Merete Smiths blogg

Som generalsekretær i Advokatforeningen er jeg opptatt av rettssikkerhet, rettspolitikk og rettsstatlige spørsmål.

Nylig vant Norge sølv i VM for rettsstater. Synd ingen bryr seg.

Generalsekretær Merete Smith på kontoret sitt

En av de aller viktigste kvalitetene ved et samfunn er at det med rette kan kalle seg en rettsstat.

I kjernen av rettsstaten ligger at all makt er begrenset av offentliggjorte lover, og at rettssystemet verner borgerne mot vilkårlig maktutøvelse fra enkeltpersoner, selskaper, institusjoner og det offentlige.  Enhver inngripen i borgernes rettssfære må være hjemlet i lov, og lovene kan ikke vedtas eller endres uten en forutgående demokratisk prosess. Videre må det være konstitusjonelle grenser for hva den lovgivende makt og forvaltningen kan bestemme – ikke minst for myndighetenes maktbruk overfor den enkelte – selv med et flertall i ryggen.

Dette er et tilsynelatende enkelt og teoretisk utgangspunkt, men det skaper store praktiske ringvirkninger. Som at det motvirker korrupsjon. Dermed øker den økonomiske veksten, vi får minimalt med ulykker som følge av inkompetanse og feilkonstruksjoner, borgernes og selskapers sosiale og finansielle trygghet styrkes – og så videre.  At rettsstaten fremmer etterrettelighet og transparens hos politikere og myndigheter, og hindrer utøylet herskelyst, er en annen ringvirkning - med alt dette betyr for samfunnet og livene våre. Hvilke andre ringvirkninger skaper rettsstaten? Jo, den gjør at du kreve erstatning eller heving av kjøpet dersom det huset du setter deg i livslang gjeld for å kjøpe, ikke holder de kvaliteter utbyggeren lovet deg. Den gjør at vold og overgrep blir straffeforfulgt, at en arbeidstaker kan stå opp mot sin arbeidsgiver, at et barn kan søke beskyttelse fra voldelige foreldre – for å nevne noe. 

Når rettsstaten betyr så mye, hvorfor har vi ikke en rettsstatspolitikk? Men det har vi, det heter justispolitikk, vil noen svare. Vel, justissektoren er kjernen i rettsstaten, men rettsstaten handler om noe langt mer og større enn dette.

World Justice Project (WJP) er opprettet med ambisjon om å tydeliggjøre rettsstatens verdi for sivilisasjons- og samfunnsutviklingen. Initiativtakerne ønsker nettopp å skape forståelse at det er viktig å ha en rettsstatspoltikk – nasjonalt og internasjonalt. Videre mener de at dersom samfunnet skal kunne planlegge og gjennomføre en positiv og effektiv utvikling av rettsstaten, trenger vi en felles oppfatning om grunnleggende funksjoner som definerer den, og som gjør at vi kan evaluere og måle dens kvalitet og utvikling. Derfor har de definert åtte konkrete rettsstatskriterier, som på norsk kan beskrives omtrent som dette:

  1. Begrensninger av myndighetenes maktutøvelse,
  2. fravær av korrupsjon,
  3. transparens og åpenhet i myndighetsutøvelsen,
  4. overholdelse av grunnleggende menneskerettigheter,
  5. nasjonal orden og sikkerhet,
  6. håndhevelse av lovverket,
  7. sivil rettferdighet, og
  8. rettssikkerhet i strafferetten.

Hver av åtte hovedkriteriene er igjen delt opp i mindre parametere.

Akkurat som man alltid kan diskutere hvordan man bør måle klimautslipp i et land, eller hva som er det sentrale når man skal måle forskjellene i samfunnet, kan vi selvsagt diskutere om dette er den riktige måten å evaluere rettsstaten på. Det viktigste for meg er imidlertid at noen på forsøker på det – for det gir et håndfast grunnlag for debatt og politikk. Og indeksen er så velfundert og grundig at jeg tror den også bidrar til å identifisere et lands styrker og svakheter, og at den gir et godt grunnlag for politiske valg som styrker rettsstaten og rettsstatsprinsippene.

Forhåpentligvis bidrar indeksen også til å synliggjøre rettsstatens verdi. Vi ser i hvert fall at forskere har latt seg inspirere til å sammenligne de ulike landenes poengsummer med forhold som levealder, barnedødelighet, sosial likhet, økonomisk vekst, utdanningsnivå etc – og de finner nøye sammenhenger: Jo høyere uttelling på rettsstatsindeksen, desto bedre gjør landet det når det gjelder så og si alle kvaliteter man ønsker i et samfunn.

Indeksen for 2019 ble nettopp offentliggjort. De åtte rettsstatskriteriene med alle sine underparametere, har der blitt evaluert av tilsammen 3.800 eksperter og mer enn 120.000 husholdninger – i de 126 landene som er med. Norge havnet på andreplass, i år som i fjor, og igjen ble vi knepent slått av Danmark.

Jeg leste årets indeks mens jeg satt i sofaen og så 15 km langrenn for menn under VM på ski. Den slående forskjellen mellom de to gode prestasjonene, er at interessen for dem var omvendt proporsjonal med betydningen.

Jeg har lenge oppfordret norske politikere til å utforme en rettsstatspolitikk, med konkrete mål og ambisjoner. Metodikken til WJP har gitt dem et godt utgangspunkt. Det eneste de mangler, er interessen.