Regler for god advokatskikk med kommentarer

Generelt
Pkt. 2.1.1 første punktum angir hovedregelen om uavhengighet og begrunnelsen for denne. Det fastsettes at advokaten må være uavhengig slik at advokatens råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn.

Som begrunnelse vises det til at uavhengighet er nødvendig for at advokaten skal kunne leve opp til de forpliktelser han som advokat påtar seg. De grunnleggende forpliktelser som en advokat har, er beskrevet i pkt.1.2 («Advokatens oppgave»), og pkt. 2.1.1 må leses i sammenheng med pkt. 1.2. Det er i pkt. 1.2 første ledd fastsatt at advokatens oppgave er å fremme rett og hindre urett, jfr. kommentaren til pkt. 1.2 ovenfor. Det er videre fastsatt i annet ledd at advokaten innenfor lovens ramme plikter etter beste evne å ivareta sine klienters interesser og advokaten skal som fastsatt i fjerde ledd være både rådgiver og talsmann for sin klient. Skal advokaten kunne fremme rett og hindre urett og samtidig etter beste evne ivareta klientens interesser, må advokaten være ubundet av uvedkommende hensyn.

Kravet til advokatens uavhengighet er begrunnet i flere hensyn. Først og fremst er det hensynet til klienten. Som nevnt er det nødvendig at advokaten er uavhengig av andre hensyn hvis han skal gjøre en best mulig innsats for klienten.

Uavhengighet til andre interesser er nødvendig for at advokaten skal kunne opptre som en objektiv og nøktern rådgiver. Dessuten er uavhengighet nødvendig hvis advokaten skal beholde klientens tillit. Eksistensen av andre bindinger eller utenforliggende interesser kan i seg selv være tilstrekkelig til at klientens tillit tapes. Selv om advokaten i den konkrete sak ikke lar seg influere av slike bindinger eller interesser, kan det likevel oppstå tvil hos klienten som fører til at tilliten svekkes. Her kommer også det forhold inn at advokatvirksomhet innebærer en rekke valg og avgjørelser av skjønnsmessig karakter, hvor det i ettertid er vanskelig å etterprøve advokatens lojalitet overfor klienten.

Uavhengighet er dessuten viktig av hensyn til advokaten selv og utførelsen av advokatens arbeid. Ikke minst er det viktig at advokaten har en uavhengig stilling i forholdet til klienten, slik at advokaten kan opptre med den nødvendige autoritet og ikke føle seg bundet til å følge klientens ønsker og direktiver. At advokaten er uavhengig i forholdet til sine klienter, er nødvendig hvis advokaten skal kunne fylle den rolle advokaten har i et rettssamfunn. Ikke minst gjelder dette i samspillet med domstolene, hvor advokatens oppgave er å bidra til at saken blir best mulig opplyst samtidig som han er talsmann for sin klient. At advokaten er uavhengig, er viktig for domstolenes tillit til advokaten og det arbeid advokaten utfører og er også viktig for den tillit publikum har til rettspleien generelt.

Advokatens overordnede plikt er å fremme rett og hindre urett. Faren for at advokater ikke opptrer i samsvar med dette og i strid med rettsregler og yrkesetiske regler, vil være større hvis det ikke stilles krav om uavhengighet. Særlig gjelder dette hvis advokaten har en personlig interesse av økonomisk eller annen art i sakens utfall. Selv om den enkelte advokat ikke skulle la seg forlede til å gå over grensen for det akseptable, kan det likevel oppstå mistanke om dette. På lengre sikt vil det kunne føre til svekkelse av den alminnelige tillit og anseelse som advokatene har i samfunnet.

Kravet til advokatens uavhengighet gjelder i en rekke forskjellige situasjoner og sammenhenger. 
Grovt sett kan man si at kravet gjelder i følgende fire relasjoner:

(1) uavhengighet i forhold til motparten
(2) uavhengighet i forhold til klienten
(3) uavhengighet i forhold til andre
(4) uavhengighet i forhold til oppdraget.

Uavhengighet i forhold til motparten
Som hovedregel må advokaten avstå fra å påta seg et oppdrag hvis han har en tilknytning som gjelder motparten. Motparten kan være et selskap hvor advokaten har en betydelig eierinteresse eller det kan foreligge andre bånd mellom advokaten og motparten som f.eks. forretningssamarbeid, vennskap eller slektskap.

Men ikke enhver tilknytning til motparten må medføre at advokaten sier fra seg oppdraget. Er f.eks. motparten et børsnotert selskap hvor advokaten har en mindre aksjepost, vil dette normalt ikke kunne tenkes å få noen betydning for advokatens utførelse av oppdraget. Likeledes hvis advokatens bekjentskap eller forbindelse med motparten er av mer perifer art. I slike tilfelle, hvor advokatens tilknytning til motparten ikke er særlig sterk, må det være tilstrekkelig at advokaten opplyser om forholdet, slik at klienten selv kan avgjøre om han vil la seg bistå av advokaten.

Det er et spørsmål om advokaten også i tilfelle hvor det foreligger et sterkere tilknytningsforhold til motparten, kan reparere den manglende uavhengighet ved å gi klienten alle opplysninger og deretter overlate til denne å avgjøre om advokaten skal utføre oppdraget. Hvis klienten likevel ønsker å engasjere advokaten, kan det hevdes at advokaten da må kunne påta seg oppdraget. Advokaten bør likevel være varsom med å påta seg oppdrag i slike tilfelle.

For det første kan mange klienter finne det vanskelig å si nei til advokatens tjenester selv etter at man er blitt gjort kjent med de forhold som berører advokatens uavhengighet.
For det annet er advokaten avhengig av klientens tillit, og denne tillit kan være svekket selv om klienten har gitt sitt samtykke til at advokaten skal utføre oppdraget. 
For det tredje vil det i ettertid kunne oppstå problemer som følge av advokatens tilknytning til motparten hvis klienten ikke skulle være fornøyd med advokatens utførelse av oppdraget.

Et særlig tilfelle foreligger hvis motparten er eller har vært klient hos advokaten eller hos en annen advokat som advokaten arbeider sammen med. Disse tilfellene av interessekonflikt er regulert i pkt. 3.2. I pkt. 3.2.1 er det uttrykkelig uttalt at en advokat skal avstå fra å påta seg oppdrag hvis det oppstår risiko for brudd på advokatens uavhengighet.

I en del tilfelle vil det allerede ved oppdragets begynnelse være på det rene at motparten vil betale advokatens salær. Det kan f.eks. være tvist om et erstatningsoppgjør med et forsikringsselskap hvor forsikringsselskapet ønsker at sikrede skal la seg bistå av en advokat. Den som blir utsatt for ekspropriasjon, har som hovedregel krav på å få dekket utgifter til advokathjelp av eksproprianten.

Slike tilfelle hvor det er opp til klienten selv å engasjere den advokat han ønsker, medfører ingen problemer for advokatens uavhengighet. Advokaten har intet tilknytningsforhold til motparten bortsett fra at denne skal dekke klientens advokatutgifter. Spørsmål knyttet til erstatningsutmålingssaker der selskapet dekker skadelidtes advokatutgifter er omtalt i pkt. 3.3.1 note 3.
Annerledes vil det kunne være hvis advokaten var engasjert av motparten for å bistå klienten. Slike engasjementer, som også berører klientens rett til fritt advokatvalg, er det liten grunn til å oppmuntre til, og advokaten bør vise varsomhet med å la seg engasjere i slike oppdragsforhold.

Er advokaten engasjert av det offentlige for å bistå publikum med rettshjelp, vil det i de fleste tilfelle ikke foreligge noe motsetningsforhold som berører advokatens uavhengighet. 
Dette gjelder imidlertid ikke hvis det offentlige er motpart i den konkrete sak. I slike tilfelle er det viktig at advokaten er seg forholdet bevisst og ikke lar seg påvirke av engasjementsforholdet til det offentlige. 
Ofte vil dette heller ikke være noe problem for advokaten. Det oppleves neppe som problematisk av de advokater som er tilknyttet Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp, å bistå klienten i en sak mot kommunen. Et viktig moment i denne forbindelse er om fordelingen av innkomne saker er tilfeldig, slik at saker mot det offentlige ikke kanaliseres til bestemte advokater. 
Men hvis klienten opplever det som et problem, må advokaten avstå fra oppdraget. Det vil kunne stille seg annerledes hvis det foreligger et fast ansettelsesforhold eller hvis det på annen måte er et tettere samarbeid mellom advokaten og det offentlige. Blir advokaten engasjert av et sosialkontor for å bistå sosialklienter i saker som gjelder sosialkontorets ytelser, kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved advokatens uavhengighet. Advokatbistand ytet under slike forhold vil vanskelig være forenlig med hovedgrunnsetningen om uavhengighet i pkt. 2.1.1.

Uavhengighet i forhold til klienten
Kravet om uavhengighet overfor klienten reiser vanskelige avgrensningsspørsmål. Det kan være mange former for avhengighet og tilknytningsforhold mellom advokat og klient. Ved vurderingen av hvor grensen bør gå, må det avgjørende være om advokaten har den tilstrekkelige frihet i forhold til klientens ønsker og krav. 
Som nevnt må advokaten ikke la seg påvirke av klienten til å tilsidesette sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett eller til å opptre i strid med rettslige eller yrkesetiske krav. 
Advokaten plikter å fremholde sitt syn selv om det går på tvers av klientens ønsker. 
Advokaten må stå fritt til å bestemme om han vil påta seg et oppdrag, jfr. pkt. 1.2 siste ledd, og han må selv ha frihet til å bestemme hvorledes han vil gjennomføre oppdraget. Det følger av Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6 at advokaten kan si fra seg et oppdrag hvis klienten ikke vil følge advokatens råd.

Advokater som er ansatt hos andre enn privatpraktiserende advokater, vil regelmessig ha sin arbeidsgiver som klient. Også for disse advokatene gjelder Regler for god advokatskikk og kravet til advokatens uavhengighet. For denne gruppe advokater representerer Regler for god advokatskikk og kravet til uavhengighet en særlig beskyttelse for så vidt som de begrenser arbeidsgiverens styringsrett innen advokatens profesjonsområde. Men dette forutsetter at advokaten er sterk og modig nok til å påberope disse reglene overfor arbeidsgiveren.

Men også for den privatpraktiserende advokat vil det kunne være vanskelig og en belastning å påberope seg de yrkesetiske regler overfor en klient. Særlig gjelder dette hvis klienten er en fast forbindelse som kanskje har stor betydning for advokatens eller advokatfirmaets økonomi eller som det knytter seg stor prestisje til å betjene. Også overfor slike klienter må det kreves at advokaten i forbindelse med det enkelte oppdrag inntar en selvstendig og uavhengig stilling og ikke lar seg styre av klientens ønsker selv om det skulle medføre at advokaten mister klienten.

Det kan være særlig grunn til å advare mot situasjoner hvor advokaten kommer i et økonomisk avhengighetsforhold til klienten, f.eks. hvor advokatens eller advokatfirmaets salærinntekter i det vesentlige kommer fra en stor klient, jfr. Helge Jacob Kolrud i «Advokatvirksomhet og advokatuavhengighet» s. 50 og Sogn s. 179. Det har vært tatt til orde for at det bør gjelde en regel for advokater tilsvarende den som gjelder for revisorer, jfr. Aarseth s. 282 og Wilhelmsen og Woxholth s. 54. Etter lov om revisjon og revisorer av 15. januar 1999 nr. 2 § 4- 6 skal revisor påse at honoraret fra en klient, en gruppe samarbeidende klienter eller fra en og samme kilde ikke utgjør en så stor del av revisors samlede honorar at det er egnet til å påvirke eller reise tvil om revisors uavhengighet og objektivitet.

Økonomisk avhengighet i forhold til klienten vil også oppstå hvis advokaten eller advokatselskapet opptar lån hos klienten. Det vil ikke være lett å ivareta kravet til faglig og profesjonell selvstendighet hvis dette innebærer risiko for at man irriterer den man har som kreditor. Slike låneopptak bør derfor unngås da de som regel ikke vil være forenlig med den frie og uavhengige stilling som advokater skal ha, jfr. Wilhelmsen og Woxholth s. 51.

Det er ikke uvanlig at det inngås langsiktige oppdragsavtaler eller rammeavtaler med faste næringslivsklienter. Advokaten må ved utformingen av slike avtaler sørge for at han i forbindelse med de enkelte oppdrag har den uavhengige stilling som Regler for god advokatskikk forutsetter.

Advokaten kan ha andre tilknytninger til klienten enn det som følger av et advokat- klientforhold. Uavhengighetskravet medfører ikke noe forbud mot å ta oppdrag for slektninger eller andre som advokaten har et nært forhold til. En slik nær relasjon vil imidlertid kunne medføre at advokaten ikke har den avstand til klienten som er nødvendig for at han skal kunne foreta en objektiv vurdering av saken og gi klienten det best mulige råd. Advokaten bør derfor vurdere om ikke klienten i et slikt tilfelle vil være bedre tjent med en annen advokat, som har en større avstand til klienten.

Er advokaten engasjert i annen virksomhet som utfører oppdrag eller arbeid for klienten, eller i næringsvirksomhet sammen med klienten, må advokaten vurdere om hans tilknytning til klienten vil kunne påvirke rollen som advokat, slik at han ikke har den frie og uavhengige stilling som de etiske regler forutsetter. Hvis så er tilfelle, må advokaten ta konsekvensen av dette og si fra seg oppdraget. Det samme gjelder hvis klienten er et selskap hvor advokaten har eierinteresser. Er eierinteressene betydelige og oppdraget vil ha stor økonomisk betydning for klienten, vil det kunne medføre at advokaten har en økonomisk interesse i utfallet av oppdraget som må medføre at han ikke kan påta seg dette, jfr. også pkt. 2.1.2. 
Advokatforeningens hovedstyre har i skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger vedrørende investering i klientselskaper. Det er her uttalt at advokat som yter juridiske tjenester til et selskap, må utvise særlig forsiktighet når det gjelder kjøp og salg av aksjer i selskapet for å unngå at slike transaksjoner kommer i strid med kravet til advokaters uavhengighet.

Særlige spørsmål reiser seg i de tilfelle hvor klienten er et selskap hvor advokaten er medlem av styret, jfr. om dette Aarseth s. 282, Wilhelmsen og Woxholth. 55 og Sogn s. 182. Ofte er styrevervet nært knyttet til rollen som advokat for selskapet. Mange mindre og mellomstore næringsdrivende ønsker at deres advokat skal være medlem av styret, og det kan i slike tilfelle ofte være vanskelig å skille mellom det arbeid som advokaten utfører som styremedlem og det han gjør som advokat. På tilsvarende måte er det ofte når et utenlandsk selskap ønsker at dets advokatforbindelse i Norge skal være representert i styret i et norsk datterselskap. 
I andre tilfelle er styrevervet ikke knyttet til rollen som advokat for selskapet. Særlig gjelder dette børsnoterte og andre større selskaper. Som styremedlem er advokaten med på å treffe forretningsmessige beslutninger i selskapet. I hvilken grad dette faktisk skjer, er avhengig av selskapets størrelse og eierforhold. Er selskapet eiet av en eller få personer, vil advokaten som styremedlem ofte opptre mer som rådgiver enn beslutningstaker. Men det behøver ikke alltid være tilfellet. Advokaten kan være medlem av styret for å være en «oppmann» i tilfelle uenighet mellom eierne. Som medlem av styret i utenlandskeide datterselskaper vil advokaten regelmessig i liten grad delta i beslutningsprosessen. Hans oppgave som styremedlem er mer å være en garantist for at selskapet opptrer i samsvar med de regler og krav som gjelder i Norge. Annerledes hvor advokaten er medlem av et profesjonelt styre i et børsnotert selskap. Her vil advokaten være beslutningstaker på linje med de øvrige styremedlemmer.

Spørsmål om uavhengighet oppstår særlig i de tilfelle hvor advokatoppdraget har en tilknytning til en sak som advokaten har vært med på å behandle som medlem av styret. Advokaten vil da for det første kunne ha en nærhet til saken som svekker hans evne til å opptre som en objektiv rådgiver for selskapet. Dernest vil advokaten kunne ha en egeninteresse i å forsvare de beslutninger eller disposisjoner han har foretatt som medlem av styret. I slike tilfelle vil advokaten ikke kunne påta seg oppdraget uten å komme i strid med kravet til uavhengighet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.

Et annet forhold som skal nevnes er forholdet til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd. Det vil kunne være vanskelig for advokaten å påberope seg at han ikke skal identifiseres med sin klient når han er medlem av klientens styre. Også i rollen som styremedlem kan spørsmålet om uavhengighet og habilitet oppstå. En viktig styreoppgave er å føre kontroll med administrasjonens virksomhet. Mottar man oppdrag fra administrasjonen i selskapet, får man et forretningsmessig forhold til administrasjonen som kan være vanskelig å forene med vervet som styremedlem, jfr. nærmere om dette Sogn s. 183. Dette gjelder ikke bare advokater. Også andre yrkesutøvere, herunder representanter for foretak som leverer tjenester til det selskap de er styremedlem i, kan komme i en slik dobbeltposisjon.

Advokatforeningens hovedstyre har i ovennevnte skriv av 28.01.2004 vedtatt anbefalinger som gjelder kombinasjonen styreverv og advokatoppdrag. Det er her understreket at dersom en advokat som er styremedlem, eller det advokatfirma som advokaten er tilknyttet, blir anmodet om å utføre ordinær advokatbistand for selskapet, bør advokaten nøye vurdere om en slik kombinasjon kan oppfattes å komme i konflikt med kravet til advokaters uavhengighet. Det bør særlig utvises varsomhet med å påta seg advokatoppdrag i slike tilfelle hvis det er tale om børsnoterte selskaper eller andre større selskaper med spredt aksjonærkrets eller hvis advokaten er valgt som styremedlem etter ønske fra en bestemt aksjonærkrets. Det er også uttalt at advokat som påtar seg styreverv, ikke må stille som vilkår at vedkommende eller vedkommendes advokatfirma skal være leverandør av juridiske tjenester til selskapet.

Uavhengighet i forhold til andre
Advokaten kan være i et avhengighetsforhold til andre enn sakens parter. Også slike avhengighetsforhold kan få betydning for advokatens håndtering av den aktuelle sak og medføre at advokaten ikke har den nødvendige frie og uavhengige stilling.

Avhengighet i forhold til andre kan oppstå som følge av den måte advokaten har organisert sin virksomhet på. Regler som skal sikre advokatens uavhengighet, er inntatt i domstolslovens bestemmelser om organisering av advokatvirksomhet. Domstolslovens regler suppleres av Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.3, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

En særlig binding kan foreligge hvis en advokat bistår flere klienter i samme sak. Har klientene motstridende interesser eller kan det tenkes at de får det, er advokaten ikke uavhengig i forhold til den enkelte klient. Slik dobbeltrepresentasjon er regulert i Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2.

Advokaten kan være ansatt i eller engasjert av en organisasjon, f.eks. en interesseorganisasjon eller bransjeorganisasjon, for å yte bistand til organisasjonens medlemmer. Dette er i alminnelighet uproblematisk forutsatt at det i forbindelse med oppdraget ikke foreligger noe motsetningsforhold mellom organisasjonen og medlemmet og at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg påvirke av sitt forhold til den organisasjon han er tilknyttet. Tilsvarende vil det heller ikke være problematisk om et selskap lar sin advokatforbindelse yte juridisk bistand, helt eller delvis for selskapets regning, til sine ansatte vedrørende deres private forhold.

Enkelte private virksomheter kan også tenkes å ville tilby juridiske tjenester til et bredere publikum. Som et ledd i markedsføring eller som et servicetilbud overfor sine kunder ønsker f.eks. en bank eller et forsikringsselskap å tilby advokatbistand og som ledd i dette engasjeres en privatpraktiserende advokat til å yte slik rettshjelp i et avtalt omfang. 

Der en advokat ansatt i et rettshjelpforsikringsselskap representerer forsikringskunden/klienten er det risiko for at advokaten og dennes arbeidsgivers interesser ikke samsvarer med klientens interesser. For eksempel kan forsikringsselskapet ha interesse i å få saken avsluttet med så begrenset ressursbruk som mulig uten at dette er i klientens interesse. En slik interessemotsetning er neppe forenelig med kravet til uavhengighet, jf. eksempelvis ADA-2017-D114 (Disiplinærnemnden).Utenfor rettshjelpsforsikringstilfellene kan deltakelse i ordninger der virksomheter/organisasjoner tilbyr sine medlemmer juridisk bistand være mer uproblematisk, men også her kan det oppstå spørsmål om advokatens uavhengighet. Selv om det ikke ytes hjelp i saker hvor banken eller forsikringsselskapet er motpart, kan de råd og den bistand som gis, bli preget av de interesser som banken eller forsikringsselskapet har, f.eks. når det gjelder råd om økonomiske disposisjoner. 
Deltakelse i slike ordninger forutsetter derfor at advokaten har en bevisst holdning til problemet, slik at han ikke vil la seg påvirke av sin oppdragsgivers interesser, og han må ikke inngå noen avtale med oppdragsgiveren som svekker hans uavhengighet når det gjelder utførelsen av de oppdrag han får.

De fleste advokater vil anse det som viktig å ha et godt forhold til domstolene. Ikke minst gjelder dette domstoler som advokaten ofte har kontakt med, f.eks. den stedlige tingrett. Et godt forhold til domstoler og dommere kan også ha direkte økonomisk betydning for advokaten, f.eks. kan advokaten anse dette som viktig for å få tilført oppdrag som bestyrer av konkurs- og dødsboer. Advokatens interesse i å ha et godt forhold til domstolen må imidlertid ikke medføre at hensynet til klienten ikke kommer i første rekke, jfr. pkt. 2.1.1 tredje punktum. Advokaten må heller ikke unnlate å øve kritikk overfor domstolen hvis det er grunnlag for det og det er i klientens interesse, jfr. pkt. 4.1 tredje punktum.

Uavhengighet i forhold til oppdraget
Kravet til uavhengighet medfører også at advokaten ikke må ha egne personlige interesser knyttet til gjennomføringen av oppdraget eller utfallet av dette. Slike personlige interesser kan være av økonomisk art. Dette er nærmere omhandlet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2, se nedenfor. Nær sammenheng med pkt. 2.1.2 har også reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2 og 3.3.3.

For å profilere seg selv kan advokaten være interessert i medieomtale i forbindelse med oppdraget. En slik interesse må imidlertid helt ut underordnes klientens interesse. Initiativ overfor mediene må bare skje i klientens interesse og normalt også etter å ha innhentet dennes samtykke, jfr. kommentaren til pkt. 2.4.2.

Hvis klientens interesser i en rettstvist er tjent med en minnelig ordning, skal advokaten arbeide for en slik løsning, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.3. Advokaten kan her ikke ta hensyn til en eventuell egeninteresse i å prosedere saken. Dette gjelder enten egeninteressen er knyttet til utsikten til et betydelig salær eller ønsket om å gjennomføre hovedforhandlingen for å få saken godkjent for advokatbevilling eller som prøvesak for Høyesterett.

For øvrig kan det tenkes en rekke forhold av privat karakter som vil kunne påvirke advokatens uavhengighet. Aarseth (s. 281) nevner deltakelse i politisk aktivitet, interesseorganisasjoner og fritidsaktiviteter som eksempler på aktiviteter som i gitte situasjoner vil kunne tenkes å påvirke advokaten i utførelsen av oppdraget.

