Rettspleien digitaliseres - følger rettsstatsprinsippene med?

Digitaliseringen av samfunnet skyter fart. Den byr på mange gevinster, men også på mange utfordringer. Flere enn dem jeg kan kommentere her. Her vil jeg begrense meg til å ta opp bruk av automatiserte løsninger i rettslige beslutningsprosesser.

NAV, Skatteetaten og Lånekassen har kommet langt i bruk av automatiserte løsninger, og det er grunn til å tro at også kunstig intelligens vil bli tatt i bruk på stadig flere områder i forvaltningen – og i rettspleien.^[i]

Politiet i flere land tar i bruk ny teknologi som skal hjelpe dem å forutse hvor og når nye lovbrudd vil finne sted, og kanskje også av hvem, og dermed reagere før forbrytelsen skjer. I USA brukes dessuten forutseende teknologi i avgjørelser om varetektsfengsling, prøveløslatelse og straffeutmåling.^[ii] Her ligger det flere utfordringer, som også Teknologirådet har påpekt.^[iii] Slik teknologi kan vektlegge uvedkommende og vilkårlige hensyn. Faktorer som kjønn, bosted, hudfarge og lignende kan bli vektlagt av algoritmene, og føre til metodisk diskriminering.

Våre rettsstatlige prinsipper er utviklet i den analoge verden. Nå må de samme prinsippene ivaretas i den digitale. Vi må sørge for at rettssikkerhet, åpenhet, personvern og andre rettsstatsverdier blir med oss inn i de digitale løsningene. Som med kravet om innebygd personvern på personopplysningsrettens område, må vi begynne å tenke innebygd rettsstat på rettsteknologiens område.

Det europeiske forbundet av advokatforeninger har anbefalt følgende hovedprinsipper for utvikling og bruk av kunstig intelligens i rettslige beslutningsprosesser:[iv]

• Muligheten til å identifisere bruken av kunstig intelligens
• Mulighet til å verifisere både datagrunnlaget og vurderingene som kunstig intelligens leverer
• Nøytraliteten og objektiviteten til kunstig intelligens må garanteres og kunne etterprøves
• Mulighet til å ha kontradiksjon om data og slutninger fra bruk av kunstig intelligens
• Dømmende myndighet må ikke delegeres til kunstig intelligens

Disse prinsippene dreier seg altså ikke om å unngå utvikling og bruk av kunstig intelligens i rettsteknologi. Det dreier seg om å ønske den velkommen, men på rettsstatens premisser – om å si:

«Hei, kunstig intelligens! Du kan gjerne bli en aktør i rettsprosessene våre, men da må du tilpasse deg de krav som følger med. Vi må vite hva du bygger dine slutninger på, vi må kunne se hvordan du tenker og vi må kunne argumentere mot både grunnlaget for og resultatet av dine vurderinger. Og, beklager, du kan ikke bli dommer.»

Dette er eksempler på hva jeg mener med innebygd rettsstat.  For å gjennomføre dette må det også stilles krav til at jurister alltid deltar i utviklingen av fremtidens rettsteknologi, ved siden av og i samarbeid med teknologene. Dette er en sentral del av den rettsstatspolitikken som jeg mener at våre politikere må utforme – raskt.

[i] NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, punkt 21.1.

[ii] Buchholtz, Gabriele, «Artificial Intelligence and Legal Tech: Challenges to the Rule of Law» i Regulating Artificial Intelligence, Thomas ­Wischmeyer og Timo ­Rademacher red., Springer, s. 180-181.

[iii] Bekkelund, Anne Siri Koksrud, «Algoritmer bør revideres», Teknologirådet, 28. oktober 2020. Tilgjengelig her per 19. november 2020: https://teknologiradet.no/algoritmer-bor-revideres/.

[iv] CCBE, «CCBE comments regarding the Roadmap on the digitalisation of justice in the EU», 4. september 2020, s. 4. Tilgjengelig her per. 19. november 2020: https://www.ccbe.eu/fileadmin/speciality_distribution/public/documents/IT_LAW/ITL_Position_papers/EN_ITL_20200904_CCBE-comments-on-the-roadmap-on-the-digitalization-of-justice-in-the-EU.pdf.