Sammendrag

De siste tiårene har vært preget av en positiv utvikling i hvordan barn ivaretas i straffesaker. Utviklingen har imidlertid vært orientert rundt barn som fornærmede i straffesaker. De samme endringene i straffesakssystemet har ikke skjedd for barn som mistenkes for straffbare handlinger. I denne sammenheng er det aktuelt å se nærmere på hva som skjer når barn under kriminell lavalder anklages for lovbrudd.

I norsk rett er kriminell lavalder 15 år. Det innebærer at barn under 15 år ikke kan straffes for brudd på straffeloven. I straffesaker hvor antatt gjerningsperson er under 15 år er utgangspunktet derfor at saken skal henlegges. Straffeprosessloven åpner imidlertid for en alternativ måte å avslutte saken på. Etter straffeprosessloven § 71 b kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til barneverntjenesten, når noen under 15 år har begått en ellers straffbar handling. Ordlyden i straffeprosessloven § 71 b tilsier at overføring til barneverntjenesten forutsetter en form for skyldkonstatering.

Oppgavens problemstilling er hvorvidt kravet om subjektiv skyld etter straffeprosessloven § 71 b er i samsvar med uskyldspresumsjonen. Det må i denne forbindelse undersøkes hvilken betydning manglende skyldevne har for strafferettslige skyldkonstateringer. Er uskyldspresumsjonen i det hele tatt aktuell når barnet ikke kan straffes?