En særlig regel som gjelder advokatens uavhengighet til oppdraget, er inntatt i pkt. 4.7. Det er her fastsatt at en advokat bør vise varsomhet med å motta prosessoppdrag i saker hvor det må anses som sannsynlig at han vil kunne bli ført som vitne.

Uvedkommende hensyn kan være hensynet til motparten, til andre personer eller til egne interesser. Dersom advokaten har tilkjennegitt en bestemt forutinntatt holdning til klienten, eventuelt motparten, kan dette medføre at advokaten ikke er tilstrekkelig uavhengig, jf. ADA-2018-D127 (Disiplinærnemnden) der advokaten hadde gitt uttrykk for hun på forhånd hadde «bange anelser» ut fra sin kjennskap til klager og familieforholdene for øvrig.

I pkt. 2.1.1 annet punktum er det understreket at advokaten ikke må la seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Hensynet til egne interesser kan være av økonomisk eller av annen personlig art.

I pkt. 1.2 annet ledd er det presisert at advokaten skal ivareta sine klienters interesser uten tanke på personlig fordel eller risiko, politisk oppfatning, rase, religion eller utenforliggende hensyn, og i pkt. 1.2 tredje ledd er det fastsatt at advokaten har krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter og interesser klienten har. Press utenfra etter pkt. 2.1.1 annet punktum kan også være press fra egen klient. Advokaten må ikke la seg presse av klienten til ikke å ivareta sin overordnede plikt til å fremme rett og hindre urett og må alltid opptre innenfor lovens ramme.

For å bringe pkt. 2.1.1 mer i samsvar med den tilsvarende bestemmelse i CCBE-reglene, ble pkt. 2.1.1 tredje punktum føyd til ved revisjonen i 2001. Dette punktum understreker at advokaten ikke må sette seg i en posisjon hvor hans uavhengighet blir svekket og at kravene til faglig og profesjonell standard ikke må tøyes for å behage klienten, retten eller andre.

Pkt. 2.1.2 er en bestemmelse som retter seg direkte mot økonomiske interesser som advokaten måtte ha. Bestemmelsen er en videreføring av § 12 (Sammenblanding av økonomiske interesser) i Regler for god advokatskikk slik disse lød før revisjonen i 1991. Første ledd i § 12 var identisk med første ledd i det nåværende pkt. 2.1.2 bortsett fra på et vesentlig punkt. Ordet «bør» i § 12 ble ved revisjonen i 1991 erstattet av ordet «må». Denne endring var i samsvar med den holdning og det syn som var kommet til uttrykk gjennom disiplinærmyndighetenes praksis.

Første ledd er en presisering av det som følger av pkt. 2.1.1. Har advokaten en personlig interesse i saken, som ikke er sammenfallende med klientens, er det klart at han ikke kan påta seg oppdraget. Ringdal (s. 14) nevner som eksempel at advokaten som deltaker i et boligfellesskap må kunne opptre for fellesskapet hvor alle deltakere har felles interesse, men hvis advokatens økonomiske interesse ikke er sammenfallende med klientens interesse, må han avstå fra å opptre, f.eks. i en tvist om fastsettelse av leie eller fordeling av utgifter i boligfellesskapet. Se også RG 2013 s. 919.

Personlige økonomiske interesser vil ofte være knyttet til annen næringsvirksomhet enn advokatvirksomheten som advokaten er involvert i, enten som aktiv deltaker eller som passiv investor. Det kan være virksomhet med tilknytning til motparten, egen klient eller andre, jfr. kommentaren til pkt. 2.1.1 ovenfor.

Andre eksempler på økonomiske interesser som er uforenlige med oppdraget, fremgår av pkt. 2.1.2 annet ledd og pkt. 3.3.2 og 3.3.3. Hvilken betydning det kan ha at advokatens salær er gjort betinget av et bestemt utfall, er nærmere behandlet av Sogn s. 180.

Hvor advokatens personlige økonomiske interesse er sammenfallende med klientens interesser, kan advokaten ikke påta seg oppdraget hvis hans interesse kan påvirke hans uavhengige stilling som advokat. En slik økonomisk særinteresse kan medføre at advokatens evne til å opptre som en objektiv rådgiver for klienten blir svekket.

Første punktum i annet ledd fastsetter at advokaten ikke må gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av saken ved helt eller delvis å overta klientens krav. Dette må naturlig forstås slik at det gjelder overtakelse av det krav som er gjenstand for oppdraget. Bestemmelsen i annet ledd første punktum har for øvrig nær sammenheng med reglene om salærberegning i pkt. 3.3.2, jfr. kommentaren til denne bestemmelsen.

Forbudet i annet punktum mot å påta seg kausjon for klienter kom inn ved revisjonen av de etiske regler i 1967. Halvorsen (s. 101) opplyser at bakgrunnen bl.a. var en uttalelse avgitt av styret i Oslo krets i 1948. Det ble i denne uttalelsen vist til tilfelle hvor advokaten som ledd i et oppdrag ordnet lån for sin klient og selv påtok seg kausjonsansvar for lånet. Som eksempel ble nevnt at advokater som ledd i gårdsbestyrelse hadde stilt seg som garantist for lån som ble opptatt for å finansiere vedlikeholds- eller utbedringsarbeider på gården. Som en generell begrunnelse for et forbud anføres det at «sakføreren bør unngå å påta seg slikt ansvar for ikke å bli beskåret i sin uavhengighet overfor klienten».

Siste punktum i pkt. 2.1.2 annet ledd inneholder en varslingsregel. Representerer advokaten helt eller delvis egne økonomiske interesser, skal han gjøre sine medkontrahenter og andre interesserte oppmerksom på dette.

Pkt. 2.1.3 ble innført i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. Bestemmelsen supplerer domstolslovens regler om organisering av advokatvirksomhet. Det som er uttalt i pkt. 2.1.3, følger i og for seg av de alminnelige regler om uavhengighet. Man fant det likevel hensiktsmessig å innta en særbestemmelse om organisering av advokatvirksomhet i pkt. 2.1. Som begrunnelse er det i Etikkutvalget, Innstilling (s. 15) vist til den utvikling som har funnet sted – og som stadig finner sted – når det gjelder organisering av advokatvirksomhet på nye måter og med nye samarbeidskonstellasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Det er påpekt at denne utviklingen har sammenheng med den generelle samfunnsmessige utvikling og en endret markedssituasjon for advokatene med skjerpet konkurranse og at prinsippet om advokatens uavhengighet da lett kan komme i bakgrunnen i bestrebelsene etter å tilpasse seg de endringer som finner sted. En særbestemmelse om organiseringen av advokatens virksomhet kan motvirke dette og skape økt bevissthet om at hensynet til advokatens uavhengighet må ivaretas. Pkt. 3.2.6 omtaler hvordan bestemmelsene om interessekonflikter gis anvendelse på fellesskap.

Pkt. 2.1.3 ivaretar advokatens uavhengighet i flere relasjoner. For det første gjøres det klart at advokaten ikke ved avtaler eller på annen måte kan organisere sin virksomhet på en måte som medfører begrensninger i advokatens muligheter for å bistå klienten på beste måte. Dette medfører at advokaten ikke vil kunne inngå avtaler om samarbeid med andre advokater eller profesjoner, som forutsetter eksklusivitet slik at advokaten hvis det i saken er behov for andres bistand, ikke fritt kan velge ut fra klientens interesser hvem han skal henvende seg til.

Dernest følger det av bestemmelsen at advokaten gjennom organiseringen av sin virksomhet må sørge for at hans uavhengighet heller ikke på annen måte blir svekket. Dette innebærer bl.a. at advokaten ved utformingen av avtaler om samarbeid med andre advokater eller profesjoner må sørge for at han ikke forplikter seg på en måte som svekker hans uavhengige stilling til oppdrag og klienter han får som følge av samarbeidet. Advokaten må således sørge for at han har den nødvendige uavhengighet både når det gjelder spørsmålet om han skal påta seg oppdraget og hvorledes oppdraget skal utføres. Det følger for øvrig av domstolsloven § 232 første ledd siste punktum at et advokatselskap, hvor advokaten er deltaker, ikke kan instruere advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget.

Er advokatens virksomhet organisert i et selskap hvor advokaten arbeider sammen med andre, kan krav eller forventninger om inntjening legge et press på advokaten som kan påvirke utførelsen av de oppdrag han får. Domstolloven har regler om organisering av advokatvirksomhet som skal ivareta advokatens uavhengighet til selskapets eiere. Etter domstolloven § 231 kan selskaper som driver advokatvirksomhet, bare eies av personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste. Domstolloven suppleres av Regler for god advokatskikk. Det følger av disse regler at advokaten under utførelsen av det enkelte oppdrag ikke må la seg påvirke av press fra kolleger eller andre han arbeider sammen med, verken når det gjelder inntjening eller andre forhold. I praksis blir det særlig viktig at advokaten under utførelsen av oppdraget ikke lar seg styre av økonomiske overlegninger fra sine kolleger i advokatfellesskapet.

Om advokater ansatt i forsikringsselskaper som yter rettshjelp, se ovenfor under punkt 2.1.1.

Dette punktet stadfester betydningen av advokatens taushets- og fortrolighetsplikt. Skal advokaten kunne utføre sin oppgave og bistå klienten på en best mulig måte, er det nødvendig at han får alle opplysninger som er av betydning. Dette forutsetter at advokaten har klientens tillit, slik at klienten vet at han trygt kan gi advokaten alle opplysninger i forvissning om at disse ikke vil bli brakt videre uten hans samtykke. Det samme gjelder opplysninger advokaten innhenter eller mottar fra andre enn klienten. Også her vil advokatens plikt til å behandle opplysningene fortrolig være en grunnleggende forutsetning.

Taushets- og fortrolighetsplikten er nødvendig for at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver i rettspleien. Advokaten ville ellers ikke kunne bistå sine klienter på en effektiv måte, verken i straffesaker eller i sivile saker. Taushetsplikten er en rettssikkerhetsgaranti og en forutsetning for et fungerende rettssamfunn. Den er således av stor samfunnsmessig betydning, foruten at den ivaretar klientens og advokatens interesser. Dette gjelder også i tilfeller hvor det ikke foreligger konflikter. Gjennom sin rådgivning vil advokaten kunne forebygge konflikter og avverge ulovlige handlinger. En klient ville neppe søke advokatens råd, f. eks. om en handling ville være ulovlig eller ikke, hvis han ikke var sikker på advokatens taushet.Se også pkt 2.3.3 som angir at advokaten skal kreve taushets og fortrolighetsplikt overfor ansatte.

Etikkutvalget har i uttalelse 22 av 19. desember 2006 frarådet at advokater sitter i åpent kontorlandskap der dette er plassert åpent ut mot resten av kontormiljøet i organisasjonen. Uttalelsen baserer seg på en henvendelse fra ”husadvokater” i en næringslivsorganisasjon. I uttalelse nr. 36 av 29. mai 2019 fant Etikkutvalget at det ikke er grunnlag for å si at drift av advokatvirksomhet i åpent kontorlandskap i seg selv er uforenlig med taushets- og fortrolighetsplikten, men at man må innføre tiltak og forsvarlige rutiner som ivaretar de krav som følger av taushets- og fortrolighetsplikten. 

Pkt. 2.3.1 ble føyd til ved revisjonen i 2001 for å understreke og fremheve taushetspliktens samfunnsmessige betydning i rettspleien. Det ble i den forbindelse uttalt (jfr. Etikkutvalget, Innstilling s. 20) at pkt. 2.3.1 annet ledd måtte ses på bakgrunn av de forsøk på innhugg i taushetsplikten som fra tid til annen ble gjort ut fra i og for seg aktverdige formål, som bekjempelse av organisert kriminalitet, narkotikaforbrytelser, incest osv. Det ble antatt at bestemmelsen ville medvirke til økt bevissthet om den betydning taushetsplikten har i et rettssamfunn og motvirke at det finner sted en uthuling av taushetsplikten

Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 skiller mellom den lovbestemte taushetsplikten som advokaten har og advokatens fortrolighetsplikt. Taushetsplikten er regulert i lovgivningen. Fortrolighetsplikten går lenger enn taushetsplikten og gjelder også opplysninger som ikke er omfattet av den lovbestemte taushetsplikten, jfr. pkt. 2.3.2 annet ledd.

Den sentrale lovbestemmelse som omhandler advokaters taushetsplikt, er straffeloven § 211. Det er her fastsatt at advokater mfl. som «uberettiget røper eller unnlater å hindre at andre får adgang eller kjennskap til hemmeligheter som er betrodd dem eller deres foresatte i anledning av stillingen eller oppdraget» kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Som det fremgår retter straffebudet seg bare mot «hemmeligheter» som er «betrodd» advokaten. At det må dreie seg om hemmeligheter, medfører at opplysninger som er alminnelig kjent eller allment tilgjengelig ikke omfattes av taushetsplikten. For øvrig stilles det intet krav til opplysningenes art. Taushetsplikten er fullstendig og gjelder uavhengig av om opplysningene er av personlig art, om de er uheldige eller skadelige for den som gir opplysningene eller om opplysningene er relevante for advokatens oppdrag.

Kravet til at opplysningene må være «betrodd» advokaten, medfører at opplysninger som advokaten har fått kunnskap om på annen måte, faller utenfor. Betroelsesbegrepet må imidlertid forstås vidt. Høyesterett uttalte i Rt. 2006 s. 1071 A at «[d]et som er betrodd, blir dermed det advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten». Uttalelsen er gjengitt i senere høyesterettsavgjørelser, se Rt. 2012 s. 868 avsnitt 14, Rt. 2012 s. 1601 avsnitt 22 og HR-2018-104-A avsnitt 27.Hvordan betroelsen skjer er uten betydning.

Taushetsplikten omfatter selvfølgelig også overlevering av dokumenter, disketter, fotografier etc. og overføring av datafiler. Taushetsplikten omfatter også de vurderinger som advokaten har foretatt, og de råd han eller hun har gitt til klienten, jf. Rt. 2012 s. 868 avsnitt 15. Også eksistensen av et klientforhold/klientens navn er undergitt taushetsplikt, jf. Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 51 og 54. I Rt. 2013 s. 92 fremkommer det videre at taushetsplikten også gjelder opplysninger som tredjemann uoppfordret formidler til advokaten i dennes egenskap av å ha et advokatoppdrag. I Rt. 2012 s. 608 fastslås at taushetsplikten også gjelder overfor en advokat sitt konkursbo.

Taushetsplikten kan oppheves ved samtykke. Slikt samtykke kan også gis implisitt. Et samtykke vil uten videre også omfatte advokatens underordnede og medhjelpere, jf. HR-2019-123-U.Høyesterett har på dette grunnlag lagt til grunn at advokaten uten hinder av taushetsplikten kan inndrive et utestående salærkrav, se Rt. 2012 s. 608 A. I avsnitt 56 er det uttalt at den som engasjerer en advokat må sies å ha akseptert at en unnlatelse av å betale regningen vil kunne bli møtt med rettslig inkasso fra advokatens side, selv om dette vil måtte innebære at klientforholdet opplyses for andre. Dette må likevel leses med den reservasjon at advokaten ikke kan gå lengre i å røpe taushetsbelagt informasjon enn formålet tilsier. Se grensedragning i ADA-2016-179 (Oslo krets)

Advokaten kan dermed ikke inngå factoringavtale – overdragelse/pantsettelse av fakturakrav før de er forfalt – uten å bryte taushetsplikten. Factoringselskapet vil da få kjennskap til klientene. Er factoring avtalt i oppdragsbekreftelsen må imidlertid samtykke anses gitt. En advokat kan ikke overlevere saksdokumenter til fylkesmannen for å underbygge sitt salærkrav i forbindelse med søknad om fri rettshjelp uten klientens samtykke, jfr. uttalelsen gjengitt i U bind II (Hovedstyret 1977) s. 110 samt uttalelse fra Hovedstyret gjengitt i Norsk Advokatblad 1983 nr. 2 s. 62 og Justisdepartementets rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp kap. XIII pkt. 1. 

I HR-2021-1758 konkluderte Høyesteretts ankeutvalg med at fremleggelsen av timelister i forbindelse med fremsettelse av forsvarers salærkrav for salærfastsettende myndighet, jfr. salærforskriftens § 5,  ikke var i strid med advokaters taushetsplikt, med mindre timelistene gikk ut over det som var relevant og nødvendig for å fastsette salæret. Opplysninger som inneholder f.eks. vurderinger og råd til klienten har advokaten rett og plikt til å fjerne før timelistene fremlegges for retten.

I tillegg til straffeloven § 211 er det en rekke særbestemmelser om taushetsplikt i spesiallovgivningen, som har stor praktisk betydning for advokater selv om de også gjelder for andre. Slike bestemmelser er f. eks. eiendomsmeglingsloven (lov av 29. juni 2007 nr. 73) § 3-6, konkursloven (lov av 8. juni 1984 nr. 58) § 160 og forvaltningsloven (lov av 10. februar 1967) § 13 b. For privatansatte advokater kan det også gjelde særlige taushetspliktsbestemmelser, f. eks.finansforetaksloven (lov av 10. april 2015 nr. 17) §§ 9-6 og 9-7.

Forholdet mellom taushetsplikten og vitneplikten er regulert i prosesslovgivningen. Både tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119 fritar advokater for vitneplikt når det gjelder noe «som er betrodd dem i deres stilling». Tilsvarende bestemmelser gjelder for plikt til utlevering av dokumenter og for beslag, jfr. tvisteloven § 21-5 og kap. 22, straffeprosessloven § 204 første ledd og straffeprosessloven § 210.

Forbudet etter tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119 omfatter bare det som er betrodd advokaten i hans «egentlige advokatvirksomhet», se blant annet Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 29. Dette vil si juridisk bistand og rådgivning i og utenfor rettergang, se Jens Edvin A. Skoghøy i «Advokaters taushetsplikt og de korresponderende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119», Tidsskrift for Strafferett nr. 2/2013 s. 165 med videre henvisninger.

Opplysninger mottatt i forbindelse med ren eiendomsmegling, formuesforvaltning, forretningsførsel, bobestyrelse, inkassovirksomhet, styreverv m.v. faller utenfor. Når det gjelder bestemmelsen om beslag i straffeprosessloven § 204 og adgangen til å foreta ransaking hos en advokat som tredjemann i medhold av straffeprosessloven § 119 er Høyesteretts kjennelse i Rt. 1996 s. 1081 av særlig interesse. Begjæringen ble ikke tatt til følge, og kjæremålsutvalget fant ikke at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil når lagmannsretten hadde uttalt at det som utgangspunkt var en presumsjon for at dokumenter og tilsvarende som befinner seg på kontoret hos en frittstående privatpraktiserende advokat, er undergitt taushetsplikt og dermed beslagsforbud etter § 204. At dokumenter som befinner seg hos en advokat nyter utstrakt vern mot beslag er opprettholdt i HR-2018-104-A, der det blant annet ble fremholdt at beslagsforbudet generelt ikke faller bort når politiet ut fra dokumentets art forutsettes å ha tilgang til innholdet, eller når advokaten har sendt dokumentet til en offentlig myndighet hvor politiet vil kunne få tilgang til dokumentet. Anonymiserte opplysninger faller utenfor bevisforbudet, forutsatt at det er stor grad av sikkerhet for at direkte eller indirekte identifikasjon ikke kan skje, jf. HR-2018-2403-A og HR 2018-699-A.

I forbindelse med tvistemålsloven § 205 har Høyesteretts Kjæremålsutvalg (kjennelse av 22.12.2000) fastslått at taushetsplikten også omfatter utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. Det avgjørende i bestemmelsen er om det arbeid advokaten utfører for sin oppdragsgiver eller arbeidsgiver, er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet. Ansatte advokaters taushetsplikt er nærmere behandlet av Anne Rogstad i Tidsskrift for Forretningsjus 2003 s. 3. At internadvokater etter domstolloven § 233 første ledd bokstav a er underlagt advokaters alminnelige taushetsplikt og bevis- og beslagsforbudene, er hevet over en hver tvil – uavhengig av om arbeidsgiver er en bedrift eller et offentlig organ, se eksempelvis Rt. 2000 s. 2167 (Balder-saken), Rt. 1999 s. 1248 (Kommuneadvokaten i Oslo) og kjæremålsutvalgets kjennelse av 6. mai 1985 (L.nr. 169 K/1985, som gjaldt Regjeringsadvokaten).

Verdt å merke seg er at EU- domstolen i en sak vedrørende Akzo Nobel 62007cj0550 har uttalt at internansatte advokater i et selskap ikke kan påberope samme rett til å kreve fortrolighet/taushetsplikt som utenforstående uavhengige advokater. For norske bedriftsadvokater vil avgjørelsen kunne ha betydning i saker hvor EFTAs overvåkningsorgan selv etterforsker brudd på EØS-avtalen, samt i saker hvor Konkurransetilsynet bistår ESA/Kommisjonen ved deres etterforskning. I slike tilfeller vil EØS-avtalens prosessregler kunne få anvendelse.

Taushetsplikten gjelder ikke uten unntak. Som andre har advokater en opplysningsplikt når det gjelder å forhindre alvorlige forbrytelser, jfr. straffeloven § 196 og for å hindre at uskyldige blir straffet, jfr. straffeloven § 226 og straffeprosessloven § 119 tredje ledd. Et eksempel der advokaten ikke hadde plikt til å gi opplysninger om klienten for å forhindre alvorlig forbrytelse finnes i LB-2018-183406. Utover dette kan nødrettsbetraktninger gi advokaten adgang til å røpe konfidensielle opplysninger, jf. NOU 2015:3 side 199. Domstolens kompetanse til å pålegge advokaten å røpe klientopplysninger der advokaten selv mener det ikke foreligger noe nødrettstilfelle er drøftet i LB-2018-183406, men må anses uavklart.

Også ellers i lovgivningen er det spredte eksempler på at opplysnings- eller meldeplikt går foran taushetsplikten. En slik forrang krever klar hjemmel. I advokatforskriften § 4-5 om Tilsynsrådets kontroll med advokatvirksomhet er det i annet ledd fastsatt at en advokat plikter å gi Tilsynsrådet de opplysninger som er nødvendige for kontrollen uten hinder av taushetsplikt. Hvitvaskingsloven (lov av 1. juni 2018 nr. 23) har bestemmelser om plikt til rapportering av mistenkelige forhold som med visse begrensninger også gjelder for advokater. Det er også et praktisk unntak i skatteforvaltningsloven (lov av 27. mai 2016 nr. 14) § 10-2 andre ledd. 

Advokaten kan bruke taushetsbelagte opplysninger til å gjennomføre interessekonfliktsjekker internt ved advokatkontoret, uten å innhente særskilt samtykke fra klienten. Her som ellers er det imidlertid viktig at advokaten ikke går lenger enn det som er nødvendig og berettiget for å oppfylle formålet med bruken av opplysningene, jf. blant annet ADA-2021-D13466. I denne saken kom Disiplinærnemndens flertall til at en automatisk generert liste med en viss informasjon om klienten, saksforholdet og motparten, som ble distribuert internt i advokatfirmaet, ikke inneholdt mer informasjon enn nødvendig for å gjennomføre konfliktsjekken. Tre dager etter listen ble sendt ut, formidlet klienten ønske om at hennes klientforhold ble holdt skjult fra en bestemt ansatt ved advokatkontoret. Ettersom listen da allerede var sendt ut og ikke inneholdt mer informasjon enn nødvendig, hadde advokaten ikke brutt taushetsplikten ved utsendelsen. Advokaten ble imidlertid meddelt kritikk for overtredelse av punkt 1.3, ved at advokaten, etter å ha blitt meddelt ønske om konfidensialitet, ikke informerte klienten om at listen da allerede var sendt ut til alle ansatte. 

