Tredje kapittel: Løft domstolene

Løft domstolene

Rettsstaten er langt større enn domstolene, men den er ingenting uten domstolene. Som uavhengig tvisteløser og rettshåndhever er det nettopp domstolen som gir lover og rettsregler sin magiske kraft. På kjøpet får vi forutsigbarhet, tillit og moral.

Når man diskuterer hvordan domstolene fungerer i vårt samfunn, snakkes det gjerne om saksbehandlingstid, digitalisering og lokalisering.

Men vi må også snakke om prosesslovgivningen. Det er reglene om hvordan rettssakene skal foregå, og som oppstiller kvalitetskrav til den dømmende virksomhet. Er det tegn i tiden som tyder på at vi nå forsøker å redusere arbeidsbyrden i domstolene ved å senke kravene til dem?

Det seneste grepet er lovendringer som gjør at det skal bli færre ankeforhandlinger, såkalt ankesiling. Ventetiden i lagmannsrettene er lang. Færre saker gir mindre ventetid.

En viss siling av anker er fornuftig. Det kan bidra til at omfanget av rettsbehandlingen holdes i samsvar med hva saken står om. Det avgjørende er hvordan det siles. Her mener jeg myndighetene har valgt feil strategi.

I år ble den ubetingede ankeretten man hadde i de alvorligste straffesakene, fjernet.

To-instansbehandling i straffesaker ble vedtatt i 1993 for å styrke rettssikkerheten. Kunnskapen om at en-instansbehandling kan føre til feil dommer med uopprettelige skader for de dømte, har blitt bekreftet gang på gang. Liland-saken, Fritz Moen-saken og Rødseth-saken tilhører ikke fortiden alene. Den rettssikkerheten vi tok oss råd til for 27 år siden, mener regjeringen nå har blitt for dyr.

Lagmannsrettenes tall viser at 37 prosent av sakene med strafferamme over seks år så langt i år er blitt silt bort.[i] 

Var det virkelig meningen ved lovvedtakelsen at så mange saker skulle avvises? Tallet er svært høyt, og det gjør meg bekymret. Virkningen av lovendringen er dramatisk, og må derfor analyseres nøye. Dette haster.

Jeg vet ikke om det er de mange ankenektelsene i straffesakene som har inspirert Justisdepartementet til å foreslå mer ankesiling også i sivile saker,[ii] men jeg mener forslaget ikke vil løse utfordringene ved ankebehandlingen som vi ser i dag.

Domstolkommisjonen anbefaler en mer målrettet og konsentrert ankebehandling i lagmannsrettene, og beskriver dagens ordning som uheldig både for partene i den enkelte sak og samfunnsøkonomisk sett.[iii] Lagmannsrettene foretar i dag langt på vei en fullstendig fornyet vurdering av sakene. Det medfører at tingrettsbehandlingen tidvis oppleves som en prøverunde, og at sakene ikke løses på lavest mulig nivå. Undersøkelser viser at i omtrent halvparten av sakene tar rettsmøtene lengre tid enn i tingretten.[iv] Jeg mener det er her problemet ligger.

Vi ønsker kvalitet, effektivitet og tilgang til domstolene. Da er det bedre å gi flere adgang til en konsentrert prøving av om tingretten har begått feil, enn å gi full ny runde til færre.

Slik vil behandlingen i tingretten få økt betydning, og ankesakene vil kunne gjennomføres raskere og billigere. Forslagene vil for øvrig være i tråd med reformtrender ellers i Europa.[v]

Forslaget til økt ankesiling som nå er ute på høring, er feil medisin.

Jeg vil også peke på et annet forbedringspunkt som gjelder domstolene.

