Uttalelse av 16. mars 2010: Betaling for formidling av tilbud på advokatoppdrag via nettportaler - I

Bestemmelsen har følgende ordlyd:

"En advokat skal verken av advokater eller andre kreve eller motta noen form for honorar eller vederlag for å henvise eller anbefale en klient. Advokaten skal heller ikke betale noen form for honorar eller vederlag for å få henvist en klient til seg."

Etikkutvalget uttalte at problemstillingen i realiteten er om det å betale for å få anledning til å inngi tilbud til potensielle klienter, kan sies å innebære betaling for å få henvist en klient til seg.

Advokatkonkurranseutvalget har i NOU 2000:18 side 204 uttalt følgende om Regler for god advokatskikk punkt 5.2:

"Denne bestemmelsen har vært forstått slik at advokaten ikke har adgang til å betale penger til et formidlingsbyrå eller en mekler for å få henvist en klient til seg. Bestemmelsen har dermed blitt oppfattet som et forbud mot advokatformidling i sin helhet. Bestemmelsen i pkt. 5.2 kan imidlertid ikke tolkes som et forbud mot at noen formidler kontakt mellom en klient og en advokat og at formidleren tar betalt av klienten for det arbeidet han utfører. Dermed er det, slik utvalget ser det, tillatt med såkalt advokatformidling i Norge."

Etikkutvalget fant at det etter utvalgets syn ikke vil innebære en betaling for å få henvist en klient til seg når advokaten betaler for å få inngi tilbud via en nettportal som X.no. Det advokaten betaler for, er en anledning til å inngi tilbud til personer og bedrifter som har behov for juridisk bistand. Nettportalen gir ingen anbefaling om hvilken advokat som bør velges, men fungerer i praksis bare som en markedsplass for formidling av tilbud. De potensielle klientene som mottar tilbud fra advokater, står helt fritt til å velge det tilbudet de foretrekker.

Videre uttalte Etikkutvalget at det å betale for å få inngi tilbud til potensielle klienter kan sammenlignes med det å betale for annonseplass. Selv om annonsering har som formål å gi en advokat nye oppdrag, vil det å betale for annonsering ikke innebære et brudd på Regler for god advokatskikk punkt 5.2.

Etikkutvalget uttalte også at det er kjent med at det finnes en rekke ulike nettportaler som tilbyr tilsvarende tjenester som X.no Det er dermed sannsynlig at det også finnes andre betalingsvilkår enn de som er beskrevet ovenfor. Det ble i den forbindelse uttalt, at selv om Etikkutvalget ikke kjenner til en slik praksis, kan det ikke utelukkes at det finnes eller vil dukke opp tjenester der advokater må betale mer dersom de får sitt tilbud akseptert. Til dette uttalte Etikkutvalget at man her kan tenke seg både et økt vederlag og en forpliktelse til å betale en andel av det honoraret advokaten får gjennom å få akseptert sitt tilbud.

Dersom slike betalingsvilkår skulle bli tilbudt, uttalte Etikkutvalget at det fremstår som mer usikkert om Regler for god advokatskikk punkt 5.2 ville være til hinder for at advokater kunne godta dem. På den ene side kan det fortsatt hevdes at når nettportalen utelukkende formidler tilbudet fra advokaten, så foreligger det ingen henvisning av klienter. På den annen side kan det hevdes at formidleren ikke vil måtte utføre merarbeid når klienten har valgt det tilbudet som skal aksepteres. Det økte vederlaget blir da ikke betaling for adgangen til å inngi tilbud, men et vederlag for at advokaten har fått et oppdrag.

I den forbindelse viste Etikkutvalget til sin uttalelse av 25. november 1999 om tjenesten Internettadvokaten. Etikkutvalget uttalte at denne tjenesten ikke ville være i strid med Regler for god advokatskikk punkt 5.2. Her skulle advokater tilknyttet tjenesten betale et vederlag som besto av tre elementer: en tilknytningsavgift, et fast månedlig beløp til dekning av markedsføringskostnader og et månedlig beløp til administrasjon og drift bestående av et fast beløp og en variabel andel basert på nytten av tjenesten anslått til 8% av salærinntekten som advokaten hadde hatt som følge av tjenesten. Dette ble av Etikkutvalget ikke ansett for å være i strid med Regler for god advokatskikk punkt 5.2. I den forbindelse ble det lagt vesentlig vekt på at de hensynene som har begrunnet punkt 5.2, ikke gjorde seg gjeldende.

Etikkutvalget uttalte videre at formålet med bestemmelsen er å ivareta klienters rett til fritt å velge advokat og deres interesse i å få anbefalt eller henvist den advokaten som best kan bistå dem.

Etikkutvalget fant at, forutsatt at de nettportalene som yter denne formen for tjenester utelukkende formidler tilbud fra advokater uten å gi noen anbefalinger om hvilken advokat som bør velges, vil det arbeidet nettportalene gjør ikke innebære noen henvisning av klienter. Etikkutvalget mente at Regler for god advokatskikk punkt 5.2 dermed ikke ville komme til anvendelse, og uttalte at en advokat følgelig selv vil kunne bestemme hvilket vederlag vedkommende er villig til å betale for denne typen tjenester.