I Regler for god advokatskikk pkt. 2.3.2 annet ledd er det fastsatt at advokaten må behandle opplysninger fortrolig også når disse ikke er omfattet av hans lovbestemte taushetsplikt. Fortrolighetsplikten omfatter enhver opplysning som advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat. Denne plikten er således ikke begrenset til hemmeligheter eller betroelser. Men opplysninger som er offentlig kjent eller allment tilgjengelig omfattes heller ikke av fortrolighetsplikten, jfr. Ringdal s. 16. Som eksempel på opplysninger som er blitt ansett omfattet av fortrolighetsplikten, men ikke av taushetsplikten etter straffeloven § 211, kan det vises til avgjørelsen i U bind II (Disiplinærnemnden 1979) s. 313.

Fortrolighetsplikten gjelder uansett hvorledes opplysningene er kommet til advokatens kunnskap, jfr. formuleringen «blir kjent med i sitt virke som advokat». Plikten gjelder altså også opplysninger advokaten mottar uten at han selv har tatt noe initiativ for å innhente opplysningene.

Opplysninger som advokaten mottar som privatperson uten sammenheng med advokatvirksomheten, omfattes imidlertid ikke.

Fortrolighetsplikten er ikke absolutt på samme måte som taushetsplikten. Advokaten står her friere til selv å vurdere om og i hvilken grad han skal gå ut med opplysninger, men opplysningene må som påpekt av Ringdal (s. 16) ikke benyttes utenfor det forhold eller utover det formål som de var skaffet til veie for. For øvrig må advokaten treffe sin beslutning om utlevering av opplysninger på grunnlag av et forsvarlig skjønn hvor opplysningenes art, hvem opplysningene gjelder eller stammer fra, formålet med utleveringen og måten dette vil skje på, vil være sentrale momenter, jfr. Svalheim s. 33 og Bernhardt s. 263. Bruk eller utlevering av opplysninger må aldri skje på en måte som medfører at flere eller andre personer blir kjent med opplysningene enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser.

Grensen mellom hva som omfattes av taushetsplikten og hva som ”bare” er fortrolig, er ikke uten videre klar. Advokaten bør derfor som hovedregel vise varsomhet med å meddele opplysninger.

Formålet med taushetsplikten er først og fremst å beskytte klientens interesser. Men også andre som betror seg til advokaten, kan ha behov for vern. Det er ikke tvilsomt at den som oppsøker en advokat for å få råd, er beskyttet av taushetsplikten, både etter straffeloven § 211 og bestemmelsene i prosesslovgivningen, selv om noe klientforhold ikke oppstår fordi advokaten ikke påtar seg oppdraget. På den annen side er det klart at klientens motpart ikke har krav på beskyttelse i henhold til taushetspliktbestemmelsene i tvistelovens § 22-5 og straffeprosessloven § 119, jfr. Rt. 1967 s. 847. Det samme antas å gjelde også i straffeloven § 211, jfr. Svalheim s. 58-59 og avgjørelse i U VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 181. Fortrolighetsplikten vil derimot i utgangspunktet også omfatte opplysninger som advokaten mottar fra klientens motpart og opplysninger om motparten som advokaten har mottatt fra egen klient eller andre, jfr. avgjørelsen i ADA-2003-D37 (Disiplinærnemnden) og ADA-2017-D177 (Disiplinærnemnden). Men som nevnt ovenfor innebærer ikke fortrolighetsplikten noen absolutt plikt til hemmelighold, og hensynet til egen klient må gå foran hvis klientens interesser i forhold til motpartens interesser tilsier dette. Er motparten tidligere klient hos advokaten, gjelder selvfølgelig både taushetsplikten og fortrolighetsplikten til opplysninger som advokaten har mottatt i forbindelse med tidligere oppdrag for motparten, jfr. ADA-2003-D48 (Disiplinærnemnden).

Et praktisk forekommende tilfelle er opplysninger som meddeles advokaten ved en feil fra motparten eller motpartens advokat. I hvilken grad slike opplysninger er omfattet av taushets- og fortrolighetsplikten, er drøftet av Disiplinærnemnda i en beslutning inntatt i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 438. Her hadde en telefaks fra en klient til hans advokat blitt feilsendt til motpartens advokat. Spørsmålet var om sistnevnte advokat hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å ha lest innholdet og ikke makulert telefaksen da han ble bedt om det av motpartens advokat. Disiplinærnemnda fant at advokaten ikke hadde opptrådt i strid med god advokatskikk og at han heller ikke var forhindret fra å benytte seg av opplysningene i faksen. Disiplinærnemnda la avgjørende vekt på at avsenderen måtte ha risikoen for feil som var begått av ham selv. Nemnda ga imidlertid uttrykk for at dersom avsenderen var blitt klar over feilsendingen og hadde rukket å varsle mottakeren om dette før faksen var lest, ville det ha vært i strid med god advokatskikk å lese faksen og benytte seg av dens innhold.

Det er tvilsomt i hvilken grad personer som betror advokaten opplysninger og som ikke står i noe motsetningsforhold til klienten, har krav på vern etter straffeloven § 211 og etter bestemmelsene i prosesslovgivningen. I sin drøftelse av spørsmålet tar Svalheim utgangspunkt i taushetspliktens formål, som er å verne det rettssøkende publikum, og anfører at tredjemenn som hovedregel ikke har krav på et selvstendig vern, jfr. Svalheim s. 63. Som eksempel på tredjemenn som kan være beskyttet av taushetsplikten, nevner Svalheim klientens nærmeste, f. eks. hvor klienten er et barn og advokaten mottar opplysningene fra barnets foreldre. Det er derimot sikkert at tredjemenn er omfattet av advokatens fortrolighetsplikt. Vernet er sterkere jo nærmere vedkommende står klienten. I særlige tilfelle kan endog fortrolighetsplikten gjelde overfor egen klient. Illustrerende er her en beslutning inntatt i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 50. Her ble fortrolighetsplikten ansett brutt ved at advokaten i en barnevernssak hadde utlevert til sin narkomane klient dokumenter med sensitive opplysninger som stammet fra klientens foreldre. Disiplinærutvalget fant at advokaten hadde brutt fortrolighetsplikten i forhold til klientens foreldre. Denne avgjørelsen gjelder nok et unntakstilfelle. Hovedregelen må ellers være at advokaten må stå fritt til å gi opplysninger han henter inn, videre til klienten. Men har advokaten mottatt et dokument på det vilkår at dokumentet ikke skal gjøres kjent for klienten, er advokaten bundet av dette. Ønsker advokaten ikke å komme i en slik situasjon, må han avslå å motta dokumentet, jfr. beslutningen i ADA-2000-D24 (Disiplinærnemnden).

Taushets- og fortrolighetsplikten kan oppheves ved samtykke fra den som har krav på hemmelighold. Det gjelder intet formkrav for samtykket. Det kan også gis ved konkludent adferd eller passivitet. Men det må kreves at det fremstår som klart at klienten gir avkall på sin rett til taushet og at det er klart hva samtykket omfatter. I praksis vil eventuell bevistvil om samtykke er gitt, lett gå ut over advokaten, særlig hvis det gjelder sensitive opplysninger. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 477. 

Et eksempel på underforstått samtykke eller samtykke ved konkludent adferd er det når klienten selv innstevner advokaten som vitne. Advokaten må da anses løst fra sin taushetsplikt, jfr. Rt. 1992 s. 949. Klienten kan ikke ensidig begrense advokatens forklaringsplikt til å gjelde visse sider av saken under henvisning til taushetsplikten. Advokatens forklaring må gjelde alle forhold som kan ha bevisverdi i saken, med mindre motparten samtykker i en avgrenset forklaring, jfr. Rt. 2001 s. 1113.

En særlig problemstilling gjelder situasjonen når klienten går til angrep på advokaten, f. eks. ved å reise erstatningssøksmål eller klagesak overfor disiplinærorganene. Her antas det at det i selve aksjonen fra klienten må innfortolkes en frigivelse av advokaten fra taushetsplikten vedrørende det forhold saken gjelder. Men dette gjelder bare så langt det er nødvendig for å kunne forsvare seg mot klientens anklager, jfr. ADA-2016-D75 (Disiplinærnemnden). Dersom advokaten ønsker å la seg representerer av en annen advokat i sitt forsvar mot klientens anklager kan fortrolige opplysninger neppe oversendes før det er inngått et reelt advokatoppdrag. Meddelelse av fortrolige opplysninger må uansett begrenses så langt mulig, jf. ADA-2017-D206 (Disiplinærnemnden). For øvrig må advokaten være bundet av taushets- og fortrolighetsplikten. Det samme må gjelde hvis klienten går ut med kritikk av advokaten i media. Her kan man ikke uten videre innfortolke et samtykke til at advokaten skal være fritatt fra taushetsplikten. Men er det beskyldninger av sterkt infamerende karakter, er det et spørsmål om ikke advokaten må gis anledning til å forsvare seg ut fra nødrettsbetraktninger.

Taushetsplikten og plikten til fortrolighet gjelder uten noen form for tidsbegrensning. Når det gjelder fortrolighetsplikten, er dette fastsatt i siste punktum i pkt. 2.3.2 annet ledd. I dommen inntatt i Rt. 1983 s. 430 fastslo Høyesterett at taushetsplikten også gjelder etter at klienten er død. Retten drøftet spørsmålet om taushetsplikten kunne tilsidesettes etter en interesseavveining, men flertallet kom til at taushetsplikten var absolutt, også etter at klienten var død.

I kjennelse inntatt i Rt. 2006 s. 633 har Høyesterett på ny tatt opp spørsmålet om lemping i taushetsplikten etter interesseavveining og enstemmig kommet til at advokaten kan løses fra sin taushetsplikt etter klientens død hvis dette gir fordeler som vesentlig overstiger krenkelsen av fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat. Avdødes interesse og hans formodede vilje vil være sentrale momenter i denne vurderingen. 

Det følger av fortrolighetspliktens innhold at det etter klientens død kan forets en interesseavveining som medfører at plikten må vike.

Som det fremgår gjelder pkt. 2.3.3 ikke bare personer som advokaten ansetter, men også andre som engasjeres i forbindelse med advokatvirksomheten. Dette vil omfatte alle som blir gitt tilgang til advokatens kontor, arkiver, databaser eller tekniske hjelpemidler, f. eks. personer som yter konsulenthjelp eller service vedrørende datautstyr.

Alle som ansettes bør undertegne en taushetserklæring, som eventuelt kan inntas i ansettelsesavtalen. En slik taushetserklæring bør også kreves undertegnet av andre som regelmessig har adgang til advokatens kontor eller databaser. I en slik erklæring bør det også vises til straffeloven § 211, hvor det uttrykkelig fremgår at taushetsplikten også gjelder for advokatens «hjelpere».

I uttalelse 31 av 5. april 2012, har etikkutvalget vist til at denne bestemmelsen naturlig også må omfatte jusstudenter som arbeider for en advokat eller et advokatfirma.

Ved revisjonen i 1991 ble reklamebestemmelsen supplert med regelen i annet ledd. Første og tredje ledd var en videreføring av de bestemmelser som gjaldt tidligere. I tillegg hadde pkt. 2.4.1 etter revisjonen i 1991 følgende bestemmelser i tilknytning til første ledd:

«Advokatens reklame må verken i form eller innhold være egnet til å skade advokatstandens omdømme, og den må ikke inneholde noe som kan gi det inntrykk at vedkommende advokat kan utføre oppdrag bedre enn andre advokater. Advokatene har ingen autorisasjonsordning for spesialister, og det er derfor ikke tillatt selv å benevne seg som spesialist på ett eller flere områder av advokatvirksomheten.»

Ovennevnte forbud mot å benevne seg som spesialist ble fjernet etter pålegg av Prisdirektoratet i 1992. Senere er også forbudet mot reklame som kan gi inntrykk av at vedkommende kan utføre oppdrag bedre enn andre, fjernet. CCBE Code of Conduct har ingen bestemmelser tilsvarende de norske. CCBE-reglene (pkt. 2.6) er generelle og viser i stor utstrekning til nasjonale regler. For øvrig er det store variasjoner mellom medlemslandene i CCBE når det gjelder regler om markedsføring av advokattjenester.

At advokatens reklame skal være saklig og korrekt i form og innhold, er i samsvar med det generelle krav til saklig og korrekt opptreden i Regler for god advokatskikk pkt. 1.3 første punktum. At reklamen skal være saklig og korrekt, innebærer et krav om at den skal være nøktern og uten overdrivelser eller provoserende utforming, jfr. Ringdal s. 19.

Eksempel på villedende markedsføring inneholder avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1992) s. 359 hvor bruken av uttrykket «fri rettshjelp» ga inntrykk av at advokaten tilbød noe annet enn det som fulgte av de offentlige rettshjelpsordningene. At reklamen ikke skal være uriktig, misvisende eller villedende er i samsvar med det som ellers følger av lovgivningen og som gjelder for alle næringsdrivende, jfr. lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår av 9. januar 2009 nr. 2.

Bestemmelsen i annet ledd er i samsvar med kravet i første ledd om at reklamen skal være korrekt og ikke villedende. Bestemmelsen imøtekommer advokatens behov for å gjøre kjent sin kompetanse på bestemte områder og imøtekommer også publikums behov for denne type informasjon.

Det er ingen begrensninger med hensyn til hvilke formuleringer som benyttes, såfremt det er faktisk dekning for ordbruken, jfr. avgjørelsen ADA-1997-D3 (Disiplinærnemnden) vedrørende formuleringen «spisskompetanse». Å reklamere med at man har bedre kompetanse eller kan utføre oppdrag bedre enn andre, bør man imidlertid avstå fra da slike formuleringer som regel vil bli ansett som stridende mot pkt. 2.4.1 første ledd.

Som følge av at Advokatforeningen ikke har etablert noen spesialistordning og det tidligere forbud mot å benevne seg som spesialist er fjernet, er det ingen bestemmelse som direkte regulerer advokatens rett til å benytte betegnelsen spesialist i markedsføringen. Ringdal (s. 19) fastslår på denne bakgrunn «at en advokat som virkelig er spesialist på et rettsfelt, trygt kan tilkjennegi det i sin reklame.» Dette kan nok ikke gjelde reservasjonsløst. Betegnelsen spesialist kan ikke benyttes på en måte som gir inntrykk av at advokaten er «autorisert spesialist» i henhold til en etablert spesialistordning (f.eks. slik legene benytter spesialistbetegnelsen). Dette vil være villedende og i strid med første ledd i pkt. 2.4.1.

Advokatkonkurranseutvalget viser i sin utredning til at det i dag ikke foreligger formelle restriksjoner eller reguleringer av advokaters markedsføringsvirksomhet utover det som gjelder for andre næringer, og utvalget ser derfor ikke at det av hensyn til konkurransen er behov for endringer i reglene om advokaters adgang til å drive markedsføring, jfr. NOU 2002:18, s. 202-03.

Tredje ledd er en «bør-bestemmelse», som oppfordrer advokatene til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke og således imøtekomme det rettssøkende publikums behov for slik informasjon. Orientering om hva advokater kan bistå med og den enkelte advokats kompetanse og arbeidsfelt samt hva tjenestene koster, er eksempler på den type informasjon som publikum har behov for. At slik informasjon blir gitt på en objektiv og nøktern måte, er også i advokatstandens interesse.

Pkt. 2.4.2 fikk sin nåværende utforming i 1991 og ble betydelig forkortet i forhold til § 3 i de tidligere regler.

Bestemmelsen tar sikte på å motvirke prosedyre utenfor rettssalen. Domstolene skal avgjøre tvister på det grunnlag som blir presentert for retten under hovedforhandlingen og ikke på grunnlag av forhåndsprosedyre og opinionspress gjennom massemedia. Bestemmelsen omfatter ikke bare uttalelser i tradisjonelle massemedier, men også i sosiale medier jf. ADA-2017-D146(Disiplinærnemnden).

Bestemmelser om advokaters forhold til media er også inntatt i Retningslinjer for forsvarere. I retningslinjene understrekes det at advokatens opptreden overfor media i konkrete saker skal ha basis i klientens interesser. Advokatens interesse i å profilere seg i en konkret sak er klart underordnet, og advokaten skal ikke selv ta initiativ til medieprofilering. I tillegg skal klientens samtykke normalt innhentes, jf. retningslinjenes pkt. 8.1 som lyder:

«Forsvarer skal ikke ta initiativ til medieomtale med mindre klienten ønsker det. Klientens samtykke bør i alminnelighet innhentes før forsvareren uttaler seg om saken, hvis ikke hensynet til klienten nødvendiggjør at forsvareren uttaler seg uten forhåndsgodkjenning. Forsvareren skal respektere et ønske fra klienten om ikke å bidra til medieomtale.»

Temaet er behandlet en rekke steder i litteraturen. Det kan særlig vises til Halvorsen s. 156-164 og Cato Schiøtz’ artikkel «Advokater og media» i «Å være advokat» (Juristenes Utdanningssenter 2002) s. 290 flg. For øvrig er teamet omhandlet i Ringdal s. 17 og Wilhelmsen og Woxholt s. 81. Når det gjelder straffesaker, se også Langbach s. 56.

Det fremgår av første punktum at advokaten plikter å ta «tilbørlig hensyn til partenes interesser» ved enhver omtale av rettssaker. Først og fremst må advokaten ta hensyn til sin egen parts interesser. Det er klientens interesser advokaten skal ivareta. Det forutsetter at advokaten er lydhør overfor klientens ønsker. Hovedregelen i pkt. 8.1 i Retningslinjer for forsvarere om at samtykke normalt skal innhentes før advokaten uttaler seg til media, må gjelde som en generell regel også i andre saker enn straffesaker, slik også Etikkutvalget 2003, s. 34.

Som det er fastsatt i pkt. 8.2 i Retningslinjer for forsvarere, er det klientens interesser advokaten skal ha for øye ved opptreden overfor media. Advokaten må ikke falle for fristelsen til å benytte medieomtalen som en anledning til i egen interesse å profilere seg selv eller sitt advokatfirma, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 36 og Wilhelmsen og Woxholt s. 81.

Første ledd gjelder advokatens omtale av rettssaker og saker hvor domstolsbehandling er forestående. Men også når det gjelder andre saker, må det være klientens interesser som er styrende for advokatens opptreden i media. Dette følger for så vidt også av Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd og pkt. 2.1.1.

Fra tid til annen kan det være i klientens interesse at en sak, som ikke tidligere har vært det, blir gjenstand for medieomtale. Hvis klienten ønsker det, er det selvfølgelig intet i veien for at advokaten gjør media kjent med saken hvis det foreligger en saklig og aktverdig grunn til det. Dette vil kunne være tilfelle i forvaltningssaker hvor man f. eks. ønsker å avdekke myndighetsmisbruk, urimelig forskjellsbehandling eller kritikkverdig saksbehandling, eller det kan være maktmisbruk eller kritikkverdig opptreden overfor privatpersoner eller kunder fra private institusjoner eller foretak. Men medieomtalen må være saklig og korrekt og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta klientens interesser, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 1.3. Her har imidlertid advokaten vide grenser for sitt skjønn, og det skal meget til før man vil stemple advokatens uttalelser som stridende mot god advokatskikk, jfr. praksis referert under pkt. 1.3.

Er det sannsynlig at saken vil havne for domstolene, må advokaten utvise varsomhet, jfr. annet punktum i pkt. 2.4.2 første ledd. Han må, på samme måte som når saken står for retten, unngå at saken blir gjenstand for forhåndsprosedyre. Når det gjelder rettssaker hvor det ikke allerede foreligger medieomtale, uttaler Etikkutvalget 2003 i sin innstilling (s. 34) at det i utgangspunktet både i straffesaker og sivile saker bør vises tilbakeholdenhet med å ta initiativ overfor til media.

Situasjonen er en annen dersom saken allerede er omtalt i media. For å bringe balanse og nyansere eller korrigere uttalelser kan det her være berettiget og ofte nødvendig at advokaten bringer frem sin klients syn. Advokaten er også talsmann for sin klient og plikter å ivareta klientens interesser. Om dette uttaler Schiøtz (s. 299) følgende:

«I dagens samfunn er advokatenes rolle delt – de er ikke bare juridiske rådgivere, men også i enkelte tilfeller talsmenn og strateger overfor offentligheten. Ofte møter de sterke motparter som bevisst benytter seg av pressen og som er profesjonelle. Advokatens oppgave blir da å ivareta klientens interesser i forhold til offentlig omtale, særlig i de tilfeller hvor klienten selv ikke kan forsvare seg.»

Særlig i straffesaker vil det kunne være behov for å korrigere eller nyansere det bildet som tegnes av saken og klienten i media, og kommentere, eventuelt korrigere, opplysninger som gis i media, ofte etter lekkasje fra politi eller påtalemyndighet. Men også her bør klientens samtykke innhentes før advokaten uttaler seg, i alle fall hvis det er tilstrekkelig tid til dette, og det bør utvises varsomhet slik at forhåndsprosedyre unngås.

I pkt. 8.3 i Retningslinjer for forsvarere er det fastsatt at forsvareren skal behandle informasjon fra etterforskningen og sakens dokumenter med forsiktighet også når klientens samtykke foreligger, men at forsvareren ved vurderingen av hvilken informasjon som bør gis til offentligheten, bl.a. kan legge vekt på «behovet for å korrigere eller balansere informasjon som allerede er offentlig.»

Advokatforeningen og Riksadvokaten oppnevnte 17. januar 2000 et utvalg som skulle søke å nå frem til felles veiledende adferdsnormer for uttalelse til offentligheten fra politi og forsvarere på etterforskningsstadiet. Utvalget fremla sin enstemmige innstilling 25. oktober 2001 og foreslo følgende veiledende normer for både politi/påtalemyndighet og forsvarere:

1.  Vis respekt for medienes sentrale rolle som informasjonsformidler.
2.  Vær bevisst at enhver er å anse som uskyldig inntil endelig dom foreligger
3.  Ta hensyn til at medieomtale kan være en betydelig tilleggsbelastning.
4.  Gi ikke uttalelser eller opplysninger anonymt. Be om å bli oppgitt som
kilde.
5.  Gi saklig informasjon.
6.  Vurder å gi informasjon til øvrige parter om hvilke opplysninger du gir til
mediene.
7.  Utlever ikke straffesaksdokumenter uten samtykke fra politiet.
8. Unngå forhåndsprosedyre.
9.  Tenk på at dine uttalelser kan svekke troverdigheten til deg selv og din profesjon.
10.  Vis respekt for andres profesjonelle oppgaver i saken.

Advokatenes opptreden i media i saker hvor de har advokatoppdrag, kan lett medføre at de av omverdenen blir identifisert med sine klienter. Etter Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 tredje ledd har advokaten krav på ikke å bli identifisert med de standpunkter han forfekter for sin klient og de interesser klienten har. Dette forutsetter imidlertid at advokaten ikke opptrer på en måte som gjør at han blir identifisert med klienten. Advokaten må ikke stille seg som personlig garantist for klientens troverdighet og må i straffesaker være forsiktig med å gå god for sin klients uskyld, jfr. ovenfor under kommentaren til pkt. 1.2 tredje ledd.

