Rettsstaten fortjener en politikk

Norge har en politikk for det meste. Hvorfor har vi ikke en politikk for demokratiets ryggrad – rettsstaten?

Vi behøver en rettsstatspolitikk

I 2020 har vi sett det rettsstatlige lagspillet i full sving. Regjering, storting, domstoler, akademia og sivilsamfunn har gjort en solid innsats og fylt sine roller i møte med korona-pandemien. Om én aktør har fomlet med ballen, har de andre stort sett plukket den opp – slik rettsstaten skal fungere.

Under trygdeskandalen sviktet dette lagspillet. Mennesker i en vanskelig livssituasjon ble straffeforfulgt på feil grunnlag, og det tok alt for lang tid før rettsstatens aktører avdekket og stanset den lovstridige praksisen.

Rettsstaten er ikke bare et bolverk mot autoritære regimer, den er en erkjennelse av at alle dens aktører er feilbarlige. Der én statsmakt glipper, skal de andre korrigere. Det er et lagspill mellom statsmaktene, rettens aktører og sivilsamfunnet.

En rettstatspolitikk er å vurdere lovgivningsprosesser og forvaltning og  se om alt fungerer som det skal. Det er å undersøke om domstoler, påtalemyndighet, advokater og medier har godt nok vern for sin uavhengighet, og gode nok arbeidsvilkår. Det er å se om rettstaten inkluderer alle, eller om noen grupper faller utenfor. En god rettsstatspolitikk vil gjøre landet vårt tryggere, mer demokratisk og mer rettferdig.

Gode lover krever gode prosesser

Arbeidet med en ny lov begynner som regel med at regjeringen nedsetter et uavhengig lovutvalg, med representanter fra forskjellige interessegrupper, akademia og statlige etater. Lovutvalg kan høres byråkratisk ut, men er det stikk motsatte: De flytter lovgivningsmakt fra byråkratene, til sivilsamfunnet. Denne gode prosessen er ikke sikret i lov – men i den såkalte utredningsinstruksen.

Instrukser kan tas lett på. Over 70 prosent av utredningene har en mangelfull utredning av alternative tiltak. Departementene mener at de viktigste årsakene er korte frister og politiske føringer.

Konsekvensene av en dårlig lovgivningsprosess kan være alvorlige, nemlig dårlige lover. Utvalget som gransket trygdeskandalen, trekker frem manglende etterlevelse av utredningsinstruksen. Trygdeforordningen ble gjennomført uten grundige vurderinger av hvilke konsekvenser den hadde for norsk rett.

Utredningsinstruksen må bli mer forpliktende. Det vil være god rettsstatspolitikk å sikre den i lov.

Løft domstolene

Som uavhengig tvisteløser og rettshåndhever er det domstolen som gir lover og rettsregler sin magiske kraft. Forsøker regjeringen å redusere arbeidsbyrden i domstolene ved å senke kvalitetskravene i prosesslovgivningen?

To-instansbehandling i straffesaker med strafferamme over 6 år, ble vedtatt i 1993 for å ivareta rettssikkerheten. Den rettssikkerheten var visst for dyr, regelen ble nylig endret. I 2020 har 37 prosent av ankene i slike saker blitt silt bort. Justisdepartementet foreslår nå mer ankesiling også i sivile saker.

Samtidig prøves statens egen myndighetsutøvelse sjeldent i domstolen, selv om Grunnloven bestemmer at domstolene skal føre kontroll med den. Under 7 prosent av tvistesaker som ble ført for norske tingretter mellom 2016 og 2018, var av forvaltningsrettslig art.

Domstolskontroll beskytter ikke bare borgerne i den enkelte sak, men ansvarliggjør forvaltningens myndighetsutøvelse i sin helhet. Det er domstolens bidrag til vedlikehold av rettsstaten. Å legge til rette for prøving av flere forvaltningsvedtak i domstolen, vil være god rettsstatspolitikk.

En god rettsstat beskytter de svakeste

Evnen til å mestre et rettsliggjort samfunn blir stadig viktigere. For utsatte grupper vil mangel på rettshjelp ikke bare kunne medføre konkrete overgrep fra myndigheter og medborgere, men gi en opplevelse av fundamental mangel på mestring av det samfunnet de lever i. 

Fri rettshjelp er rettsstatens inkluderingspolitikk. Skal rettsstaten ha legitimitet i hele samfunnet, må alle oppleve at de er en del av den – at de har reell mulighet til å orientere seg om sine grunnleggende rettigheter og få hjelp med å håndheve dem.

Trygdeskandalen ville neppe ha skjedd på skatterettens område, hvor ofrene ville hatt større ressurser. Da ville langt flere av sakene havnet i domstolen, med langt mer juridisk bistand, og ulovlighetene ville ha blitt stanset langt tidligere.

Inntektsgrensene for fri rettshjelp har stått stille siden 2009. Selv unge uføre faller i dag utenfor ordningen. Dette er en komplett systemsvikt for rettsstaten. Vi har ganske enkelt ikke likhet for loven.  

Regjeringen må som et strakstiltak heve inntektsgrensen for å kvalifisere til fri rettshjelp. Samtidig må det pågående arbeidet med en ny og styrket rettshjelpslov prioriteres høyt.

Rettspleien digitaliseres – rettsstaten må programmeres inn

Våre rettsstatlige prinsipper er utviklet i den analoge verden. Vi opplever nå et raskt økende behov for å ivareta de samme prinsippene i den digitale verden. Vi må sørge for at rettssikkerhet, åpenhet, kontradiksjon, personvern og andre rettsstatsverdier blir med oss inn i de digitale løsningene. Det vil være utfordrende å sørge for innebygd rettsstat på rettsteknologiens område, men alt annet vil være en svekkelse av rettsstaten.

Stortinget må få en rettsstatsmelding

Befolkningens tillit, institusjonenes legitimitet og politikernes troverdighet – dette er verdier som utfordres når rettsstaten feiler. Vi kan ikke la rettsstaten utvikle seg uten innsikt i dagens svakheter, og uten en plan for fremtidige utfordringer. Den norske rettsstaten trenger en tilstandsrapport. Stortinget må få en rettsstatsmelding.