Betaling av honorar for saksbehandlerutgifter i forbindelse med personskader, uttalelse av 22. desember 2004

Etikkutvalgets uttalelse av 22. desember 2004 gjaldt en henvendelse om betaling av honorar for saksbehandlerutgifter i forbindelse med personskader.

Saken gjaldt de tilfeller der et advokatfirma eller en advokat mottar personskadesaker henvist fra forbund eller forening som organiserer medlemmer med personskader, og hvor organisasjonen har ansatt en sakkyndig til å bistå medlemmene med blant annet henvisning til spesialister og utredninger. I den konkrete saken var det tale om en legesekretær som var ansatt for å bistå medlemmene. For å dekke kostnadene med dette ble de advokatene som mottok oppdrag gjennom organisasjonen anmodet om å betale en fast godtgjørelse.

Spørsmålet var om den faste godtgjørelsen, som var en standardisert sats, måtte betraktes som et henvisningshonorar, slik at det rammes av forbudet i Regler for god advokatskikk punkt 5.2.

Etikkutvalget uttalte at punkt 5.2 annet punktum retter seg mot betaling av honorar eller vederlag for å få henvist en klient eller sak til seg, og ikke betaling av honorar eller vederlag for arbeid eller tjenester som er utført og som er til nytte for den advokaten som overtar saken.

Problemstillingen ble dermed om den faste godtgjørelsen var et rimelig vederlag i forhold til de tjenester som ble ytet. Utvalget uttalte i den forbindelse at det avgjørende var om godtgjørelsen gjennomsnittlig sett representerte et rimelig vederlag ut fra en selvkostbetraktning. Ved vurderingen av om godtgjørelsen representerte et rimelig vederlag tok utvalget utgangspunkt i følgende forutsetninger:

  1. Det forutsettes at den aktuelle organisasjonen har utført et arbeid av et visst omfang, og at dette arbeidet står i et rimelig forhold til honorarets størrelse. Dersom det unntaksvis ikke er utført et slikt arbeid, eller bare i begrenset grad, forutsatte utvalget at godtgjørelsen bortfaller.
  2. Videre forutsatte utvalget at det arbeidet organisasjonen har utført og som det kreves honorar for, er relevant og til nytte i advokatens videre behandling av saken.
  3. Ytterligere ble det forutsatt at ordningen er åpen for alle advokater, slik at de som ønsker det, kan melde sin interesse for organisasjonen.
  4. Utvalget forutsatte også at organisasjonens anbefalinger overfor den skadelidte med hensyn til valg av advokat, ikke innebærer en begrensning i vedkommendes rett til selv å velge advokat.

I den konkrete saken kom utvalget til at det honorar den aktuelle organisasjonen krevde ikke var å anse som et henvisningshonorar, men et vederlag for tjenester og ytelser slik at det ikke var i strid med Regler for god advokatskikk punkt 5.2.