Etter første punktum i pkt. 2.4.2 første ledd plikter advokaten under omtale av rettssaker å ta tilbørlig hensyn til «domstolens verdighet». Dette gjelder også når advokaten omtaler dommer som er avsagt. Illustrerende er avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 460, hvor advokaten hadde opptrådt i strid med god advokatskikk ved å uttale til pressen at han var «lattermildt overrasket over dommen og brennsikker på at den ville bli opphevet», se også avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 152.

For øvrig må avsagte dommer kunne kritiseres så lenge kritikken har en saklig og korrekt form. Dersom advokaten selv har prosedert saken for den tapende part, må advokaten vokte seg for ikke å prosedere saken på nytt i media med argumenter han ikke har vunnet frem med i retten. Er dommen ikke rettskraftig, vil dette kunne oppfattes som forhåndsprosedyre i forbindelse med ankebehandlingen. Men også hvis dommen er rettskraftig, bør advokaten vise varsomhet. Illustrerende er her avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1991) s. 86, hvor advokaten i en avisartikkel om en tapt sak i Høyesterett fortsatte å prosedere saken med de samme anførsler og argumenter som ikke hadde vunnet gjennomslag i Høyesterett. Disiplinærnemnda uttalte at når man på denne måten fortsatte å prosedere saken i avisen, innebar det at man ikke aksepterte at Høyesterett dømte i siste instans, og en slik holdning var med på å undergrave tilliten til rettsapparatet. Disiplinærnemndas avgjørelse må sees på bakgrunn av at det var en konkret sak som ble omhandlet i avisartikkelen. Annerledes er det selvfølgelig hvis man på mer generelt grunnlag angriper den rettsoppfatning som en dom gir uttrykk for, med sikte på å få denne endret i fremtidige saker.

Bestemmelsen gjelder ikke bare rettssaker, men enhver sak hvor advokaten har eller har hatt oppdrag, f. eks. en forvaltningssak. Det er imidlertid en forutsetning at advokaten uttaler seg som advokat. Uttaler advokaten seg som privatperson, uten at det ved bruk av tittel eller på annen måte fremgår at han er advokat, må han kunne gjøre dette, i alle fall når det gjelder avsluttede oppdrag, uten å vise til sin tidligere beskjeftigelse med saken, jfr. avgjørelsen i U bind V
(Disiplinærnemnda 1989) s. 175.

Bakgrunnen for regelen i annet ledd er at det ville være betenkelig hvis advokater i forbindelse med omtale av saker hvor de har eller har hatt oppdrag, bruker sin yrkestittel for å gi inntrykk av en spesiell faglig bakgrunn for meningsytring uten at det blir opplyst om advokatens tilknytning til saken. Eksempel der bestemmelsen ble ansett overtrådt er i ADA-2017-D146 (Disiplinærnemnden), der advokaten hadde skrevet et kritisk innlegg på sin egen Facebookside om en konkret sak uten at han opplyste at han var advokat i saken.

Bestemmelsen kom inn i de etiske regler ved revisjonen i 1991 etter mønster av tilsvarende bestemmelse i pkt. 3.1.1 i CCBE Code of Conduct. Lignende regler er inntatt i pkt. 2.1 og 3.1 i Retningslinjer for forsvarere. Bestemmelsen bygger på prinsippet om det frie advokatvalg. Foruten å ivareta klientens rett til å velge advokat, gir bestemmelsen også sikkerhet for at det er klientens ønsker og instrukser som advokaten mottar. Dette er også kommet til uttrykk i «Explanatory Memorandum and Commentary on the CCBE Common Code of Conduct for Lawyers in the EC» (inntatt i Ringdal s. 58 flg.), hvor det er uttalt at bestemmelsen er «designed to ensure that a relationship is maintained between Lawyer and Client and that the Lawyer in fact receives instructions from the Client, even though these may be transmitted through a duly authorized intermediary».

Bestemmelsen har også et praktisk formål. Den skal bidra til å holde klare linjer med hensyn til hvem som er advokatens klient og hva oppdraget går ut på. Dette er både publikums og advokatens interesse. Det skaper problemer for alle involverte hvis advokaten opptrer på vegne av noen som ikke har ønsket å la seg representere av advokaten. For advokaten er det viktig at det er klart hva oppdraget går ut på og at det er en klient som er pliktig til å betale det salær og de omkostninger som advokatens arbeid medfører. Det er advokaten som bærer risikoen hvis det foreligger tvil om det er gitt noe oppdrag.

Advokaten må også sørge for at det er klart hva oppdraget går ut på. Det er advokaten som har risikoen for eventuell uklarhet med hensyn til hva som avtales om oppdragets omfang og gjennomføring, noe som bl.a. kan få konsekvenser for den betaling advokaten kan kreve for det arbeid som utføres, jfr. kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

Advokatforeningen har i lengre tid anbefalt overfor sine medlemmer at det ved et oppdrag av noe omfang avklares med klienten når advokaten påtar seg oppdraget, hvilket omfang dette skal ha og de vilkår som skal gjelde med hensyn til betaling og gjennomføring av oppdraget og at denne avklaringen skjer i form av et brev eller en skriftlig avtale. I november 2004 vedtok Advokatforeningens representantskap at foreningens medlemmer skal pålegges å gi skriftlig oppdragsbekreftelse til sine klienter. Oppdragsbekreftelsen skal inneholde angivelse av oppdraget og dets antatte omfang, opplysninger om hvordan salæret vil bli beregnet og fakturert, samt informasjon om klageadgang. Pålegget trådte i kraft 1. august 2005.

Sett fra en praktisk synsvinkel kan bestemmelsen ut fra sin ordlyd virke noe formalistisk. Det er ingen uvanlig situasjon at advokaten får en henvendelse fra noen som opptrer på vegne av andre. Det kan eksempelvis dreie seg om en telefonhenvendelse fra barn på vegne av gamle foreldre eller fra en arving som også opptrer på vegne av medarvingene. Omstendighetene omkring etableringen av oppdraget kan således variere. Dette er det rom for, slik regelen er å forstå. Men advokaten må sørge for at oppdraget snarest mulig bekreftes av den egentlige oppdragsgiver på en tydelig måte. Det er advokaten som bærer risikoen hvis det foreligger tvil om hvem som er oppdragsgiver. Oppsøker en advokat en fengslet klient uten først å ha blitt kontaktet av vedkommende, vil det i utgangspunktet være i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.1.

I ADA-2014-D92 (Disiplinærnemnden) hadde advokaten via en teletorgtjeneste gitt rådgivning. Faktura ble sendt eieren av telefonnummeret, som var en annen enn den som hadde mottatt rådgivning. Advokaten hadde da opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.1 ved ikke å forsikre seg om at den som mottok fakturaen var den samme som hadde mottatt rådgivningen.

Annet ledd ble tilføyd ved revisjonen i 2001. Foranledningen var en anbefaling fra CCBE om at en bestemmelse med dette innhold skulle inntas i alle medlemslandenes Regler for god advokatskikk som et ledd i bekjempelsen av hvitvasking av penger. En advokat som mottar et oppdrag av denne art, må være klar over hvem oppdraget utføres på vegne av.

Bestemmelsen har i dag mindre praktisk betydning som følge av de strenge regler man har fått i hvitvaskingsloven med tilhørende forskrifter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med den regel som er inntatt i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.8.

Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved revisjonen i 1991. Den erstattet da den tidligere bestemmelse i reglenes § 8, som fastsatte at advokaten «skal behandle ethvert oppdrag med tilbørlig hurtighet og plikter å holde klienten orientert.»

Den nåværende bestemmelse er så godt som identisk med pkt. 3.1.2 i CCBE Code of Conduct.

Første punktum fastslår at advokaten skal «gi råd til klienten». At advokaten skal være klientens rådgiver, er også fastsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 fjerde ledd.

Skal advokaten fylle sin oppgave som rådgiver, må han i rimelig grad orientere klienten om de aktuelle rettsregler. Særlig viktig er det at klienten får nødvendig orientering om regler og praksis som har betydning for de beslutninger klienten selv må ta. Klienten må således bli gjort kjent med nødvendige frister som må overholdes for å unngå rettstap, f. eks. klagefrister og søksmåls- og ankefrister, alternative fremgangsmåter og omfanget av de omkostninger som må påregnes å påløpe. Advokaten må gi uttrykk for sin oppfatning av saken og gi råd om den fremgangsmåte som eventuelt bør velges.

Lagmannsretten har i saken referert i RG-2011-42 uttalt om rådgivningsplikten i forbindelse med søksmål at den ”må omfatte både nærmere redegjørelse av de argumenter som tilsa at saken var prosedabel, og en redegjørelse for de argumenter som kunne medføre at klienten ikke vant frem og som eventuelt kunne medføre et økonomisk ansvar for saksomkostningene. Rådgivningen skal gi grunnlag for klientens egne valg, og en ren anbefaling av søksmål er ikke tilstrekkelig. Hvilke bevisbyrderegler som her gjelder er omhandlet i Rt. 2010 s. 224avsnitt 42, 43 og 48.

Det følger videre av første punktum i bestemmelsen at advokaten skal ivareta klientens interesser «raskt, samvittighetsfullt og påpasselig». Kravet til raskhet syndes det ofte mot hvis man ser på disiplinærorganenes praksis. Et stort antall av klagesakene gjelder sommel og sendrektighet fra advokatens side. Hvilken hurtighet man skal kreve av advokatens saksbehandling, vil selvfølgelig variere med omstendighetene. Enkelte saker krever øyeblikkelig oppfølging, mens andre saker har mindre hast. Det er også av betydning hva advokaten har avtalt med klienten. 

Har advokaten en stor arbeidsbyrde som gjør at det vil ta tid før oppdraget vil kunne bli utført, må han ta dette opp med klienten og eventuelt få klientens samtykke til den tidsplan som advokaten foreslår. Ved enhver slik tidsplan bør advokaten ta hensyn til at det kan inntreffe uforutsette omstendigheter og at de fleste arbeidsoppgaver har en tendens til å ta lengre tid enn antatt. I Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.4 annet ledd er det fastsatt at en advokat ikke bør påta seg nye saker dersom hans øvrige arbeidspress gjør at sakene ikke kan bli behandlet med rimelig hurtighet. Kravet til rask behandling i rettergang er omhandlet i Regler for god advokatskikk pkt 4.3 og 4.4.

En rekke klagesaker gjelder sommel som kan tilskrives at advokaten har mangel på tid som følge av høyt arbeidspress eller andre omstendigheter. Dette er ingen unnskyldning for å somle med å holde klienten underrettet om sakens gang, f. eks. meddele klienten et domsresultat og oversende dommer, korrespondanse eller andre dokumenter jfr. nedenunder. Særlig viktig er det at advokaten ikke somler når det gjelder å foreta oppgjør av pengebeløp overfor klienten eller andre. Innbetalinger som advokaten mottar og som klienten har krav på, f. eks oppgjør fra et forsikringsselskap i en erstatningssak, skal ikke uten avtale med klienten bli stående på klientkonto utover det som eventuelt er nødvendig for å dekke salær og omkostninger.

Disiplinærorganenes praksis er forankret i de konkrete omstendigheter. Det generelle inntrykk er at kravene over tid er blitt skjerpet i forhold til hva de var tidligere. Dette er ikke overraskende. Det er et generelt samfunnstrekk at kravet til hurtighet og effektivitet stadig øker – i takt med den tekniske utvikling. Advokatens hverdag er i dag med bruk av datateknologi, internett, e-post og mobiltelefon en helt annen enn den var for bare få år siden.

Samvittighetsfull og påpasselig ivaretakelse av klientens interesser innebærer at advokaten har et visst ansvar for å sørge for at saken blir opplyst. Særlig gjelder dette i sivile saker. I straffesaker er det først og fremst påtalemyndigheten som har dette ansvaret, men advokaten må selvfølgelig sørge for at de opplysninger som tjener klientens sak, kommer frem. 

Advokaten kan ikke uten videre stole på at klienten har fremskaffet eller fremskaffer alle nødvendige opplysninger. En rekke undersøkelser er det både naturlig og nødvendig at advokaten selv foretar, se til illustrasjon avgjørelsen i ADA-2001-36 (Bergen krets mfl.) (referert under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2), hvor advokaten ble ansett for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk ved ikke å ha undersøkt relevante dokumenter i Statsarkivet i en jordskiftesak. Advokaten kan heller ikke alltid stole på at de opplysninger han mottar fra klienten, er korrekte og må i rimelig grad foreta selvstendige undersøkelser. I ADA-2017-32 (Oslo krets) ble advokatens oversittelse av søksmålsfristen på åtte uker i arbeidsmiljøloven § 17-4 første ledd ansett for å være en klar forsømmelse og dermed et brudd på punkt 3.1.2. I ADA-2017-D120(Disiplinærnemnden) kom Disiplinærnemnden til at advokaten hadde opptrådt i strid med punkt 3.1.2 ved å sende et brev til Kripos på vegne av en klient uten å forelegge et utkast for klienten først.

Disiplinærorganene er tilbakeholdne når det gjelder å overprøve den faglige kvaliteten på det arbeid som advokaten har utført. Det er bare hvor det foreligger klare feil eller forsømmelser eller åpenbare mangler eller unnlatelser når det gjelder rådgivning eller oppfølging av saken (for eksempel i form av fristoversittelse) at forhold vedrørende kvaliteten på arbeidet vil bli ansett som stridende mot god advokatskikk, jfr. nærmere om dette kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd. Derimot har disiplinærorganene ikke veket tilbake for å vurdere kvaliteten på arbeidet, hvor dette er mulig, i forbindelse med advokatens salær, jfr. kommentaren til pkt. 3.3.1. Som et eksempel på at pkt. 3.1.2 ble ansett brutt på grunn av forsømmelse, kan nevnes ADA-2015-D59(Disiplinærnemnden). Advokaten sørget her ikke for å underrette NAV om at en fremsatt klage ville bli supplert. Dette førte til at vedtak ble truffet før advokatens supplering ble sendt. I ADA-2015-D187(Disiplinærnemnden) ble det ansett for å være et brudd på pkt. 3.1.2 at advokaten i en sak om bruktbilkjøp hadde anført kjøpsloven og ikke forbrukerkjøpsloven som grunnlag for krav mot selgeren.

Bestemmelsen slår fast det personlige ansvar for den advokaten som har påtatt seg oppdraget. Bestemmelsen er i samsvar med det generelle prinsipp om det personlige advokatansvar som er fastsatt i domstolloven § 232.

Også oppdrag som advokaten overlater til en fullmektig, er advokaten personlig og selvstendig ansvarlig for utførelsen av. Klage til disiplinærorganene over gjennomføringen av oppdraget kan rettes mot både prinsipalen og fullmektigen. Gjøres erstatningsansvar gjeldende, er prinsipalen ansvarlig, og kravet må rettes mot prinsipalen og/eller direkte mot prinsipalens forsikringsselskap under henvisning til den lovbestemte sikkerhetsstillelse eller ansvarsforsikring som er tegnet.

Advokaten bestemmer selv i hvilken grad han vil overlate utførelsen av oppdraget til en fullmektig. I en del saker må det anses avtalt at advokaten selv skal utføre oppdraget eller at klienten forutsetter dette når advokaten får oppdraget. I slike tilfeller kan advokaten ikke overlate oppdraget til en fullmektig uten klientens samtykke. I andre saker vil advokaten som hovedregel kunne la seg bistå av en fullmektig og også overlate utførelsen av avgrensede og mindre viktige deler av oppdraget til denne uten å måtte forelegge dette for klienten. Ofte vil dette også være nødvendig for en rask, effektiv og kostnadsbesparende ivaretakelse av klientens interesser.

Overlates utførelsen av oppdraget til en fullmektig uten klientens samtykke må klienten underrettes om at oppdraget utføres av en fullmektig, slik at han kan få anledning til å ta dette opp med advokaten hvis han er uenig, eventuelt skifte til en annen advokat, jfr. avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 155. 

Straffesaker står i en særstilling. I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt 3.8 fastsatt at forsvareren kan, «i den grad det er forsvarlig, la seg bistå av autorisert fullmektig eller annen advokat ved samme kontor». En fullmektig kan også bistå hvis det «gjøres for å sikre nødvendig opplæring og utviklingsmuligheter», men forutsetningen er at klienten uttrykkelig samtykker og det påses at oppdraget blir forsvarlig utført.

Det er her fastsatt at advokaten har en plikt til å holde klienten orientert om fremdriften i saken. Løpende informasjon til klienten er viktig og vil langt på vei kunne forebygge at klienten blir misfornøyd med behandlingen av saken. Sakens dokumenter skal fortløpende oversendes til klienten.

Klienten må selvsagt umiddelbart orienteres om avgjørelser som advokaten mottar i saken, jfr. note 3. Kopi av brev og andre dokumenter som innkommer, bør uten forsinkelse oversendes klienten, som også bør få kopi av all utgående korrespondanse samtidig med at utsendelse finner sted. Tilsvarende må gjelde post som sendes elektronisk. Inntreffer det uforutsette omstendigheter som medfører at oppdraget ikke kan behandles med den hurtighet som var forutsatt, f.eks. sykdom, må advokaten sørge for at klienten blir underrettet innen rimelig tid.

Forpliktelsen til å holde klienten underrettet om sakens gang, innebærer også en plikt for advokaten til å besvare spørsmål som klienten har om saksgangen. Advokaten må i rimelig grad være tilgjengelig for klienten og må innen rimelig tid svare på henvendelser fra klienten, enten det er pr. telefon eller på annen måte.

Klienten har også krav på å bli holdt informert om kostnadsutviklingen i saken. Dette kan skje ved at klienten mottar jevnlige avregninger fra advokaten, f.eks. hver måned. Finner det ikke sted en løpende avregning av salær og kostnader, må advokaten sørge for å holde klienten informert om kostnadsutviklingen på annen måte. Den endelige regning skal ikke komme som en stor overraskelse på klienten, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 44. En bestemmelse om plikt til å varsle klienten på forhånd om kostnadene i saken er inntatt i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5.

Bestemmelsen ble videreført ved revisjonen i 1991 og er identisk med § 9 i de tidligere regler. CCBE Code of Conduct har en tilsvarende bestemmelse i pkt 3.7.1

Bestemmelsen er et utslag av den grunnleggende regel i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd om advokatens plikt til å ivareta klientens interesser på best mulig måte, jfr. også pkt. 3.1.2. Bestemmelsen trenger ingen nærmere begrunnelse. Det bør være selvsagt for alle advokater at man skal forsøke å løse tvister gjennom minnelige ordninger i den grad klientens interesser er tjent med det.

I barneloven § 49 er det lovfestet en plikt for advokater som bistår i barnefordelingssaker, til å vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en minnelig løsning. Advokaten skal videre etter samme bestemmelse opplyse foreldrene om adgangen til mekling etter barneloven.

Minnelige ordninger kan oppnås på flere måter. Den mest vanlige er at partene forhandler direkte gjennom sine advokater om en løsning. Et alternativ til dette er å benytte en tredjepart som uavhengig mekler. Er saken brakt inn for domstolene, vil spørsmålet om deltakelse i rettsmekling oppstå. Er saken ikke brakt inn for domstolene, kan den nå etablerte ordning med mekling med advokat være et alternativ. Uansett er det advokatens oppgave å vurdere om mekling skal forsøkes og gi klienten råd om dette.

Det er klienten som må ta stilling til om forlik skal inngås. Advokaten kan bare rådgi. Hvis klienten ikke vil følge advokatens anbefaling om å inngå forlik, må advokaten innrette seg i forhold til det. At klienten ikke følger advokatens råd, vil avhengig av omstendighetene, kunne gi advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget, jfr. kommentaren til pkt. 3.1.6 note 6.

 Det kan være mange grunner til at en tvist bør søkes løst i minnelighet av hensyn til klienten. En rettssak vil kunne medføre en stor personlig belastning for klienten og kanskje også for klientens pårørende. Er klienten avhengig av å ha et forhold til motparten også i fremtiden, vil et forlik ofte være å foretrekke fremfor en dom. Men det kanskje viktigste moment i mange saker vil være omkostninger og ressursbruk i forbindelse med en rettssak sammenholdt med risikoen for å tape saken.

En hovedoppgave for advokaten er å være klientens rådgiver, jfr. pkt. 1.2 fjerde ledd og pkt. 3.1.2.Sentralt i advokatens rådgivning i tvistesaker vil være spørsmålet om saken bør søkes forlikt og hva et forlik eventuelt skal gå ut på. Skal advokaten kunne gi sin klient et råd, forutsetter det at prosessrisikoen vurderes nøye og likeledes hvilke kostnader og ressursbruk som saken vil medføre. Også øvrige momenter, som den personlige belastning for klienten, må klarlegges og ofte også forklares for klienten, særlig hvis denne ikke tidligere har erfaring med rettslige konflikter. 

Det er naturlig at spørsmålet om minnelig ordning vurderes og drøftes mellom advokat og klient på et så tidlig trinn i saken som mulig. Et tidlig forlik vil forhindre at konflikten ytterligere utdypes og forsterkes samt at man da unngår ytterligere omkostninger. Men erfaring viser at det ikke alltid er så enkelt å få til et forlik på et tidlig stadium i saken. Dessuten vil spørsmålet om forlik kunne stille seg forskjellig alt ettersom hvordan saken utvikler seg. Advokatens plikt til å søke en minnelig ordning hvis dette er i klientens interesse, gjelder derfor på ethvert trinn i saken. Også under hovedforhandlingen gjelder pkt. 3.1.3. Ofte vil det under hovedforhandlingen fremkomme opplysninger som medfører at saken kommer i et annet lys, og advokaten må da på grunnlag av de nye opplysningene vurdere om det er i klientens interesse å søke en minnelig ordning mens det ennå er tid. Pkt. 3.1.3 har nær sammenheng med pkt. 3.1.5, hvor det er fastsatt at advokaten har plikt til å varsle klienten hvis omkostningene i saken viser seg å bli uforholdsmessig høye. Formålet med denne regelen er nettopp å bidra til at spørsmålet om forlik vurderes på bakgrunn av kostnadsutviklingen i saken.

Det er klientens interesser og intet annet som er avgjørende for om forlik bør inngås og eventuelt på hvilke vilkår. Advokaten må foreta sin vurdering og gi sitt råd uavhengig av andre hensyn og uavhengig av press fra motparten, dommeren eller andre, jfr. nærmere om den pressituasjon advokaten her kan komme i i Bernhardt s. 272, jfr. også Rt. 1994 s. 1430.

Denne bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991 etter mønster av den tilsvarende bestemmelse i pkt. 3.1.3 i CCBE Code of Conduct. Ordlyden i første ledd ble noe endret ved revisjonen i 2001, jfr. nedenfor.

Bestemmelsen er et utslag av den grunnleggende regel i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 annet ledd om advokatens plikt til å ivareta sine klienters interesser etter beste evne og hovedregelen i pkt. 3.1.2 om at advokaten skal ivareta klientens interesser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig. Advokaten vil ikke opptre i samsvar med disse generelle reglene hvis han ikke etterlever bestemmelsen i pkt. 3.1.4.

