Salær og erstatningsutmålingssaker, uttalelse av 9. mars 2008

Henvendelsen omhandlet det forhold at skadelidtes advokat ofte stiller som vilkår for aksept av selskapets erstatningstilbud, at advokatfirmaets salær skal betales. I henvendelsen til etikkutvalget ble salærkravene betegnet som gjennomgående høye. Det ble i henvendelsen pekt på at skadelidtes advokat kan akseptere et for dårlig tilbud på vegne av klienten fordi advokatfirmaet på den måten får dekket et høyt salærkrav. Videre ble det pekt på at saksbehandlerne føler et press om å betale et for høyt salær for å få avsluttet saken. I og med at salæret er en del av forliket, kan det ikke etterpå klages til disiplinærmyndighetene for å få dette prøvet. Det fremgikk av henvendelsen at man også har erfart at det stilles som vilkår for forlik at salærspørsmålet ikke skal kunne etterprøves ved klage.

Ettersom henvendelsen ikke knyttet seg til noen konkret sak ga etikkutvalget en generell uttalelse.

Utvalget viste til at utgangspunktet er at skadelidte selv engasjerer advokat. Når oppdraget etableres, skal advokaten forholde seg til klienten i samsvar med Regler for god advokatskikk kapittel 3. Det ble i denne sammenheng særskilt vist til punkt 3.3.1. Videre viste utvalget til at i en sak av denne karakter er de advokater som er medlemmer av Advokatforeningen pliktig til å gi en oppdragsbekreftelse til sin klient.

Utvalget henviste til at det er utarbeidet en salærveiledning som inneholder uttalelser om den konkrete salærfastsettelsen.

Videre viste utvalget til at i forhold til skadevolder er skaldelidtes nødvendige kostnader ved advokatbistand å betrakte som en del av skaldelidtes tap.

Utvalget uttalte at advokatens salær skal beregnes etter de regler som det er vist til ovenfor. Dette innebærer at en advokats avregning til egen klient skal dekkes av skaldevolder. Videre viste utvalget til at en advokat ikke kan kreve dekning av eget salær på en måte som går ut over den erstatning klienten for øvrig skal ha. Det motsatte vil være en oppgjørsform i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.3.3, jf. punkt 2.1.2.

Om situasjonen i denne typen saker, viste utvalget til at det ofte er slik at skadevolder i praksis bekrefter å ville dekke skadelidtes nødvendige utgifter til advokatbistand, uavhengig av om de kommer til en minnelig løsning eller ikke. Dersom partene oppnår en minnelig løsning, vil sluttavregningen fra advokaten måtte fremlegges. Ofte er det slik at det underveis har vært betalt for advokatens delregninger til klienten.

Kommer partene ikke til en løsning vil det vanligvis være slik at advokatkostnadene så langt også dekkes. Blir det tvist, vil kostnadene i den forbindelse prøves av retten dersom partene ikke er enige om de forutgående advokatkostnadene. Prøvingen av denne erstatningsposten må avgjøres i henhold til det regelverk som er omtalt over. Denne typen saker er særegne ved at klientens krav på dekning av advokatkostnader utgjør en del av erstatningskravet.

Regler for god advokatskikk punkt 3.1.3 pålegger advokaten å søke minnelige ordninger. Dette gjelder også i disse sakene. Forhandlinger om, og vurderinger av forliksalternativer skal utelukkende ha klientens interesser for øye. Det er bare klienten som skal ta stilling til om forlikstilbud skal aksepteres.

Utvalget uttalte at de vanlige regler for advokaters salærberegning også gjelder i disse sakstypene. På grunn av sammenhengen med erstatningskravet er påpasselighet omkring dette ekstra viktig.

Oppstår det uenighet om salærets størrelse, må det kunne prøves i samsvar med den prøvingsadgang som er nedfelt i det gjeldende regelverk. Utvalget uttalte at det kan være i strid med Regler for god advokatskikk å stille som vilkår at spørsmålet om overprøving av advokatens salærberegning ikke skal kunne bringes inn for disiplinærmyndighetene som en klagesak. Klienten kan i så fall risikere at hele erstatningsberegningen blir gjenstand for tvist i rettsapparatet. Dette er ikke klienten tjent med, og hensynet til advokatens salærberegning kan ikke gå foran klientens interesser.