Barns møte med strafferetten

Problemstillingene knyttet til mistenkte barns rettssikkerhet har blitt løftet en rekke ganger, både av sentrale aktører på feltet og av media. Svaret er gjerne at det skjer et pågående arbeid. 

Nye retningslinjer for politiavhør av mistenkte barn ble publisert 18. september i år. Retningslinjene stiller ingen krav om særlig barnefaglig kompetanse. Den avhørsmetodikk som beskrives passer fortsatt best for voksne, med lite oppmerksomhet på barns særlige sårbarhet og deres manglende forståelse for avhørssituasjonen.  I sitt høringssvar til retningslinjene uttalte Politihøgskolen at retningslinjene etterlater et «uheldig […] inntrykk av at norsk politi og påtalemyndighet skal legge seg så tett ned mot nasjonale og internasjonale minimumsstandarder som mulig». 

Internasjonalt lovverk tar mer hensyn til barns sårbarhet, og krever at de som skal avhøre barn har kompetanse på å ivareta deres sårbarhetsfaktorer. At den norske straffeprosessloven ikke inneholder det samme kravet, er rett og slett for dårlig.  

Retts-usikkerheten i å mangle forsvarer  

Etter norsk rett har barn som skal vitne, eller som har blitt utsatt for noe kriminelt, særlige rettigheter ved avhør. Det viktigste er at avhøret må skje på barnehus. Der stilles det blant annet strenge krav til barnefaglig kompetanse, og informasjonen i avhørene blir tilpasset barnets utvikling.  

Disse rettighetene har ikke barn som mistenkes for kriminelle handlinger. Den makt-ubalansen som ligger i ethvert avhør, og det skjebnetunge alvor som innrammer situasjonen, forsterkes hos et barn. Og det forsterkes på måter man ikke nødvendigvis forstår som voksen, hvis man ikke er opplært i det.  Vi mener at det er åpenbart at mandatet til barnehusene må utvides til også å omfatte mistenkte barn.  

De fleste tenker nok også at i en rettsstat som vår, vil barn alltid ha hjelp av en forsvarer under avhør. Eller i det minste av en nær omsorgsperson. Men slik er det ikke. Å ha en forsvarer til stede er gjennomgående ansett som det viktigste tiltaket for å forebygge utilbørlig press og andre uheldige avhørsmetoder. Den økte risikoen for falske tilståelser og andre justisfeil som ligger i møtet mellom barnets og avhørets natur, bør være nok til å gi mindreårige en uttrykkelig og ubetinget rett til offentlig oppnevnt forsvarer.   

Mistenkte mindreårige – fordømt, men ikke dømt  

Barn under 15 år har etter vår rett ikke skyldevne. De kan ikke holdes strafferettslig ansvarlige, og de har derfor ikke noe straffansvar å forsvare seg mot. Sakene blir alltid henlagt. Det kommer aldri noen rettssak der skyld må bevises utover enhver rimelig tvil. Med andre ord: fordi barnet ikke kan straffes, mister det retten til å forsvare seg. Dette er den kriminelle lavalders rettssikkerhetsparadoks. I disse sakene er det mye som kan gå galt.  

Det er et stort og utfordrende ansvar påtalemyndigheten er pålagt, når den skal ta stilling til om og eventuelt hvordan en sak som involverer barn under den kriminelle lavalder, skal etterforskes.  Og det er flere slike saker enn man kanskje tror. Advokater vi har vært i kontakt med, forteller oss at de har vært forsvarere for barn helt ned i åtteårsalderen.  

Straffeprosessloven er ment for «saker om straff». I sakene med barn under 15 år, er det aldri tale om straff. Det er et gjennomgående problem at vi benytter regler som ikke passer. Det vi trenger er regler for «saker om barn». I slike regler bør vi unngå begreper som «etterforsking», «mistenkt» og «siktet». Ord beskriver ikke bare virkeligheten, de definerer også virkeligheten. Ord påvirker hvordan samfunnet ser på barn som mistenkes for kriminelle handlinger. De påvirker hvordan politiet forholder seg til disse barna, og de påvirker hvordan barnet ser på seg selv.