Advokatens tidsbruk med å skaffe seg den nødvendige kunnskap innenfor det aktuelle rettsområde som oppdraget krever, kan ikke belastes klienten ved salærberegningen med mindre dette er avtalt eller det gjelder kunnskap på et så spesielt område at det ikke med rimelighet kan forventes at advokaten har slik kunnskap når han påtar seg oppdraget.

Før revisjonen i 2001 var det i første ledd fastsatt at en advokat «bør ikke påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse dersom han ikke kan samrå seg med en kvalifisert kollega». Som begrunnelse for å foreslå bestemmelsen endret til slik den nå lyder, er det i Etikkutvalget, Innstilling (s. 29-30) anført følgende:

«I den tilsvarende bestemmelse i pkt.3.1.3 i CCBE-reglene står det at en advokat ikke skal påta seg et oppdrag under slike omstendigheter. Den norske ordlyden bør trolig endres slik at den i utgangspunktet blir lik CCBEs pkt.3.1.3. Når man påtar seg et oppdrag, er det imidlertid ikke alltid like enkelt å overskue hvilken kompetanse som kreves for å utføre det til klientens beste. Det er vel heller ikke så uvanlig at advokaten gjør klienten oppmerksom på at det aktuelle saksområdet driver man vanligvis ikke med. Hvis klienten likevel ønsker at advokaten skal påta seg oppdraget, må dette være i orden forutsatt at advokaten rimelig raskt sørger for å skaffe seg den nødvendige kunnskap eller innhente hjelp fra annet hold.

Begge regelsett har i dag et unntak som er begrenset til samarbeid med en annen advokat som er kompetent til å ivareta saken. En slik begrensing i unntaket synes det ikke å være grunn til å opprettholde. Det må være underordnet hvorfra advokaten skaffer seg den hjelp eller kunnskap som er nødvendig for en faglig tilfredsstillende utførelse av oppdraget. På mindre steder kan det være vanskelig i det hele tatt å finne en velkvalifisert kollega på det aktuelle rettsområdet.»

 Bestemmelsen er en konsekvens av kravet til rask saksbehandling i Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2. Som påpekt i kommentaren til denne bestemmelsen, vil det variere med omstendighetene hva som kreves med hensyn til hurtighet. Enkelte saker er av den art at de må følges opp umiddelbart. I noen tilfeller løper det frister som må overholdes. Men også i andre saker må klienten kunne forvente en rimelig rask saksbehandling fra advokatens side. Hvis advokaten ikke er i stand til dette, må han ta det opp med klienten før han påtar seg oppdraget, jfr. nærmere om dette under kommentaren til pkt. 3.1.2.

Det kan være andre årsaker enn arbeidspress som gjør at advokaten ikke vil være i stand til å behandle saken med rimelig hurtighet, f.eks. fravær fra kontoret pga. ferie eller andre årsaker. Regelen i annet ledd må gjelde tilsvarende i disse tilfellene hvis advokaten er kjent med de forhold som medfører at saken ikke vil kunne behandles med rimelig hurtighet, jfr. avgjørelsen i ADA-1997-26 (Møre og Romsdal krets mfl.). Den tilsvarende bestemmelsen i pkt. 3.1.3 i CCBE-reglene har her en noe mer treffende formulering enn den norske.

Kravet til rask saksbehandling i rettergang følger av Regler for god advokatskikk pkt. 4.3 og 4.4.

Bestemmelsen er en videreføring av § 10 i reglene som gjaldt før revisjonen av 1991. CCBE-reglene har intet direkte motstykke til bestemmelsen. Første punktum i bestemmelsen kan ses i sammenheng med pkt. 3.1.2 og 3.1.3. Etter pkt. 3.1.2 skal advokaten holde klienten underrettet om sakens gang. Dette innebærer at klienten også må få underretning om kostnadsutviklingen. Ofte skjer dette ved at det foretas løpende avregning overfor klienten etter hvert som arbeidet skrider frem. Den omstendighet at advokatens salær blir satt ned etter Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1, betyr ikke nødvendigvis at det foreligger et brudd på pkt. 3.1.5, jfr. ADA-2014-D15 (Disiplinærnemnden)

I motsetning til pkt. 3.1.2 fastsetter pkt. 3.1.5 en plikt for advokaten til å orientere om omfanget av kostnadene før de påløper. Det er således ikke tilstrekkelig å holde klienten informert om kostnadsbildet ved å foreta løpende avregninger eller gi annen informasjon om påløpte kostnader, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 460. Klienten skal ha oversikt over kostnadsutviklingen på forhånd og disse opplysningene skal han ha i tide, jfr. nedenfor. Som nevnt i kommentaren til pkt. 3.3.1 anbefales det at advokaten gir klienten et kostnadsoverslag eller en prisantydning ved oppdragets begynnelse. I de tilfellene som pkt. 3.1.5 første punktum omhandler, har advokaten en plikt til å gjøre dette, jfr. ordet «skal». Denne plikten til å forhåndsvarsle om kostnader vedvarer så lenge oppdraget består. Er kostnadsutviklingen i samsvar med kostnadsoverslaget som advokaten har gitt, er det ikke behov for ytterligere forhåndsvarsel. Ser derimot advokaten at kostnadsoverslaget sprekker, må klienten snarest og før ytterligere kostnader pådras varsles, jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 460 og ADA-1999-D9 (Disiplinærnemnden).

Varslingsplikten etter punkt 3.1.5 første punktum gjelder i de tilfellene hvor kostnadene må «antas å bli uforholdsmessige høye i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interesser saksforholdet gjelder». Hva som anses å være «uforholdsmessig», beror på et skjønn hvor advokaten og klienten kan ha forskjellig syn. Kanskje mener klienten at gjennomføringen av oppdraget er verdt pengene uansett. Poenget er at advokaten på forhånd skal varsle klienten om omfanget av kostnadene og gi uttrykk for sitt syn på spørsmålet om forholdsmessigheten. Det er klienten som må ta den endelige avgjørelsen, og er advokaten i tvil om forholdsmessigheten, bør han likevel orientere klienten for å være på den sikre siden. I ADA-2015-D4(Disiplinærnemnden) var det ikke tilstrekkelig til å oppfylle varslingsplikten at advokaten i et notat til klienten hadde påpekt at arbeidet ble mer krevende enn antatt.

Ved prosessoppdrag er det viktig at advokaten gir sin vurdering av prosessrisikoen og risikoen for å bli idømt saksomkostninger til motparten og hvilke kostnader som da kan påregnes, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 590 og ADA-2016-D35(Disiplinærnemnden).

Kostnadsorienteringen skal gis klienten «i tide». I dette ligger det at klienten må motta orienteringen i så god tid at han får anledning til å ta stilling til om kostnadene skal pådras. Det må også være tid for klienten til å drøfte dette spørsmålet med advokaten og vurdere alternative fremgangsmåter, som f.eks. inngåelse av forlik. Hvis salæret stadig øker kan det være nødvendig å gi klienten flere varsler. Dersom en advokat bevisst ønsker å se videre fakturering an i lys av hvordan saken ender, må dette kommuniseres til klienten, jf. ADA-2016-D262(Disiplinærnemnden). Selv om et forsikringsselskap dekker advokatkostnadene, må fakturaer også sendes klienten og ikke bare forsikringsselskapet, jf. ADA-2017-D71 (Disiplinærnemden).

Annet punktum i pkt. 3.1.5 er en «bør»-bestemmelse. Bakgrunnen for regelen er at andre personer ikke bør involveres i saken uten at klienten har tatt stilling til dette, herunder om kostnadene i forbindelse med et slikt engasjement skal pådras. At regelen ikke gir noe absolutt påbud, innebærer at advokaten kun må unnlate å innhente klientens samtykke hvor engasjementet av andre har et bagatellmessig eller meget begrenset omfang eller hvor det ikke er tid eller mulig å innhente klientens samtykke. Men forutsetningen må alltid være at klientens interesser klart tilsier at slikt engasjement finner sted.

Ved revisjonen i 1991 ble bestemmelsene i de tidligere reglers § 11 videreført med noen mindre justeringer. En ytterligere endring ble foretatt ved revisjonen i 2001 ved at det ble presisert at advokaten også skulle ha rett til å trekke seg ved manglende á konto-betaling for utført arbeid.

CCBE-reglene har ingen tilsvarende bestemmelse som pkt. 3.1.6, bortsett fra at pkt. 3.1.6 annet ledd har en korresponderende bestemmelse i CCBE-reglenes pkt. 3.1.4. Ved revisjonen i 2001 ble det vurdert om det burde foretas ytterligere endringer i bestemmelsen. Dette så man ingen grunn til da de eksisterende reglene ble ansett for å inneholde en hensiktsmessig regulering av situasjoner som i praksis kan være vanskelige, jfr. Etikkutvalget, Innstilling s. 31.

Det er fastsatt i Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 femte ledd at advokaten selv avgjør om han vil påta seg et oppdrag. Påtar han seg oppdraget, plikter han imidlertid å fullføre dette i samsvar med den avtale han måtte ha inngått med klienten. Dette er uttrykkelig fastslått i pkt. 3.1.6 første ledd. Det er bare i spesielle unntakstilfelle at advokaten har anledning til å trekke seg fra oppdrag, jfr. nedenfor. Retningslinjer for forsvarere har i pkt. 9.1 en tilsvarende regel om forsvarerens plikt til å fullføre oppdraget.

Advokaten har selvfølgelig ingen plikt til å fullføre oppdraget hvis klienten ikke ønsker det. Advokaten må finne seg i at klienten når som helst kan si opp engasjementet. I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt. 9.4 uttrykkelig uttalt at advokaten plikter å fratre dersom klienten ønsker det, med mindre retten pålegger forsvareren å fortsette oppdraget.

De situasjoner hvor advokaten har rett til å trekke seg fra oppdraget, er nærmere regulert i pkt. 3.1.6 første ledd. Situasjonene er gruppert i seks alternative grupper av tilfeller, hvorav fem er spesifikt utformede typetilfeller og det sjette alternativ er en generell bestemmelse som fanger opp situasjoner som ikke kommer inn under de øvrige alternativene. Det er i disiplinærorganenes praksis presisert at det dreier seg om unntakstilfeller og at bestemmelsene må undergis en streng fortolkning. Dessuten bør en advokat som avslutter et oppdrag gjøre dette skriftlig overfor klienten slik at det er notoritet knyttet til tidspunktet og grunnlaget for avslutningen av oppdraget.

Det første alternativ er situasjoner hvor advokaten har fått feilaktige eller ufullstendige opplysninger. Det fremgår ikke uttrykkelig av bestemmelsen, men det må rimeligvis innfortolkes at det må dreie seg om opplysninger av ikke helt uvesentlig betydning i saken. Det kan være opplysninger advokaten har bygget på da han påtok seg oppdraget eller det kan være feilaktige eller mangelfulle opplysninger som han har fått senere og som har vært bestemmende for advokatens vurdering eller opplegg av saken. Er de feilaktige eller ufullstendige opplysningene gitt av en tredjemann, skal det nok mer til før advokaten kan trekke seg fra oppdraget enn om opplysning hadde vært gitt av klienten selv.

Hvis advokaten ikke får de opplysninger eller den dokumentasjon han trenger fra klienten for å kunne utføre oppdraget på en forsvarlig måte, vil den manglende medvirkning fra klientens side gi advokaten rett til å frasi seg oppdraget. Dette forutsetter imidlertid at advokaten har gjort visse anstrengelser for å få opplysningene fra klienten og gjort det klart for klienten hvilke følger det får hvis han ikke etterkommer advokatens anmodning.

Har klienten bevisst gitt feilaktige eller ufullstendige opplysninger til advokaten, skal det mindre til før advokaten kan trekke seg fra oppdraget enn om opplysningene har vært gitt i god tro. Advokaten må kunne forutsette at klienten opptrer sannferdig overfor ham og må kunne vise til at det nødvendige tillitsforhold ikke foreligger hvis klienten bevisst forsøker å holde opplysninger skjult for advokaten.

I straffesaker stiller det seg selvfølgelig annerledes. Her vil det som oftest være normalsituasjonen at klienten ikke forteller den fulle sannhet for advokaten. At det senere under etterforskningen avdekkes at klienten ikke har fortalt sannheten, vil forsvareren som regel måtte leve med. Som påpekt av Langbach (s. 36) vil det bare være i de helt ekstreme tilfeller at en forsvarer vil kunne frasi seg oppdraget på dette grunnlaget.

Den andre unntaksbestemmelsen påberopes ofte i praksis. Det forekommer ikke sjelden at klienten ikke ønsker å følge advokatens råd i saken. Dette kan imidlertid ikke uten videre gi advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget. Det må dreie seg om råd som har betydning for valg av fremgangsmåte eller opplegg i saken. For eksempel må advokaten ha anledning til å trekke seg hvis han etter en vurdering finner at saken ikke er prosedabel og klienten til tross for advokatens
råd insisterer på at saken skal bringes inn for retten, jfr. U bind V (Oslo krets 1988) s. 155.

Et særlig tilfelle er nevnt ovenfor under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 1.2 note 2. Hvis klienten ikke vil følge advokatens råd om å medvirke til at saken opplyses, ved f. eks. å gi samtykke til fremleggelse av dokumenter av vesentlig betydning, må advokaten ha anledning til å frasi seg oppdraget. Annerledes blir det som nevnt i straffesaker, hvor det ikke gjelder noen edisjonsplikt. Her kan advokaten som regel ikke trekke seg, jfr. Etikkutvalget 2003 s. 25, med mindre det foreligger særlige omstendigheter, jfr. kommentaren nedenfor til den sjette unntaksbestemmelsen.

Mange disiplinæravgjørelser gjelder advokatens rett til å trekke seg fra oppdraget hvis klienten ikke vil følge advokatens råd om forlik. Nå er det som nevnt under kommentaren til pkt. 3.1.3 note 2 klienten som må ta stilling til om et forlikstilbud skal aksepteres. Det forhold at klienten ikke ønsker å følge advokatens råd om at forlikstilbudet bør godtas, vil ikke uten videre være tilstrekkelig grunn for advokaten til å trekke seg fra oppdraget. Det må kreves at uenigheten er uttrykk for en mer dyptgripende meningsforskjell som gjør det vanskelig for advokaten å fortsette oppdraget, jfr. den generelle formuleringen i den sjette unntaksbestemmelsen («at det ikke rimeligvis kan forlanges at advokaten fortsetter oppdraget»). Dreier det seg om et prosessoppdrag, må det forutsettes at advokaten vurderer sakens prosedabilitet før saksanlegget. Hvis det ikke kommer nye opplysninger etter at saken er brakt inn for retten, kan han ikke trekke seg bare fordi klienten ikke følger advokatens anbefaling om en forliksløsning. Illustrerende for de krav som stilles, er avgjørelsen i U Bind III (Disiplinærnemnden 1982) s. 171, hvor følgende er uttalt:

«Når det gjelder spørsmålet om å akseptere et forlikstilbud fremsatt av motparten, kan og bør en advokat selvsagt vurdere dette og gi råd til klienten, men det er klienten som må avgjøre om forlikstilbudet skal godtas eller ikke. Når advokaten på klientens vegne har nedlagt påstand om full frifinnelse for et krav, må han være innforstått med å prosedere på dette med mindre nye opplysninger skulle gjøre dette betenkelig. Advokaten er engasjert som profesjonelt «talerør» for klienten, og etter at advokaten har gitt klienten råd om hvordan saken bør legges an, må det være opp til klienten å ta stilling til forlikstilbud. Etter Disiplinærnemndens mening må det derfor være råd fra advokaten av mer prinsipiell art som klienten ikke vil følge, dersom dette skal kunne brukes som en grunn til ikke å fullføre et oppdrag».

Den tredje unntaksbestemmelsen gir advokaten rett til å trekke seg fra oppdraget hvis klienten ikke på anmodning betaler forskudd eller stiller sikkerhet for salær og omkostninger. Det må være en forutsetning for å kunne trekke seg at kravet om forskudd er i samsvar med Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.4, jfr. avgjørelsen i ADA-2000-116 (Oslo krets). Hvis klienten nekter å betale forskuddet fordi han mener at kravet er i strid med pkt. 3.3.4, kan advokaten ikke uten videre trekke seg fra oppdraget. Han må da, hvis forskuddskravet fastholdes, kreve at klienten stiller sikkerhet for beløpet inntil spørsmålet er avgjort av disiplinærmyndighetene. Hvis klienten nekter å stille slik sikkerhet og det ikke er åpenbart at forskuddskravet er urimelig, må advokaten ha anledning til å frasi seg oppdraget, jfr. avgjørelsen i U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 415.

I den fjerde unntaksbestemmelsen er det fastsatt at advokaten har rett til å trekke seg hvis klienten ikke betaler á konto-regning for utført arbeid eller påløpte omkostninger. Forutsetningen må her være at kravet om betaling er i samsvar med de generelle regler om salærberegning, jfr. pkt. 3.3.1 og kommentaren til denne bestemmelsen, og heller i strid med avtale som advokaten måtte ha inngått med klienten om avregning og betaling av salær.

Den femte unntaksbestemmelsen gjelder offentliggjørelse i strid med advokatens uttalte ønske. Klienten lar seg for eksempel intervjue i media om saken eller oversender kopi av prosesskriv eller dokumenter til pressen. Som det fremgår av bestemmelsen, er det en forutsetning for at advokaten skal kunne trekke seg fra oppdraget at han uttrykkelig har gjort det klart for klienten at han ikke ønsker slik offentliggjørelse.

Den sjette unntaksbestemmelsen er en såkalt sekkebestemmelse, som gir advokaten adgang til å frasi seg oppdraget i andre tilfeller enn dem som er omhandlet i de øvrige bestemmelser hvis det inntreffer slike omstendigheter at det ikke med rimelighet kan forlanges at advokaten fortsetter oppdraget. Bestemmelsen kan dekke flere forhold. Som oftest vil det dreie seg om omstendigheter som gjelder tillitsforholdet mellom advokaten og klienten. I disiplinærorganenes praksis er det mange eksempler på at advokaten har vært ansett berettiget til å trekke seg fra saken fordi han på grunn av inntrufne omstendigheter hadde grunn til å tro at han ikke lenger hadde klientens tillit. Slike omstendigheter kan være uttalelser fra klientens side, som f.eks. innebærer kritikk av advokatens håndtering av saken, eller forskjellig syn på saken som medfører et motsetningsforhold mellom advokaten og klienten, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i U bind V (Disiplinærnemnda 1989) s. 108, U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 174 og ADA-2006-D41 (Disiplinærnemnden). Sykdom i nær familie kan også gi grunnlag for å frasi seg oppdrag. Dersom advokaten kan videreføre noen, men ikke alle oppdrag, må advokaten kunne velge å frasi seg oppdrag som ikke er kommet ordentlig i gang ettersom de gjerne vil være enklere å overføre, jfr. ADA-2015-19A (Østfold og Follo, Romerike og Hedmark kretser). Det at klienten kontakter en annen advokat om saken vil imidlertid ikke uten videre gi den første advokaten adgang til å avslutte oppdraget, jfr. ADA-2012-D54(Disiplinærnemnden).

I Retningslinjer for forsvarere er det i pkt. 9.2 fastsatt at dersom klienten erkjenner skyld bare overfor forsvareren, kan denne frasi seg oppdraget hvis det kan skje uten å skade klientens interesser. I hvilken grad og under hvilke omstendigheter en forsvarer har anledning til og eventuelt bør trekke seg fra oppdraget når klienten tilstår overfor forsvareren, men samtidig ønsker at advokaten skal fortsette som forsvarer uten at tilståelsen gjøres kjent, er et omdiskutert spørsmål som det ikke kan gis noe enkelt svar på. Se nærmere om denne problemstillingen Langbach s. 37, Bernhardt s. 259, Wilhelmsen og Woxholth s. 72 og Hall s. 163.

Også andre omstendigheter kan inntreffe som ikke gjelder tillitsforhold eller samarbeidsforhold overfor klienten, men som likevel må gi advokaten rett til å frasi seg oppdraget. Det kan f.eks. være sykdom hos advokaten, som medfører at han ikke kan ivareta klientens interesser på en tilfredsstillende måte. I pkt. 9.1 i Retningslinjer for forsvarere er det uttalt at forsvareren har anledning til å fratre hvis det «oppstår en situasjon som gjør at forsvareren ikke finner å kunne ivareta oppdraget på en forsvarlig måte». I slike tilfeller vil advokaten som regel ha en plikt til å fratre. Det samme gjelder hvis det oppstår en situasjon som medfører at advokaten ikke lenger har den frie og uavhengige stilling som han forutsettes å ha i henhold til Regler for god advokatskikk pkt. 2.1. Bistår advokaten flere klienter i samme sak, følger det av Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2 at advokaten må trekke seg hvis det oppstår motstridende interesser mellom klientene. Det samme vil gjelde i straffesaker, jfr. de særskilte merknadene i pkt. 7.3 nedenfor. En særbestemmelse om plikt for advokaten til å frasi seg oppdraget ved mistanke om hvitvasking av penger er inntatt i pkt. 3.1.8.

Siden det er en beslutning som bringer klientforholdet til opphør og det bare er i unntakstilfelle at advokaten kan frasi seg oppdraget, bør advokaten gi klienten en skriftlig og dekkende begrunnelse for sin beslutning. Kommer partene muntlig overens om at advokaten trekke seg fra oppdraget, bør enigheten bekreftes skriftlig.

Uansett om det foreligger forhold hvor advokaten har rett til å frasi seg oppdraget, har advokaten plikt til å gjøre det som er nødvendig for å hindre at klienten lider rettstap. Advokaten må sørge for at frister ikke oversittes som følge av at han trekker seg fra saken. Dette kan han gjøre ved selv å utføre det som er nødvendig for å avbryte fristen eller forsikre seg om at dette ivaretas av andre, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Oslo krets 1995) s. 298. Det vil heller ikke være forenlig med pkt. 3.1.6 annet ledd å trekke seg fra oppdraget kort tid forut for hovedforhandlingen, jfr. til illustrasjon avgjørelsen i ADA-1997-D45 (Disiplinærnemnden). Unntak fra dette kan bare skje hvis det har oppstått et svært alvorlig motsetningsforhold mellom advokaten og klienten (jfr. U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 174) eller advokaten forsikrer seg om at hovedforhandlingen blir utsatt (jfr. U bind IV (Oslo krets 1987) s. 488) eller at klienten får tilfredsstillende bistand fra annen advokat jfr. ADA-2000-116 (Oslo krets). Har klienten avsluttet oppdraget, gjelder ikke pkt. 3.1.6 direkte. Advokaten må imidlertid etter omstendighetene gi informasjon til klienten ved avslutningen av klientforholdet om spørsmål av avgjørende betydning, slik som foreldelsesfrister og lignende, og han må stille sakens dokumenter til disposisjon, jf. Rt. 2014 s. 422 avsnitt 36.

Bestemmelsen er en videreføring av § 15 i reglene som gjaldt før revisjonen av 1991. CCBE Code of Conduct har ingen tilsvarende bestemmelse.

I Etikkutvalget, Innstilling (s. 31) påpekes det at tilbakeholdsrett i saksdokumenter kan være et effektivt virkemiddel for å få dekket advokatens tilgodehavende og at regelen synes ubetenkelig all den stund det er gjort unntak for de tilfelle hvor utøvelse av tilbakeholdsretten kan medføre rettstap for klienten. 

