Blogg

Pro bono - advokatbransjens troverdighet og sjel

Publisert av
Merete Smith.
Jeg tror de fleste som begynner på jusstudiet er drevet av en indre idealisme. Denne motivasjonen blir godt oppsummert av juristløftet; vi vil fremme rett og hindre urett. Det er skrevet utallige bøker og laget en rekke filmer som handler om den idealismen som juristløftet representerer. Grunntemaet i disse fortellingene er ganske likt: En enslig advokat står sammen med den lille mann eller kvinne i kampen mot en rik og mektig motstander – som gjerne har et stort og rikt advokatfirma i ryggen.

Paul Newman spilte denne enslige advokaten i en slik film, «Dommen» fra 1982, som jo har blitt en klassiker. Mot alle odds vinner han saken for sin klient; en ressurssvak enslig mor med en skadet datter – i rettssaken mot et stort sykehus og deres hærskare av toppadvokater fra storbyen.

I løpet av filmen utvikler hovedpersonen seg fra å være kynisk og fordrukken advokat på jakt etter penger, til å bli en idealistisk helt på jakt etter rettferdighet. Slik redder han ikke bare klienten og hennes datter – men han redder sin egen sjel. 

I en verden som stadig oftere synes å handle om profitt, trenger vi de idealistiske advokatene som jakter på rettferdighet. Eller rettere sagt; vi trenger at alle advokater av og til legger sin forretningsdrift til side for å tjene noe viktigere enn penger – nemlig å tjene rettsstaten.

Ulike land har ulik praksis når det gjelder pro bono. Storbritannia har en årlig pro «bono–week», der advokatfirmaer, universiteter og jusstudenter prioriterer gratisarbeid og jobber med å synliggjøre at «law works» - også for dem som ikke nødvendigvis har råd til å betale for advokatbistand. I Korea er det et krav at advokater jobber minst 30 timer pro bono hvert år. I USA står det I § 6.1 i ABAs Model Rules of Professional Conduct at “a lawyer should aspire to render at least 50 hours of pro bono public legal services per year”. Da ABA undersøkte det reelle omfanget av pro bono-arbeid i sin Supporting Justice III study i 2011, viste denne at amerikanske advokater i gjennomsnitt jobbet 56,5 timer pro bono hvert år.

I årets bransjeundersøkelse spurte vi for første gang om pro bono–arbeid blant våre medlemmer. Kun 25 % av advokatvirksomhetene med 11 advokater eller mer, svarte at de hadde utført slikt arbeid siste år. Ca 35 % av alle advokater visste faktisk ikke om den virksomheten de arbeidet i, overhodet hadde jobbet pro bono. Dette synes jeg er nedslående tall.

Politikere som vil vise hjertelag og handlekraft, ender gjerne med å vedta nye lover som styrker rettighetene for svake grupper. Det å bevilge penger til rettshjelp gir ikke samme politiske gevinst.

Rettsliggjøringen er ment å styrke svake grupper, men de gruppene som tilegner og påberoper seg de nye rettsreglene – er gjerne ressurssterke. Uten reell tilgang til rettshjelp står de gruppene som reglene var ment å beskytte, svakere enn noen gang. Advokatene kan vise samfunnet at rettsliggjøring uten rettshjelp er en dårlig idé – som faktisk ofte gjør vondt verre for svake grupper. En god måte å gjøre det på er å jobbe pro bono – og la resultatene tale for seg.

Advokatforeningen benytter enhver anledning til å fortelle politikere, myndighetene og befolkning at rettshjelp er mer enn en viktig rettssikkerhetsgaranti - det er også et helt sentralt velferdsgode. Skal vi stå med troverdighet i dette budskapet, må vi kunne vise til at også norske advokater av og til er villig til å yte rettshjelp gratis til svake grupper. Fordi vi ser hvor verdifullt det er.