Høyesterett presiserer kravene til «særlig uavhengig stilling»
Manglet reell frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktene for arbeidet
Betydning for advokatvirksomheter og oppdaterte arbeidsavtalemaler
Adgang til å utvide arbeidsmiljølovens rammer for arbeidstid
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt krav om overtidsbetaling.
Prosjektlederen var ansatt fra april 2020 og frem til entreprenørselskapet gikk konkurs i oktober 2021. Han hadde ansvar for gjennomføringen av flere byggeprosjekter, hvor han selv avgjorde hvilke arbeidsoppgaver som skulle utføres, hvordan de skulle utføres, og han foretok nødvendige prioriteringer – både i det enkelte prosjekt og mellom prosjektene. Ansvaret og arbeidsoppgavene inkluderte blant annet planlegging, fremdriftsstyring, styring av arbeidsressurser og underentreprenører, bestillinger og kontakt med byggherre.
Arbeidsavtalen fastsatte en arbeidstid på 40 timer per uke, men denne ble omtalt som en «fri arbeidsordning», hvor arbeidsgiver ikke kontrollerte hvor og når han møtte til arbeid. Han førte heller ikke timer. Det var avtalt at normal overtid var inkludert i lønnen, og at det ikke skulle utbetales overtidstillegg. Månedslønnen var på 57 000 kroner, som senere ble økt til 58 710 kroner.
Etter konkursen fremmet prosjektlederen krav om betaling for overtidsarbeid mot styreleder/daglig leder personlig. Styreleder/daglig leder bestred kravet under henvisning til at arbeidstaker hadde en særlig uavhengig stilling og dermed var unntatt fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser.
Både tingretten og lagmannsretten kom til at stillingen var særlig uavhengig. Prosjektlederen anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, som kom til motsatt resultat.
Alle rammevilkår må vurderes
Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var hvordan vilkåret «særlig uavhengig stilling» i arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd skal forstås.
Bestemmelsen gir adgang til å unnta arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler – inkludert reglene om overtidsbetaling. Lovens krav til en forsvarlig arbeidstidsordning gjelder imidlertid også for slike stillinger.
Høyesterett omtalte vilkåret som en snever unntaksregel, og at det må gjøres en helhetsvurdering hvor det sentrale er om stillingen innebærer at arbeidstaker selv bestemmer «kva som skal gjerast, og kva som skal delegerast, korleis arbeidet skal gjerast, og når det skal gjerast», se dommens avsnitt 27.
Høyesterett viste til at bestemmelsen gjennomfører EUs arbeidstidsdirektiv, og at den må tolkes i lys av både norske rettskilder og direktivet. Høyesterett oppsummerte rettstilstanden slik i avsnitt 39:
«For at unntaket i arbeidsmiljølova § 10-12 andre ledd skal koma i bruk, er det ikkje tilstrekkeleg at stillinga gjev arbeidstakaren fleksibel arbeidstid. For å bli rekna som ei særleg uavhengig stilling, må ho for arbeidstakaren innebera tydeleg og openberr uavhengigheit. I denne vurderinga vil det vera sentralt om arbeidstakaren har stor fridom til å bestemme omfanget av og tidspunkta for arbeidet. Vurderinga må under alle omstende vera konkret og ta inn over seg alle rammevilkår.»
Høyesterett fremhevet dermed at vurderingen ikke bare knytter seg til om arbeidstaker har en fleksibel arbeidstid. Det sentrale er også arbeidstakerens faktiske frihet til å bestemme sin egen arbeidsmengde og når arbeidet skal utføres. Dette må vurderes konkret for den enkelte stilling.
Videre presiserte Høyesterett at vurderingen må omfatte alle rammevilkår. Fra arbeidsgiversiden var det anført at såkalte ytre rammevilkår – slik som frister og krav satt av det offentlige eller kunder – ikke var relevante. Dette var altså ikke Høyesterett enig i. Det må dermed også vurderes om og i hvor stor grad ytre rammevilkår begrenser arbeidstakerens mulighet til å bestemme over sin egen arbeidstid.
Manglet reell frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktene for arbeidet
I den konkrete vurderingen la Høyesterett til grunn at prosjektlederen hadde stor frihet til å bestemme hvordan arbeidsoppgavene i prosjektene skulle utføres.
Han hadde imidlertid begrenset kontroll over egen arbeidsmengde og bestemte heller ikke fritt når arbeidet skulle gjøres. Høyesterett viste til at som prosjektleder i flere byggeprosjekter arbeidet han innenfor rammer som reelt begrenset muligheten til å bestemme over egen arbeidstid.
Høyesterett la også vekt på at prosjektlederen ved flere anledninger hadde bedt om avspasering. At han måtte be om avspasering talte mot at han stod fritt til å styre arbeidstiden selv.
Avslutningsvis uttalte Høyesterett at arbeidstaker reelt sett ikke kunne si nei til de arbeidsoppgavene han fikk tildelt, og at han ikke hadde reell frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktene for arbeidet.
Høyesterett kom til at stillingen ikke kunne anses som særlig uavhengig. Lagmannsrettens dom ble dermed opphevet.
Betydning for advokatvirksomheter og oppdaterte arbeidsavtalemaler
Høyesterett stadfester i stor grad det som allerede har vært ansett som gjeldende rett, og hvor det særlig er betydningen av de ytre rammevilkårene som nå er avklart.