Bestemmelsen bygger på en forutsetning om at dokumenter en advokat har fått i sin besittelse fra en klient eller andre på vegne av klienten i forbindelse med et oppdrag, som hovedregel er klientens eiendom. Dersom klienten ber om det, har han følgelig rett til å få slike dokumenter tilbakelevert vederlagsfritt, så lenge advokatens krav på salær og eventuelle utlegg er dekket, jfr. ADA-2016-D219 (Disiplinærnemnden).

Første punktum slår fast at advokaten har rett til å holde tilbake saksdokumenter inntil han får dekket sitt krav på salær og utlegg i saken. Det fremgår klart av ordlyden at de dokumenter advokaten kan nekte å utlevere, må gjelde den sak som utlegget og salæret relaterer seg til, jfr. formuleringen «utlegg og salær i vedkommende sak». Dette er også slått fast i praksis, jfr. avgjørelsen i ADA-1999-D106 (Disiplinærnemnden).

Tilbakeholdsretten forutsetter gjensidighet. Den kan bare gjøres gjeldende overfor klienten i forbindelse med krav på salær og utlegg som advokaten har mot klienten, jfr. avgjørelsen i ADA-1998-D76 (Disiplinærnemnden).I utgangspunktet er det nok at advokaten pretenderer å ha et udekket krav mot klienten. Forutsetningen må imidlertid være at pretensjonen er forsvarlig og ikke bygger på et kvalifisert brudd på Regler for god advokatskikk, jfr. avgjørelsen i ADA-2013-D182(Disiplinærnemnden). I ADA-2017-D71 (Disiplinærnemnden) er det imidlertid gitt uttrykk for at det ikke er avgjørende at advokaten mener å ha et salærkrav til gode og at det er advokatens risiko hvis resultatet av en klage medfører at advokaten ikke har noe salærkrav, eller et lavere salærkrav enn det advokaten mener.

Kravet til gjensidighet og konneksitet er i samsvar med generelle regler om kreditors tilbakeholdsrett. Men for advokater gjelder det et ytterligere vilkår. Det er i annet punktum i pkt. 3.1.7 fastsatt at tilbakeholdsretten ikke kan utøves hvis det vil føre til rettstap for klienten. Dette vil eksempelvis kunne være tilfelle hvis det er nødvendig for klienten å få utlevert dokumentene for å kunne gjøre det som er nødvendig for å avbryte en frist som løper, f.eks. innlevering av anke innen ankefristens utløp, eller klienten trenger dokumentene for å kunne gjennomføre en forestående hovedforhandling på forsvarlig måte.

Grunnen til at klienten ikke betaler salær og omkostninger, er ofte at kravet ikke aksepteres av klienten. Han kan f.eks. være av den oppfatning at han ikke er rett adressat for kravet, at advokaten ikke har krav på noen betaling ut over det forskudd som allerede er betalt eller at salærkravet er urimelig høyt.

I slike tilfeller hvor kravet er bestridt, er Disiplinærnemndens formann eller den han oppnevner, i pkt. 3.1.7 tredje punktum gitt myndighet til å bestemme hvor meget av kravet som skal dekkes og hvor meget som kan deponeres eller sikres på annen måte inntil spørsmålet er endelig avgjort.

Denne bestemmelsen ble inntatt i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. I likhet med bestemmelsen i pkt. 3.1.1 annet ledd var foranledningen en anbefaling fra CCBE om at en bestemmelse med dette innhold skulle inntas i medlemslandenes etiske regler som et ledd i bekjempelsen av hvitvasking av penger. Siden dette har man fått regler i hvitvaskingsloven (lov av 1. juni 2018 nr. 23) som supplerer de etiske regler og langt på vei gjør disse overflødige. Det vises særlig til hvitvaskingsloven §§ 4 annet ledd, 26 og 28.

I motsetning til det som gjelder etter pkt. 3.1.6, innebærer regelen en plikt for advokaten til å frasi seg oppdraget under de gitte omstendigheter.

Det må foreligge en mistanke om at det dreier seg om hvitvasking av penger før advokaten kan frasi seg oppdraget. Sikker viten kreves altså ikke. Men mistanken kan ikke være grunnløs. I den mønsterbestemmelse som CCBE utarbeidet og som ligger til grunn for den norske bestemmelsen, var det et krav at mistanken skulle være alvorlig («...seriously suspect that ...»), jfr. Etikkutvalget, Innstilling, s. 31. Dette må også være veiledende for tolkningen av den norske regelen. I Rt. 2011 s. 1avsnitt 34 har Høyesterett vist til at en advokat som er klar over at han ved å utføre sitt oppdrag bidrar til å sikre det som sikkert eller overveiende sannsynlig er utbytte av en straffbar handling, vanskelig kan sies å opptre i samsvar med den alminnelige plikten til å fremme rett og hindre urett. I den forbindelse ble det også vist til Regler for god advokatskikk punkt 3.1.8.

I tillegg er det et vilkår at advokaten har tatt forholdet opp med klienten og at klienten til tross for dette vil gjennomføre transaksjonen.

Denne hovedregel er en «føre var»-bestemmelse. Den hører sammen med og er en følge av reglenes pkt. 2.1, 2.2 og 2.3 om uavhengighet, tillitsforhold og fortrolighet. Det følger av bestemmelsen at advokaten på forhånd, i forbindelse med et nytt oppdrag, enten det er for en tidligere, bestående eller ny klient, plikter å vurdere om det foreligger eller kan oppstå risiko for brudd på advokatens plikt til lojalitet, fortrolighet eller uavhengighet.

Det er ikke bare i de tilfelle hvor en interessekonflikt er tilstede at advokaten må frasi seg oppdraget. Det er tilstrekkelig at det foreligger risiko for slik konflikt. Når foreliggende risiko er tilstrekkelig, er dette fordi en skade ofte vil være skjedd, ved bruk av fortrolig kunnskap, hvis interessekonflikt på et senere tidspunkt konstateres. Et skifte av advokat under oppdragets utførelse vil dessuten ofte være forbundet med betydelige ulemper og kostnader for klienten. Hovedregelen gir uttrykk for et varsomhetskrav og innebærer at advokaten må avstå fra et oppdrag i alle tilfelle hvor det foreligger risiko for overtredelse av reglene om uavhengighet, tillit og fortrolighet. I de tilfelle hvor en advokat er i tvil ved vurderingen av de øvrige underpunkter i pkt. 3.2, bør hovedregelen i pkt. 3.2.1 erindres og anvendes. Den vil i mange tilfelle gi svar. Er advokaten i sterk tvil om det foreligger en interessekonflikt eller risiko for dette, bør tvilen løses i favør av klientens interesse ved at advokaten ikke påtar seg oppdraget.

Disiplinærorganene har gjentatte ganger uttalt at reglene om interessekonflikt i pkt. 3.2 må tolkes og praktiseres strengt og i den forbindelse vist til viktigheten av at tillitsforholdet mellom klient og advokat ikke svekkes. Som begrunnelse for en streng praktisering av reglene nevnes også publikums alminnelige tillit til advokatene, og at det ikke må skapes inntrykk av at advokatene tar interessekonfliktbestemmelsene mindre alvorlig. Se f. eks. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 585 (referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.6) og U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 622 (referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.2). Gulating Lagmannsrett har i en dom LG-2007-91077 vist til bla. bestemmelsen i pkt. 3.2.1. der en oppdragsavtale ble ansett ugyldig med hjemmel i avtaleloven §33.

Det kan også vises til avgjørelsen i ADA-2018-D130 (Disiplinærnemnden) der det ble funnet brudd på pkt. 3.2 der en advokat representerte selger av en eiendom i en mangelssak hvor hans firma (en kollega) hadde forestått oppgjøret og utformet kontrakten. Det ble vektlagt at reglene om interessekonflikt skal praktiseres strengt.

Ordet «diskresjon» ble ved revisjonen i 2001 avløst av «fortrolighet», jfr. kommentaren til pkt. 2.3. Bestemmelsen har for øvrig stått uendret siden 1991.

Selv om pkt. 3.2.1 viser til brudd på advokatens lojalitet og fortrolighet overfor klientene, kan bestemmelsen ikke tolkes slik at advokaten står fritt til å påta seg ethvert oppdrag hvis det ikke foreligger noe tidligere klientforhold. Interessekonflikt, som medfører at advokaten må avstå fra å påta seg oppdraget, kan foreligge selv om denne ikke relaterer seg til et tidligere etablert advokat-klientforhold. Plikt til lojalitet og fortrolighet kan gjelde også til andre enn tidligere klienter, jfr. kommentaren til pkt. 2.3.2 note 4. Et praktisk eksempel er at advokaten mottar fortrolige opplysninger av en person som søker advokatens bistand, men hvor advokaten beslutter ikke å påta seg oppdraget, jfr. avgjørelsen i U bind VI (Oslo krets 1991) s. 148 og ADA-2015-D205 (Disiplinærnemnden). I ADA-2012-21A (Hordaland og Sogn og Fjordane krets) ble en advokat ansett for å ha handlet i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.2.1 da han påtok seg et oppdrag mot arvingene til en tidligere klient. Et eksempel på brudd på advokatens lojalitetsplikt er avgjørelsen i U bind III (Disiplinærnemnden 1981) s. 24.

I RG-2004-1299 motsatte påtalemyndigheten seg at to siktede i samme sak valgte forsvarere som var i partnerskap. Lagmannsretten uttalte at Regler for god advokatskikk måtte tillegges stor vekt ved vurderingen av om en oppnevning ville være utilrådelig etter straffeprosessloven § 102. Det ble deretter uttalt følgende:

”Det ligger i dette at lagmannsretten antar at en hvilken som helst teoretisk interessemotstrid ikke er tilstrekkelig til å nekte oppnevning i tråd med siktedes ønske. I så fall måtte reglene for god advokatskikk helt utelukket flere advokater knyttet til samme kontorfellesskap som forsvarere for flere tiltalte i samme sak. Slik lagmannsretten forstår reglene, inneholder de ikke et slikt absolutt forbud.”

En type interessekonflikt som ikke direkte er omhandlet i noen av kapitlets spesialbestemmelser, og som heller ikke er viet mye oppmerksomhet i vårt land, er advokatens opptreden for konkurrerende foretak. Problemstillingen er omtalt i Etikkutvalget (s. 30) som fremholder den fare som i slike tilfelle foreligger for at advokaten ubevisst benytter informasjon fra en oppdragsgiver i behandlingen av oppdrag for en konkurrent av denne. Det påpekes at det i enkelte land anses uhørt at samme advokatfirma representerer konkurrerende foretak. Det er neppe grunn til å håndheve regelen i pkt. 3.2.1 så strengt. Bransjekunnskap og erfaringer fra opptreden for en bransje vil ofte være et møysommelig opparbeidet fortrinn for en advokat og deretter en fordel for oppdragsgivere i bransjen. Forutsatt tilstrekkelig aktpågivenhet, kan det ikke oppstilles noe forbud mot å ta oppdrag for flere aktører innen samme bransje selv om disse er konkurrenter forretningsmessig eller på annen måte. I Etikkutvalget 2003 (s. 31) er det slått til lyd for at en spesialbestemmelse for nærmere regulering av disse tilfelle bør overveies.

Bestemmelsen ble ved revisjonen i 2001 justert slik at den også dekker situasjonen når motstridende interesser eller risiko for dette oppstår etter at advokaten har påtatt seg oppdraget. Det tidligere annet ledd om adgang for advokaten til å opptre for motstridende interesser under forliksforhandlinger, ble samtidig flyttet til pkt. 3.2.5 («samtykkebestemmelsen») som et nytt siste ledd.

Bestemmelsen fastslår det hovedprinsipp at en advokat ikke må rådgi eller opptre på vegne av flere klienter i samme sak hvis klientene har motstridende interesser eller det er en klar risiko for dette. Opptreden i samme sak for flere klienter, f.eks. i en skattesak eller ekspropriasjonssak, kan synes problemfritt. Men dette er ikke alltid tilfelle, selv om det ofte innledningsvis kan fortone seg som om klientenes interesser er sammenfallende eller at de i hvert fall ikke kolliderer. Advokaten bør nøye vurdere kollisjonsfaren før han påtar seg å bistå flere klienter i samme sak. Om vurderingen er vanskelig og konklusjonen beheftet med noen grad av usikkerhet, bør advokaten avstå fra dobbeltrepresentasjon.

Hva som skal regnes som ”samme sak” må ikke forstås for snevert. I ADA-2011-D61 (Disiplinærnemnden) ble det ansett å foreligge brudd på pkt. 3.2.2 der en advokat fortløpende ga forretningsjuridiske råd til en av partene i en fusjonsprosess, samtidig som samme firma representerte alle parter i fusjonen, selv om advokaten ikke direkte bisto ved selve fusjonsoppdraget.I ADA-2013-D137 (Disiplinærnemnden), ADA-2013-D138 (Disiplinærnemnden) og ADA-2013-D140 (Disiplinærnemnden) ble det konstatert brudd på pkt. 3.2.2 selv om en kollega av de innklagede bare var blitt kontaktet om et mindre spørsmål i et større sakskompleks. De innklagede ble ansett for å ha opptrådt i strid med pkt. 3.2.2 da de senere påtok seg verv som aktorer mot den tidligere klienten. I samme beslutning ble det uttalt at det ikke kan innfortolkes et krav om samtidig felles representasjon for at det skal foreligge brudd på pkt. 3.2.2.  

Om interessemotsetning eller fare for dette viser seg på et senere tidspunkt, bør advokaten fratre oppdraget for begge (alle) oppdragsgivere, jfr. pkt. 3.2.5 fjerde ledd siste punktum. Det følger av teksten i bestemmelsen at den risiko som pliktes hensyntatt, skal være «klar». Sett på bakgrunn av hovedregelen i pkt. 3.2.1, er det ikke lett å se hvilken betydning ordet «klar» skal ha i denne sammenheng, utover det å utelukke den rent teoretiske mulighet for senere motstrid mellom klienters interesser.

RG-2004-1299 motsatte påtalemyndigheten seg at to siktede i samme sak valgte forsvarere som var i partnerskap. Lagmannsretten uttalte at Regler for god advokatskikk måtte tillegges stor vekt ved vurderingen av om en oppnevning ville være utilrådelig etter straffeprosessloven § 102. Det ble deretter uttalt følgende:

”Det ligger i dette at lagmannsretten antar at en hvilken som helst teoretisk interessemotstrid ikke er tilstrekkelig til å nekte oppnevning i tråd med siktedes ønske. I så fall måtte reglene for god advokatskikk helt utelukket flere advokater knyttet til samme kontorfellesskap som forsvarere for flere tiltalte i samme sak. Slik lagmannsretten forstår reglene, inneholder de ikke et slikt absolutt forbud.”

Etikkutvalget har i en konkret sak drøftet spørsmålet om det ville være i samsvar med god advokatskikk om en mor og hennes sønn på 16 år med egne partsrettigheter er representert i en omsorgsovertakelsessak av advokater som arbeider i kontorfellesskap. I uttalelsen av 28. oktober 2003 er det lagt til grunn at det ikke forelå noen ”klar risiko” for at det kunne oppstå interessemotstrid. Representasjonen ville derfor ikke være i strid med god advokatskikk.

De åpenbare eksempler på oppdrag som rammes av bestemmelsen, er å finne i saker hvor advokaten opptrer på vegne av flere klienter med direkte motstridende eller konkurrerende interesser. Et godt eksempel er avgjørelsen i U bind V (Disiplinærnemnda 1990) s. 393, hvor vedkommende advokat innledningsvis hadde bistått en klient med finansiering og tilbud om kjøp av en større aksjepost for deretter å ta oppdrag av samme karakter for en konkurrent til den samme aksjepost. Avgjørelsen i LG-2007-91077 referert under pkt. 3.2.1 note 2 drøfter konsekvensene av at et advokatfirma ved inngåelse av en oppdragsavtale ikke opplyste om sitt klientforhold til forhandlingsmotparten. Det ble i den forbindelse lagt til grunn at klientforholdet til motparten ikke var avsluttet og deretter uttalt følgende: ”Etter lagmannsrettens syn var advokat x pga sin rolleblanding ikke i posisjon til å opptre uavhengig og lojalt, eller til å kunne gi de rette råd til y under forhandlingene om kjøp av eiendommen".

Mindre oversiktlig og mer uklart kan det være hvor interessemotsetningen er indirekte som f.eks. ved

– opptreden for flere kreditorer med krav mot debitor eller konkursbo hvor ikke alle vil få full dekning,

– oppdrag for flere arvinger ved dødsboskifte hvor interessene kan utvikle seg uensartet og motstridende,

– opptreden for flere parter i ekspropriasjons- eller refusjonssaker, hvor det kan utvikle seg slik at «den enes død blir den annens brød».

Ved den vurdering advokaten plikter å foreta i forbindelse med ethvert oppdrag, også under dets utførelse, kan det være viktig å minne om hva tidligere generalsekretær i Sveriges Advokatsamfund, Holger Wiklund, anførte i boken «God advokatsed» (Wiklund s. 188):

«Söker man en motivering, torde det vara tillräkligt att henvisa til att varje klient, som överlämnat ett uppdrag till en advokat, har ett obetingat krav på trohet och lojalitet från advokatens sida. Klienten måste kunna lite på att advokaten inte har och inte åtager sig något uppdrag, vars fullgörande skulle innebära att advokaten skall främja ett interesse, som strider mot det interesse han åtagit sig att tillvarataga. Klienten måste också kunna lita på att de uppgifter han i förtroende lämnar advokaten, inte för någon annan klients räkning utnyttjas mot honom».

Mens pkt. 3.2.2 angår klientkollisjon i samme sak, gjelder denne bestemmelsen slik kollisjon i ulike saker. Det må understrekes at denne bestemmelsen får anvendelse på det å ta et oppdrag mot en som fortsatt er advokatens klient, mens pkt. 3.2.4 refererer seg til oppdrag mot tidligere klient. Å avgjøre hvorvidt det dreier seg om et bestående eller et tidligere klientforhold, kan være vanskelig. Om forholdet ligger i «gråsonen», bør advokaten basere sin avgjørelse på bestemmelsen i pkt. 3.2.3.

Bestemmelsen må praktiseres ut fra sitt formål. Det formelle klient- eller partsforhold er ikke avgjørende. Det vil således kunne være i strid med pkt. 3.2.3 å påta seg oppdrag mot et selskap som er eiet av advokatens klient eller hvis klienten er et selskap, mot et annet selskap i samme konsern, jfr. til illustrasjon avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 622. Det avgjørende vil være om det foreligger risiko for brudd på advokatens plikt til lojalitet, fortrolighet eller uavhengighet, jfr. pkt. 3.2.1. Forbudet mot å representere en klient mot en annen klient i ulike saker, er ikke like absolutt som forbudet i pkt. 3.2.2. Advokaten kan ta oppdrag for en klient mot en annen, dersom det må anses klart ubetenkelig som følge av oppdragenes forskjellige art eller type klient. 

Ved vurderingen av om det er «klart ubetenkelig» å påta seg oppdraget, må advokaten i tillegg til ovennevnte momenter ha for øyet viktigheten av at klientens tillit til advokaten ikke blir svekket. Er det fare for at denne tilliten kan svekkes, må advokaten avstå fra å påta seg oppdraget.

Det første momentet forutsetter at det nye oppdraget ikke har tilknytning til eller på noen måte kan få betydning for det oppdraget advokaten allerede har for den annen klient. Kravet til forskjellighet kan gjelde så vel faktiske som rettslige forhold tilknyttet de to oppdragene. Også andre forhold ved det nye oppdragets karakter kan være av betydning, eksempelvis dersom saken reiser spørsmål ved motpartens gode tro, aktsomhet, hederlighet eller integritet. I så fall må advokaten avstå fra det nye oppdraget fordi det ikke er «klart ubetenkelig» å påta seg dette.

Momentet «type klient» gjenspeiler at det for mange – gjerne mer upersonlige klienter som større selskaper og organisasjoner – vil være uproblematisk å møte egen advokat som motpart. Ofte vil det anses som en fordel å kjenne motpartens advokat, hvis faglige og menneskelige kvaliteter man selv på forhånd har vurdert og funnet tilfredsstillende. Eksempler på klienter som langt på vei må «finne seg i å møte egen advokat», er banker, forsikringsselskaper og kommuner, som ikke ved sporadisk bruk av advokater med særlig kompetanse innen spesielle rettsfelt kan legge disse «døde» for potensielle motparter. Har vedkommende advokat mer omfattende oppdrag eller generell juridisk rådgivning for institusjonen, kan forholdet stille seg annerledes.

Det følger av bestemmelsen at advokaten skal underrette den nye oppdragsgiveren om forholdet. I den forbindelse må imidlertid advokaten også overholde sin fortrolighets- og taushetsplikt til øvrige klienter. Frem til endringen i 2001 pålå det advokaten å underrette begge parter om forholdet. Endringen er i Etikkutvalget, Innstilling (s. 40) begrunnet med at «den annen part (en eller flere av advokatens øvrige klienter) vil normalt bli underrettet allerede ved at advokaten påtar seg oppdraget, for eksempel prosess- eller forhandlingsoppdrag». For øvrig må advokaten selv vurdere om den annen klient skal underrettes når det må anses «klart ubetenkelig» å ta oppdraget. Er advokaten i tvil om det er «klart ubetenkelig» å påta seg oppdraget, må samtykke søkes, jfr. pkt. 3.2.5, eller han må avstå fra oppdraget.

Det ble ved revisjonen i 2001 ikke foretatt noen endring i denne bestemmelsen.

Det er i flere avgjørelser understreket av disiplinærmyndighetene at advokaten må vise særlig varsomhet med å påta seg nye oppdrag i saker som har tilknytning til tidligere klients mer personlige forhold, f.eks. i omsorgs- og samværssaker, jfr. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 343, U bind VII (Møre og Romsdal krets mfl. 1996) s. 649 og ADA-2000-11 (Østfold og Follo krets mfl.). Det samme gjelder ved bistand i tidligere straffesak, jfr. U bind VII (Oslo krets 1995) s. 438 og ADA-2001-48 (Oppland krets mfl.).

For øvrig vil det være av betydning om oppdragene er likeartet og om klientene har noe forhold til hverandre. Eksempelvis vil det kunne være mer betenkelig å ta oppdrag for en ny klient som er en forretningsforbindelse eller konkurrent til advokatens tidligere klient, enn om ingen slik forbindelse finnes. At advokaten har særlig kunnskap om en bransje eller et rettsfelt som er av betydning for både den tidligere og den nye oppdragsgiver, kan i seg selv ikke utelukke vedkommende fra å ta det nye oppdraget, jfr. dog problemstillingen om konkurrerende oppdragsgivere nevnt under kommentaren til pkt. 3.2.1.

Det har i forbindelse med utviklingen av stadig større enheter i advokatbransjen vært slått til lyd for en oppmykning av adgangen til å ta oppdrag mot tidligere klient. Det ble under behandlingen av utkastet til 1991-reglene fra et større advokatfirma fremmet forslag om følgende tilføyelse (jfr. Ringdal s. 29):

«Ved anvendelse av … [Interessekonflikt-bestemmelsene] … skal likeledes kunne gjøres unntak ut fra en vurdering av de konkrete forhold, herunder advokatfirmastrukturens utvikling, stedlige forhold, varighet og omfang av klientforholdet, oppdragenes uavhengige/motstridende karakter, oppdragenes art og betydning, omfanget av klientens virksomhet og oppdragsmengde, tidsrommet fra avsluttet oppdrag, den alminnelige oppfatning innen advokatstanden til enhver tid, og andre relevante forhold».
Forslaget fikk ikke tilslutning.

