. For personer som er endelig frifunnet må informert samtykke være et ufravikelig vilkår. Dersom det åpnes for unntak for domfelte, må disse være snevre, klart lovfestede og ledsaget av uavhengig kontroll, tidsbegrensning, individuell informasjon og reelle rettigheter til innsigelse, sletting og overprøving.

                                           Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                            Merete Smith
leder                                                                                        generalsekretær