Det er i denne sammenheng viktig å være oppmerksom på at det ikke er tilstrekkelig at stillingen er angitt som særlig uavhengig i arbeidsavtalen, eller at den formelt gir advokaten stor fleksibilitet. Det avgjørende er hvordan arbeidsforholdet fungerer i praksis, og hvilken reell frihet advokaten har i det daglige arbeidet.
Advokatforeningen mener at advokatfullmektiger ikke kan anses å ha en særlig uavhengig stilling. Advokatfullmektiger arbeider under veiledning og oppfølging av en ansvarlig advokat/prinsipal, og har som ledd i fullmektigforholdet ikke den selvstendige ansvars- og beslutningsmyndigheten som kreves for å omfattes av unntaket.
For advokater må det foretas en konkret vurdering av om vilkårene for særlig uavhengig stilling er oppfylt. I denne vurderingen må det tas hensyn til at advokater har både rett og plikt til å opptre uavhengig i utførelsen av oppdrag, i tråd med advokatloven § 26 og Regler for god advokatskikk punktene 2.1.1 – 2.1.3. Etter Advokatforeningens syn vil dette som regel innebære at advokater har den faglige uavhengigheten og friheten i arbeidsutførelsen som kreves for å ha en særlig uavhengig stilling, selv om det også beror på en konkret vurdering av hvordan arbeidsforholdet faktisk praktiseres.
I tråd med Høyesteretts presiseringer, må advokaten også ha en reell frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktene for arbeidet. Både rammevilkår satt av advokatvirksomheten og krav og frister satt av advokatens klienter og offentlige myndigheter må vurderes.
Hvor stor kontroll og frihet advokaten har over egen saksmengde og oppdragstilfang vil da være sentralt. For advokater uten en egen klientportefølje og som hovedsakelig mottar oppdrag fra advokatvirksomheten de er ansatt i, er det særlig relevant om advokaten reelt sett har mulighet til å påvirke omfanget av oppgavene som tildeles. Det er derfor viktig at advokatvirksomheten har ordninger som sikrer advokaten en reell valgfrihet, for eksempel ved at advokaten kan avslå oppdrag ut fra en vurdering av egen kapasitet og arbeidsbelastning, eller selv kan velge når arbeidet skal utføres og om oppgaver kan delegeres videre.
I praksis kan det derfor være hensiktsmessig at advokatvirksomheten etablerer rutiner for jevnlig oppfølging av advokatenes arbeidsmengde og arbeidstid, for å sikre at advokaten har en tilstrekkelig kontroll over dette. Det kan for eksempel skje gjennom regelmessige samtaler med advokaten, og hvor det eventuelt gjøres endringer i oppdragsfordelingen fremover ved behov. Advokatforeningen anbefaler at slike rutiner ses i sammenheng med advokatvirksomhetens internkontroll og systematiske HMS-arbeid. Som nevnt gjelder lovens krav til en forsvarlig arbeidstidsordning også for ansatte i særlig uavhengige stillinger, som advokatvirksomheten må følge opp og ivareta.
Det er viktig å merke seg at Høyesterett ikke gikk nærmere inn på omfanget av arbeidsgivers styringsrett overfor ansatte i særlig uavhengige stillinger. Det må imidlertid være klart at også slike stillinger er underlagt arbeidsgivers styringsrett, som fortsatt kan stille krav og forventninger til arbeidstaker, ettersom de nettopp er arbeidstakere og ikke selvstendige oppdragstakere. Dommen etterlater dermed flere ubesvarte spørsmål om hvor grensene går for arbeidsgivers adgang til å lede, organisere og kontrollere arbeidet før stillingen ikke lenger kan anses som særlig uavhengig. Et mulig hovedskille her kan være hvorvidt arbeidsgivers instruksjoner knytter seg til enkelttilfeller og behov i konkrete situasjoner, og der arbeidstaker er underlagt mer generelle og varige instruksjoner som stadig begrenser arbeidstakerens kontroll over arbeidsutførelse-, mengde og tid.
I lys av dommen, har Advokatforeningen oppdatert de anbefalte arbeidsavtalemalene for advokatfullmektiger og advokater.
Advokatforeningens anbefaling til arbeidsavtale for advokatfullmektig
Advokatforeningens anbefaling til arbeidsavtale for advokat
Advokatforeningens anbefaling til arbeidsavtale for advokat med særlig uavhengig stilling
Advokatforeningens medlemmer har også tilgang til en egen artikkel om særlig uavhengig stilling.
Adgang til å utvide arbeidsmiljølovens rammer for arbeidstid
Det er viktig å være klar over at arbeidsmiljølovens rammer for arbeidstid kan utvides ved å inngå lokale tariffavtaler og avtale om arbeidstid. Arbeidsmiljøloven åpner blant annet for å avtale gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid, utvidede grenser for overtidsarbeid, mulighet for søndags- og nattarbeid, mer fleksible og lavere grenser for daglig og ukentlig arbeidsfri mv.
Dette er spesielt praktisk for advokatfullmektiger og andre stillinger som ikke oppfyller vilkårene for å anses som særlig uavhengig, eller hvor det av andre grunner ikke er ønskelig å unnta stillingen fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsregler.
Advokatforeningens medlemmer har tilgang til egne artikler om de mulighetene som foreligger og maler for tariffavtale og avtale om arbeidstid.
Artikkel om lokal tariffavtale og avtale om arbeidstid
Artikkel om bestemmelsene om arbeidstid