Domstolen skal ikke bare beskytte borgerne i den enkelte sak, men kontrollere forvaltningens myndighetsutøvelse i sin helhet. Dette forutsettes i Grunnloven.[vi]

Under 7 prosent av alle alminnelige tvistesaker som ble ført for norske tingretter mellom 2016 og 2018, var av forvaltningsrettslig art, og andelen kan være synkende.[vii] Omtrent 60 prosent av disse sakene gjelder enten utlendingsrett, eller skatt og avgift. Saker innen plan- og bygningsrett, helserett, velferdsrett og utdanning, kommer sjeldent til domstolene i det hele tatt. Det kan spørres om folk har god nok beskyttelse mot feil og overgrep fra offentlige myndigheter.[viii]

Årsakene kan være mange. Domstolkommisjonen peker blant annet på at slike saker kan bringes inn for klageorganer og nemnder, at det er risikofylt og tids- og kostnadskrevende å bringe sakene inn for retten, og at rettshjelpsordningen er svært begrenset.

Nemnder og klageorganer kan være godt egnet til å avgjøre enkeltsaker, men ikke til å korrigere forvaltningen. Avgjørelsene mangler den oppmerksomhet og autoritet som følger rettskraftige dommer. På mange områder mangler dessuten grunnleggende rettigheter som vi kjenner fra domstolene.[ix] Et eksempel er Klagenemnda for Lånekassen. I 2019 fikk ingen av de 125 klagerne medhold.[x] Ville domstolene kommet til samme resultat?

Nylig opphevet lagmannsretten en beslutning fra Skatteetaten om å nekte å vurdere endring av et avgiftsoppgjør.[xi] Det stod om 3,5 millioner kroner. Retten mente at det var tvil om Skatteetatens lovanvendelse, og beslutningen ble kjent ugyldig. Regjeringen har nå foreslått å fjerne søksmålsadgangen i slike saker.[xii] Men det siste vi trenger, er å gjøre det vanskeligere å bringe saker av stor betydning inn for retten. I Norge er utfordringen å gjøre det lettere.

Selv i den typer saker som oftere prøves i domstolene, ser vi at systemiske feil kan fortsette å utvikle seg. Det er de siste års dommer mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstol i barnevernssaker illustrasjon på.

Domstolskontroll er rettsstatens virkemiddel for å profesjonalisere forvaltningen, og sørge for at lover blir fulgt. Domstolen vedlikeholder rettsstaten, sak for sak.

 

[i] Kolsrud, Kjetil, «Mer enn hver tredje seksårssak nektes anke til lagmannsretten», Rett24, 29. september 2020. Tilgjengelig her per 19. november: https://rett24.no/articles/mer-enn-hver-tredje-seksarssak-nektes-anke-til-lagmannsretten.

[ii] Justis- og beredskapsdepartementet, «Høringsnotat om forslag til endringer i tvisteloven mv. – ankesiling, rettsmekling mv.», 7. oktober 2020, punkt 9.

[iii] NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, punkt 25.4.

[iv] NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, punkt 25.2.3.

[v] NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, punkt 25.3.

[vi] Lov 17. mai 1814 (Grunnloven) § 89.

[vii] NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, punkt 6.3 og 7.3.2.

[viii] Graver, Hans Petter, «Har folk god nok beskyttelse mot feil og overgrep fra offentlige myndigheter?», Aftenposten, 7. oktober 2020. Tilgjengelig her per: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/6zj6k8/har-folk-god-nok-beskyttelse-mot-feil-og-overgrep-fra-offentlige-myndi.

[ix] Graver, Hans Petter, «Har folk god nok beskyttelse mot feil og overgrep fra offentlige myndigheter?», Aftenposten, 7. oktober 2020. Tilgjengelig her per 19. november 2020: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/6zj6k8/har-folk-god-nok-beskyttelse-mot-feil-og-overgrep-fra-offentlige-myndi.

[x] Lånekassen, «Klagenemda». Tilgjengelig her per 19. november 2020: https://www.lanekassen.no/nb-NO/Om_Lanekassen/Klagenemnda/.

[xi] LB-2019-140421.

[xii] Finansdepartementet, «Høringsnotat – endringer i reglene om søksmålsadgang i skatteforvaltningsloven», 8. juni 2020.