Det kan tenkes tilfelle hvor advokaten har hatt sporadisk forbindelse med motparten som har strukket seg over lang tid, men slik at vedkommende på det aktuelle tidspunkt ikke har oppdrag hos advokaten og således faller inn under kategorien «tidligere klient». I slike tilfelle bør nok bestemmelsens varsomhetsklausul sette snevrere grenser enn i de tilfelle hvor motparten bare har benyttet advokaten i ett avsluttet oppdrag. Pkt. 3.2.4 er en varsomhetsregel som oppfordrer til en grundig vurdering av alle forhold omkring et nytt oppdrag for å påse at advokatens kjennskap til den tidligere klients forhold ikke urettmessig kan benyttes til fordel for den nye klient eller til skade for den tidligere klient.

En advokat må vise særlig varsomhet med å påta seg oppdrag i saker som har tilknytning til en tidligere klients mer personlige forhold, for eksempel i omsorgs- og samværssaker. I ADA-2011-D183(Disiplinærnemnden) ble pkt. 3.2.4 tolket utvidende i en sak der begge foreldrene hadde krevd rettslig overprøving av et fylkesnemndvedtak om omsorgsovertakelse. Advokaten hadde tidligere bistått faren, men for tingretten representerte han moren. Selv om kommunen var oppført som saksøkt og den tidligere klienten (faren) dermed ikke formelt var motpart, ble det konstatert brudd på pkt. 3.2.4.

I ADA-2015-62 (Oslo krets) kom Disiplinærnemnden til at det forhold at en advokat tidligere hadde bistått daglig leder i en organisasjon, ikke var til hinder for at advokaten senere bisto i en sak mot denne organisasjonen. Det var ikke noe som tydet på at advokaten gjennom sitt tidligere oppdrag for daglig leder hadde fått opplysninger eller kunnskap om forhold som kunne brukes mot organisasjonen i den etterfølgende saken.

I OSL-062-2015 opptrådte en advokat i strid med pkt. 3.2.4 jfr. pkt. 3.2.6 ved å påta seg et oppdrag som aktor i en straffesak mot klienter av advokatens tidligere arbeidsgiver. Selv om det var gått lang tid, hadde advokaten hos tidligere arbeidsgiver blant annet arbeidet med et av de saksforholdene som var omfattet av tiltalen.

For at bestemmelsen skal komme til anvendelse, må det være sannsynlighetsovervekt for at advokaten rent faktisk har fått kjennskap til forhold vedrørende den tidligere klienten som vil kunne brukes til urettmessig fordel for den nye klienten eller medføre skade for den tidligere klienten. Dette er lagt til grunn i LB-2015-173405.

Det må således foretas en konkret vurdering av de opplysningene advokaten har fått. Sentralt i vurderingen vil da være om det tidligere oppdraget var av en slik art at advokaten har fått opplysninger som vil kunne benyttes eller være til nytte i forbindelse med det nye oppdraget. Ikke bare faktiske saksopplysninger vil her ha betydning. Også informasjon om den tidligere klienten, herunder hvordan vedkommende tenker og reagerer, må tas i betraktning ved vurderingen av om advokaten kan påta seg det nye oppdraget. Se til illustrasjon avgjørelsene i U bind VI (Aust-Agder krets mfl. 1992) s. 231, U bind VI (Oslo krets 1993) s. 507, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 345, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 359, U bind VII (Oslo krets 1995) s. 438, U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 542, U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 576, ADA-1998-D74 (Disiplinærnemnden),  ADA-2002-D99 (Disiplinærnemnden). og ADA-2017-D160 (Disiplinærnemnden)

Det vil særlig være plikten til fortrolighet som kan hindre advokaten i å ta oppdrag mot den tidligere klienten. Det anlegges her en streng vurderingsnorm. Er det noen som helst fare for bruk av fortrolige opplysninger eller omstendighetene er slik at den tidligere klienten kan ha mistanke om dette, kan advokaten ikke påta seg oppdraget.

Men selv om det ikke skulle foreligge fare for brudd på fortrolighetsplikten, kan advokatens lojalitetsplikt føre til at advokaten ikke kan påta seg oppdraget. En rekke forhold vil her måtte tas i betraktning, til dels de samme som vil ha betydning for spørsmålet om det foreligger fare for bruk av fortrolige opplysninger. Sentrale momenter vil være den tid som har gått mellom oppdraget for den tidligere klienten og det nye oppdraget, oppdragenes omfang og varighet, oppdragenes art (rådgivning, forhandling eller prosessoppdrag) og om det er noen likhetstrekk eller innholdsmessig sammenheng mellom oppdragene. Andre momenter av betydning er type klienter (personlig eller næringsdrivende, omfanget av den tidligere klients næringsvirksomhet og om den tidligere klient har egen juridisk avdeling eller benytter forskjellige eksterne advokater) og om den tidligere klient i den aktuelle sak har engasjert en annen advokat. Eksempler på avgjørelser hvor forskjellige momenter inngår i en helhetsvurdering, er avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 340, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 359, U bind VII (Østfold og Follo krets mfl. 1996) s. 528, U bind VII (Oslo krets 1996) s. 653, ADA-1998-D74 (Disiplinærnemnden), ADA-2000-3 (Østfold og Follo krets mfl.), ADA-2006-D156 (Disiplinærnemnden) og ADA-2016-D63 (Disiplinærnemnden).

Denne bestemmelsen, som generelt behandler samtykkets betydning ved regulering av interessekonflikter, er helt ny i forhold til de regler som gjaldt før revisjonen i 2001.

CCBE reglene inneholder som påpekt ovenfor ingen slike bestemmelser, noe som i særlig grad har medvirket til våre reglers avvik fra Code of Conduct.

En omfattende gjennomgang og vurdering av denne bestemmelsen finnes i Marte Dahl "Klientsamtykke i interessekonflikttilfelle", masteroppgave innlevert til Universitetet i Oslo høsten 2010.

Bestemmelsen fastslår innledningsvis som et utgangspunkt at et samtykke fra klienten gir advokaten rett til en opptreden som ellers ville være i strid med reglene om interessekonflikter. Når dette på denne måte nå er nedfelt i regelverket, representerer det en endring i forhold til et tidligere mer absolutt forbud og en kodifisering av en, i den senere tid, oppmykende praksis vedrørende interessekonfliktreglene.

Det er ved vurderingen av et samtykkes betydning viktig i forkant å hensynta hovedregelen i pkt. 3.2.1 og den omstendighet at forholdet til de etiske regler også skal «holde vann» ved en etterfølgende bedømmelse når den eller de samtykkende klienter kanskje ikke er like vennlig innstilt overfor advokaten som ved oppdragets innledning.

Ved endringen av daværende pkt. 1.7 (nåværende pkt. 3.3) i Retningslinjer for forsvarere, som er omtalt under pkt. 3.2 ovenfor, ble det slått fast at samtykke fra klienten ikke skal tillegges vekt i straffesaker.

Samtykket må ha kommet klart til uttrykk. Advokaten kan ikke anse det som et samtykke at klienten forholder seg passiv til advokatens forespørsel om samtykke. Men i tvilstilfelle, hvor det er usikkert om advokatens opptreden er i strid med reglene i pkt. 3.2, kan det forhold at klienten har unnlatt å besvare advokatens henvendelse, bli tillagt vekt som et moment i den vurderingen som foretas, jfr. avgjørelsen i U bind VII (Oslo krets 1996) s. 653 (referert under Regler for god advokatskikk pkt. 3.2.4).

Hvis de faktiske omstendigheter som samtykket bygger på endrer seg, kan advokaten ikke uten videre bygge på det samtykket som er gitt. Dette gjelder selv om samtykket er meddelt uten at det er tatt noe forbehold fra avgiverens side, se til illustrasjon avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1996) s. 483. Spørsmålet om samtykkets betydning i straffesaker er nærmere omtalt nedenfor i pkt. 7.3.

Som påpekt i de generelle kommentarene til pkt. 3.2 ovenfor, er det i Retningslinjer for forsvarere pkt. 3.3 tatt inn en bestemmelse som innebærer at samtykke fra klient ikke skal tillegges vekt i vurderingen av om advokaten kan påta seg et forsvareroppdrag.

Et samtykke er ikke ubegrenset befriende for advokaten, da det følger av bestemmelsens annet ledd at advokaten, uavhengig av samtykket, er avskåret fra å påta seg et oppdrag hvorved hans opptreden er eller kan komme i konflikt med hans plikt til lojalitet og fortrolighet eller plikten til å være uavhengig.

I ADA-2009-186(Oslo krets) og ADA-2009-187(Oslo krets) hadde to advokater som var ektefeller og deltakere i samme advokatfirma, bistått hver sin ektefelle i en tvist som reelt sett dreiet seg om omsorgen for klientenes felles barn. Forholdet ble påklaget til disiplinærutvalget av den tingretten som hadde hatt tvisten til behandling. Selv om det forelå samtykke fra klientene, mente utvalget at dette samtykket ikke kunne reparere advokatenes plikt til uavhengighet i det aktuelle tilfellet. Dermed forelå det brudd på Regler for god advokatskikk punkt 3.2.2.

Av bestemmelsens tredje ledd følger det selvsagte at advokaten plikter å informere klienten fullstendig og oppriktig, slik at klienten får full innsikt i hva interessekonfliktproblemet består i. Dette må imidlertid gjøres uten at advokaten bryter sin fortrolighets- og taushetsplikt, og balansegangen kan bli meget vanskelig.

Dommen i LG-2007-91077 illustrerer dette. Lagmannsretten har der beskrevet hva den fant bevist mht. hvilke opplysninger advokatfirmaet ga om klientforholdet til motparten (selger) og uttaler ”Han(adv x)har videre vært klar over at en stor del av den informasjon som han hadde om tidligere klient ikke kunne videreformidles til y eller nyttiggjøres av y under kontraktsforhandlingene.”

Siste ledd i bestemmelsen erstatter, med en viss omforming og presisering, det tidligere annet ledd i pkt. 3.2.2. Det følger av Etikkutvalget, Innstilling (s. 42) at kravet til «uttrykkelig samtykke» normalt vil forutsette at samtykket er skriftlig.

Siste setning i den nåværende bestemmelsen foreligger i mer avdempet form, som gir mulighet for advokaten til fortsatt å opptre for den ene part i et omfattende sakskompleks selv om meklingen i en tvist om et avgrenset tema ikke førte til noen løsning. Det er kun det videre oppdrag i en slik tvist som i tilfelle vil være avskåret. Den tidligere formulering avskar advokatens fremtidige opptreden i hele «saken».

Det ble ved revisjonen i 2001 foretatt noen redaksjonelle endringer i forhold til den tidligere bestemmelsen i pkt. 3.2.5.

Bestemmelsen gjelder også i straffesaker, jfr. pkt. 1.7 første ledd annet punktum i Retningslinjer for forsvarere. Det vil således som regel være i strid med pkt. 3.2.2, jfr. pkt. 3.2.6 å påta seg oppdrag som forsvarer når en kontorfelle allerede har et forsvareroppdrag for en annen siktet eller tiltalt i samme sak, jfr. ADA-2001-88 (Oslo krets). Dette gjelder selv om forsvareroppnevnelsen ikke er i strid med straffeprosessloven § 102, jfr. nedenfor i pkt. 7 om domstolenes forhold til Regler for god advokatskikk, særlig pkt. 7.3.3.

Tilføyelsen av «eller lignende felleskap» skal dekke mulige nye former for samarbeid mellom advokater. Det er imidlertid viktig å presisere at forutsetningen for å bli rammet av bestemmelsen er at det drives advokatvirksomhet i fellesskap. Ytterpunktene for hva som faller inn under bestemmelsen og hva som faller utenfor, er det ikke vanskelig å beskrive. Det er grensetilfellene som er vanskelige. Er man i tvil, bør det legges til grunn at reglene om interessekonflikter får anvendelse.

 Advokatforeningens Etikkutvalg avga 22. oktober 1999 en uttalelse om anvendelsen av reglene om interessekonflikter i relasjon til organisert samarbeid mellom selvstendige advokatfirmaer i forskjellige land og i Norge. Etikkutvalget fant det klart at et internasjonalt samarbeid mellom selvstendige advokatfirmaer ikke ble rammet av reglene om interessekonflikter i Regler for god advokatskikk pkt. 3.2 og uttalte videre:

«Det ville føre for langt å la reglene få anvendelse overfor slike former for samarbeid og dette er heller ikke forutsatt i gjeldende regler, jfr. punkt 3.2.5. Noen reelle grunner til å la reglene få anvendelse kan heller ikke sees å foreligge for så vidt som det innen en slik gruppe av samarbeidende advokatfirmaer normalt ikke vil foreligge noen risiko for brudd på advokatens diskresjonsplikt eller svekkelse av hans uavhengighet om advokaten påtar seg et oppdrag hvor motparten representeres av et samarbeidende advokatfirma, jfr. nedenfor. Tvert imot ville anvendelse av reglene om interessekonflikter overfor slike samarbeidsformer forutsette at de samarbeidende firmaer ga opplysninger til hverandre om klientforhold, noe som vil kunne representere brudd på reglene om taushetsplikt/diskresjonsplikt i punkt 2.3. Det ovenstående må også gjelde for samarbeid mellom norske advokatfirmaer i form av advokatringer eller andre nettverk. Det forhold at det på brevpapiret skulle være angitt at man deltar i et slikt samarbeid, kan heller ikke medføre at interessekonfliktreglene får anvendelse. Det er ovenfor forutsatt at samarbeidet ikke blir så tett og nært at det ville kunne foreligge risiko for brudd på advokatens lojalitets- og diskresjonsplikt eller uavhengighet hvis advokaten påtok seg oppdraget, jfr. punkt 3.2.1 i reglene for god advokatskikk. Slik risiko vil være tilstede hvis to eller flere advokatfirmaer beslutter å samordne sine aktiviteter i større grad. Dette vil for eksempel være tilfelle hvis et norsk og et svensk advokatfirma integrerer sin virksomhet slik at de faktisk opererer og utad fremstår som en enhet, selv om de som følge av lovgivningen i det enkelte land er organisert som to uavhengige selskaper.»

Bestemmelsen om fellesskap kommer også til anvendelse når advokatvirksomheter slår seg sammen ved fusjon eller på andre måter. Etikkutvalget 2003 (s. 31) peker på de problemer som da kan oppstå og muligheten for at interessemotsetninger kan innebære at ikke alle de tidligere advokatfirmaers klienter kan la seg bistå av det nye fellesskap.

Det vil under enhver omstendighet være opp til klienten å velge om han fortsatt ser seg tjent med å følge med inn i det nye advokatfirma. Advokatene plikter imidlertid selv å foreta en vurdering av mulige interessekonflikter, som i tilfelle hvor det nye firmaet representerer begge parter i en konflikt, må føre til at firmaet må frasi seg begge oppdrag. Denne vurderingen må også foretas i forhold til motparter som tidligere har vært klient hos et av firmaene, jfr. U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 549, ADA-2000-D85 (Disiplinærnemnden) og ADA-2002-D11 (Disiplinærnemnden).

Etikkutvalgets uttalelse av 28. oktober 2003, referert i pkt. 3.2.2 note 3 gjelder representasjon av mor og 16-årig sønn av advokater som arbeider i kontorfellesskap.

Etikkutvalgets uttalelse av 21. mars 2012 gjelder tilfeller der jusstudenter arbeider for flere ulike advokatfirmaer. Utvalget uttalte at Regler for god advokatskikk ikke gjelder direkte for jusstudenter, herunder interessekonfliktreglene. Det forhold at en jusstudent først har arbeidet for Advokatfirma A og deretter jobber for Advokatfirma B, medfører dermed ikke at Advokatfirma B er forhindret fra å ta saker mot Advokatfirma As klienter. Advokatfirmaet må imidlertid i slike tilfeller etterleve kravene i reglenes punkt 2.3.3. 

Bestemmelsen får også anvendelse i tilfelle hvor enkeltstående advokater, herunder advokatfullmektiger, trer ut av eller flytter fra et firma til et annet. Det kan ved dette medbringes og oppstå interessekonfliktproblemer. Det vises til Disiplinærnemndens avgjørelse i ADA-2008-D198.

Bestemmelsen fikk sin utforming ved revisjonen 1991. Første punktum går lenger enn det som er fastsatt i CCBE Code of Conduct. Punkt 3.4 i CCBE-reglene fastsetter bare at advokatens honorar skal oppgis til klienten. Når det gjelder regelen om salærberegning i annet punktum i den norske bestemmelsen, er den tilsvarende regel i pkt. 3.4 i CCBE-reglene at honoraret skal være forsvarlig.

Første punktum i bestemmelsen representerer en nyskapning i forhold til tidligere regler. Før 1991 var det ingen regel som medførte plikt for advokaten til å orientere klienten om hvordan han hadde beregnet sitt salær. Hvis advokaten ikke var villig til å gi en slik orientering, var klienten tvunget til å klage salærfastsettelsen inn for disiplinærmyndighetene hvis han ønsket å få nærmere klarhet i hvorledes salæret var beregnet.

I henhold til første punktum har klienten krav på å få vite hvorledes advokaten har beregnet sitt salær. Det forutsetter at advokaten redegjør for hvilket arbeid som er utført og omfanget av dette. I praksis skjer dette vanligvis ved en spesifikasjon av arbeidet med angivelse av medgått tid. Ofte oppgis antall timer og timesats. I mer omfattende eller sammensatte oppdrag bør oppgave over timeantallet i rimelig grad spesifiseres med henvisning til de enkelte deler av det utførte arbeid. I den grad andre momenter er tillagt vekt, jfr. nedenfor, må det også redegjøres for dette. Formålet med bestemmelsen i første punktum er å gjøre regningen kontrollerbar for klienten.

I saker hvor det er gitt fritt rettsråd, fri sakførsel og i straffesaker baseres avregningen som hovedregel på medgått antall timer og den offentlige fastsatte timesats. I noen sakstyper opereres det med stykkpris.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for innhenting av opplysninger fra motparts advokat. Dette er av nemnden ikke ansett å være et advokatetisk spørsmål, men et spørsmål som avgjøres av retten etter tvisteloven. § 20-5, jfr. ADA-2010-D168 (Disiplinærnemnden).

En praktisk viktig konsekvens av regelen i første punktum er at advokatene må sørge for dokumentasjon av omfanget av arbeidet, herunder ved bruk av timelister. Hvis advokaten ikke er i stand til eller unnlater å spesifisere og dokumentere arbeidet og omfanget av dette, vil eventuell tvil om rimeligheten av salæret i en klagesak gå utover advokaten med den følge at salæret blir redusert, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i ADA-2012-D41 (Disiplinærmnemnden) og ADA-2017-D35.

Etikkutvalget har 9. mars 2008 avgitt en uttalelse om salær i erstatningsutmålingssaker. Saken knytter seg til problemstillingen der skadelidtes advokat stiller krav om dekning av sitt salær som vilkår for aksept av forlikstilbudet og på en måte som kan være i strid med klientens interesser.

 Forskrift om prisopplysning for varer og tjenester av  14.11.2012 nr 1066 (prisopplysningsforskriften) i kraft fra 01.01.13, gjelder også for advokater. Forskriftens virkeområde er begrenset til å gjelde salg av tjenester til forbruker. I henhold til  § 10 skal den næringsdrivende, opplyse om prisene for de tjenester som tilbys. Hvis det ikke er praktisk mulig å oppgi prisen på en tjeneste, skal den næringsdrivende i stedet informere om hvordan prisen for den enkelte tjeneste blir beregnet, jf § 10 fjerde ledd. Herunder skal tjenesteyteren oppgi prisen for den måleenheten som brukes som beregningsgrunnlag. Prisinformasjonen skal gis ved oppslag eller ved at prisliste er utlagt, slik at informasjonen er lett synlig for kunden. Oppdatert prisliste skal også fremgå av eventuell hjemmeside, jf § 11. Den næringsdrivende skal informere om sine betalingsbetingelser før det inngås avtale med forbruker.

Prisopplysningsforskriften § 12 bestemmer at den næringsdrivende før avtale inngås skal gi skriftlig pristilbud dersom forbrukeren ber om det. Den næringsdrivende skal gi forbrukeren spesifisert regning når tjenesten er utført, jf §13.

Konkurransetilsynet har i samarbeid med Advokatforeningen fastsatt at foreningens medlemmer skal oppfylle forskriften ved at det er tilgjengelig for klientene et skriv som gir informasjon om de timepriser som følges, samt priser på en del enkle oppdrag, som f. eks. utferdigelse av ektepakt, testament og kortvarig konsultasjon o.l., hvor det er mulig å operere med en fast sats.

For næringslivsklienter og andre klienter som ikke kan sies å være forbrukere, gjelder ikke prisopplysningsforskriften. Her har advokaten ingen plikt til på forhånd å redegjøre for timepris og hvorledes salæret vil bli beregnet. I praksis vil likevel dette som oftest skje fordi advokaten anser det som fornuftig eller klienten ber om det.

I november 2004 vedtok Advokatforeningens representantskap at foreningens medlemmer skal pålegges å gi skriftlig oppdragsbekreftelse til sine klienter med angivelse av hvordan salæret vil bli beregnet og fakturert. Foreningen har gitt en orientering om oppdragsbekreftelse og utarbeidet maler for slike bekreftelser. Pålegget trådte i kraft 1. august 2005.

Oppstår det senere tvil om oppdragets omfang eller om hva som var blitt avtalt med hensyn til beregningen av salæret, har disiplinærmyndighetene i klagesaker lagt til grunn at risikoen for dette må bæres av advokaten, slik at eventuell tvil går utover advokaten og fører til reduksjon i salæret, se til illustrasjon avgjørelsene i ADA-2000-D39 (Disiplinærnemnden), ADA-2001-D98 (Disiplinærnemnden) og ADA-2001-51 (Oppland krets mfl.). At slike situasjoner oppstår, kan advokaten forhindre ved å sørge for at det ved oppdragets begynnelse klart kommer til uttrykk skriftlig i form av en oppdragsbekreftelse eller på annen måte hva som er avtalt.

I ADA-2014-D153 anførte advokaten at salæret gjaldt bistand fra to juridiske sakkyndige etter avtale med klager. Disiplinærnemnden fant at advokaten ikke hadde sannsynliggjort at klageren på forhånd kjente til og godtok denne bistanden. Advokaten kunne derfor ikke kreve beløpet dekket av klageren.

Advokatforeningen anbefaler også sine medlemmer, så snart man har grunnlag for det, å anslå en totalpris på oppdraget med forbehold om revurdering dersom arbeidet blir mer omfattende enn forutsatt. Dersom det oppstår en situasjon som gir grunn til å revurdere anslaget, må advokaten snarest informere klienten om dette, jfr. også den orienteringsplikt som advokaten har etter Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5. Det er mange eksempler på at disiplinærorganene har nedsatt salæret under henvisning til at advokaten ikke har forhåndsvarslet klienten om at prisanslaget vil sprekke, se til illustrasjon avgjørelsene i U bind VII (Oslo krets 1995) s. 400, ADA-1998-19 (Østfold og Follo krets mfl.), ADA-1998-51 (Oslo krets), ADA-2003-D8 (Disiplinærnemnden) og ADA-2007-12 (Oppland krets mfl.).

