Honorar for formidling av klienter til advokater via et call-senter for rettshjelp

Problemstillingen var om et slikt honorar er i strid med § 5-2 i Regler for god advokatskikk, RGA. Etikkutvalget viste til at § 5-2 i RGA ivaretar klientens rett til fritt å velge advokat og hans/hennes interesse i å få anbefalt eller henvist den advokat som best kan bistå ham/henne. I tillegg viste Etikkutvalget til § 3.1.1 i RGA, hvor det sies at en advokat ikke må påta seg oppdrag uten etter anmodning direkte fra klienten.

Etikkutvalget henviste til forbudet for advokaten mot å betale noen form for honorar eller vederlag for å få henvist en klient til seg, jfr. § 5-2 annet punktum i RGA. I den forbindelse uttalte Etikkutvalget at forbudet også gjelder henvisning fra andre enn advokater.

I tillegg viste Etikkutvalget til Advokatkonkurranseutvalgets utredning "Rett til Rett" (NOU 2002:18) (s. 204), hvor det uttales at § 5-2 i RGA forstås slik at advokater ikke har adgang til å betale penger til formidlingsbyrå eller meklere for å få klienter henvist til seg. Derimot kan ikke § 5-2 i RGA forstås som et forbud mot at formidleren tar betalt av klienten for det arbeidet formidleren utfører.

Med bakgrunn i de opplysninger Etikkutvalget fikk om det faktiske grunnlaget i den aktuelle sak uttalte utvalget at det ikke kunne uttale seg mer konkret enn å vise til de ovennevnte momenter. Likevel påpekte Etikkutvalget at i den grad det aktuelle call-senteret mottar betaling for sine tjenester fra publikum, så er det intet problem i forhold til § 5-2 i RGA. Etikkutvalget fremhevet at problemet vil oppstå dersom advokaten blir avkrevd et vederlag, og at § 5-2 annet punktum i RGA da vil gjelde med unntak av de tilfeller der det dreier seg om betaling for tjenester som ikke relaterer seg til henvisning av saker og klienter.