Det er intet i veien for at advokaten inngår avtale om en fast pris for å utføre oppdraget. Utgangspunktet er at det mellom partene gjelder avtalefrihet. For en del enkle og oversiktlige oppdrag kan dette være naturlig, jfr. ovenfor vedrørende prisopplysningsforskriften. For andre oppdrag, hvor arbeidsomfanget er vanskelig å beregne på forhånd, vil avtaler om fast pris være mindre egnet. Etikkutvalget har i en uttalelse av 30. juni 2006 drøftet denne typen avtaler, og særlig situasjonen der forutsetningene for oppdraget endres. Se nærmere om slike avtaler Sogn s. 191.

Med mindre annet er avtalt, må advokatens normale kontorutgifter, herunder utgifter til telefon, porto og fotokopiering, anses inkludert i advokatens salær. Det er bare ekstraordinære kontorutgifter som advokaten kan kreve dekket i tillegg til salæret, f.eks. hvis saken krever omfattende kopiering av saksdokumenter eller telefonsamtaler i et omfang som gir svært høye telefonkostnader, jfr. U bind VII (Aust-Agder krets mfl. 1996) s. 514, ADA-2002-D48 (Disiplinærnemnden), ADA-2003-D44 (Disiplinærnemnden) og ADA-2003-D96 (Disiplinærnemnden).

Også helt nødvendig administrativt arbeide kan inngå i salærberegningen. I ADA-2018-D154 kom Disiplinærnemnden til at det var adgang til å beregne salær for administrativt arbeid som registrering og avslutning av saken samt utarbeidelse av oppdragsbekreftelse så lenge ikke annet var avtalt. Se også ADA-2018-D190.

Prisopplysningsforskriften § 3  fastsetter at de priser som oppgis, skal inkludere merverdiavgift og offentlige avgifter. Den timepris eller pris for oppdraget som advokaten oppgir overfor forbrukere, forutsettes således å inkludere merverdiavgift. Oppstår det tvil om dette, må tvilen gå ut over advokaten som den profesjonelle part. Det samme må gjelde når advokaten gir et prisestimat. Eventuell uklarhet om prisestimatet omfatter merverdiavgift eller ikke, må gå ut over advokaten, jfr. ADA-2003-D28 (Disiplinærnemnden). Overfor næringslivsklienter vil vurderingen kunne bli en annen. I forretningslivet er det vanlig at priser oppgis eksklusive merverdiavgift, og det kan her ikke opereres med en presumsjon for at merverdiavgift er inkludert.

I tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90 er bestemmelsene om sakskostnader inntatt i kap. 20. Bestemmelsen om utmåling av erstatningen for sakskostnader er inntatt i tvisteloven § 20-5. Bestemmelsen angir at erstatningen ”skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta”. I bestemmelsen er de skjønnsmessige kriterier nærmere angitt. Det er dessuten inntatt bestemmelser om spesifikasjon av oppgaven og konsekvensene av at det ikke inngis pliktig kostnadsoppgave. Parten kan også kreve dekning for eget arbeid. I tvisteloven § 6-13 er det inntatt bestemmelser for sakskostnader i Forliksrådet og i tvisteloven § 10-5 i småkravsprosess.
Det er i tvisteloven § 3-8 inntatt en bestemmelse om parten og prosessfullmektigens adgang til å be om at retten fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring.

Selv om prosessfullmektigen har påtatt seg pro bono , så kan han eller hun kreve saksomkostninger av motparten der vilkårene for å tilkjennes saksomkostninger er tilstede. Formålet med å påta seg et prosessoppdrag pro bono er å tilgodese den part man tar oppdraget for, ikke motparten, jf.Rt 2012 s. 1985, avsnitt 215. 

Advokaten kan ikke kreve et høyere beløp i salær av klienten enn det som fremgår av omkostningsoppgaven, med mindre dette skjer etter avtale med klienten eller advokaten har tatt klart forbehold om dette, jfr. U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 179, U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 278, ADA-2000-108 (Oslo krets) ,ADA-2002-D15 (Disiplinærnemnden) og ADA-2011-D136(Disiplinærnemnden).

Det har vært omdiskutert i hvilken grad disiplinærmyndighetene er bundet av rettens skjønn hvis det oppgitte salær i omkostningsoppgaven er blitt redusert fordi retten ikke har ansett det fulle beløp som nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. Wilhelmsen og Woxholth, s. 90. I en avgjørelse fra 1999 inntatt i ADA-1999-D83 la Disiplinærnemnden til grunn at domstolens reduksjon av salæret i forhold til omkostningsoppgaven ikke var bindende i forholdet mellom advokaten og klienten og at nemnden følgelig på eget grunnlag kunne vurdere om salæret slik det fremgikk av omkostningsoppgaven, stod i rimelig forhold til oppdraget og det utførte arbeid, jfr. også U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 278, U bind VII (Oslo krets 1996) s. 664 og ADA-1998-45 (Oslo krets).

I annet punktum i bestemmelsen er det fastsatt at salæret skal stå i rimelig forhold både til oppdraget og arbeidet som er utført. Det medfører at det ikke bare er omfanget og arten av arbeidet som er avgjørende (tidsforbruk, vanskelighetsgrad, servicenivå etc.), men salæret må også være rimelig sammenlignet med oppdraget. Det vil si at salæret må vurderes i forhold til faktorer som oppdragets art, hvilke verdier saken gjelder, betydningen for klienten, klientens betalingsevne og resultatet av oppdraget. Hva som er rimelig i forhold til oppdraget og det utførte arbeidet, beror således på en skjønnsmessig vurdering hvor en rekke forhold må tas i betraktning. Advokaten må akseptere et visst «mas» fra klientens side, uten at det er rimelig å belaste det med fullt salær. Videre har ikke advokaten anledning til å ta seg betalt for gjennomgåelse av litteratur, dommer etc. som er alminnelig kjent for den som arbeider med den del av jussen som oppdraget omfatter, jf. ADA-2014-D118. 

Det har etter hvert utviklet seg en salærpraksis som er preget av samfunnsutviklingen ved at det blir lagt betydelig vekt på medgått tid og timepris sammenholdt med de momenter som er omtalt ovenfor. Denne utviklingen fremgår av disiplinærorganenes avgjørelser. Men det er også etter hvert blitt en betydelig domstolspraksis på dette området. I kapittel 7.4 er det gitt en oversikt over visse deler av denne domstolspraksis for å utfylle bildet av utviklingen.

På grunnlag av de prinsipper for salærberegning som har utviklet seg i praksis, bl.a. gjennom disiplinærorganenes virksomhet, har Advokatforeningen utarbeidet retningslinjer for salærberegning i en egen salærveiledning. I denne er det uttalt at for de typer oppdrag hvor det ikke opereres med en fast pris, vil den tid som brukes på oppdraget være et viktig element i salærfastsettelsen, men at også andre momenter må tillegges vekt, som oppdragets art og vanskelighetsgrad, de verdier saken gjelder og advokatens kompetanse.

For enkelte oppdrag, som f.eks. omfattende saker som føres for retten, bistand under langvarige og kompliserte forhandlinger eller hvor særlig spesialkompetanse er nødvendig, uttales det i veiledningen at det vil være «naturlig for advokaten bl.a. å se hen til både klientens betalingsevne, eller mangel på sådan og resultatet av oppdraget.» Det uttales videre at det må kunne foretas en totalvurdering av oppdraget, hvor det også tas hensyn til hvilke utgifter oppdraget kan belastes med og at en slik vurdering av salæret «må advokaten kunne foreta etter at oppdraget er avsluttet og resultatet foreligger».

I Advokatkonkurranseutvalgets utredning er det anført at disse retningslinjene i Advokatforeningens salærveiledning er «nå så innarbeidet at de anses som retningsgivende bransjesedvaner», jfr. NOU 2002:18, s. 62. Det er mange eksempler på at advokatens salær etter en samlet vurdering av ovennevnte faktorer er blitt nedsatt av disiplinærorganene. Ofte vises det til sakens økonomiske betydning og vanskelighetsgrad, se f.eks. avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 335, U bind VI (Disiplinærnemnda 1993) s. 425, ADA-2000-D18 (Disiplinærnemnden), ADA-2001-D125 (Disiplinærnemnden), ADA-2002-D115 (Disiplinærnemnden), ADA-2003-D44 (Disiplinærnemnden), ADA-2005-D23 (Disiplinærnemnden) ,ADA-2005-D33(Disiplinærnemnden). Salæret ble ikke nedsatt i ADA-2012-D58 (Disiplinærnemnden).

Da salæret skal stå i rimelig forhold til det arbeid som er utført, vil kvaliteten på arbeidet være et moment av betydning. Det er mange eksempler i disiplinærorganenes praksis på at salæret er blitt nedsatt som følge av at kvaliteten på det utførte arbeid har vært så dårlig at forholdet har vært ansett å være i strid med god advokatskikk. Eksempeler er manglende ivaretakelse av klientens interesser i strid med pkt. 1.2 annet ledd og sendrektighet og manglende oppfølging i strid med pkt. 3.1.2, jfr. til illustrasjon avgjørelsene i U bind VI (Disiplinærnemnda 1992) s. 345, U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 42, ADA-1998-23 (Aust-Agder krets mfl.), ADA-2006-75 (Oslo krets), ADA-2007-19 (Nord-Norge kretsene) og ADA-2012-D215 (Disiplinærnemnden), hvor det fremgår at advokatens overtredelser gjorde at hans grunnlag for å kreve salær var falt helt bort. I ADA-2017-D127 kom nemnden til at selv om advokaten hadde tatt feil i sin rådgivning, hadde han utført en del arbeid knyttet til oppdraget som klienten var forpliktet å betale for. Også i tilfeller hvor det ikke foreligger grunnlag for å anse advokatens opptreden i strid med god advokatskikk, har disiplinærmyndighetene vurdert kvaliteten på arbeidet i forhold til salæret, jfr. avgjørelsene i U bind VII (Disiplinærnemnda 1994) s. 32 og U bind VII (Disiplinærnemnden 1997) s. 600.

Hvor det inngås avtale med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler), må det salær advokaten kan kreve i disse tilfellene, være rimelig ut fra alminnelige prinsipper for salærberegning, jfr. ovenfor. Advokaten kan ikke kreve noe tillegg for den risiko han løper ved å inngå en «no cure no pay»-avtale utover det som ligger innenfor gjeldende salærberegningsprinsipper. En «no cure no pay»-avtale kan heller ikke kombineres med en avtale om prosent- eller andelsbasert salær, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2, note 2.

3.3.1
Hovedtyngden av klagene på advokater dreier seg om salær. Praksis er meget omfattende, og det er nedenfor bare gjengitt et utvalg av saker. Nedsettelse av salæret skyldes i de fleste tilfellene

• at salærkravet ikke står i forhold til hva saken dreier seg om og sakens vanskelighetsgrad,
• at advokatens honorar avviker fra det som var forespeilet på forhånd og klienten ikke er blitt varslet om avvik,
• at det ikke er gitt tilstrekkelig spesifikasjon og dokumentasjon for medgått tid
• og utført arbeid og
• at salæret er urimelig ut fra kvalitetsmessige vurderinger.
• Avgjørelser som gjelder salærreduksjon som følge av manglende orientering i henhold til Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.5, er referert under kommentaren til denne bestemmelsen. Praksis vedrørende ordningen med rettshjelpforsikring og øvrige rettshjelpordninger er referert under kommentaren til Regler for god advokatskikk pkt. 3.4.

Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved revisjonen i 1991. Men også i de tidligere Regler for god advokatskikk var det et tilsvarende forbud mot salær på prosentbasis.

Prisdirektoratet krevde i 1988 at forbudet mot prosentbasert salær skulle oppheves som stridende mot prisloven. Etter klage fra Advokatforeningen besluttet imidlertid Arbeids- og administrasjonsdepartementet at man skulle avvente Michelsen-utvalgets innstilling om behandling av klager på advokater. Utvalget skulle også vurdere forbudet mot salær på prosentbasis. Utvalget konkluderte i sin innstilling med at prosentbaserte salærer ikke bør tillates, jfr. NOU 1992:24 s. 17. Spørsmålet ble også vurdert av Advokatkonkurranseutvalget, som i sin utredning kom til den samme konklusjon, jfr. NOU 2002:18 s. 201.

Bestemmelsen fastsetter at det ikke er tillatt å inngå avtaler om salær som utgjør en andel basert på sakens resultat eller gjenstand. Andelen kan ikke være fastsatt i prosent eller på en annen måte, jfr. avgjørelsen i ADA-2001-D3 (Disiplinærnemnden).

Begrunnelsen for forbudet har sammenheng med kravet til advokatens frie og uavhengige stilling, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2. Får advokaten en egen økonomisk interesse i utfallet av saken, kan det påvirke hans evne til å opptre som en objektiv rådgiver for klienten. Dessuten vil faren for at advokater ikke holder seg innenfor lovens og de yrkesetiske rammer være større hvis advokaten får en personlig økonomisk interesse i utfallet av saken. Uansett vil det kunne oppstå mistanke om dette, noe som over tid vil kunne føre til svekkelse av den tillit og anseelse som advokatene har i samfunnet. Advokatkonkurranseutvalget påpeker i sin utredning at prosentbaserte salærer vil kunne virke støtende i erstatningssaker. Klienten vil som hovedregel kun bli tilkjent erstatning for det faktiske økonomiske tap som er lidt, og det vil kunne virke støtende og undergrave tilliten til advokatstanden hvis advokaten etterpå hever et salær som utgjør en vesentlig del av den erstatningen som var ment å sette klienten i samme stilling som før skaden, jfr. NOU 2002:18 side 201. ADA-2017-D33 gjaldt en sak om "no cure, no pay, men advokaten skulle samtidig ha en andel på 30% av eventuell erstatningssummen som tilfalt klienten. Disiplinærnemden ga advokaten advarsel.

I sak ADA-2007-D145 (Disiplinærnemnden), som også gjaldt en prosentbasert honoraravtale uttaler disiplinærnemnden:
”I hvilken grad en annen kalkuleringsform ville ha gitt samme resultat, og om innklagede kunne ha forbeholdt seg en høyere timepris enn vanlig som kompensasjon for at han har tatt risikoen med hensyn til om erstatning ville bli tilkjent, finner Disiplinærnemnden ikke grunn til å gå nærmere inn på, men vil nøye seg med å vise til at dette måtte i så fall vært tuftet på en klar avtale med klientene. I mangel av slik klar avtale, vil Disiplinærnemnden falle tilbake på en alminnelig vurdering av om salæret er rimelig i forhold til oppdraget og det arbeid som er utført.”

Etikkutvalget har i en uttalelse  av 10. april 2003 drøftet problemstillinger knyttet til resultatavhengig salær.

 Forbudet er ikke begrenset til å gjelde rettssaker eller rettslige konflikter. «Sakens resultat» kan f.eks. være utfallet av en forhandling eller en søknad som advokaten har sendt til offentlig myndighet på vegne av klienten. Sakens «gjenstand» kan være tvistegjenstanden i en rettstvist, men det kan også være det krav eller den formuesgjenstand, eller verdien av denne, som det forhandles om eller som oppdraget for øvrig gjelder. Brudd på pkt. 3.3.2 med utspring i at advokaten formidlet et lån er avgjort i ADA-2012-D41. Det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at forbudet gjelder uavhengig av om salæret er et pengebeløp eller annen form for vederlag.

Bestemmelsen har for øvrig nær sammenheng med forbudet i Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2 annet ledd mot å overta klientens krav eller en del av dette. Bestemmelsen inneholder intet forbud mot avtaler med klienten om at salær bare vil bli krevd hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure no pay»-avtaler). Det er først når en «no cure no pay»-avtale kombineres med et vilkår om andelsbasert salær, slik det er vanlig i USA («contingency fee»), at pkt. 3.3.2 får anvendelse. Se nærmere om «no cure no pay»-avtaler under kommentaren til pkt. 3.3.1.

Med mindre prisen fastsettes som en andel av sakens gjenstand, medfører bestemmelsen heller intet forbud mot at det inngås avtale om salær i form av en fast pris. Også dette reguleres av Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.1.

Før 1991 inneholdt Regler for god advokatskikk en bestemmelse som ga advokaten anledning til å avtale salær overfor utenlandsk oppdragsgiver etter de regler som gjaldt i oppdragsgiverens hjemland. Denne bestemmelse ble ikke videreført ved revisjonen i 1991. At advokatene ikke lenger har en slik adgang, er også fastslått i avgjørelsen i U bind VII (Disiplinærnemnda 1995) s. 369.

Avtale om prosent- eller andelsbasert salær kan finne sted i de tilfeller hvor det er hjemmel for dette i lov eller forskrift. Slike bestemmelser har man i forbindelse med eiendomsmegling og inkasso, samt innenfor forretningsførsel og finansieringsvirksomhet.

Etter reglene som gjaldt før 1991 kunne man også avtale prosentbasert salær hvis dette fulgte av sedvanemessige regler. Denne adgangen ble avskaffet i 1991, slik at det nå bare kan gjøres unntak fra forbudet der hvor lov eller offentlig forskrift gir anledning til det.

 Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 2001. CCBE Code of Conduct har ingen tilsvarende regel. Det fremgår av den utvalgsinnstilling som lå til grunn for revisjonen i 2001 (Etikkutvalget, Innstilling s. 14), at bakgrunnen for bestemmelsen var utviklingstrekk som man i den senere tid hadde sett innen advokatbransjen og deler av næringslivet, og man anså det som viktig at kravet til advokatens uavhengighet ikke ble svekket. Det er videre presisert i innstillingen (s. 45) at bestemmelsen er i samsvar med og et utslag av Regler for god advokatskikk pkt. 2.1.2 første ledd hvor det er fastsatt at en advokat ikke må påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser kan ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling som advokat. Bestemmelsen bygger på og er i samsvar med retningslinjer om advokatsalær i form av aksjer og aksjeopsjoner i skriv av 23.10.2000 fra Advokatforeningen, som hovedstyret har vedtatt som veiledende for foreningens medlemmer.

Det er avtaler som inngås før eller under oppdragets utførelse, som bestemmelsen regulerer. Advokaten må kunne inngå avtale om oppgjør av salær i form av aksjer eller andre eierandeler etter at oppdraget er utført, f.eks. har selskapet ikke likvide midler til å dekke advokatens salærkrav, og det avtales med selskapet og dets eiere at salærkravet skal konverteres til aksjekapital.

Pkt. 3.3.3 gjelder oppgjør i form av aksjer eller eierandeler i andre selskaper enn aksjeselskaper. Aksjer må i denne forbindelse også omfatte aksjeopsjoner.

Bestemmelsen forutsetter at det i utgangspunktet er anledning for advokater som for andre næringsdrivende å kunne ta seg betalt for sine tjenester i form av aksjer eller andre eierandeler i selskaper. Dette er uproblematisk i henhold til reglene om advokatens uavhengighet så lenge det dreier seg om aksjer i et selskap som advokaten ikke har noe klientforhold til. Spørsmålene reises når oppgjøret finner sted i aksjer eller eierandeler i det selskap som har mottatt den juridiske bistand som det betales for eller i et selskap i samme konsern. Det er disse forhold som pkt. 3.3.3 regulerer.

Første punktum i bestemmelsen har en klar parallell i forbudet i Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2 mot å inngå avtale om prosent- eller andelsbasert salær. I likhet med pkt. 3.3.2 gjelder første punktum «resultatet i saken». Dette behøver som nevnt ikke bare være utfallet av en rettstvist, men kan f.eks. være utfallet av en forhandling eller resultatet av behandlingen av en søknad som er sendt på vegne av klienten.

 Annet punktum i bestemmelsen fanger opp andre tilfelle hvor det avtales salær i form av aksjer eller andre eierandeler og hvor dette vil kunne ha innflytelse på advokatens frie og uavhengige stilling. Eksempler her vil kunne være bistand i forbindelse med «due diligence», børsintroduksjon eller prospektutarbeidelse overfor potensielle investorer. I slike tilfelle hvor oppdraget innebærer at advokaten skal foreta en vurdering av forhold knyttet til selskapet og på grunnlag av vurderingen avgi en uttalelse som utad ville bli tillagt betydning, vil det kunne være vanskelig for advokaten å utøve et objektivt skjønn hvis han samtidig har eller vil få en eierinteresse i selskapet. Uansett vil advokatens tillit hos publikum og andre kunne bli skadelidende.

Ved mer rutinepreget juridisk arbeid, f.eks. i forbindelse med selskapsstiftelse og utarbeidelse av ordinære forretningsavtaler o.l., vil det som regel ikke foreligge noen risiko for at advokatens opptreden under utførelsen av oppdraget vil bli påvirket. Det kan imidlertid i enkelte tilfelle være usikkert om en slik risiko foreligger eller ikke, og vanskelige grensespørsmål kan oppstå. I ovennevnte retningslinjer anbefales det derfor at det generelt bør utvises varsomhet med å inngå avtaler om betaling av salær i form av aksjer eller andre eierandeler.

Det skal også nevnes at betaling i form av aksjer eller andre eierandeler vil kunne få betydning for advokatens fremtidige forhold til selskapet som klient og for hvilke oppdrag han vil kunne påta seg som advokat for selskapet uten å komme i konflikt med prinsippet om advokatens uavhengighet, jfr. nærmere om dette i kommentaren til pkt. 2.1.1 note 2 ovenfor.

Bestemmelsen kom inn i Regler for god advokatskikk ved revisjonen i 1991. Ved revisjonen i 2001 skjedde det en mindre endring ved at formuleringen «à konto betaling» ble erstattet av «forskuddsbetaling». CCBE Code of Conduct har en tilvarende regel i pkt. 3.5.

I praksis skjer det ikke sjelden at advokater ber om forskuddsbetaling. Det kan være flere grunner til dette. Advokaten er f.eks. i tvil om klientens betalingsdyktighet eller det vil allerede ved oppdragets påbegynnelse eller kort tid deretter påløpe betydelige utlegg. Hvis forskudd ikke betales, har advokaten anledning til å trekke seg fra oppdraget, jfr. Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.6 note 7. I ADA-2011-D217 anså Disiplinærnemnden at en betalingsfrist på tre dager ikke var for kort.

Beløp som betales som forskudd, skal etter advokatforskriften § 3-1 behandles som klientmidler og skal settes inn på klientkonto. Ved senere avregning av påløpt salær, skal advokaten senest samtidig med at han foretar dekning gjennom innestående beløp på klientkontoen, sende melding om avregningen til klienten, jfr. advokatforskriften § 3-2.

Pkt. 3.3.4 fastslår at det beløp som advokaten krever som forskudd, ikke må være større enn det som man på det daværende tidspunkt må kunne regne med vil være nødvendig for å dekke fremtidig salær og utlegg. Beløpet som kreves som forskudd på salær, må selvfølgelig være rimelig i henhold til regelen om salærberegning i pkt. 3.3.1. Også ellers må bestemmelsen i pkt. 3.3.4 suppleres med andre Regler for god advokatskikk, f.eks. pkt. 3.1.5, jfr. avgjørelsen i ADA-2000-116 (Oslo krets).